Vi må snakke om mensen, og PMDD

De fleste kvinner liker ikke menstruasjonen sin, altså, hvem vil vel egentlig blø flere dager i strekk hver måned, og gå rundt som om ingenting skjer? Ingen. 

Men for meg, så er ikke menstruasjonen det verste. Det er tiden før. For i en til to uker før menstruasjonen min starter, så sliter jeg noe grusomt. Jeg snakker ikke kun om det de fleste erfarer som kramper og oppblåsthet (som forsåvidt også suger); jeg snakker om premenstruell dysforisk lidelse (PMDD).

En stund skjønte jeg ikke at det følelsesmessige kaoset hadde noen sammenheng med menstruasjons syklusen min. Mye fordi jeg i tillegg har et par angstlidelser og kompleks PTSD, så var det liksom aldri noen pauser mellom de dårlige periodene. Men likevel, ettersom jeg begynte å bli friskere, så innså jeg at jeg hadde "depressive episoder" minst en gang i måneden. Jeg skjønte ikke helt hvorfor det skjedde, siden jeg hadde gjort store fremskritt på andre områder, og følte meg generelt friskere. Så begynte jeg å innse at når menstruasjonen kom, så gikk "episodene" over. Og så kom de tilbake, like før menstruasjonen neste måned. 

Jeg begynte å legge inn i kalenderen hvilke symptomer jeg hadde før menstruasjonen, og oppdaget at depresjonen, selvmordstankene og angsten kom tidligst to uker før menstruasjonen. I det jeg så en sammenheng, trakk jeg et lettelsens pust, ting ga endelig mening. Ikke bare det, men jeg tenkte at det å være klar over det faktum at ting ble bedre når menstruasjonen kom ville gjøre det lettere å håndtere. 

Å vite at smertene kom til å gå over gjorde ikke ting lettere. Det ga meg en påminnelse om at ja, ting blir bedre, men det kommer tilbake igjen om to uker. Noen ganger er det forferdelig. En morgen våknet jeg opp kvalm og endte med hodet i doskåla, svetten rant, hjertet hamret og etterpå lå jeg i fosterstilling på gulvet i en time. Panikkanfall. Jeg føler meg deprimert. Det føles som en depressiv episode, bare at den er dratt ut over en til to uker. Jeg har selvmordstanker. På det verste, hadde jeg så ille selvmordstanker at jeg var redd for min egen sikkerhet.

Depresjonen og angsten som kommer med denne lidelsen føles så isolerende, og er ikke noe som blir snakket nok om. Jeg snakker om kompleks PTSD og angst ofte, men PMDD? PMDD blir ikke snakket om nok, jeg visste ikke en gang hva det var før jeg tilfeldigvis leste en engelsk artikkel som gynekologen på sykehuset nevnte for meg. Det blir ikke snakket om fordi norsk helsevesen ikke vet nok, og det gjør at det bare er enda et tabu og stigma rundt menstruasjonen. 

PMDD er komplisert. Det er ikke like mye forsket på som andre psykiske lidelser, og jeg tror det er stigmatisert takket være det gamle, sexistiske sagnet om at når en kvinne oppfører seg som om hun er "gal", så er det fordi hun er PMS, eller hvis en kvinne er emosjonell så er det automatisk grunn til å mistenke hun har menstruasjon. Disse tankene er skadelige. De gjør det også vanskeligere for seriøse lidelser, som PMDD, å bli akseptert og gjort gyldige for behandling.

Som en uoffisiell og forholdsvis anonym talsperson for mental helse, så har jeg alltid følt at jeg har visst hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre eller hvem jeg skal kontakte for å få hjelp. Men med PMDD, så følte jeg meg plutselig rådvill. 

Siden PMDD både er et psykologisk problem og er relatert til hormoner og reproduksjons systemet, så ligger det i et merkelig område mellom psykiatri/psykologi og gynekologi/endokrinologi. Den uheldige delen er at det er mange gynekologer og psykologer som ikke vet nok om PMDD, men de to profesjonstypene er de to må oppsøke for å få hjelp for det. Behandlingsmetodene er også mye prøving og feiling, som igjen kan gjøre at du føler deg hjelpeløs og rådvill når du prøver å få det bedre.

Jeg leter fortsatt etter den riktige behandlingen for min PMDD. Akkurat idag er jeg ikke så full av håp. Jeg føler det bare er noe jeg må lære å leve med. Og det er derfor jeg bestemte meg for å skrive om nettopp dette, fordi jeg aldri har hørt noen snakke om det. Jeg vil ikke at det skal skje for andre som opplever det samme som meg, at de skal gå rundt rådville uten å vite hva som skjer. 

Du er ikke alene. 

 

For mer info om PMDD, symptomer osv:
Premenstrual Dysphoric Disorder - U.S. National Library of Medicine
What is PMDD? - WebMD

forandring fryder

Jeg kan være den første til å innrømme det, jeg var en periode et grusomt menneske. 

Det var en periode i livet hvor jeg var på et stadie mellom å være naiv og uoppmerksom. Det (mer) oppmerksomme mennesket jeg er idag kan innrømme at jeg var et vrak. Jeg var ikke pålitelig, og kunne ikke forklare meg selv. Jeg var mindre hyggelig mot enkelte mennesker. Jeg prøvde å dekke til sporene for ting som ikke helt var min feil. Jeg var ikke klar over skadene jeg forårsaket. Jeg var som en tornado i enkeltes liv. Jeg var et sabla rot, og fordi jeg ikke greide å forstå hva som foregikk i mitt eget liv, så rotet jeg til andres liv. Jeg mente ikke å forårsake skadene, men det var en uheldig konsekvens av at jeg ikke helt visste hvem jeg var.

Jeg skammer meg. Jeg liker ikke den jeg var, men jeg visste ikke at jeg kunne forårsake så mye skade. Jeg såret mange mennesker jeg var glad i, og jeg ødela mange (kunne ha vært) solide vennskap. Eller, jeg mistet en del mennesker som ikke var bra for meg, men jeg lot noen gode falle gjennom også. Jeg skapte en slags mistillit hos folk. Jeg var en løs kanon. Og når jeg omsider innså hva jeg holdt på med, så var det for sent for de fleste - de var borte. Men siden da, så har jeg jobbet hardt for å reparere relasjoner, og for å skape et bedre selvbilde. 

Jeg liker virkelig det mennesket jeg har blitt. Men det betyr ikke at mennesker automatisk liker meg igjen. 

Det er vanskelig å forstå at etter en personlig forandring, vil ikke andre mennesker se forandringen. Det er et tidspunkt i menneskers liv - eller mer spesifikt i menneskers mentale reise - at vi føler oss mye bedre. Vi kan føle oss som splitter nye mennesker i denne selvoppdagelsen. Vi vil dele det med verden, men ofte er ikke vår tidligere verden der lengre. De har gått videre. Du kan kanskje ha vært usunn i noens liv på et tidspunkt, og selv om du har lagt ned hardt arbeid for å bli bedre, så forandrer ikke det det faktum at du ikke var bra for noen. 

Jeg likte ikke den jeg var, spesielt uten behandling. Jeg ville bli et bedre menneske, og jeg ville ha kontroll over meg selv igjen. Jeg bestemte meg for å isolere meg selv, midlertidig, og få hjelp sånn at jeg kunne jobbe med å bli et bedre menneske. Det var en av de beste avgjørelsene i mitt liv, og det hjalp meg til å lære å være glad i meg selv - selv om det bare var litt om gangen. Forandring var ikke enkelt, men det var på et tidspunkt nødvendig. Å få hjelp gjorde at jeg forandret meg til det mennesket jeg ønsker å være.

Det er tøft å svelge, men forandringen må være for din egen del. 

Ja, mennesker kan påvirke forandring. Å miste noen som en gang var en av dine nærmeste, kan være den perfekte katalysatoren til å bli en bedre versjon av deg selv. Mennesker vokser opp, og mennesker forandrer seg. Mobbere blir noen ganger godhjertede mennesker, ofrene deres blir noen ganger mobbere. Men uansett hva, mennesker forandrer seg. Men jeg har tro på at forandringen må være for din egen del. Forandringen må være for å gjøre deg selv glad. Du kan ikke alltid reparere skadene du forårsaket, men du kan gjøre deg selv bedre ved å bli bedre, ved å få hjelp. Eller ved å kvitte deg med negative innflytelser (selv hvis du brukte å være en av dem). 

Jeg er glad for at jeg ble bedre, selv om jeg er lei meg for at jeg har såret andre mennesker. Gjennom tingene jeg har lært, skadene jeg har forårsaket og gjennom feilene jeg har gjort, har jeg blitt en bedre versjon av meg selv. 

1 år senere

De siste 365 dagene har gått fort, merkelig nok. Livet uten pappa er rart, og det er enkelte dager jeg ikke helt skjønner at han er borte for alltid. Men så er det de dagene hvor sannheten slår meg i trynet; høytidsdager, bursdager, farsdagen, dager hvor jeg vil dele gode nyheter eller bare trenger en klem. Han er ikke her, og han kommer ikke tilbake.

Mine fremtidige barn kommer til å vokse opp uten morfar, men de kommer alltid til å vite hvem han var, fordi jeg kommer til å fortelle om morfar ofte. Hvor snill han var, hvor flink han var i alt, og hvorfor han betydde og betyr så mye for meg. Han er fortsatt mitt forbilde og min superhelt. Det kommer han alltid til å være, uansett om han er her eller ei.

Det sies at alle håndterer sorg forskjellig. Noen stenger alt inne, mens andre vil snakke om det. Jeg er litt begge deler. Følelsene blir stengt inne, men jeg snakker om pappa som om han fortsatt var her. Samtidig har jeg slitt mye med å håndtere tomheten, og prøvd å fylle den på forskjellige måter. Mange av tingene har vært usunne, og har ødelagt relasjoner, noe som gjør ting enda vondere å leve med.

Men siden jeg er litt både og når det kommer til hvordan jeg håndterer sorgen, er det også vanskelig for menneskene rundt meg å forstå hvordan jeg egentlig har det. På en vanlig dag er humøret godt, og livet er en dans på rosa roser. På en tung dag (som idag) kan jeg virke negativ, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kommunisere ut at jeg trenger omsorg. Jeg trenger varme og gode ord, støttende meldinger. Men jeg får ikke det, fordi jeg i andres øyne er negativ. Sannheten er at sorgen overmanner meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg er redd for å si hvordan jeg egentlig har det, nettopp fordi jeg ikke vil virke negativ. Sosiale medier består av fasader, og alt skal være så forbanna fint og hyggelig hele tiden. Istedenfor å fortelle menneskene rundt meg om hvordan dagen idag faktisk er, så har jeg heller vært stille. Jeg orker ikke skuffelsen det innebærer å ikke få den omsorgen jeg trenger, hvis jeg først strekker ut en arm.

Man trenger ikke si så mye. Et hjerte eller et smil er mer enn nok. Men det må være genuint og ektefølt, og jeg føler ikke det er så altfor mye å be om.

Pappa, jeg elsker deg. Og savner deg. Men det går bra, altså. Det er bare litt vanskelig akkurat idag.

To setninger og en låst dør

Ja, for det her blir jo enkelt å skrive.

Helt siden pappa døde for snart et år siden har jeg både bevisst og ubevisst fortrengt sorgen. Jeg har unngått så mye jeg kan å se på bildene av han hjemme, jeg blar alltid raskt forbi bildene av han i galleriet på telefonen eller på pc'en - for å se på bildene blir som å se sorgen rett i øynene. Som å virkelig se hva jeg ikke har i livet lenger. En stemme jeg aldri kommer til å få høre igjen, en dårlig spøk jeg aldri kan le oppgitt over, eller mangelen på en trøstende klem jeg sårt trenger innimellom.

Men jeg snakker om han som om han fortsatt var her, og det var det noen som nylig påpekte. "Du har jo greid deg ganske godt, til tross for det som har skjedd. Hadde det vært min pappa, så hadde jeg ikke greid å snakke så åpent og lett om han", og jeg tenkte mye på akkurat de ordene der i timene etterpå. Og så kom sorgen som en tsunami.

Jeg har ikke tillatt meg selv å sørge iløpet av det året som har gått, fordi den jeg liksom skal sørge over er den som alltid trøstet meg når ting var vondt. Det var alltid pappa som trøstet meg på det jeg da trodde var de verste dagene. Før nå, når de virkelig tunge dagene faktisk kom. Realiteten slo meg rett i bakken. Pappa er faktisk ikke her lenger.

Hele tiden har jeg nektet meg selv å sørge, og heller snakket om han som om han fortsatt skulle vært i live. Jeg kan mer enn gjerne innrømme at jeg til tider har brukt alkohol som en slags krykke, ikke for å døyve smerten og sorgen eller for å glemme, men for å lettere kunne være sosial og glad sammen med andre. Og jeg har nok mistet meg selv litt på veien.

Menneskene rundt meg har flere ganger påpekt at jeg greier meg så fint, at ting tilsynelatende går så bra, fordi de forventet at jeg skulle reagere annerledes. Fordi flere av dem kjenner meg såpass godt, at de vet jeg ikke stenger inne følelsene mine. Men denne gangen gjorde jeg det, jeg stengte inne alt.

Men enkelte dager har jeg ikke vært meg selv i det hele tatt. Jeg har hatt fokuset mitt mest mulig på andre mennesker, rett og slett fordi jeg ikke ville se sorgen i øynene. Det har nok også skjedd at jeg har såret folk på veien, og vært "for mye", noe som igjen sårer meg. For som den omsorgsfulle personen jeg er, så har jeg ironisk nok innad gått meg vill i en ond tåkete sirkel av fornektelse, sorg og forvirring. Utad har jeg vært "for glad", "for sosial", "for positiv" og "for omsorgsfull". Jeg har gitt alle det JEG egentlig trengte.

For denne sorgen var større enn noe annet jeg har gått gjennom tidligere, den var større enn meg. Og den var for stor til at jeg greide å forstå hvordan jeg skulle håndtere den. Så da stengte jeg den inne, låste døra og kastet nøkkelen.

Mange har stilt spørsmål, kommentert og diskutert måten jeg har håndtert alt på, men få har satt seg ned og vist en sånn ro og genuin interesse i hva jeg har å si. Helt frem til den ene personen stilte de riktige spørsmålene, og sa de to setningene som låste opp døra. H*n byttet ikke samtaleemne når temaet tilfeldigvis kom opp, men ville lytte.

For første gang siden pappa døde følte jeg meg hørt, og satt igjen med en følelse av at nå, nå er det lov å kjenne på sorgen. Så her sitter jeg da, med tårer i øynene og kjenner på både sorg, lettelse, takknemlighet og håp.

Sorgen over at pappa aldri kommer tilbake, lettelse over at jeg endelig kan føle ting, takknemlighet for at den ene personen er nøyaktig den h*n er, og med håp om en lettere tid fremover.

En tid hvor jeg slipper å stenge inne sorgen. En tid hvor jeg slipper å bli dømt nord og ned for å vise glede når jeg er sosial, enten det er med eller uten alkohol. En tid hvor jeg blir akseptert for den jeg er, fordi jeg er stolt over hvem jeg er og hva jeg får til. En tid hvor jeg skal gjøre pappa stolt over meg, fordi det var den største gleden min når han levde.

Pappas stolthet betydde alt, og frem til nå tror jeg han har vært litt skuffa og oppgitt. Men jeg tror også han skjønner greia, for det var tross alt sånn pappa var. Han skjønte greia, selv om jeg ikke sa stort.

as I grow older, no matter whos love gives me happiness - I'll always be my daddy's little princess.

Skammer meg over å være norsk

NB! Dette innlegget er ikke politisk motivert, ei heller for å skape noen form for debatt/diskusjon om politikk eller religion. Dette innlegget handler i hovedsak om ansvarlige oppegående voksne mennesker i kommentarfelt. Eller, det jeg trodde var ansvarlige oppegående voksne. 

Jeg ble sittende å bla nedover Facebook-feeden min, plutselig dukker det opp en post som Sylvi Listhaug hadde delt angående en musikkvideo Sophie Elise og Joakim Kleven hadde gjort. (Link til Joakims blogginnlegg om musikkvideoen ligger nederst). Her er innlegget Sylvi Listhaug hadde delt:

At Sylvi ikke vil kommentere Sophie Elises utspill er i og for seg helt greit. Og når sant skal sies, så er "Støre ber Sophie Elise om hjelp" en nyhetsartikkel som omhandler hvordan man kan gi bedre psykisk helsevern til unge. Psykisk helsevern er en hjertesak for meg, og det at Støre da faktisk ber om råd i den sammenhengen er bare bra, og noe Sylvi Listhaug faktisk kunne tatt lærdom av.

Så til det overskriften handler om, og det som provoserer meg aller mest med det innlegget der (og forsåvidt mange andre innlegg på sosiale medier/nyhetssider i disse dager). Voksne mennesker som kommenterer dritt, og kommer med personangrep som overhodet ikke har noe med den opprinnelige saken å gjøre. Jeg blir kvalm, men ikke sjokkert. Det har pågått lenge.

Her er noen eksempler på hva kommentarfeltene inneholder, og nei, jeg sensurerer ikke bort navn da disse "voksne" menneskene har kommentert åpent i et offentlig kommentarfelt:

Et eneste spørsmål dukker opp i hodet mitt når jeg leser kommentarfeltet, og det er "HVA FAEN?". Dere er voksne mennesker. VOKSNE! Allerede i barnehagen lærte vi å respektere hverandre. Jeg bryr meg fint lite om dere er tilhenger av Sylvi Listhaug, Kong Harald eller Donald Duck, vanlig folkeskikk gjelder uansett. Eller, lærdommen om normal folkeskikk og respekt blir visst raskt glemt når man blir eldre ser det ut til.

Politikk er et vanskelig tema, og mange av oss er sikkert uenige i mye. Men hvis vi først skal ta en diskusjon, eller debatt om du vil, om temaer vi bryr oss om, så må det for (faen) gå an å holde argumentene på et saklig nivå. Personangrep og trakassering hører ikke hjemme verken i garderobene hos Donald Trump eller på Facebook-sidene til Sylvi Listhaug. 

Og hvis vi absolutt skal blande religion inn i alle diskusjoner, og siden flesteparten av oss nordmenn er oppdratt i den kristne tro, uansett om du fortsatt er troende eller ikke, så sier Bibelen dette om å dømme andre: 

(Kilde: Bibleinfo.com)

Det har handlet mye om "norske verdier" i media i det siste. Og hvis innholdet i enkelte kommentarfelt er innafor og greit i de såkalte "norske verdiene", så skammer jeg meg over å være norsk. For i utgangspunktet trodde jeg, og jeg ble opplært til å tenke, at alle mennesker var like mye verdt. At man skal behandle alle med respekt. "Vær mot andre, som du vil andre skal være mot deg!".

Er det så forbanna vanskelig, liksom? Å være oppegående og grei? PS: Retorisk spørsmål. For nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt.  

Joakim Klevens innlegg om musikkvideoen: http://www.joakimkleven.no/2017/08/20/aldri-mer-frp-mornajensen/

"jeg visste egentlig bedre"

Jeg falt for deg, selv om jeg innerst inne visste at du ikke var bra for meg. 

Første gangen jeg møtte deg, så visste jeg at du betydde trøbbel. Det var noe med det lure smilet ditt. Noe med måten du lo og vitset på. Noe med måten du så på meg på. Noe med måten du fikk meg til å føle meg på. 

Jeg tror det verste med det, er at jeg alltid har blitt advart mot sånne som deg - de som vet nøyaktig hva de skal si, kjærlige bedragere, de med en sjarme som dekker de mørke og farlige intensjonene. Og selv om faresignalene var tydelige, og de røde varsellampene blinket og ba meg om snu, så ignorerte jeg alt det i håp om å motbevise universet. 

Jeg var åpen og ærlig med deg. Med hver kjærlige berøring, oppmuntrende og inspirerende ting du sa, så lot jeg deg rive ned de beskyttende veggene jeg hadde satt opp rundt meg selv. 

Og for hver personlige melding og telefonsamtale, så fikk du meg til å tro at du var kommet for å bli; at du var ekte. 

Du kysset meg og sa jeg var vakker, og at jeg var den du hadde vært på leting etter. Tiden vi hadde sammen var alltid som å være på et eventyr. Jeg kunne snakke med deg om alt. Du trøstet meg selv når jeg ikke visste at jeg trengte det. På en eller annen måte fikk du meg til å tro at du var den jeg hadde lengtet etter å finne. 

Men nå, når jeg ligger her i senga, alene, og vet at du er et eller annet sted og setter ut lokkemat til det nye offeret ditt, så innser jeg at jeg ikke var mer enn lek for deg. Jeg var en brikke i spillet ditt. Som en jeger med jakt trofeer på veggene, så fikk du meg til å gå i fella når du fanget det ville hjertet mitt. 

Følelsen av den varme pilen av lykke som treffer meg, og jeg prøvde ikke en gang å komme meg løs, selv om jeg innerst inne visste at du var profesjonell i den sporten her. 

Du prøvde ikke å såre meg, eller å brutalt ta det naive hjertet mitt. Du var lur, og greide på en eller annen måte å overbevise meg om å gi det til deg frivillig. Og nå står det til utstilling sammen med de andre trofeene du har lurt til deg. 

Jeg visste at du ikke brydde deg så mye som du sa, eller som de falske gestene dine fikk meg til å tro. Men jeg hørte ikke etter, fordi jeg ville se noe annet. Jeg ville bade i følelsene av kjærlighet. Jeg ville være en del av noe, så mye at jeg nesten ødela meg selv. 

Og selv om jeg nå har stjålet tilbake mesteparten av hjertet mitt, så er det fortsatt en del av meg som vil at du skal beholde den siste lille biten. Fordi en vakker dag, når jeg finner den kjærligheten jeg leter etter, så vil jeg at du skal kjenne på den skyldfølelsen man får av å lure andre. Jeg vil at du skal se deg selv i speilet, og spørre deg selv om hvordan du kunne være så kald, og behandle meg på den måten du gjorde; sånn at du mistet meg. Jeg vil at du skal beholde den siste lille biten av hjertet mitt, sånn at du alltid har noe som minner deg på at du en gang greide å knekke meg... Men jeg var sterkere. Jeg satte meg selv sammen igjen, og jeg fant lykke til tross for dine forsøk på å torturere meg med å komme og gå som du ville. Du var kanskje sterk nok til å knekke meg, men jeg var for sterk til å la deg vinne. 

Men hvis det aldri skjer, hvis du aldri angrer på hvordan ting endte, så vil jeg du skal vite at jeg er lykkelig. Jeg er lykkelig uten deg. Jeg stolt over at jeg greide å gå videre, til tross for grepet du hadde rundt hjertet mitt. Jeg er stolt over at jeg omfavnet realiteten av det som faktisk skjedde mellom oss, og tok den kontrollen jeg trengte. Tilfredsstillelsen jeg nå føler, er den som gjør at jeg fortsatt greier å glede meg over livet mitt, til tross for deg. Det gir meg selvtillit og styrke til å gå videre. 

Og hvis du aldri tenker på meg igjen, så håper jeg du vet at jeg planlegger å glemme deg fullstendig.

Sakte men sikkert, så har du allerede begynt å forsvinne fra minnene mine. Lukten av deg, følelsen av at du tar på huden min, latteren din - det er litt mer fjernt nå enn det var for noen måneder siden. Jeg kommer til å glemme de fysiske tingene om og med deg, men jeg kommer alltid til å huske hvordan du greide å knekke meg. Og hvordan jeg var sterk nok til å vinne over din ondskap. 

 

Nå forstår jeg instinktets kraft. Førsteinntrykk er ikke alltid riktige, men magefølelsen tar aldri feil. 

Hjerter som repareres i stillhet

Gjesteinnlegg fra den bortgjemte delen av meg

Det er i de stille øyeblikkene jeg hører det mest. De svake knirkete lydene av små sprekker som sprer seg i det triste hjertet mitt. Det kan minne om de første stegene du tar på tynn is. Du føler millimeterne som gir etter under skoen, og hører isen slår sprekker i protest under kroppsvekten din. Magen din knyter seg, hjertet ditt hamrer, pusten din kaster seg ut i raske varme gisp. Kroppen din stivner som is, og du venter, i viten om at du når som helst kan falle ned i det iskalde dypet, uten å vite om du kommer til overflaten igjen.

Det er i de stille øyeblikkene jeg vet at det kommer, og akkurat nå er det ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det. Jeg vet at etter hvert som tiden går, så vil jeg greie å sakte men sikkert rygge bort fra stupet, og krabbe forsiktig over til en annen, tryggere vei. Men enn så lenge, så faller jeg, igjen og igjen ned i det ekstremt smertefulle vannet, gisper etter luft, tårer som gjør det vanskelig å se, kjemper mot meg selv samtidig som jeg prøver å få tilbake fotfestet.

Jeg vet at jeg ikke er alene i det her; mange kvinner har vært eksakt hvor jeg er. Mange andre er fortsatt her med meg, og plukker opp biter av hjertene sine, i et forsøk på å reparere dem. Å sette sammen bitene slik at hjertet ble som det var før. Men, hjerter kan ikke gå tilbake til å være like sømløse og perfekte som de var før en spontanabort. Det vil alltid være små hakk, sprekker og krater der. Små biter av deg selv som forsvant sammen med barnet ditt.

Spontanabort har aldri vært et enkelt ord å si høyt. Det er et ord som ikke bringer med seg noe som helst positivt. Det er et ord som gjør mennesker ukomfortable. Et ord som blir hvisket, med alvorlige ansiktsuttrykk. Et ord som bærer med seg mye smerte og sorg; et livsforandrende ord. Det er et ord som stjeler all uskyldighet og lykke rundt en graviditet, og etterlater frykt og spørsmål. Det er et ord som setter deg inn i en ukjent og skremmende ny verden, en verden du ikke vil være i. Det er et ord som ofte er vanskelig å si, selv for de som har opplevd det.

Hvorfor er det så vanskelig for oss å snakke åpent om det? Ikke bare for meg, men også for andre kvinner? Hvorfor nøler vi sånn med å dele tanker om tapet, om sorgen? Spontanaborter er ikke uvanlige, det er ikke noe nytt og de slutter ikke å skje i verden. Så hvorfor føler så mange kvinner at de må lide i stillhet, og bare dele det med en håndfull familiemedlemmer og nære venner? Hvorfor føler vi at vi må finne trøst i de hemmelige gruppene med andre mødre, som har knuste hjerter som oss?

Kanskje er det fordi vi ubevisst er redde for at sorgen vår skal smitte over på andre. At vår uflaks kan spre seg fra person til person som et ekkelt usett virus. Kanskje er det fordi vi vet hvor vondt det gjør. Og at vi er redde for at hvis vi sier ordene høyt til noen som har vært i samme situasjon, at deres hjerter til tross for alle reparasjonene, vil begynne å slå sprekker igjen hvis de får en påminnelse om tapet.

Kanskje er det fordi nesten ingen visste at vi var gravide? De fleste kvinner venter til det er «trygt» å dele nyheten om det voksende livet i magen. Men hvis jeg ikke fortalte noen om babyen, hvordan forteller jeg det når den er borte? Fordi det er jo en lett samtale å ha. Sier du «Så, forrige uke var jeg gravid, men denne uken er jeg ikke det,» eller «Beklager for den rennende maskaraen, jeg mistet babyen min, den babyen du ikke visste noe om.».

Kanskje er det fordi akkurat nå har vi nesten konstante fysiske påminnelser om tapet, og vi takler ikke å se triste øyne, eller å høre «Å nei, så ufattelig trist» eller «Det var ikke meningen at det skulle skje» eller «Det var sikkert noe galt med det i utgangspunktet» eller «Du kan jo alltids prøve igjen». Kanskje er det fordi vi bare vil ha et sted som vi kan gå og late som. Forestille oss at vi ikke er knust, late som om vi er hele og perfekte; at vi ikke holder oss selv gående på pur vilje og sjokoladekjeks.

Kanskje er det fordi at i dagens samfunn er et faktisk «liv» fortsatt ikke blitt skapt, og derfor er vi redde for at vår baby «ikke gjelder». At vårt tap ikke er et ekte tap, at vår hjertesorg bare er noe vi finner på. Eller kanskje er det frykten for å bli beskyldt. At det et sted dypt i det mennesket vi akkurat fortalte det til, er det en tanke om at det er vår egen feil på en eller annen måte. Vi må ha gjort noe galt, eller i det minste ikke gjort alt riktig siden vi er der vi er.

Kanskje er det ikke noen av de tingene. Kanskje er det bare frykt. At det å si ordene høyt vil sende oss ut på den tynne isen igjen, for å så drukne oss i våre egne tårer. Eller en frykt om at det å snakke om det vil gjøre det enklere, og at den enkelheten betyr at vi glemmer. Ikke glemmer smerten eller sorgen, men glemmer babyen som forlot jorda før oss.

Kanskje er det fordi det bare suger noe helt forjævlig. Og det gjør vondt. Og fordi vi ikke kan si ordene uten å gråte. Og fordi vi kanskje er lei av å gråte, men føler oss skyldige hvis vi ikke gjør det. Det er en berg- og dalbane full av opp- og nedturer, som etterlater oss svimle og desorienterte.

Det er i de stille øyeblikkene at jeg vet, uansett om jeg snakker om det eller ikke, om jeg sier ordene høyt eller ikke, at jeg sakte men sikkert vil plukke opp bitene av det knuste hjertet mitt, og sette det sammen igjen. Hjertet vil ikke bli sømløst, det vil kanskje bli vanskelig å få bitene til å henge sammen, og det vil alltid være noen små mellomrom, men det er i disse små plassene at jeg vil passe på det livet som var en del av meg så altfor kort tid. Det er i disse små plassene at jeg vil plassere livslang mengde av håp og drømmer som ble formet på den korte tiden vi var sammen.

Det er i de stille øyeblikkene jeg hører det mest. Den svake knirkete lyden av hjerter som knuses. Det er på grunn av disse øyeblikkene jeg vet at stillheten må bli brutt. Jeg hadde en spontanabort, og det gjør vondt. Jeg setter sakte men sikkert sammen hjertet mitt igjen, og samtidig som jeg gjør det, minner jeg meg selv på at jeg ikke er alene. For man trenger ikke være alene i de stille øyeblikkene. Stillhet er egentlig det siste man trenger.

Å elske noen med angst

Mennesker med angst er ikke perfekte, men igjen, ingen er vel egentlig det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er på bølgelengde med hver eneste følelse jeg har i kroppen. Som føler alt med hele kroppen, og som ikke unnskylder meg for det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er sensitiv og empatisk. Og jeg kommer ikke bare til å være sensitiv med mitt eget hjerte, men også med ditt hjerte.

Jeg kommer til å være den type person som merker om du er anspent etter en lang dags arbeid. Som merker sinnet ditt, bare på måten du går gjennom rommet på. Som ser på kroppsspråket ditt og hører på talemåten din om noe er galt.

Mennesker med angst er sensitive og gamle sjeler. Vi har store hjerter. Og vi bruker all vår energi på å få forholdet til å fungere.

Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt, fordi jeg vet jeg noen ganger kan være mer enn en håndfull å håndtere. Jeg kommer aldri til å stenge deg ute, fordi det ligger ikke i min natur å stenge ute noen jeg er glad i, og jeg kommer alltid til å være ærlig med deg.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som har troen på deg med hele hjertet, og som elsker deg med hele sjela.

Jeg vet at jeg har litt bagasje. Jeg vet at jeg har problemer og at min mentale helse noen ganger kan dra forholdet og stemningen litt ned, men jeg stoler på at du ikke gir opp og går din vei.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som aldri kommer til å gå sin vei, så lenge du behandler meg med respekt. Du elsker noen som gir deg hele sitt hjerte hvis du slipper meg inn, som jeg slipper deg inn.

Du elsker noen som vil passe på deg når du har det vanskelig, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil holde rundt deg når stresset tar overhånd, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil kysse bort alle demonene dine, fordi jeg har brukt store deler av livet på å kjempe mot mine egne.

Du elsker noen som aldri kommer til å dømme deg for din mentale helse eller dine triggere, fordi jeg har levd med det selv såpass lenge.

Du elsker noen som aldri kommer til å le av dine problemer, eller som forteller deg at du overreagerer, fordi jeg har blitt ledd av mange ganger.

Du elsker noen som aldri kommer til å ta deg for gitt, fordi jeg vet hvor sjeldent det er å finne kjærlighet.

Og når du elsker noen med angst, så elsker du et fantastisk menneske. Så klart definerer ikke angsten hvem jeg er, og det burde ikke definere forholdet.

Men du skal vite en ting, angsten gjør meg ikke til et ødelagt menneske. Faktisk så er angsten grunnen til at jeg er så ekstremt sterk, og du burde prise deg lykkelig for å ha noen som meg.

timeout

Når man setter personlig rekord i antall ødelagte relasjoner i løpet av en natt på fylla, da er det på tide å ta seg en pause. Fra alt.

Jeg kommer ikke til å beklage at andre mennesker ikke kjenner meg godt nok til å håndtere min glede, min sorg eller meg generelt. Jeg er den jeg er, sånn er det bare. De som kjenner meg vet dette, og de er glade i meg uansett.

Nå er det pause. Fra alt. Livet, verden. Bare en pustepause.

Om: Fyllesex = voldtekt?

Advarsel om potensielt triggende innhold, les videre på eget ansvar. Og husk: NEI betyr NEI, uansett promille eller ei. 

Spørsmål fra leser:

En venninne av meg var på en fest, ble skikkelig full og hadde sex med en fyr. Hun har sagt hun ikke husker helt hva som som skjedde, og hun har oppført seg litt merkelig og tilbaketrukket i etterkant. Ble hun voldtatt? 

Først og fremst er jeg lei meg for at venninnen din hadde en sånn vanskelig opplevelse, og jeg er glad for at du vil hjelpe henne. Utifra det du forteller, så virker det som om hennes personlige grenser kanskje ble tråkket over. Før jeg forteller hva jeg mener med det, og hvordan du kan støtte henne, så vil jeg snakke litt om alkohol og samtykke. 

Når noen er så fulle at de ikke husker hva som skjedde dagen etter, så var de for fulle til å gi samtykke - altså, å helt ærlig og gledelig si "ja" til å ha sex. Når noen ikke gir samtykke, så er det seksuelt overgrep. Det hersker mye forvirring rundt akkurat det. For mange sitter med spørsmål som - er det ikke mange som har fyllesex? Hvordan kan du vite forskjellen på litt brisen og for full til å gi samtykke? Hvis begge var fulle, hvordan kan den ene forgripe seg på den andre? 

Det er noen detaljer folk glemmer når de stiller disse spørsmålene. Først og fremst, så er det en forskjell på å være brisen, og å være full. Så klart, hvis man er usikker, så er det best å vente til begge parter er edru. Men sånn generelt, hvis noen ikke greier å snakke skikkelig, snubler, er litt bortreist eller faktisk sover, så er vedkommende for full til å gi samtykke. I tillegg, så kan alkohol i egen kropp føre til at vi ikke helt greier å bedømme hvor fulle andre er.

Den triste realiteten er at noen (men langt ifra alle) mennesker bruker alkohol som voldtektsdop. Det betyr at noen enten prøver å skjenke en, eller å utse seg en ekstremt full person med intensjonen om å utnytte vedkommende til sitt eget beste. Det er dessverre vanlig at alkohol blir brukt til å senke dømmekraften, som gjør det lettere å krysse grenser. Å skjenke noen til det punktet at de er for fulle (talevansker, snubling, hukommelsestap) er shady, fordi det fører til at offeret skylder på andre som også var fulle når h*n ble utsatt for overgrepet. 

Når når du vet det, så vil du nok revurdere en del ting. Hører du noen gang mennesker tulle om å se etter den fulleste personen på festen, for å ta vedkommende med seg hjem, eller å skjenke noen så fulle at de kan ha sex? Det er overgrep. Få en slutt på det. Hva gjør du når du ser en angivelig edru eller mindre beruset person beføle eller gå avsted med en veldig full en? Fra nå av, ta ansvar - spør den fulle personen hvor vennene hans/hennes er, hvordan de kommer seg hjem, og fortell den mindre fulle personen at h*n ikke burde ta med seg vedkommende hjem (med mindre de faktisk er venner og har en avtale da, så klart). Forlater du noen gang vennene dine når de er overstadig beruset? Da er det isåfall på tide å innføre et nytt system. En av de eneste tingene som gir meg håp når det kommer til forebygging av seksuelle overgrep, er å bryte inn (altså å bryte inn når du ser noe som ser farlig ut, som får varsellampene dine til å blinke, selv om du ikke kjenner personen), og venner som passer på hverandre. Så snakk med vennene dine om hvordan dere passer på hverandre på fylla. 

Nå, la oss snakke om din venn. Det føles helt grusomt å ikke helt vite hva som skjedde, men å likevel vite at noe ikke helt stemmer. Når alkohol er involvert, så har folk en tendens til å skylde på seg selv. Begynn med å send en melding for å høre hvordan det går. Du kan fortelle at du har lagt merke til at hun har virket utenfor siden den kvelden, og at du lurer på om hun vil snakke om det. Du kan fortelle henne at hun ikke gjorde noe galt - den fyren burde ikke hatt sex med henne hvis hun var så full. Ferdig snakka. Hvis hun ikke vil kalle det en voldtekt, så kan du ikke tvinge henne til å gjøre det heller. Du kan fortelle henne at du tror henne, at hun ikke gjorde noe galt, og at det ikke er hennes feil. Og hvis hun velger å kalle det en voldtekt, så har hun rett, og du burde bekrefte det. Pass på at du ikke er alene om å hjelpe henne, fortsett å holde kontakten, gi henne en liste over steder hun kan få profesjonell hjelp som lege, advokat, psykolog osv. når hun er klar for det. 

Selv har jeg også vært i hennes situasjon, så jeg vet litt om hvordan hun har det. Og det er vanskelig. Personlig hadde jeg et behov for å finne ut av hva som faktisk skjedde, så jeg spurte vennene jeg var ute sammen med om detaljer fra kvelden. De var dessverre ikke i nærheten når det jeg tror (for jeg vet ikke enda) overgrepet skjedde. Det eneste jeg husker var at jeg sa "nei" hele kvelden og natta. Men, som tidligere voldtektsoffer har jeg dessverre en lei tendens til å gi opp, spesielt når det er mye alkohol inne i bildet. For når det er mye alkohol inne i bildet, så senkes dømmekraften, og man vet ikke forskjellen på rett og galt. Etter det jeg tror var et overgrep har jeg slitt med mye flashback fra den tidligere voldtekten, noe som forsterker min mistanke om at det overgrepet her faktisk skjedde. For flashbackene kom først, og det var derfor jeg begynte å spørre mine venner om detaljer. Jeg sitter med mye skyldfølelse og skam, og ting er generelt vanskelige å takle. Men heldigvis har jeg gode venner som støtter meg, og en flink psykolog som hjelper meg. 

i strupen på bygdedyret

Bygdedyret styres av Janteloven, som er et sett uskrevne regler (eller, i teorien ble de skrevet i en roman av Aksel Sandemose i 1933).

"Du skal ikke tro at du er noe, at du er like klok som oss, at du er klokere enn oss, at du er bedre enn oss, at du vet mer enn oss, at du er mer enn oss, at du duger til noe, at noen bryr seg om deg, at du kan lære oss noe." 

Lover og regler som påvirker hvordan innbyggere tenker, snakker og handler der, altså. 

Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Ikke vis følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt som er nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri. Glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene. Bygdedyret har ikke ett ansikt, det har mange.

Dyret er altså et mangehodet moraliserende vesen, som besitter "sannheten" om hva som er rett og galt, hva som er akseptert eller ikke. Det er samfunnets kollektive oppfatning av de sosiale reglene som gjelder, defineringen av "hvordan ting er her hos oss". Ethvert brudd på denne oppfatningen, vil sette bygdedyret i bevegelse. Og som på sitt verste, bidrar til å ødelegge andre mennesker og sitt eget samfunn. Som på sitt beste, verner om sine egne og bygda si. 

I bygdedyrets skygge finner du hersing, mobbing og trakassering - ofte satt i system. Subtile hersketeknikker, ensomhet og isolasjon. Utestenging og ryktespredning. Bygdedyrets vesen er nettverket av personer, relasjoner og makt - som virker sammen på en bestemt måte. Og den som har vært utsatt for bygdedyrets nådeløse handlinger, ord og blikk er sjelden upåvirket av det. De blir derimot brennmerket for livet.

Bygdefolk som har vært i kontakt med en psykiatrisk helsetjeneste tør ikke snakke åpent om følelsene sine. Mange er redde for å bli "kaffemat" for sambygdingene, i visshet om at feiltrinn eller særtrekk ved en person kan brennmerke slekta i både 2., 3. og 4. ledd. Frykten for å skille seg ut, ensom grubling, angsten for å ikke bli tilgitt, angeren over å ha kommet i bøddelrollen og skammen over å ha brutt de strenge reglene kan forårsake alvorlige psykiske problemer. Er det virkelig slik vi vil leve i 2017?

Ta for eksempel en sak fra Ulstein (link nederst). En jente anmeldte to gutter for overgrep i 2016. Politiet henla saken, og da tok bygdedyret over. Jenta endte opp som offer ikke bare for overgrep, men også for bygdedyret, og måtte flytte fra stedet. Dessverre finnes det mange slike eksempler på hva bygdedyrets handlinger har ført til, men langt ifra alle tør å være åpen om det. 

Personlig synes jeg det er litt rart at så mange mennesker forholder seg passiv til bygdedyrets uvesen og skader. At ikke flere reagerer på det som skjer, står opp for de som blir rammet, eller tar til motmæle. Men isteden holder kjeft og aksepterer at sambygdinger fryser ut og ødelegger for andre. Men bygdedyret er vanskelig å komme til livs. Fordi små bygdesamfunn kan fort gå opp i liminga.

Den sosiale konstruksjonen er sterk i sine sammenføyninger, nedarvet gjennom generasjoner. Det sikrer stabilitet og trygghet i små samfunn, det sikrer at innbyggerne kjenner sin plass i forhold til hverandre. At makt og posisjoner og innflytelse holdes under kontroll. Så når det da er noen som faktisk tar til motmæle - utfordres de mørke kreftene. Ikke nødvendigvis av ondskap, men på grunn av frykt og uvitenhet. De vet hva de har, men ikke hva de får. Endring kan være farlig, vet du. 

Samfunnsansvar. Det er det det handler om, ikke kun det å vise mot eller å være rebelsk. Men samfunnsansvar. Og nå kan man jo tenke seg litt om - hvilket bygdesamfunn man ønsker å leve i. For hver enkelt har et ansvar, og alle kjenner vi et bygdedyr. 

 

Link til leserinnlegg skrevet av "ulsteinjenta" på Sunnmørsposten

"j*vla narsissist"

Dette innlegget kan gå under den usynlige kategorien «åpent brev til: ?», for det er et brev. Eller et slags oppgjør med meninger og oppfatninger om meg enkelte mennesker tydeligvis sitter inne med.

Overskriften er en slags irriterende gjenganger. Problemet er jo bare at en narsissist kjennetegnes som å være en selvopptatt jævel, som manipulerer og kontrollerer menneskene rundt seg for å få alt til å gå SIN vei. En narsissist har ekstremt høyt og forsterket selvbilde, tror at h*n selv er bedre enn alle andre. En narsissist kan sammenlignes med en psykopat, som for øvrig også er en betegnelse som har vært brukt om meg i enkelte sammenhenger.

Så ?

Jeg har blitt beskyldt for å være selvopptatt.

Fair enough. Men som regel kommer det i en tid hvor jeg har mye angst, flashbacks og generelt en dårlig periode. I slike perioder har jeg mer enn nok med meg selv, og har lite energi til å tenke på eller kommunisere med andre mennesker. Jeg har blitt kalt selvopptatt fordi jeg ikke bryr meg om andre som også har det vanskelig samtidig som meg. At jeg ikke spør om hvordan det går, eller er den hobbypsykologen jeg bruker å være. Jeg greier det ikke. Når angsten står og skriker til meg at jeg fortjener å dø, og jeg ikke vet opp ned på mitt eget liv, så er det ikke rimelig å forvente at jeg skal løse andres problemer.

Jeg har blitt beskyldt for å være konfliktsky.

Ja. Jeg er konfliktsky. Jeg hater konflikter, rett og slett fordi jeg har vært en del av/vært vitne til for mange konflikter i mitt liv. Inkludert konfliktene jeg har med angsten og PTSD?en hver bidige dag i mitt eget hode. Når det oppstår en konflikt, eller når noen prøver å starte en konflikt med meg, skygger jeg heller banen. Det kan hende det oppleves som feighet, men hadde du levd med PTSD hadde du også innsett hvor lite feig jeg egentlig er.

Jeg har blitt beskyldt for å være psykopat.

Vel, jeg forstår faktisk ikke helt den. Men en psykopat har mange likhetstrekk med en narsissist, og både jeg og de nærmeste vennene mine vet godt at jeg er den rake motsetningen. Den eneste grunnen jeg tror kan ligge bak, er at personene som brukte ordet ikke er vant til omsorg og kjærlighet.

Jeg har blitt beskyldt for å spille offerrollen.

Dette er en av de tingene som faktisk sårer og gjør meg mest irritert. Jeg har aldri, og kommer aldri til, å sette meg selv i offerrollen. Fortiden min er en del av meg, men jeg er ikke fortiden. Det som har skjedd, det har skjedd. Jeg er den som må leve med konsekvensene av det som skjedde, og dessverre kan det også i noen perioder gå utover mine nærmeste. La fortiden være, det er nåtid og fremtid som betyr noe.

 

Til slutt,

Dette innlegget ble trigget av en konflikt/diskusjon/et personangrep/whatever som involverte noen av mine nærmeste. Jeg, som det konfliktsky mennesket jeg er, tok imot alt som ble sagt og forlot rommet gråtende. Det ble påpekt at jeg har en tendens til å bare gå når enkelte temaer kommer opp, og det kan jeg mer enn gjerne innrømme er sant. Men det skyldes at disse temaene er vanskelige for meg å snakke om i det store og hele, jeg greier så vidt å tenke på de uten at det trigger reaksjoner jeg prøver å unngå. Jeg vil ikke ha panikkanfall. Jeg vil ikke ha angst. Jeg vil ikke ha flashbacks. Jeg vil ikke at relasjonene mine skal bli ødelagte på grunn av fortiden min.

Jeg har uheldigvis ikke vært hos psykologen på nesten to måneder, på grunn av ferier og andre ting. Og jeg begynner å merke at jeg er sliten, fordi spesielt den siste uken har inneholdt mye angst. Jeg har også vært såpass langt nede, og hatt så kraftig angstanfall en gang den siste uken, at jeg nesten ønsket å ta mitt eget liv. Men, takket være noen uvitende venner og medisiner jeg har mot angst, så gikk det bra.

Det er viktig for meg å påpeke at det generelt går bra. Jeg har det fint. Jeg har bare en vanskelig periode, og er litt sliten og forvirret. Men det går bra, så lenge jeg slipper flere situasjoner som i dag.

 

Hvis du sitter igjen som et spørsmålstegn nå, anbefaler jeg deg å lese disse innleggene:

Om PTSD'en (link)
Spørsmål og svar om angst (link)
Hvordan støtte et overgrepsoffer (link)
Til mine nære og kjære (link)

 

Q & A: Angst

Angsten er komplisert, og enda mer komplisert å snakke om. Hvert individs personlige angst er ulik. Jeg er sikker på at alle har varierende grad av angst hver dag. Men i noen tilfeller, som med min, så kan det bli veldig ekstremt og lede til panikkanfall og dager hvor det påvirker min evne til å fungere normalt. Det er hardt. Det er rart. Det er flaut, forvirrende og ukomfortabelt. 

Det er alt de sier det er, og det er ingenting av det i det hele tatt. Med denne lille introduksjonen av angsten, så tenkte jeg å svare på noen spørsmål som jeg har fått en del ganger. Husk at jeg ikke er noen ekspert, jeg deler bare personlige erfaringer i håp om at det ikke bare hjelper meg, men kanskje noen andre også. 

Hva er angst?
Dette er nok det spørsmålet som er vanskeligst for meg å svare på, men som er det viktigste å forstå. Svaret varierer nok fra person til person. Ingen angst er lik, men jeg tror alle har noen fellesnevnere. Angsten min er egentlig vanskelig å definere, siden min er linket til min PTSD. Men enklest mulig forklart, så er den frykt, bekymringer, ukomfortabelhet og tristhet som ligger i underbevisstheten, som manifesterer seg i en form som påvirker den mentale helsen og fysiske kroppen min. 

Hva føles angsten din ut som? 
Du vet, det morsomme er at det er en stund siden jeg har hatt skikkelig angst, men plutselig ut av ingenting, så var den der ukomfortable følelsen der igjen. Så regelmessig kommer den. 

Angsten min kommer som regel i følge med et panikkanfall, så jeg kan egentlig ikke forklare den ene uten den andre. Og sist jeg hadde det, så kjente jeg angsten begynte å stige i brystet. For det er som regel der den starter. I midten av brystet, langt inne, omtrent der hjertet er. Den nærmeste sammenligningen jeg tror jeg kan dra, er hvordan jeg ser for meg en slags komprimert kjernereaksjon føles som. I dypet av brystet så er det en slags tetthet, det i en miks med følelser fra underbevisstheten jeg ikke visste bygde seg opp, prøver iherdig å forlate kroppen min, men som ikke finner en utvei. Det er fanget, så det begynner å infisere kroppen og hodet istedenfor. Dens tilstedeværelse er standhaftig. Det føles som om jeg har en elefant på brystet, uten noe til å hjelpe meg å puste. Lungene mine sliter med å jobbe. Følelsen bygger seg opp, vekten blir tyngre, panikken stiger. Plutselig får jeg ikke nok luft, pusten min blir kortere og svakere ettersom vekten utvider seg. Så skjer eksplosjonen, hjernen registrerer hva som skjer og panikken setter inn. På dette tidspunktet, og det selv om jeg har opplevd det mange ganger før, så er frykten så stor at jeg begynner å hyperventilere, og panikkanfallet kommer. 

Hvordan ser panikkanfallet ditt ut?
Det lette svaret: et sabla rot. 

Det vanskelige svaret: En hel haug med korte stressa åndedrag. En del tårer. Mest sannsynlig ser jeg ut som et redd eller såret lite barn. Merkelig nok er det vanskelig å huske følelsene du hadde under et panikkanfall, i etterkant. Mine panikkanfall varer som regel fra 5 til 30 minutter, og på den tiden så krever det alt av energi for å prøve å roe meg selv, få kontroll på pust og kropp. Men jeg føler meg ofte bedre etter alt er over. 

Hva er det som hjelper når du har angstanfall? 
Dette svaret er jeg enda på leting etter selv. Hver gang det skjer, så virker svaret å være nærmere, men det er vanskelig å si eksakt hva noen trenger når de har et panikkanfall. Det viktigste jeg forteller at folk skal huske, er at personen som har et panikkanfall vanligvis ikke tenker logisk, eller tenker i det hele tatt, og at de da ikke vet hva de trenger. Og noen ganger kan faktisk det å bli stilt spørsmålet "hva trenger du, hvordan kan jeg hjelpe?" midt i et anfall gjøre alt mye skumlere. For meg, så blir jeg bare mer stresset, for i tillegg til å roe meg selv ned, så må jeg også finne ut hvordan jeg kan gjøre det lettere for den personen som prøver å hjelpe meg. 

Men for meg personlig har jeg funnet en ting som fungerer; å bli holdt rundt, samtidig som personen forteller meg at jeg skal ta et dypt pust inn, holde det, og så puste ut. Jeg vet at ikke alle har noen til å holde rundt seg, og det er ikke alltid jeg har noen i nærheten heller, så da (hvis jeg rekker det før panikken slår inn) ringer jeg til en venn, selv om jeg ikke føler det kommer til å hjelpe, eller at personen kommer til å si de riktige tingene. Men jeg tror at det ha noen i nærheten har vært den største hjelpen for meg så langt. 

Jeg vet at det er vanskelig å være støtte for noen som har angst og panikkanfall, men vi med angst må huske at de som tilbyr seg å hjelpe, ikke gjør det fordi de føler de må. De vil genuint hjelpe.

Har du virkelig dager der du ikke fungerer normalt?
Ja. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men ja. Dette er kanskje den delen jeg strever mest med, fordi jeg vet hvordan mange oppfatter det. Det virker som en unnskyldning. Men det er faktisk ikke tilfellet. Noen dager er faktisk angsten så ødeleggende. Jeg kan føle elefanten gjør seg klar til å sette seg på brystet mitt. Det er de dagene hvor jeg har måttet avlyse planer, avtaler og gått glipp av ting, fordi angsten er for mye. Det er så vanskelig å prøve å forklare til noen, og jeg kan fortelle deg at forklaringen/grunnen ikke er særlig respektert hos folk. Det handler om vår forståelse av angst, og hvordan den manifesterer seg. Noen mennesker har dager hvor den overtar alt. 

Hva gjør du for å "bli frisk"?
Jeg går til psykolog.

I tillegg finner jeg mye trøst i å skrive om det. Å skrive om panikkanfallene og følelser og tanker har gjort at jeg forstår prosessen bedre. Det gjør det ikke lettere å håndtere, men det hjelper. 

 

Til alle dere som har angst, jeg vil at dere skal vite at jeg er her for deg. Jeg er en støtte for deg, du er perfekt. Ta kontakt. Du er elsket. Vi vil finne ut av dette sammen. 

frykten for å bli forlatt

Bestevennen. Crushet. Venner. Familien (hvis de hadde noe valg). 

Fordi den ene tingen jeg ikke har valgt selv, prøver å overbevise meg om at jeg kan defineres med ett ord. Angst. 

Det er en feil melding. 

Et tonefall jeg ikke mente å bruke i en samtale.  

Enda en kveld ute som jeg såvidt husker noe fra fordi jeg drakk for mye. 

En samtale der jeg tror jeg fortalte for mye. 

En ubesvart melding som gjør at tankespinnet begynner. 

Et anrop som går til mobilsvar.

En melding nummer 2 for å klarere.

Bare å håpe at de svarer.

Selv om jeg egentlig vet at jeg burde ventet.

Det er å se på bestevennen jeg har hatt i over et tiår, og tvile på h*n. 

Ikke fordi h*n har gjort noe, men for noe jeg ikke en gang har gjort enda. 

Usikkerhet. Spørsmål. Analysering. Overtenking. 

Det er å vente på at noen skal forlate meg. 

Det er å ødelegge noe før det i det hele tatt har begynt. 

Det er avskjed uten ord som blir til en forventning. 

Det er nettene hvor jeg ligger å vrir meg uten å få sove. 

Det er å ikke høre fra noen på en stund, og tro at de er sinte. 

Selv om de i realiteten ikke har grunn til å være det. 

Det er en beklagelse du ikke trenger å gi, men som du likevel føler du må gi. 

Bare for å lette på tankespinnet. 

Folk spør om fiender, og den eneste du vet om er deg selv. 

Fanget i ditt eget hode som holder deg fengslet. 

Å skyve unna folk som jeg vil skal bli. 

Men du vil ikke bry dem med et problem som angår bare deg. 

Det er ønsket og behovet om å øre ordene "Det kommer til å gå bra".

Den boosten i selvtilliten som vil forandre alt. 

Jeg skammer meg over å måtte spørre. 

Men jeg vil bare høre at de ikke forlater meg. 

Fordi når hjernen lurer meg, og forteller meg at alle jeg bryr meg om kommer til å forlate meg, så vil jeg ikke tro på det. 

Men en del av meg gjør det.

Jeg valgte ikke angsten, så hvorfor skulle noen velge meg?

Det er stemmen som går på repeat. 

Og jeg vil ikke virke klengete, men jeg gjør det. 

Jeg bryr meg for mye og tenker for lite.

Jeg elsker for hardt, men alt med meg er for mykt. 

Jeg prøver og overkompenserer bare for å gi dem en grunn til å bli værende. 

Men jeg tror ikke på at de velger å bli fordi de selv vil. 

Fordi jeg ikke er så grusom og uutholdelig og vanskelig å elske som jeg tror jeg er. 

Angsten prøver bare å lure meg til å tro at jeg er alt det. 

 

Men hvis jeg ser meg rundt, og tenker meg om, så har ikke menneskene jeg er så glad i forlatt meg. De er her enda. 

det angstfylte hjertet

Til mitt angstfylte hjerte... 

Jeg vet at det er skremmende å føle på at du ikke kan kontrollere følelsene dine, at du er redd for at selv en liten forandring fra det "normale" vil rive deg i stykker, bryte deg ned og få deg til å føle deg "gal". Jeg vet hvor vanskelig det er for deg å gi slipp på noe eller noen. Jeg er uendelig lei meg for at du føler at ingen noen gang vil ha deg og angsten, at du føler deg utilstrekkelig og vanskelig å elske. Jeg vet du er redd for å vise noen hvem du egentlig er, å åpne deg opp og fortelle hvordan du egentlig har det. Unnskyld.

Til mitt angstfylte hjerte...

Jeg vet hvor utmattende det er å gå gjennom en hel dag, rastløs fordi du ikke fikk sove natten i forveien. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å skru av tankene og å nyte stillheten. Jeg er lei meg for alle hodepinene, brystsmertene og den nervøse svettingen. Jeg er lei meg for alle legebesøkene, magesmertene og tårene du har felt. Jeg vet hvor skremmende det er å ha et panikkanfall, hvor du føler at du kanskje ikke overlever det, å sitte skjelvende på gulvet, hyperventilerende med et galopperende hjerte. Jeg kjenner til følelsen av konstant, ødeleggende frykt. Unnskyld.

Til mitt angstfylte hjerte...

Unnskyld. Jeg er lei meg for at vennene dine føler de går på eggeskall når de snakker med deg, at de er redde for å si noe feil som trigger en spiral ned i angst og bekymringer. Jeg er lei meg for at familien din ikke forstår hvordan selv den minste ting kan gjøre deg redd, overveldet og ute av kontroll. Jeg vet du føler deg ensom, og at ingen forstår hvordan du har det. Jeg vet at du føler deg som en byrde, og som en konstant bekymring for venner og familie. Jeg vet at du føler det er for flaut å forklare hvorfor du er bekymret, har angst eller er redd, fordi du vet hvor latterlig det høres ut. Jeg vet at du overanalyserer hver eneste samtale du har, fordi du er redd for at du sa eller gjorde noe feil. Jeg vet at du stadig trenger bekreftelser. At du trenger å høre "Det er helt greit", "Det er ikke din feil" og "Jeg er her for deg", men at å høre disse tingene får deg til å føle deg bedre en liten stund, før du stuper ned i havet av tvil, hvor du drukner i usikkerhet og bekymring. Jeg vet at du tenker at alt er din feil. Unnskyld.

Til mitt angstfylte hjerte... 

Jeg ser frem til den dagen du føler deg bedre. Jeg vet at angsten ikke definerer hvem du er. Du er mer enn dine bekymringer, du er sterkere enn dine største frykter og du vil overleve hvert eneste panikkanfall, akkurat som du har gjort frem til nå. Jeg tror universet har mer på planen for deg enn det her. Jeg vet at du har mennesker som elsker deg og støtter deg. Jeg vet at du prøver.

 Åh, angstfylte hjerte.. Jeg vil så gjerne fortelle deg og hjelpe deg med å være modig, være sterk og viktigst av alt - vær trygg og rolig. 

"Privatist? Lett utvei det, da"

Kjære deg som mente at det å ta hele VGS som privatist var en lett utvei. 

Først og fremst vil jeg bare forklare deg hvorfor jeg i det hele tatt er privatist, for så å forklare deg hvor feil du faktisk tar. 

Jeg har sosialangst, (eller agorafobi som det heter på fagspråket), noe som gjør det vanskelig for meg å være tilstede i et normalt klasserom på en vanlig skole. Etter ungdomsskolen prøvde jeg å gå på vanlig videregående, den første gangen droppet jeg ut første dagen. Den neste gangen greide jeg såvidt å fullføre et helt skoleår, men fikk standpunktkarakter i kun to fag. Jeg skjønte at jeg aldri kom til å få meg en utdanning på denne måten, og begynte derfor å lete etter andre alternativer. 

NKI Nettstudier, som jeg er student hos, var det beste alternativet for meg. De har en veldig oversiktlig nettskole med gode lærere, og et godt læringsmiljø. Du kan selv velge om du vil samarbeide med andre elever, eller om du vil jobbe alene. Jeg jobber for det meste alene, for det er da jeg føler oppgavene blir best.
På nettskolen ligger alt stoffet du skal gjennom i alle fag. Det er "innsendingsoppgaver" etter hvert tema, som en slags eksamen etter hvert kapittel for å bevise hva du har lært. Disse innsendingene ser læreren din i det aktuelle faget gjennom, skriver på eventuelle kommentarer om hva du mangler/har gjort bra, og gir deg en karakter. Akkurat som på en vanlig skole.

Forskjellen mellom nettbasert studie og en vanlig skole, er at DU har ansvaret for hva du lærer. Du må lage studieplan, hva du skal gjøre når, hvor mye du skal gjøre, hvilke ting du må lese, hva du må øve på og sørge for at alt blir gjort. Du må gjøre alt arbeidet selv, det er ingen gruppearbeid eller en lærer som står å snakker om stoffet i flere timer. Det krever enorme mengder motivasjon, og at du er strukturert. For etter at alle innsendingene i alle fag er gjennomførte og bestått, så er du ikke ferdig. Ja, du får en slags standpunktkarakter i faget, men den er ikke gyldig på et vitnemål. For å kunne få en gyldig standpunktkarakter må du også opp til privatisteksamen - i samtlige fag. 

Skjønner du enda ikke hvor hardt det faktisk er å være privatist?

Jeg har akkurat startet på Vg3 påbygging til studiekompetanse. Hvis jeg legger sammen alle standpunktkarakterene fra Vg2, og de karakterene jeg har fått til nå på Vg3, har jeg et snitt på 5,6

"Det er jo bra" tenker kanskje du, mens andre tenker "slutt å skryt, det er jo lett å være privatist". Nei, å få et såpass høyt snitt er ikke lett. Frem til nå har det blitt mange søvnløse netter, avlyste avtaler, stress og bekymringer fordi jeg ikke alltid forstår hva jeg leser. Stoffet er ofte tungt og langt, noe som gjør det enda vanskeligere. Jeg hadde så klart ikke trengt å jobbe så hardt, og heller gått for å få "helt OK" karakterer, men hva er vel vitsen med det? Jeg jobber så mye og så hardt som jeg gjør, for å få gode karakterer. Slik at jeg på sikt kan velge fritt mellom studier på høyere utdanning. Jeg gir meg selv flere muligheter. 

Og litt fordi jeg vil gi fingeren til alle som ikke trodde jeg kom til å fullføre. 

Men samtidig skammer jeg meg over de gode karakterene jeg får. Og jeg skammer meg fordi jeg er stolt av meg selv. Jeg føler jeg ikke kan dele stoltheten med resten av verden, fordi samfunnet egentlig ikke aksepterer at noen er stolte over seg selv. Den forbanna Janteloven ødelegger stoltheten min, men booster motivasjonen min.

Iløpet av det neste året skal jeg ha 14 privatisteksamener. I 14 fag. Noe som vil si at jeg må forberede meg og lese 14 forskjellige fagbøker, og huske det meste som står. Og tro meg, jeg har ingen klisterhjerne. Men jeg kommer til å bestå, fordi det er det jeg jobber for. 

 

Når du ikke blir tatt på alvor

Mange av oss som har psykiske lidelser har på et eller annet tidspunkt kjent på følelsen av å ikke bli tatt seriøst, eller å bli tatt på alvor. Etter å ha vært åpen om mine psykiske lidelser en stund, så har jeg også fått flere tilbakemeldinger hvor lesere takker meg for at jeg er åpen, og sier at de ikke føler seg så ensomme om problemene lengre.

Men hva skal man egentlig gjøre i en situasjon hvor man ikke føler at man blir tatt seriøst? Selv om hvert tilfelle og hvert menneske er unikt og komplisert på sin måte, så kommer her noen råd:

  1. Ha kunnskap om lidelsen eller sykdommen din. Hvis du ikke vet hva diagnosen din er, eller synes diagnosen din er forvirrende, finn i det minste ut hva symptomene er.
    Fordi: Når du går gjennom en krise, (og med krise mener jeg situasjoner hvor lidelsen din tar kontroll over deg) så kan det være vanskelig å vite hva man skal tenke. Grunnen til at noen ikke kan «prate deg» ut av krisen din, er fordi du mest sannsynlig ikke greier å tenke særlig klart i disse øyeblikkene. Rent nevrologisk sett, så begynner hjernen din å jobbe annerledes med å øke eller senke aktiviteten i noen områder, som gjør at du føler og tenker på en annen måte enn normalt. På grunn av dette, så kan du av og til glemme hva som var grunnen til at du oppførte deg slik du gjorde, eller hva som var motivasjonen bak en oppførsel. Du kan fokusere på et symptom, samtidig som du overser noen andre, fordi det ene symptomet er mer tydelig hos deg. Noen kan du føle at du ikke greier å forklare hva du føler eller tenker i en krise fordi det er litt tåkete, og når du da får spørsmål fra noen som prøver å forstå hva du går gjennom, så greier du ikke å forklare nøyaktig hva som foregår.
    Mitt tips er at når du går gjennom en krise, prøv å vær bevisst på følelsene dine og oppførselen din, og hold styr på dem ved enten å tegne, skrive eller gjøre taleopptak, eller å snakke med noen som senere kan hjelpe deg å huske hva du gikk gjennom.
     
  2. Fortell det til noen du tror kommer til å forstå...
    Hvis du er et «velfungerende» menneske med en psykisk lidelse, så er sjansene store for at menneskene rundt deg ikke aner hva du går gjennom. To tilbakemeldinger jeg f.eks. har fått tidligere er «jeg kan føle at jeg holder på å dø på innsiden i løpet av dagen», og «disse ?velfungerende? menneskene er ikke velfungerende fordi de vil lure andre, men fordi de vil være produktive og være en del av samfunnet». Så mange mennesker er i det figurative skapet for de psykiske lidelser. Hver enkelt har sin egen grunn for å være der. Enten det er fordi andre er avhengig av dem, om det er et slags stigma innad i familien eller i samfunnet som spiller en sterk rolle, eller at de rett og slett ikke har noen form for hjelp tilgjengelig. Uansett er det å ha en (eller flere) psykiske lidelse(r) ensomt.
    Når du kjemper mot demoner som inntar hverdagen din, så kjemper du mot demoner som inntar DIN hverdag og DITT liv, og derfor kan det virke som at ingen andre forstår dem. Men av og til handler det mindre om å kjempe mot demonene for deg selv, og mer om å være med deg når du kjemper mot dem.
     
  3. ?men ikke forvent at alle forstår.
    Stigmaet rundt «de psykisk syke» er ekte. Uheldigvis er ekstremt mange mennesker uvitende når det handler om mentale lidelser. Med mennesker som fritt bruker psykologiske uttrykk for hverdagslige følelser, som å bytte ut tristhet med depresjon, frykt med panikk, lykke med mani, og å stemple alle psykisk syke som «gale», så har vi fortsatt en lang vei å gå. Heldigvis øker bevisstheten rundt mental helse, som igjen gjør at kommende generasjoner får en mer empatisk verden enn den vi lever i i dag. Så, du møter kanskje mange mennesker som undervurderer problemene dine, eller som til og med presser deg til å forandre situasjonen du er i. Flesteparten av disse situasjonene oppstår og skyldes mangel på kunnskap, eller noen ganger frykt for å ikke vite hva de kan gjøre for å hjelpe deg.
    Uansett, hvis personen som ikke forstår er viktig i livet ditt, ta deg tid til å faktisk forklare hva som foregår, hva du forventer av vedkommende og hvordan de kan hjelpe.
     
  4. Vit at de som jobber innenfor psykiatrien også er mennesker.
    Enten du er enig eller uenig om hvordan ting skal være, så er det en ting som er helt sikkert: ingen behandler, enten det er psykolog eller noe annet, er ekspert på hver eneste psykisk lidelse som finnes. Hver lidelse og diagnose er så kompleks på sin egen måte at det tar flere år å virkelig forstå hvordan de fungerer, og hvilken behandling som fungerer best. Prøv å finn en profesjonell som spesialiserer seg på den lidelsen/diagnosen du har, og hvis du er usikker på en profesjonell, spør gjerne om personen har erfaring med å behandle nettopp din lidelse/diagnose.

 

Til slutt vil jeg gjerne legge til at det er viktig å være snill med hverandre. For her er vi, alle «velfungerende» mennesker med psykiske lidelser som ingen vet at sliter. Hvor mange av oss finnes egentlig? Det synes å være flere enn man skulle tro; flere enn vi noen gang hadde tenkt over. Bare en fin gest, et smil, en bekreftelse på at vi blir sett betyr mye for oss, det betyr også mye for oss å vite at en fremmed er likere oss selv enn vi kanskje trodde.

når lavmålet når nye høyder

"Man sparker ikke noen som allerede ligger nede" sa en gang en vis mann. Enkelte må ha misforstått, og tenkt at det er da man heller må fortsette å slå.

For det er sånn det føles. Når enkelte mennesker synker ned på et slikt nivå, at de tenker det er greit å sende meldinger som "du fortjente å bli voldtatt", "se på de bildene du legger ut da, du ber jo om det", "det skjedde tydeligvis ikke mange nok ganger siden du greier å snakke om det".

Slike meldinger får jeg. Fra mennesker jeg vet hvem er, og noen fremmede. Fra disse kontrollerende psykopatene som ikke har egne liv. Eller som jobber innenfor yrker de ikke egner seg i. Taperne.

En av dem er ivrigere enn andre, og drøyere. Jeg svarer aldri, men åpner og blokkerer. Så fort jeg har blokkert lager han seg ny konto. Og hvordan vet jeg at det er en han? Fordi han har sendt bilde av kjønnsorganet sitt. Som mange gjør nå til dags. På bildet var også teksten "kom hit skal jeg voldta deg på nytt, og fullføre det han andre ikke greide".

Jeg har ikke anmeldt noen - enda. Rett og slett fordi jeg ikke stoler på politiet etter tidligere hendelser. Og fordi jeg vil ikke oppføre meg og fremstille meg selv som noe offer, selv om det egentlig er det jeg er. Men jeg vet hvem han er og hvor han jobber, og jeg vet at han leser det jeg legger ut på bloggen. Og at det er her han har funnet ut det med overgrepene.

Det koster en hel del å være åpen om fortiden og nåtiden sin i det offentlige rom. Det har jeg hele tiden vært klar over, og nettopp av den grunn har jeg også vært veldig selektiv når det kommer til hva jeg deler. For jeg deler ikke alt. Det som blir lagt ut her, er kanskje 27% av hvem jeg er og hva livet mitt består av. Jeg snakker aldri om menneskene i livet mitt, jeg nevner aldri noen med navn, og jeg deler heller bilder eller ting om gode dager. Dette for å skåne mitt eget privatliv, og menneskene rundt meg.

Når det er sagt, så synes jeg likevel ikke at det er rettferdig å bli trakassert fordi jeg er åpen om fortiden min. Jeg fortjener ikke å bli trakassert bare fordi jeg har vært ute for verre tidligere. Det er ikke sånn det fungerer. Trakassering er ikke greit uansett.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, så har meldingene den siste tiden begynt å gå inn på meg. Det er kanskje ikke smart å skrive det, i og med at en av dem leser bloggen tenker kanskje du. Vel, nå tør jeg det. Jeg har fått nok. For hver nye melding de sender, jo mer av hvem de er og hva de skriver blir eksponert. Og hvis det skulle skje at jeg da begynner å få trusler, så har jeg også rådført meg med politiet om hva jeg skal gjøre (det til tross for null tillit til dem). For det kan faktisk ikke fortsette som det gjør nå.

Menneskene rundt meg ble overrasket når de fikk høre om meldingene jeg mottar. Og synes det nesten var litt rart at de ikke hadde sett en reaksjon i meg. Sannheten er at jeg er vant til å få drittkommentarer. Det er ikke noe nytt for meg, det går riktignok likevel innpå meg, men ikke på samme måte som før. Etter mange år har jeg sluttet å vise følelser, og har heller masken på 24/7. Jeg later heller som at alt er greit, heller enn å vise svakheter. Og det fungerer, til en viss grad. For noen ganger faller masken av, og alt jeg har mottatt av meldinger og samlet opp over tid i en demning, det brister. Som det selvfølgelig må gjøre. Men når demningen brister viser jeg ikke det til verden. Ikke før nå. For nå er det nok.

Nå har jeg mistet nattesøvnen. Jeg er redd for når neste melding kommer, og hva den kommer til å inneholde. Jeg går rundt med en konstant frykt og angst i kroppen. Og føler at verden kan rase sammen når som helst. Angsten slipper ikke taket, selv om jeg prøver å fortrenge den for å kunne leve normalt.

"Hvorfor gidder du lese meldingene du får? Hvorfor blokkerer du ikke personen? Hvorfor gidder du ta deg bryet med å svare?"

Jo, det skal jeg si deg. Det er fordi tingene som har kommet tidligere har vært FOR personlige. Tingene som kommer den dag idag er personlige. Det går på meg og min fortid. Hvordan skal jeg greie å IKKE bry meg? Jeg forstår at mange ikke har verken tålmodighet eller forståelse for å høre på hva jeg har å si i denne sammenhengen, og det er helt greit. Noen mener kanskje også at jeg "kan for det selv" på mange måter, men hvordan skal det hjelpe meg? Hvordan beskytter det meg?

Det siste døgnet har vært et helvete. Mennesker som støtter meg gjennom tykt og tynt har begynt å gå lei. De skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjør noe for å stoppe det som skjer. Jeg har prøvd, og jeg prøver nå å finne andre løsninger som er mer konsekvente og alvorlige for de det gjelder. Men hvis jeg da skulle ta det steget, så er jeg redd ting kommer til å bli verre. Jeg frykter den dagen det skjer. Når meldingene går fra å være kun trakasserende, til å bli reelle trusler. Jeg føler meg ikke trygg alene, fordi jeg kjenner den prosessen her. Jeg har vært her før, og da var alt reellt.

Jeg er redd nå. Redd for alt. Angsten slipper ikke taket. Noen vender meg ryggen, andre står støtt. Jeg føler meg naken og sårbar, uten noen form for beskyttelse. Jeg fortjener ikke det her. Og jeg håper at du som leser dette ikke bare tenker "here we go again" men heller trør støttende til. For jeg trenger mennesker rundt meg nå, mer enn noen gang før.

Jeg er redd, men fortsatt meg selv. Jeg vil ha det gøy. Ha koselige vårkvelder i solnedgangen med grilling, spill og moro. Jeg trenger mennesker som støtter meg, men som også får fokuset mitt over på andre ting. Som bryr seg. Jeg har mennesker som bryr seg, men jeg trenger flere.

For nå er bristepunktet nådd. Raskere, hardere og bråere enn på lenge.

Til mine nære og kjære

Dette er en av de positive greiene som kommer frem i lyset, en sjelden gang. Men, akkurat det her burde blitt nevnt hver eneste dag. For dere, mine nære og kjære, venner/familie osv, fortjener å høre det her oftere. 

Først og fremst, jeg er uendelig glad i dere. Dere aner virkelig ikke hvor glad jeg er i dere, og jeg kommer nok aldri til å greie å forklare hvor mye jeg setter pris på dere. Dere ser meg på mine verste dager, og kan det å nyte de gode, noe som jeg alltid vil være takknemlig for. Dere vet hvem jeg egentlig er til tross for de psykiske lidelsene og traumene, og er glad i meg til og med når demonene kommer frem.

Selv med all den tålmodigheten og forståelsen dere gir meg; jeg vet hvor vanskelig det til tider kan være å tilbringe tid med meg, eller å lytte til hvor irrasjonell jeg kan være. Jeg vet at jeg kan være vanskelig og frustrerende innimellom, og at jeg nesten driver dere til bristepunktet. Men vit at selv når jeg nesten får dere til å miste hodet, så gjør jeg det ikke for å få dere opprørte. De to fæle demonene kjent som angsten og ptsd?en liker å leke leker som får meg til å tvile på dere, eller får meg til å tenke at dere kommer til å forlate meg eller si at dere hater meg.

Jeg vet at det har vært ganger hvor jeg har såret dere på grunn av demonene. Jeg har forsømt eller stengt dere ute, jeg har oppført meg feil og tatt feil valg som har opprørt dere. Jeg vet at jeg aldri kan ta tilbake ting jeg har sagt, eller forandre på ting jeg har gjort, men jeg ønsker å bli et bedre menneske. Jeg vet at demonene ikke kontrollerer meg. De er ikke hvem jeg egentlig er; dette vet dere allerede, og jeg kan love at jeg skal kjempe mot dem til den dagen jeg vinner.

Frem til da, så vil jeg gjøre mitt beste i kampen mot demonene, og være den beste personen jeg kan i deres liv. Jeg vil jobbe hardt for å finne meg selv, og bli den jeg er ment å være, og ta dere med på reisen dit. Jeg håper at dere blir i livet mitt lenge, og jeg håper vi kan lage mange nye fantastiske, morsomme, syke og rare minner sammen i fremtiden. Minner som varer livet ut. 

Dere gjør hverdagen litt lettere, og demonene litt mindre skumle å møte. Dere lytter når jeg trenger å snakke, og bare sitter sammen med meg i stillhet når jeg trenger det. Det er mye dere gjør uten å tenke dere om, som betyr mye for meg. Som jeg er uendelig takknemlig for uten å være flink nok til å vise det. Selv om du kanskje er en av de jeg snakker sjeldent med, men som likevel fortsatt er en del av livet mitt - du er av like stor verdi for meg, som de jeg snakker med hver dag. 

Vit at jeg elsker dere av hele mitt hjerte, til månen og tilbake, og med hver eneste celle i kroppen.



 

"13 reasons why" og en tsunami av følelser

(Til deg som ikke har sett serien enda, innlegget kan inneholde spoilere)

For litt over en uke siden så jeg hele den nye Netflix-serien "13 Reasons Why", og en stor del av meg skulle ønske jeg aldri startet å se serien i utgangspunktet. Ikke fordi det er en dårlig serie, men fordi innholdet traff meg litt for nært og inneholdt mange triggere.

Serien gir oss et innblikk i livet og til slutt selvmordet, til den fiktive amerikanske tenåringen Hannah Baker, som sliter med å håndtere skolehverdagen, som inneholder mye sexisme og mobbing. Ettersom serien utfolder seg, så får vi som publikum, sammen med Hannah's venner, familie og jevnaldrende, vite alle grunnene til at Hannah til slutt bestemte seg for å ta sitt eget liv.

Jeg ble ferdig med serien på rekordtid, og selv om jeg synes serien var bra laget med et viktig budskap, så ble det tydelig for meg at jeg ikke var en del av seriens målgruppe.

Budskapet bak "13 Reasons Why" er ikke håp, optimisme eller betryggelse, men tragedie, sorg og det umiddelbare behovet for handling. Jeg tror det er mye å lære av den fiktive men gripende historien om Hannah Baker - spesielt for den mannlige delen av befolkningen, og mennesker som er ukjent med hvordan følelsesmessig og psykisk skade man blir påført av seksuell trakassering og voldtektskulturen i dagens samfunn.

Men for meg, som en kvinne som har PTSD som følge av blant annet flere overgrep, så var ikke seriens velmenende budskap om mental helse, mobbing og seksuell trakassering sjokkerende, men heller en bekreftelse på de farlige idealene som ofte har gitt meg en følelse av håpløshet og ensomhet. Når jeg var ferdig med serien, så fant jeg meg selv druknende i ubehagelige tanker og følelser, nok en gang. Jeg hadde panikkanfall, flashback og lammende angst i flere dager etter. 

"13 Reasons Why" er en vakker, men brutal fortelling om hva mange unge kvinner uheldigvis kan kjenne seg igjen i. Den eksepsjonelt realistiske portretteringen av seksuelle overgrep og voldtekt, at offeret ikke blir trodd til fordel for gjerningsmannen og mangelen på rettferdighet er ubehagelig, men er en nøyaktig representasjon av virkeligheten for en del ofre. Jeg kan tenke meg til flere menn som kunne lært noe av ubehaget og smerten som blir presentert i "13 Reasons Why". Uansett er serien fullpakket med triggende innhold, og for noen som allerede sliter med f.eks. depresjon, så kan det være en smertefull påminnelse om smerten og sorgen.

Selv om "13 Reasons Why" handler om, og retter seg spesielt mot tenåringer, er nok mye av innholdet gjenkjennelig for kvinner som har opplevd lignende traumer - også for de som sliter med depresjon, sosial angst eller andre psykiske lidelser. Det er flere år siden jeg var ferdig med skolen, men jeg kan fortsatt huske å få slengt seksuelt trakasserende og sårende kommentarer etter meg. Ryktene. Baksnakkingen. For å være ærlig, så forsvinner ikke alle disse tingene etter skolen er ferdig. Ofte sprer det seg videre til sosiale medier. Det er mye enklere å unngå barnslig drama og "mobbere" som voksen, men seksuell trakassering forsvinner ikke, og når du lever med psykiske lidelser, uansett alder, så kan slike kommentarer og oppførsel være direkte skadelig. 

Hannah's mentale helse blir aldri diskutert skikkelig i serien - som egentlig er ganske sjokkerende med tanke på at serien handler om konsekvensene rundt en tenårings selvmord - men det er små hint om depresjon, sett fra hennes jevnaldrendes og families synspunkt, inkludert hennes plutselige forandring av frisyre, at hun isolerer seg og taper interessen for gamle hobbyer og aktiviteter. 

De siste 9-ish årene av livet mitt har jeg levd med depresjoner og angst, og den "nye" diagnosen min, C-PTSD, hjalp meg med å forstå hvorfor jeg lenge har vært redd for å bli forlatt, en redsel som ofte henger som en mørk skygge over alle relasjonene jeg har i livet.
Hannah's sensitivitet for å bli forlatt, avvist og isolert - som til slutt fører til hennes selvmord - føltes ekstremt relevant til mitt eget liv. Jeg er kanskje ikke tenåring lengre, men å leve med C-PTSD gjør at jeg sliter med overveldende følelser av tomhet og skam, følelsesmessig ustabilitet og ustabile relasjoner - alle temaer som blir tatt opp i "13 Reasons Why", som førte til at nesten hele serien fungerte som en stor trigger for meg. 

For noen som sliter med PTSD eller andre psykiske lidelser, så kan serien tolkes som å være beviset på at kanskje ikke alle relasjoner er verdt risikoen uansett. Som mange andre serier, er "13 Reasons Why" problematisk på mange måter. Jeg tenker det kanskje er mange kvinner, overgrepsofre, og terapeuter/psykologer som mener at serieskaperne tilnærmer seg temaer som selvmord og voldtektskultur på feil måte. Det inneholder, for eksempel, skremmende lite informasjon om hjelp for deprimerte eller suicidale seere. Hannah tenkte kanskje alt håp var ute, men serieskaperne glemte å understreke at selv om det kanskje føles som at alt håp er ute, så er finnes det muligheter og at det alltid er håp

I tillegg til det, la jeg merke til at det var skremmende lite advarsler om potensielle triggere med tanke på innholdet. Av disse grunnene kan "13 Reasons Why" gjøre mer skade enn godt hos det publikummet serienskaperne prøver å være en stemme for. "13 Reasons Why" gir ikke mye håp eller optimisme om fremtiden, og det er tydelig at serien ikke var skapt for alle. 

Jeg tror heller ikke det var ment at serien skulle være for alle. "13 Reasons Why" fremhever innvirkningen av det sosiale presset det er på jenters selvtillit og mentale helse, og det tvinger publikum til å komme ansikt til ansikt med det som, for mange mennesker, er realiteten. Derfor er serien veldig viktig. Den forteller om problemer som ofte blir skjøvet under teppet, som gjør at publikum får dårlig samvittighet, og som kanskje gir dem motivasjon til å gjøre en forandring.

Etter min mening, skal ikke kunst av god kvalitet nødvendigvis være komfortabelt eller optimistisk - og "13 Reasons Why" er absolutt ikke komfortabelt å se på. Å skape en serie som omhandler mental helse, seksuelle overgrep og selvmord, og som fremstiller det på en tilstrekkelig god og realistisk måte er unektelig et vanskelig territorium. 

Som et overgrepsoffer som sliter med C-PTSD synes jeg ikke "13 Reasons Why" var urealistisk fremstilt. Derimot synes jeg det heller var en så realistisk og mørk portrettering av ekte hendelser, at det trigget følelsesmessige reaksjoner jeg ikke var forberedt på.

Det overhengende budskapet om at tabuet og stigmaet rundt temaet mental helse, voldtektskulturen og hverdagstrakassering er kraftig, men også dystert. Mr. Porter (studieveilederen i serien) hadde rett når han sa at du ikke kan elske noen tilbake til livet, men selvmord og mental helse er så mye mer komplisert enn hva serien viser. Alle kan, uansett, gjøre sin innsats for å bryte ned stigmaet rundt mental helse, sånn at alle - uansett alder, kjønn eller bakgrunn - har mulighet til å få den hjelpen de trenger. 

Å se "13 Reasons Why" kan være smertefullt, men serien inneholder nøyaktig den følelsesmessige intensiteten og realistiske portretteringen av traumatiske hendelser, som gjør serien verdt å se for de som ikke har opplevd noe av det som blir vist. Det er ingen enkel oppgave å skape en serie som skal omhandle de mørkeste tingene rundt mental helse, seksuell trakassering og ungdomskultur, og som samtidig skal informere og underholde publikummet.
"13 Reasons Why" lykkes i å fortelle en realistisk fortelling på en måte som motiverer publikum til å spille sin rolle. Og utfordrer deres verdier, intuisjoner og normer med å lære om symptomene på depresjon, å forstå konsekvensene av det sosiale presset og å det å holde seg selv ansvarlig for feilsteg uansett intensjon. 

Det skal sies at serien gir publikum en påminnelse om at det er umulig å vite hva et annet menneske gjennomgår, og at det alltid er rom for mer medfølelse.

Til tross for det sterke og viktige budskapet, "13 Reasons Why" er ikke for alle. Serien er, når alt kommer til alt, en påminnelse om at selvmord kan unngås - men at det kreves oppmerksomhet og behandling. For å kunne gjøre en forandring på hvordan vi som samfunn tilnærmer oss temaer som mental helse og seksuelle overgrep, er aktiv dialog og vilje til handling essensielt. 

Hvis du sliter med depresjon eller følelser av å være verdiløs, eller hvis du lett blir trigget av temaer som seksuelle overgrep eller selvmord, burde du tenke deg om et par ganger før du ser "13 Reasons Why". Og husk, det finnes alltid håp - selv om alt og alle virker å mene noe annet. 

 

Hvis du trenger noen å snakke med, uansett på døgnet, og vil være anonym, her er noen som kan hjelpe:

Mental Helses Hjelpetelefon (døgnåpen): 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Røde Kors: 80 03 33 21

 

"Be the change you want to see in the world"

Gandhi sa det.

(Eller, internett sier at han sa det. Men det er fortsatt sant.)

Å være åpen om psykiske lidelser og sin egen helse har sin pris, har jeg fått merke. Spesielt de siste dagene. Det forrige innlegget mitt var hardtslående, og mange følte seg nok truffet. Noen hadde ikke skjønt alvoret, noen hadde ikke tenkt over det, mens noen rett og slett bare ignorerte det. Og det er det som provoserer (og sårer) meg aller mest, å bli ignorert når jeg er SÅ ærlig.

Jeg har fått høre flere ganger at jeg deler "for mye" eller at "det er ikke alt som skal bli snakket om". Nei vel? Du trenger kanskje ikke snakke om det, men jeg har min fulle rett til å gjøre det. I Norge har vi nemlig ytringsfrihet, som betyr at jeg kan snakke om (nesten) hva jeg vil. Inkludert temaet mental helse.

Det blir snakket mye om, men det blir ikke snakket nok om. Folk har fortsatt en tendens til å bli ukomfortable og rare når temaet kommer opp, og det stammer fra uvitenhet og manglende vilje til å forstå. Psykiske lidelser rammer flere enn man tror i løpet av et liv, og jo mer åpenhet, toleranse og aksept vi greier å skape, jo enklere blir det for de som blir rammet av en psykisk lidelse å selv være åpen om det.

Ingen skal måtte være alene om problemene sine. For selv om lidelsen ikke er synlig fra utsiden, betyr ikke det at den ikke finnes. Hvis noen kommer til deg og sier at de ikke har det bra med seg selv, at de sliter i hverdagen eller at de ønsker å ta sitt eget liv, så betyr det at personen stoler såpass på deg som venn eller familiemedlem, at du IKKE kan ignorere vedkommende. For om du ignorerer personen og dens problemer, så betyr ikke det at problemene forsvinner. Og hvordan kan du egentlig ha samvittighet til å ignorere noe sånt?

Jeg har vært åpen om en del av de problemene jeg har. For det første fordi det å skrive er som terapi for meg, for det andre fordi jeg VET at det finnes andre der ute som leser det jeg skriver og føler seg litt mindre alene her i verden, og for det tredje fordi jeg vil bidra til å skape åpenhet rundt et tabubelagt tema. Jeg har aldri, og kommer aldri til, å dele noe for å få verken oppmerksomhet eller medlidenhet. Det er ikke hvem jeg er som person. Mange har misforstått nettopp det der, fordi det å ha psykiske lidelser kan virke som å være en slags "trend" i dagens samfunn. Tro meg, det er det ikke.

Det forrige innlegget jeg delte, "Du kunne reddet et liv", var rettet mot menneskene som kjenner meg eller som følger meg på Snapchat. I utgangspunktet var det et rop om manglende støtte i en vanskelig tid. Det hjalp litt, men ikke nok. Og noe i meg sier at det også fikk litt motsatt effekt av det som opprinnelig var tanken bak. For enkelte mennesker tar nå mer avstand, i stedet for å komme nærmere. Og så klart gjør det vondt. Men sånn er det bare. Selv om de ignorerer meg, betyr ikke det at jeg forsvinner.

Å dele personlige ting på sosiale medier har sin pris. Jeg har nådd det punktet (igjen), hvor jeg blir fysisk uvel og livredd like før jeg skal til å trykke på "Del/Publiser". Og sånn skal det ikke være, mener jeg. Å være åpen om ting skal ikke være vondt, men heller gi en følelse av lettelse. For nå får man kanskje endelig den støtten og forståelsen man trenger for å kunne overleve de dårlige periodene.

Jeg har prøvd flere ganger, uten å oppnå særlig til resultater. Og nå har jeg egentlig gitt litt opp. Bloggen kommer fortsatt til å være mitt "fristed", som jeg kan bruke som en slags terapi. Men sosiale medier, hvor de lykkelige fasadene og maskene lever, de vet jeg ikke om jeg greier å håndtere i de dårlige periodene lengre. Mennesker generelt har blitt for egoistiske i mine øyne, og da har jeg ikke verken samvittighet eller energi til å trenge meg på, selv om jeg trenger all den støtten jeg kan få.

(Avsluttet med et lite rim der, altså.)

du kunne reddet et liv

Hva gjorde du på for 12 timer siden?

Sov du?

Eller tok du kveldsrunden gjennom de sosiale mediene dine, kanskje.

Bladde opp og ned på Facebook.

På Instagram.

På Snapchat.

Der var det noe.

Et bilde.

Dette bildet:



 


Hva tenkte du når du så det?

Tenkte du noe over det i det hele tatt?

Sa du noe?

Gjorde du noe?

Nei, for kun 4 av de 119 personene som har sett bildet de siste 12 timene strakk ut en arm og lurte på om det gikk bra. 1 av disse 4 vet hvem jeg er, de 3 andre er totalt fremmede.

Hva tenker du om det?

Studer bildet en gang til. Bare se på det.

Ser du smertene i øynene mine?

Tårene?

Du føler deg utilpass nå, kan jeg tenke meg.

Jeg er ikke lei meg for at du føler deg utilpass.

For du kunne gjort noe iløpet av de timene etter at du så bildet.

Men du gjorde ingenting.

Ingen gjorde noen ting.

Jeg gråt.

Og var redd.

Ville bare forsvinne.

Du gjorde ingenting.

Du skjønte ikke alvoret.

Og fortsatte videre med livet ditt.

Du hadde et valg.

Det hadde ikke jeg.

Men takket være noen andre enn deg, er jeg her fortsatt.

Jeg skjelver.

Prøver å puste.

Men jeg lever.

Ikke takket være deg som bare så.

Men takket være han som ikke så, men som likevel spurte.

Ikke deg.

Tenk deg om neste gang du ser noen som har det vondt, enten på sosiale medier eller i virkeligheten. Du vet aldri hva andre tenker, hva de føler. At du ignorerer andres smerte betyr ikke at den forsvinner. Å ignorere kan gjøre den verre. Tenk på det.

At du har et liv fylt med oppgaver, gjøremål og stress betyr ikke at du er fritatt fra ansvaret om å bry deg om dine medmennesker.

Stopp opp. Ta deg en pause. Se deg rundt. Tenk deg om.

Det er sikkert mye du kan gjøre annerledes, for å være et bedre medmenneske.

Det tar 2 sekunder å være hyggelig.

Det kan ta 2 sekunder å redde et liv.

Alt du trenger å gjøre, er å vise at du er der.

At du bryr deg. 

gjemt bak smilet

Målbevissthet. Stress. Perfeksjonisme.

Når den sniker seg ut, forvandler den seg til nervøse handlinger. Neglebiting. Urolige bein. Å dra fingrene gjennom håret.

Hvis du ser godt nok etter, kan du se det i de ubesvarte meldingene. Unngåelsen. Nervøs latter. Panikken som lyser i øynene mine når det skjer en forandring i planene. Eller hvis det skjer en forandring generelt.

Overarbeidende angst føles som: 
En slange som sniker seg opp etter ryggen min, som biter sammen kjeven hvor skuldrene møter nakken min. Følelsen av å få et slag i magen. Som om kroppen min på en forvirrende måte prøver å svare på en mail samtidig som den blir angrepet av en løve.

Overarbeidende angst høres ut som:
Du er ikke bra nok. Du er ikke en god venn. Du er ikke god i jobben din. Du kaster bort tiden. Han liker deg egentlig ikke. Jævla pingle. Du vet at du fortjener å dø, sant? Du er så trengende. Hva er det du gjør med deg selv? Hvorfor sa du det? Hva hvis de hater det? Hvorfor har du ikke orden på livet ditt? Du kommer til å få angst og fordi du får angst, så ødelegger du alt. Du er selve symbolet på mislykkethet. Du skuffer alle rundt deg. Ingen liker deg.

Men, jeg ser jo rolig og normal ut.

Den ser alltid etter neste utvei, noe som kan få ut den uendelige mengden energi. Skriving. Løping. Listeskriving. Tankeløse oppgaver. Noe å gjøre. Spretthopp på kjøkkenet. Dansing i stua, mens jeg later som at jeg har det gøy, selv om det egentlig er en koreografert rutine laget i ren desperasjon, for å prøve å slite ut tankene i hodet.

Det er stille angstanfall, gjemt bak smil.

Det er å alltid være opptatt samtidig som å unngå, sånn at viktige ting ikke blir gjort. Det er å la ting balle på seg, istedenfor å innrømme at jeg er overveldet eller at jeg trenger hjelp.

Det er den skarpe følelsen jeg får av å si noe feil, den følelsen som starter tankekjøret. Fordi jeg sa for mye, og ingen bryr seg, og det får meg til å aldri ville si noe igjen.

Det er å gå frem og tilbake mellom alle andre har livet på stell bortsett fra meg, og så mange mennesker har det så mye verre enn meg.

Få orden på livet ditt.

Ta deg sammen.

Du er ikke OK, du ødelegger alt.

Du har det bra, slutt å oppfør deg som en drittunge.

"Nei, det går ikke så bra"

Jeg stirrer ut i lufta, toner helt ut og glemmer omgivelsene. Jeg biter på innsiden av kinnet uten å være klar over det. Jeg holder meg på magen i smerte av gammel vane. Jeg kommer bare ut av «transen» hvis noen av mine nærmeste spør om jeg har det bra. Hver gang svarer jeg «Nei, det går ikke så bra» eller «Ja, jeg har bare en litt dårlig dag». Disse utsagnene er stemmer veldig, men menneskene rundt meg vet ingenting om hva «Nei, det går ikke så bra» egentlig betyr.

Jeg stirrer ut i lufta for å prøve å glemme de nervøse tankene angsten gir meg. Det kan være at jeg bekymrer meg for en innlevering jeg har, eller at jeg bekymrer meg for noe som skjedde for flere år siden. Mesteparten av tiden har jeg en tornado av tanker svirrende gjennom hodet, en miks av daglige bekymringer, selvhat og frykten for å feile. Hjertet mitt hamrer i brystet når jeg ikke greier å skille en tanke fra en annen. Jeg biter på innsiden av kinnet mitt som et slags nervøst tic, mens jeg tenker på alt jeg skulle gjort. Magen min knyter seg når jeg tenker på alle menneskene jeg må møte dagen etter, eller den store innleveringen jeg skulle skrevet. Jeg holder meg på magen og prøver å kontrollere den kvalmende følelsen jeg får når angsten min blir verre.

Tankene mine begynner å sortere seg, og jeg begynner å se på meg selv som en fiasko. Tankene forteller meg at jeg aldri kommer noe sted i livet, at jeg aldri vil få en fast jobb etter at jeg er ferdig med studiene, og at jeg aldri kommer til å bli så suksessfull som jeg ønsker. Tankene fortsetter så å fortelle meg at ingen egentlig liker meg som person, at alle baksnakker meg. Jeg begynner å spørre meg selv om jeg har gjort noe galt, kanskje jeg har gjort noe feil og at ingen derfor liker meg som person lengre. Jeg begynner å føle meg ensom og forhatt.

Jeg kan ikke stoppe disse tankene, og de blir for mye. Hjertet mitt hamrer hardere, og pusten min øker i tempo helt til jeg føler jeg ikke kan puste. Rommet føles som et stort svart hull, og jeg blir sakte men sikkert sugd inn i det, samtidig som kroppen min revner såpass at jeg ikke kan føle noen ting. Personen som er sammen med meg i rommet holder rundt meg, ser meg i øynene og sier navnet mitt helt til pusten min roer seg ned, og jeg kan føle kroppen min og se omgivelsene mine igjen. Og jeg begynner å gråte av lettelse.

Men du holdt ikke rundt meg når tankene mine dro meg inn i det store svarte hullet. Du humret den der kalde latteren din når du skjønte at jeg ga opp. Endelig hadde jeg sluttet å kjempe mot deg, når alt du ville var å ødelegge meg. Og endelig fikk du begå overgrepet uten motstand. Når du var ferdig la du deg for å sove, med verdens største smil om munnen. Din kalde jævel. Så holdt du rundt meg, angivelig fordi du var glad i meg, og måtte gjøre det for å kunne sove godt om natten. Men jeg var ikke der, ikke mentalt. Det var ikke meg du holdt rundt, men kroppen min. Og du brydde deg ikke.

Når flashbacket er ferdig, og angsten roer seg uten hjelp fra omgivelsene, gråter jeg. Ikke av lettelse, ikke av frykt. Alle følelsene jeg følte under overgrepene kommer til overflaten, og må ut. Jeg gråter fordi jeg ga opp. Fordi jeg føler skam. Fordi ingen vet hva de skal gjøre for å hjelpe når angsten slår til, og jeg er helt alene.

«Nei, det går ikke så bra» betyr nettopp det, men det betyr også mye mer enn det.

Om: Åpenhet på sosiale medier

Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat... Det finnes mange plattformer å være "sosial" på. Mange bruker dem til å dele oppdateringer om livene sine med venner og familie, til å diskutere tv-serier de ser på, til å se på morsomme videoer eller å lese artikler. Ulike mennesker bruker plattformene ulikt. Kanskje deler du noe kun av og til, eller så kan det hende du deler ting flere ganger om dagen. Men deler du da gode nyheter og positive ting, eller deler du med verden at du har en dårlig dag, og da søker støtte og hjelp fra andre? Kanskje gjør du begge deler. Uansett er det opp til deg hvordan du bruker plattformene.

Men hvem har ikke delt noe som har irritert andre? En status som noen ville påstått var å "dele for mye", noe politisk, "enda en klagestatus" eller "enda en selfie". Sjansen er, at på et eller annet tidspunkt, så har vi alle delt noe på sosiale medier, som andre har klaget over til andre eller direkte til oss. Kanskje har de til og med respondert med en ironisk, hyklersk status, og klaget over andre som klager på sosiale medier.

Så hvordan berører dette egentlig oss som har helsemessige utfordringer i hverdagen?

Personlig har jeg hatt et slags av- og på-forhold til sosiale medier og min egen helse. Jeg har møtt mye motstand, men også støtte. Når jeg har møtt motstand, så har jeg endt opp med å fjerne meg helt fra sosiale medier, rett og slett fordi at disse plattformene ikke er det som har størst fokus når jeg har det som verst, med ønsker om at alt bare tok slutt. Mens andre ganger har jeg brukt sosiale medier til å fortelle folk at "nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere livet". Å dele det, er et rop om støtte og en enklere måte å si til folk at "Hallo! Nå er ting skikkelig vanskelig!", istedenfor å ta en telefon. Andre ganger har jeg tenkt at ingen bryr seg uansett, så hvorfor irritere dem med mine rop om hjelp.

Men er ikke det en del av problemet? Hvis jeg bekymrer meg over at mennesker vil se det jeg deler og himle med øynene, så er ikke de den type mennesker jeg burde ha i livet mitt uansett. For altså, de bryr seg jo ikke om hvordan jeg har det. Jeg sier ikke at de burde spy ut kjærlighet og overveldende støtte hver gang jeg deler noe, men de burde heller ikke bli irritert over det faktum at jeg bokstavelig talt faller sammen og er på kanten av sammenbrudd. Det er ikke spesielt medfølende.

For noen, er sosiale medier deres eneste kontakt med omverdenen. Når du har en kronisk sykdom, eller mange former for psykisk sykdom, så er du kanskje ikke frisk nok til å jobbe eller forlate huset så mye, eller i det hele tatt. Tenk på alle sosiale interaksjoner en frisk person har iløpet av en dag; mennesker de møter på gata, arbeidskolleger, kunder og klienter, de bak kassa på butikken, naboer og venner... Mennesker med kronisk sykdom kan gå dager eller uker uten sånn kontakt med andre. Og det kan være utrolig ensomt. Så å dele trivielle ting på sosiale medier erstatter på en måte samtalene om trivielle ting de ville hatt med andre mennesker de hadde møtt, dersom de var friske nok til å gå ut. Kanskje må de ventilere ting på sosiale medier, som andre ville ventilert til en venn. For mange er sosiale medier en slags livbøye. Det er støtte. Det erstatter det som deres psykiske eller fysiske sykdom har tatt fra dem.

Men hvor mange ganger har du, som noen med en psykisk eller fysisk sykdom, startet å skrive en status, for så å slette den før du i det hele tatt postet den? Eller har du slettet en status rett etter at du har delt den, med høy puls samtidig som du tenker "jeg håper ingen så det, hvorfor postet jeg det?!". Kanskje trengte du bare å sette tankene på trykk, før du slettet det og fikk en følelse av lettelse. Jeg har gjort det flere ganger, ofte flere ganger iløpet av en uke.

For de som deler sine oppturer, meg selv inkludert, så kan selv disse postene være irriterende. Ta et sekund og tenk over akkurat det - å dele ting når jeg er på mitt aller svakeste, dritt lei eller på leting etter hjelp, irriterer andre mennesker. Men når jeg deler ting om oppturer, fremgang eller litt glede rundt min psykiske helse, så irriterer det også andre. Jeg tror at disse menneskene ikke greier å tolke disse postene på den sosialt aksepterte måten. Det er mulig. Men det er enkelte mennesker som man aldri greier å leve opp til uansett, og det er ikke nødvendig å prøve heller. De er bare ekle. Den typen menneske som mener at alt du poster er upassende og kanskje "for mye", er også mennesker som ikke deler så mye på sosiale medier selv, eller som kun deler upersonlige ting. Som youtube-videoer, politiske artikler eller memes. Så la oss ikke henge oss opp i hva de som ikke en gang bruker sosiale medier til å holde kontakten med, og oppdatere venner og familie, tenker om at du gjør nettopp det. Det er tross alt hovedpoenget med sosiale medier.

Og selfier. Hvor skal jeg egentlig begynne om de. Mange ser på selfier som et produkt av den selvopptatte kulturen vi har i disse dager, men sånn realisitisk sett, hva betyr egentlig selfier? Hvorfor deler mennesker sånt? Mennesker deler kanskje selfier fordi de tenker at de ser bra ut på det bildet. De føler seg selvsikre og komfortable nok om hvordan de ser ut, til å dele det med andre. Kanskje brukte de litt ekstra tid på badet den morgenen. Kanskje har de prøvd noe nytt med hår eller sminke. Kanskje har de kjøpt seg nye klær. Så hvorfor klager mennesker over sånt, klager over at noen er selvopptatte som deler et bilde av seg selv de er fornøyde med, istedenfor å tenke "Jøss, ___ føler seg bra idag. Så bra!".

Hvorfor er vi ikke glade når andre er glade?

Til tider, så har jeg nektet meg selv å dele noe om min egen mentale helse på mine sosiale medier. "Hold alt for deg selv, eller kun på bloggen" har jeg tenkt. Menneskene som faktisk bryr seg leser bloggen. Sannheten er, at jeg burde ikke nå kun de som bryr seg. Jeg burde nå spesielt de som ikke bryr seg, og overbevise dem om grunnen til hvorfor de burde bry seg. Jeg burde bryte ned tabuer rundt CPTSD, angst og andre psykiske lidelser. Men hva hvis mennesker synes jeg er irriterende av den grunn? Hva hvis mennesker tenker jeg er selvopptatt og "for mye"? For å være helt ærlig, så trenger ingen å lese det jeg deler. De kan bare bla videre. De trenger ikke klage over meg til andre, eller være avvisende og slemme. De kan velge å opplyse seg selv, og vise litt omsorg og medfølelse. Men isteden tenker de "here we go again", før de blar videre uten å tenke mer over det, og så kommentere på noe upersonlige greier. Det kalles prioriteringer.

Kanskje tenker de at hvis de ignorerer det, sånn at vi som er åpne om ting slutter å være åpne, og dermed slutter å være en byrde i deres liv?

Mange velger å fylle opp sine sosiale medier med bilder av babyen sin, hunden sin, mat, memes, politiske poster, fotball, musikk, alt mulig. Og noen velger å være åpne om hvordan de sliter i hverdagen. Man velger selv hvordan man bruker sosiale medier, og det er helt greit. Hvis vi vil dele åpent om hvordan vi har det, eller dele subtile hint om det, så er det helt greit. Hvis vi vil snakke om det ofte, og dele artikler om sykdommen vår og prøve å opplyse andre, så er det også helt greit. Hvorfor? Fordi vi har rett til å gjøre det, men andre har ikke rett til å bryte oss ned av den grunn.

Mennesker drar raskt dømmende konklusjoner, men de er ikke raske nok til å spørre om vi trenger hjelp, eller om hvordan vi har det.

De mater stigmaet som sier at det ikke er greit å snakke åpent om psykisk og fysisk helse, og at vi egentlig burde holde alt for oss selv, kjempe videre og skamme oss over det. Men vi har ingenting å skamme oss over, og alle håndterer ting forskjellig. Hvis du tenker at det å fylle opp nyhetsfeeden din på Facebook med morsomme videosnutter er bedre enn mennesker som prøver å skape åpenhet og som søker etter støtte, så mener jeg du burde evaluere dine egne verdier på nytt. Å lukke øynene og legge lokk på ting rundt psykiske lidelser og mennesker som sliter med pyskiske lidelser, utrydder dem ikke. Det gjør det bare verre.

Det er ikke vanskelig å bli et mer medfølende menneske. Negativitet og frekkhet gir bare mer negativitet og frekkhet, og hva godt har det noen gang gjort verden?

Det vil alltid finnes mennesker som dømmer deg, og som ikke forstår hva du går gjennom. Det er opp til deg å bestemme hvor mye deres mening betyr, og om de fortjener å være en del av ditt liv.

Om: Min cptsd, sviket og den siste tiden

Jeg skjelver som et løvblad i orkan når jeg skriver det innlegget her, fordi jeg vet det ikke kommer til å bli særlig godt mottatt blant familie, venner og bekjente. Å være åpen om mental helse har sin pris, for meg koster det mye. Spesielt når det sjeldent fører til noe godt, og hele tiden skal bli sett på som klaging. Heldigvis fortsetter jeg å være åpen om ting, til tross for kritikken, fordi det hjelper meg der og da, og fordi jeg vet det kan være til hjelp for andre som har det vanskelig. (Nederst i innlegget ligger det en informasjonsfilm om symptomene jeg har, se den).

Fra dagen jeg hadde mitt første panikkanfall, eller den første perioden jeg var deprimert, eller den gangen for ikke så veldig mange ukene siden når jeg fikk mitt første flashback, så skulle jeg ønske menneskene rundt meg forsto meg. At de forsto hva som skjedde, og kunne støtte meg. Sånn var det ikke, og sånn kommer det sikkert ikke til å bli heller på en god stund. Jeg er vant til å takle alle følelsene og tankene mine på egenhånd, og det går helt greit i korte perioder. Over lengre perioder sliter det meg fullstendig ut. 

Og nå har det gått en sånn lang periode, igjen. Eller, det har gått ca 3 uker. Men 3 uker i mitt eget helvete er mer enn nok. Jeg er sliten og utmattet. De siste to ukene har det vært flere døgn jeg har gått uten søvn, og jeg har heller ikke sovet natt til idag. Hodet mitt kjører sitt eget løp, og jeg må holde alt for meg selv. Egentlig skulle jeg ha grått i flere timer i fosterstilling, for det er det som frister aller mest. Men brister demningen, så synker jeg enda lengre ned enn jeg allerede er. 

Nå når jeg er såpass sliten begynner det å gå utover relasjonene mine til andre mennesker. De som kjenner meg merker at det er noe galt, men reagerer ikke på det og gjør ingenting med det. Jeg har en lei tendens til å bli negativ i kommunikasjonen når jeg føler meg sviktet, som igjen ikke fører til noe godt. Den negative tonen jeg ilegger meg har som hensikt å være et rop om hjelp, omsorg og støtte, men isteden blir de jeg kommuniserer med mer negative tilbake. Noe som igjen gjør meg enda mer usikker. 

PTSD kommer ofte etter at man har blitt utsatt for en traumatisk hendelse. Denne hendelsen vet menneskene rundt meg om, eller, i hvert fall de som trenger å vite det. Min PTSD er av den komplekse typen, noe som gjør reaksjonene mine mer komplekse. Flashback jeg får er sterkere, triggerpunktene mine er flere og jeg vet ofte ikke hvordan jeg skal reagere på ting. Når jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere, så kan reaksjonen enten bli for stor eller for liten. Jeg går rundt med konstant indre stress for å få flashback, panikkanfall eller for å bli sviktet/forlatt. 

Jeg har behov for sterke mennesker rundt meg. Ikke som skal gi meg særbehandling, men som er stabile, stødige, trygge, tillitsfulle og som ikke forsvinner så fort jeg har antydninger til å ha en dårlig dag. For jeg har dårlige dager, ikke mange, men de er der innimellom. Etter alt jeg har gått gjennom de siste 10 årene på egenhånd, så trenger jeg noen å bry meg om og ta vare på, som også kan gi meg det samme tilbake. Jeg er den som gir mer enn jeg får (uheldigvis). Og jeg trenger nok å finne en slags balansegang sammen med menneskene rundt meg, slik at jeg ikke ødelegger alle relasjonene jeg har til dem. 

Det her ble langt og rotete. Omtrent like rotete som det er i hodet mitt nå om dagen. Følelsen av å være "hun negative" slipper heller ikke taket, så. Yay. 

I tillegg legger jeg også med en liten informasjonsfilm om symptomene jeg (og flere med meg) kan få som følge av Kompleks PTSD. Viktig og informativ film, og den burde sees. 


 

Om: Hvordan støtte et overgrepsoffer (the basics)

Det kan være vanskelig å vite hva man kan gjøre for å hjelpe en venn eller et familiemedlem som har blitt utsatt for voldtekt eller seksuelle overgrep. Her kommer en liste med tips om hvordan du kan hjelpe (og hva du skal unngå), og hvordan du som pårørende kan håndtere det. 

Hva man kan si til et overgrepsoffer:
"Jeg er lei meg for at det her skjedde med deg."
"Det var ikke din feil."
"Du overlevde, så du gjorde helt klart de riktige valgene."
"Takk for at du fortalte meg om det."
"Jeg er her hvis du trenger å snakke."
"Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe?"

Hva man IKKE skal si til et overgrepsoffer:
"Det var din feil."
"Du kunne ha unngått det om du .... "
"Det skjedde for lenge siden! Get over it!"
"Du ville det slik."
"Det er ikke en så stor greie; mange har det verre enn deg."
"Jeg tror deg ikke." 
(som faktisk er det verste du kan si)

 

Respekter oss nok til å skjønne at vi ikke vil ha medlidenhet.
Ikke anta at vi vil eller ikke vil bli tatt på. Noen av oss vil ikke bli tatt på, mens andre ikke vil være foruten.
Gi oss omsorg. Lag en kopp te, finn frem et pledd. Sett på noe rolig musikk. Gjør omgivelsene komfortable.
Ikke prøv å løs problemene for oss. Kontrollen ble tatt fra oss når overgrep(ene) skjedde, så prøv helst å unngå å ta den fra oss på nytt.
Tilby å bli med til terapeuten/psykologen.
Ikke krev å få vite hver eneste lille detalj om voldtekten/overgrepet.
La oss få si så mye eller lite vi vil.

 

Andre råd:

  • Søk opp informasjon om overgrep. Sett deg inn i hvordan det å bli utsatt for overgrep faktisk påvirker et menneske, slik at du kan hjelpe oss best mulig. 
  • Som pårørende er du også berørt, du trenger også støtte i denne prosessen. Finn noen du kan støtte deg på og søke hjelp hos. 
  • Å hjelpe deg selv er å hjelpe oss. Du har ingen grunn til å føle deg skyldig eller egoistisk fordi du tar vare på deg selv og dine følelser. Følgende følelser er helt naturlige å kjenne på i etterkant: Hjelpeløshet, skyld, tap av intimitet, tap av rutiner, hevnlyst, overbeskyttelse og sinne. 
  • Forsøk å finn balansegangen mellom å være en støtte, og det å være "for mye". Jeg kan ikke gi deg svaret på hvor grensen går. Men, den støttende vennen er den som stiller opp når jeg trenger å snakke, som er åpen for å høre på hva jeg har å si, og som ikke maser etter mer detaljer. Den vennen som er "for mye", er den som konstant spør meg om hvordan det går, som tvinger meg til å snakke om det som skjedde og som prøver å løse problemene mine for meg. 
  • Ikke vær redd for stillhet. Hvis du ikke vet hva du skal si, så er det helt greit. Den største støtten du kan gi, er bare å være tilgjengelig og tilstede. Ikke prøv å fiks alle problemene eller lat som at alt er greit. Stillhet sier ofte mye mer enn ord. Det samme gjør handlinger.

 

Selv om det kommer litt an på hvilken relasjon du har til oss (offeret), så kan du bli vitne til at vi enten får panikkanfall eller flashbacks. Det kan virke skremmende, og det kan være vanskelig å vite hva man skal gjøre i en sånn situasjon. Men her er et par tips.

Panikkanfall

  • Minn oss på hvor vi er. Be oss om å sette oss ned, og å plassere beina våre på gulvet. Forklar omgivelsene til oss, og be oss om å gjøre det samme.
  • Minn oss på å puste dypt og godt. For å roe ned puls og pust. 
  • Hvis vi har fått medisiner hos lege som vi skal ta når vi får panikkanfall, som f.eks. Sobril, minn oss på at hvis vi trenger den, så er den tilgjengelig. 

Flashbacks

Husk at under flashbacks, så gjenopplever vi ofte voldtekten eller overgrepet. Vær forsiktig i handlingene dine. Det er viktig at du kjenner oss godt og vet hva vi trenger før du i det hele tatt gjør noe for å hjelpe. 

  • Navngi det. Ikke alle av oss skjønner at det vi går gjennom faktisk er et flashback.
  • Fortell oss at du vet at det føles ekte for oss, men at det faktisk ikke skjer nå. 
  • Skru på et svakt, mykt lys. 
  • Skru av eventuelle skarpe lyder som musikk og tv. 
  • Finn ut hva som faktisk trigget flashbacket. 
  • Hjelp til med å "jorde" oss. Si at vi skal ta lange, dype åndedrag. Si at vi bare husker noe som har skjedd. Snakk rolig og mykt. Minn oss på hvor vi er. Spør om vi kan beskrive omgivelsene til deg. Påpek at overgriperen ikke er i nærheten. Husk at vi kanskje ikke greier å svare deg, men at vi hele tiden er bevisst på stemmen din.
  • Vurder å legg hånden din på vår arm (ikke på mage, lår, osv). Det kan hende at det trigger enda mer, men det kan også være en påminnelse om hvor vi er i øyeblikket.
  • Fortell oss om viktigheten av flashbacket. Et flashback er en mulighet til å lære og forstå. De er ofte sett på som en indikasjon på at vi er klare til å huske det som skjedde; at kroppen har informasjon å dele. Mange av oss er frustrerte fordi vi ikke husker det som skjedde; men flashbacks kan være en bekreftelse på hendelsen. 

Det viktigste er å bli kjent med oss, og finne ut hva som fungerer som støtte og hva som ikke gjør det. Det er i utgangspunktet ikke så mye du får gjort i disse situasjonene, noe som kan være frustrerende. Men vær tilstede for oss under og etter flashbackene. Ikke tving oss til å snakke om det, og unngå å trigge noe mer. Hvis vi vil snakke om hva som nettopp skjedde, vær åpen for det,  samtidig som du er klar over at mange av følelsene vi følte under selve voldtekten eller overgrepet sitter i kroppen i dette øyeblikket. 

 

Hva vi (ofrene) vil at du skal vite...

  • Vi tar ofte ansvar for det som skjedde. Å fortelle oss at det ikke var vår feil kan kanskje hjelpe til med å krympe skam- og skyldfølelsen, men det fjerner den ikke. 
  • Vi føler mye skam. Ikke si eller gjør ting slik at vi skammer oss. Det er et mønster vi prøver å bryte ut av.
  • Healing-prosessen kan ta mange år. Vi kan gå inn og ut av terapi/behandling. Nye minner kan komme til overflaten, og nye opplevelser kan trigge oss. 
  • Personer som oss er ofte omsorgspersoner. Det er en overlevelsesteknikk, og det tar lang tid å avvennes fra denne oppførselen. 
  • Vi hater å bli dømt. Vi har dømt og straffet oss selv mer enn du aner. Vi er ofte tøffere mot oss selv enn det omgivelsene er.
  • Vi vil ikke ha medlidelse.
  • Ikke kom med unnskyldninger til fordel for overgriperen.
  • Ikke kategoriser oss. Hvert eneste overgrep, selv om det finnes likheter, er ulikt. Ikke alle av oss følger det samme mønsteret når det kommer til helbredelse og oppførsel.
  • Ikke alle av oss har like klare minner om overgrepet. Vi må kanskje håndtere mangelen på minner regelmessig. 
  • Selv om vi er trygge nå, så kan vi fortsatt være redde for overgriperen.
  • Å snakke om det betyr å "bryte hemmeligheten". Mange av oss føler på en ubehagelig følelse av indre terror hver gang vi snakker om det som skjedde.
  • Hvis vi velger å snakke med deg om overgrepet, og du er ukomfortabel med det, si ifra. Si at du ikke er ukomfortabel med oss, men med temaet. 
  • Ikke be oss om å tilgi og glemme. Først og fremst er det ingenting vi heller skulle gjort enn å glemme. Men det kan vi ikke. Vi må lære å leve med det. 
  • Ikke spør oss "er du ikke ferdig med det der enda?". Det trigger skamfølelsen mer enn du aner. Å "komme over" et overgrep kan faktisk ta et helt liv. 

 

 

Jeg håper dette er til hjelp. Det aller meste som står i dette innlegget er skrevet basert på personlige erfaringer, både hva jeg har fått høre av andre, og hva jeg skulle ønske folk visste. Hvis noen fortsatt sitter igjen med spørsmål etter å ha lest det, ikke nøl med å sende dem min vei. Enten i kommentarfeltet under, eller på mail (står på høyresiden). 

Om: Å være voldtektsoffer i et firkantet samfunn

Hvis du er en sensitiv sjel, så kan dette innlegget kanskje virke støtende. Men jeg skriver det for å sette lys på et viktig tema, nemlig hvordan "Princess Warriors" (kvinnelige voldtektsoffer) blir møtt i samfunnet. 

Når jeg forteller mennesker, eller finner ut på andre måter at jeg har blitt utsatt for seksuell traume, så er det sjelden jeg får høre noe som:

"Jeg er så lei meg for at du har blitt utsatt for det her."
"Du fortjente det ikke. Det er ikke din feil."
"Du er fantastisk sterk som har kommet deg igjennom det der."
"Jeg vil hevne meg på vedkommende som utsatte deg for det der."
"Jeg beundrer og respekterer deg så mye for det her."
"Jeg vil hjelpe deg på hvilken som helst måte som viser deg at jeg støtter deg, og at du er trygg hos meg. Vi det hjelpe?"

Det ville vært veldig betryggende å høre disse tingene. Men istedenfor støtte, så blir jeg - og mange andre i samme situasjon - utfordret til å se smerten hos den som utførte handlingen, til å være takknemlig for at det ikke var verre, til å tilgi og bli tilgitt, osv. Istedenfor å føle støtte, så sitter vi ofte igjen med følelsen av å ikke bety noe, og at det er feil av oss å være åpne om det som har skjedd.

Så, for at andre ikke skal gå i samme fella, her er 10 ting (som jeg har fått høre fra de som har fått rede på hva som har skjedd), som du ikke skal eller burde si til et voldtektsoffer:

  1. "Hvis det her skjedde for lenge siden, hvorfor snakker du plutselig om det nå?"
  2. "Jeg kommer ikke til å velge noen side, bare sånn at du vet det."
  3. "Gjorde du noe for å stoppe han fra å voldta deg, da?"
  4. "Det kunne ha vært mye verre, så vær takknemlig for at det ikke var så ille som det kunne vært."
  5. "Ikke vær sint. Tenk på det og bruk det til noe bra. Det skjedde av en grunn. Vi har ikke rett til å dømme andre. Vi er alle syndere på en eller annen måte."
  6. "Hvorfor spurte du ikke om hjelp når det skjedde?"
  7. "Tilgi og glem. Du vil ikke være innbitt og sur, vil du vel?"
  8. "Hvis dette skjedde mer enn en gang, hva gjorde du for å trigge en sånn type oppførsel? Det virker jo som om du er halve problemet her."
  9. "Slutt å oppfør deg som et offer. Barn i Afrika sulter, og du gråter over det her?"
  10. "Universet har en plan for deg. Og universet gir deg aldri mer i livet enn du kan håndtere."

 

Gi omsorg, ikke utfordringer

Altfor ofte er det slik at venner og familien til et voldtektsoffer enten ikke aksepterer at personen som utførte voldtekten faktisk gjorde det, eller så tror de ikke at personen er kapabel til å utføre noe sånt, eller så finner de på unnskyldninger for vedkommende. 

I deres øyne, så burde den som utførte det bli tilgitt. Og man burde fokusere på hans positive egenskaper (eller se på han som noen som trenger behandling). Dette er, helt åpenbart i mine øyne, å svikte offeret. 

Tilgivelse er noe kun offeret skal ha lov til å nevne. Og det er viktig å nevne at Princess Warriors (som er et finere ord enn voldtektsoffer) ikke sliter med tilgivelse. Men derimot sliter vi med den stigmatiserende skammen, og det å måtte holde hendelsen(e) hemmelige.

Når man er pårørende er det viktig å styre unna det å "beskytte" den som utførte handlingen, og det å svikte offeret. Det er viktig å innse hvor sine egne grenser går, og akseptere at man ikke kan kurere smerten til offeret. Det er ubehagelig å ikke vite hvorfor det skjedde, men det er bedre å innrømme at man ikke vet - heller enn å si eller gjøre noe som ikke hjelper offeret. 

Ikke tvil på offeret

Ta initiativ til å være sammen med henne. Ikke rasjonaliser oppførselen til den som utførte det med unnskyldninger og andre argumenter. Ikke fortell henne at "det her kan du jo bruke til noe bra". Hun føler seg allerede brukt.

Og forresten, å si "universet gir deg aldri mer i livet enn du kan håndtere", er så feil. Universet gir et hvert menneske mer enn de kan håndtere hver dag. Og hvordan er egentlig den setningen ment å hjelpe noen som har det vondt? Når jeg hører det, så tenker jeg som regel at personen sier det sånn at de slipper å være redd for at ting skjer med mennesker uten grunn.

Hvis vår smerte som voldtektsofre ikke er akseptert fordi "det er for alvorlig", så er det sannsynlig at vi gjemmer arrene våre under gamle, skitne bandasjer. Vi skammer oss for mye til å føle på arrene, siden ingen andre rundt oss greier å håndtere det. VI kan såvidt håndtere det! 

Hvis du ikke greier å håndtere det når vi er de som blør innvendig og er livredde, hvordan skal vi da som ofre for en så personlig krenkelse føle oss? Dette er grunnen til at mange Princess Warriors ofte sliter med avhengigheter som gir oss en eller annen mental støtte - enten det gjelder mat, rus, alkohol, spilling, promiskuitet eller andre ting. 

 

Jeg anbefaler på det sterkeste til de av dere som vet at det her har skjedd med noen du kjenner, enten et familiemedlem, venn, pasient osv. til å kommunisere til dem på en måte som gir omsorg og støtte. Fordi hvis vi går inn for å endre måten ofrene blir møtt på, så kommer nok samfunnet til å bli snudd på hodet. 


 

Hvis ønskelig kan jeg også skrive et innlegg om hvordan man mer nøyaktig kan gi støtte og omsorg til voldtektsofre. Let me know in the comments. 

they say I was born a kings daughter

6 måneder.

Idag.

12.september er nøyaktig 6 måneder siden idag. Når jeg nå ser på klokka er det også snart nøyaktig 6 måneder siden han trakk sitt siste åndedrag. 

Tiden har ikke stått stille, men savnet er like sterkt enda. 

Hver dag har jeg spørsmål jeg skulle stilt, ting jeg skulle sagt, bilder å vise, historier å dele. 

Men han er ikke her.

Pappa er ikke her. 

Pappa er i himmelen sammen med farfar, morfar og alle de andre fine folkene jeg savner. 

Han er likevel her. I hjertet. I tankene. I minnene. 

Selv om det gjør vondt. 

Pappa.

BRiWOUPBFQH

 


Noen dager etter pappa døde skrev jeg en tekst som rørte mange hjerter. 

Jeg har enda ikke greid å lese teksten selv. Men du kan lese den HER. (link)

#Helgekos: (sukkerfri) Bounty

Midt i helgevaskinga fikk jeg ei litta idé om en ny kategori på bloggen, nemlig #Helgekos. #Helgekos skal etter planen inneholde oppskrifter på sunne og gode ting (mest kake, snacks og desserter generelt) man kan lage til helga. Jeg har fått helt bakenoia i det siste, og har laget en egen profil til alteregoet mitt på instagram - @gryttenbaking. Følg meg gjerne der! 

Så, først ut i #Helgekos er, *trommevirvel*, sukkerfri og diabetesvennlige Bounty! Enkelt og farlig godt! 

 

Ingredienser:

- 200 gram Kokosmasse 
- 200 gram MØRK sjokolade (minst 70% kakao)
- En boks Kokosmelk
- SukrinMelis
(altså, sukkerfri melis. Finnes i de fleste butikker i bakehyllene)

Redskaper:
- Bakebolle/skål
- Spiseskjeer
- Plastfilm
- Skål som tåler varme, da sjokoladen skal smeltes i vannbad

Plastboks/kakeform/brødform (som tåler å ligge en stund i fryser'n. Størrelsen på formen/boksen du bruker kommer an på hvor tykk du vil Bounty'n skal være.)

Det du gjør:

- Ha kokosmassen i en bolle. 
- Blandes med ca 10 spiseskjeer sukrinmelis, du kan smake det til. 
- Ha i ca 10 spiseskjeer kokosmelk, antall spiseskjeer kommer an på hvor saftige du vil Bounty'n skal bli. 
- Bland alt sammen til en fast masse.
- Spre utover i en kakeform/plastboks ikledd plastfilm. 
- Legg i fryser'n i ca 1 time.

- Etter ca 1 time smelter du sjokoladen i vannbad. 
- Skjær den kalde massen i biter, størrelse velger du selv. 
- Dypp bitene i sjokoladen, og plasser på et fat/brett med bakepapir. Og evt strø kokos på toppen. 
- Når alle bitene er dekt i sjokolade setter du dem i kjøleskapet til sjokoladen har stivnet. 


Og voilaaaa så har du helgens #Helgekos! 

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du likte oppskriften, og vil ha mer #Helgekos :-) 



 


 

PS: Snart kommer det også forhåpentligvis innlegg om andre hemmelige prosjekter jeg har på gang. Stay tuned.

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om mine erfaringer med CPTSD (complex post traumatic stress disorder), angst og det å være overgrepsoffer i dagens samfunn. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits