Anne-Cathrine

 .. og nå kom sannheten frem.

Burde skrive ned alle tankene mine før hodet mitt eksploderer. Før tårekanalene mine slår Niagara Falls i vannføring. Før angsten tar fullstendig overhånd. 

... er det mulig å ta en pause fra livet? For jeg er ikke sikker på om jeg greier å leve sånn her så innmari mye lenger.

Hvorfor?

Det er det eneste ordet jeg får frem. Det er det eneste jeg lurer på. Jeg skjønner ikke hvorfor ting er som de er. Hvordan de har blitt sånn som det her. Hvordan kunne jeg la livet mitt ta den retningen her? 3 år har det gått, og jeg husker faktisk ikke hvordan det er å ha et normalt liv. Et liv uten medisiner, uten angst, uten tanker som sliter deg ut i perioder. Noen sier jeg ikke kan noe for at det har blitt sånn her. At det ikke er min feil. Men det er jo det? Det er jo min kropp, mitt hode.

De gangene jeg føler lykke, når jeg føler ting virkelig går i den riktige retningen, biter jeg meg fast der. Jeg vil ikke falle ned igjen fra det jeg vet kan bli så bra. Men når jeg biter meg fast, så biter jeg meg også fast i de menneskene jeg vet gir meg den gode følelsen. Burde jeg gjøre det? Burde jeg gjøre meg avhengig av de menneskene som gjør meg glad? Jeg aner ikke. Egentlig burde jeg vel ikke det, for mister jeg en av de, så mister jeg en del av den gode følelsen. Og da faller jeg ned igjen, sånn at jeg må kjempe meg opp igjen. Den berg- og dalbanen der er slitsom i lengden. Hverdagen blir aldri stabil.

Men jeg savner den stabiliteten i livet. Det å våkne opp hver dag med et smil om munnen. De som leser det her, og som ikke vet hvordan det er å slite skikkelig, synes sikkert det er en klisjé. På gode dager savner jeg ikke den gamle lykkefølelsen likevel. For jeg vet hva det vil si å slite. Jeg vet hva det vil si å stå på kanten av stupet, og se enda lenger ned i mørket. For når du står der ser mørket der nede faktisk lyst ut. Du får lyst å hoppe. Men du kan jo ikke det, for du vet jo ikke hva som egentlig er der nede. Eller vet du det? Døden er der. Så står du der, og velger om du vil kjempe deg opp og bort fra stupet. Såklart vil du leve.

Svarene jeg aldri får, eller må vente på å få, er enten de beste eller verste. Men ventetiden er alltid like smertefull. Uansett hva du lurer på, om du lurer på noe, så er tiden fra du tenker tanken - til du får svar, like vond. Det virker som en evighet. Og en evighet er lenge. 

I det siste har jeg fått øynene opp for noen fantastiske mennesker på Twitter.
- Munnkurv : Jeg aner ikke hvem han er, hvor han kommer fra. Jeg har heller aldri snakket med han. Men det han skriver, bilder han legger ut. Det er så ekte. Jeg finner litt inspirasjon i alt det.
- Ulrikke Lykkeløs : Vi virker så like. That's it.
Og enda flere. 

AGdep* har gjort det igjen. Utløst en helvetes diskusjon som førte til at ting som helst ikke skulle blitt sagt, ble sagt. Frustrasjonen fikk utløp. Alle innesperrede tanker og følelser strømmet ut med tårene. Og etterpå ble alt så tomt. Man blir så sliten etter å ha letta på det mentale trykket. Jeg sov i 15-16 timer, men var fortsatt like tom og sliten når jeg våkna.

Så kom jeg til å tenke på de tingene som ble sagt. Sa jeg noe jeg kom til å angre på? Noe som såret andre? Nei, ikke som jeg kom på. Ble jeg såret av noe som ble sagt? Ja.
« ... kutter kontakten med deg.»
Den følelsen når du hører en sånn setning, den følelsen er ubeskrivelig. Det gjør vondt. Jeg tenkte lenge på hvorfor det kom til det punktet. Hadde jeg vært så ufordragelig? Nei, for det var AGdep som hadde tatt styringa. Jeg lurte på om jeg fikk forklare situasjonen, i håp om at ting kunne reddes fra å revne. Jeg fikk aldri bekreftet at det var greit. Men jeg sendte en forklaring likevel. En forklaring om hvorfor ting er som de er. Hvorfor det som ble sagt, ble sagt. Og hvorfor jeg reagerer på ting, på den måten jeg gjør. Men jeg fikk aldri noe svar. Ingenting. Kun stillhet. En stillhet som rev meg i filler. Som fikk det allerede fulle begeret til å renne over. Demningen bristet. Vannmagasinet i hodet var fylt til randen. Tårene rant i flere timer.

Noen dager senere fikk jeg vite at h*n «aksepterte» hvordan ting var. H*n «aksepterte» forklaringen jeg sendte. Noe som betydde at «kontakten er ikke brutt». Burde jeg være lettet? Ja, jo, forsåvidt så burde jeg jo det. Men jeg greide ikke å være det. Den eneste følelsen jeg sitter igjen med er «hvorfor?». Hvorfor endret h*n mening? Jeg trenger en grunn, sånn at jeg greier å forstå. For å skjønne at h*n forsto det jeg sa og forklarte. Men da kom den ubehagelige stillheten igjen. Stillheten og uvissheten. Det å sitte med følelsen av å ikke vite, det gjør deg nesten paranoid. Har h*n ombestemt seg igjen? Kuttet h*n kontakten likevel? Jeg aner ikke. Det eneste jeg vet, er at uvissheten, stillheten og ventetiden er smertefull.


(*AGdep: Angsten/Depresjonen)

I det siste har jeg følt at jeg svever. At jeg svever mellom noe. Livet og døden? Aner ikke. Men jeg er ikke helt meg selv, jeg er ikke helt med når ting skjer rundt meg. Hukommelsen min svikter stadig, og alt er bare så rart. Kanskje er det fordi skjebnen ikke har greid å bestemme seg om ting skal gå bra eller dårlig med meg for tiden. Eller at medisinen min har begynt å mislede meg i feil retning. Det er ihvertfall noe som ikke stemmer helt. 

Jeg har begynt å omtale angsten/depresjonen (AGdep) som en egen person. Det er jo ikke meg, men det er noe i meg. Noe som ikke hører til der. Det er som om det kom inn i livet mitt kun for å skape problemer. Jeg hater AGdep til tider. Den personen jeg egentlig er vil jo gjøre normale ting, i normale omgivelser. Men AGdep setter alltid en stopper for det. "Du kan jo ikke det. Det er jo jeg som styrer livet ditt nå!". En skulle nesten trodd jeg hadde en demon inni meg. Frem til nå har AGdep spolert mange vennskap. Og når AGdep får det som den vil, så bryter det meg ned. Jeg faller ned på kne igjen. 

Med en gang jeg greier å jobbe meg langt nok opp, sånn at alt føles bra og noenlunde normalt, fyrer AGdep løs. Igjen. Og igjen.

Og igjen.

Gang på gang.

Hvordan bekjemper man AGdep? Hvordan kan man vinne over noe som har tatt overhånd?
Jeg aner ikke. Men tar gjerne imot råd... For det her kan ikke fortsette. 

Jeg står på kanten av et stup. Egentlig har hodet ramla utfor kanten for lenge siden. Kjenner at jeg faller, men kroppen står igjen på toppen. Livet gir meg motgang, bryter ned det mentale. Men kroppen stritter imot. Vil ikke ha det vondt. Vil ikke gå igjennom alt det samme gamle en gang til. Jeg skjønner ikke hva som har utløst det, jeg skjønner ikke hvordan jeg har kommet hit. Lenge har ting jeg har jobbet for gått på tverke. Jeg er forbanna på verden, og deprimert fordi ingenting har gått som planlagt. Livet suger. 

Har jeg virkelig styrke til å gå igjennom alt en gang til? Skjebnen hadde vel ikke gitt meg noe jeg ikke kunne takle. Menneskene rundt meg ser på meg som den sterke, som kommer seg igjennom alt. De veit jeg har hatt mye slit, og mye problemer. Men jeg står oppreist fortsatt. Jeg sto oppreist, rak i ryggen og med pågangsmot i store mengder. Nå sitter jeg på kne, og jeg aner ikke hvordan jeg reiser meg opp. Det er som jeg har blitt lam fra magen og ned. 

Hendelser har gjort at jeg har bygd opp en mental vegg foran meg. Ribbeina er på en måte veggen. Kun det ene kjære mennesket jeg kjenner slipper innenfor veggen. Ingen andre. Ingen får høre hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd for at noen slår ned veggen, og at noen ødelegger alt av følelser og styrke jeg har på innsiden. At noen fjerner motet jeg har. At jeg blir ødelagt. Mer ødelagt enn jeg allerede er...

Bare noen kan føre meg bort fra stupet. Hjelpe meg på beina igjen. Holde rundt meg når jeg gråter og har det vondt, og fortelle meg at alt kommer til å ordne seg. Hjelpe meg med å komme meg igjennom alt. Å ha noen å støtte seg på hjelper mye. Veit ikke om jeg har noen å støtte meg på den gangen her. Men jeg skal komme meg på beina igjen. Finne styrken innerst inne, og bli glad igjen.

I can do it! Bare gi meg litt tid.

Den siste tiden har det vært en del debatt rundt NAV og de som er avhengige av støtte fra systemet. Mye av det jeg har lest har virket en smule fornuftig, og jeg ser hvor poenget kommer fra. Samtidig blar jeg nedover sidene og leser kommentarfeltene. En hel haug naive mennesker som tydeligvis vet forskjellen på rett og galt, og mener noe om alt og alle. Det er provoserende å lese at de aller fleste drar alle klientene under samme kam. Hva vet vel de om menneskene de absolutt skal mene noe om, annet enn det som står i media?

For alle og enhver burde skjønne at media trekker frem det "verste", det som også kalles "worst case scenario". Noen  aviser trekker frem at ungdommer utnytter systemet og snylter til seg penger fordi de er late og ikke gidder skole eller arbeidsliv. Jeg sier ikke at det ikke finnes sånne ungdommer, og forsvarer heller ikke metodene de bruker. Men jeg føler meg faktisk utsatt og dømt.

Jeg er IKKE en av de som snylter på systemet. Ja, jeg mottar AAP (arbeidsavklaringspenger) inntil videre, og nei jeg er ikke lat eller ubrukelig. Jeg har aldri sett på meg selv som mindreverdig eller en person som folk burde synes synd på. Jeg er heller ikke det som media fremstiller som en "nav"er. 

"Hva er du da?" tenker vel folk nå. Jo, jeg er en person som skulle ønske jeg ALDRI i mitt liv måtte ha noe å gjøre med NAV. For noen år siden hadde jeg heller ikke forestilt meg at jeg hadde havnet her jeg er idag. Men så ble jeg psykisk syk, måtte gå fast med psykolog i 3-4 år, kutte ut skole og jobb. Jeg var så langt nede at det å ta mitt eget liv var faktisk en tanke, men jeg kom meg bort fra den tanken. Jeg fungerer rett og slett ikke som jeg skal. Noen mener det kun er latskap og vås. Og jeg lar dere tro hva faen dere vil. 

Men hva kunne blitt gjort annerledes med meg? Nada. Hva kan bli gjort annerledes for andre som kan havne i samme situasjon?  Tilrettelegging i hverdagen. Møtes på midten og finne en løsning. Hjelp. Grundig gjennomgang.

Hvordan opplever jeg systemet? Jo, ganske positivt til tider. Andre ganger ganske firkantet, men det fungerer. Du må gjøre ganske mye av "jobben" selv, og for å ende opp på NAV må du ha prøvd alt, hvis ikke blir du presset til å prøve alt når du ender der. Desto mindre du har prøvd, desto mer press. For de har retningslinjer å følge, selv om media ikke får det til å virke sånn. Og i vårt samfunn er det dessverre tabu å være psykisk syk. Det er tabu å være NAV-klient. Det meste som kan virke feil overfor andre er tabu. Og det er en skam at så mye er tabu, vi lever trossalt i 2012!!!! 

Still spørsmål, og du får svar. Ærlige svar.  

Det er ingen tvil om at nesten det eneste som kan stoppe mennesker fra å nå mål, er latskap. Etter å ha sett gjengen fra Ingen Grenser nå toppen av Snøhetta idag, føler jeg meg rett og slett lat. Rundt om i landet sitter det faktisk en hel haug med friske mennesker og ser at på tv'en er det en gjeng med funksjonshemminger som bestiger en fjelltopp! 

Jeg ble så rørt når de nådde toppen, tårene trilla... av stolthet og glede på deres vegne. For en fantastisk gjeng! 

Flere som så på idag eller? :)
 

Den videoen her har gjort ganske stort inntrykk på meg. Fra før har jeg igrunn ikke tenkt over hvor mye konsekvenser det kan bli av å holde på med mobilen samtidig som man kjører, men det kan jo gå ille. Liv kan gå tapt. Så etter den filmen her har jeg fått totalt noia. Enkelt og greit! 

Flere som har samme mening? 

Jeg FORGUDER Lil Wayne. He's the man.