Om: Likes-avhengighet

Jeg har aldri vært en av dem som har vært særlig avhengig av å få mange "likes" på sosiale medier. De jeg får er mer enn nok, tenker jeg, om det så er 4 eller 1000 spiller ingen rolle. Eller, det er ihvertfall det jeg innbiller meg. For hvis jeg skal være helt ærlig, så har jeg nok blitt (litt) skada av hele opplegget rundt det med "likes". Jeg kjenner egoet mitt får seg en knekk hvis det har vært dårlige tall og lite oppmerksomhet over en lengre periode, men sånn er da alle mennesker enten vi innrømmer det eller ei.

Det med dårlige tall har jeg en god egenskap til å heve meg greit over. For ting jeg deler, om det er på snapchat/instagram/facebook eller her for den del, har en tendens til å krenke folk. Jeg er for ærlig om livets brutale sider, og det takler folk dårlig. Det å høre den brutale sannheten er brutalt, spesielt hvis man kjenner seg igjen i kritikken.

Nå har det vært en slik lang periode igjen, hvor folk har blitt litt krenka og litt sure, fordi jeg har vært litt stor i kjeften. Og det har påvirket responsen på mitt menneskelige behov for oppmerksomhet. Som igjen påvirker humøret mitt, som igjen gjør at jeg blir irritert og får lettere for å si meningene mine, som igjen gjør at folk blir krenka. Herregud - det er en evig lang ond sirkel, det der.

Men når en sånn periode har pågått lenge nok, kjenner jeg det er på tide å iverksette strakstiltakene jeg har i baklomma. Nemlig en god gammaldags detox. Og akkurat det med detoxen er noe jeg gladelig kan anbefale til alle og enhver. Så du lurer kanskje på hva den består av?

Ingen. Sosiale. Medier. Tillatt.

Som vil si at du deaktiverer kontoen din på den eller de sosiale mediene du føler deg avhengig av, i et visst antall dager. Facebook har for eksempel en funksjon som gjør at du kan velge antall dager du vil kontoen din skal være deaktivert, før den blir automatisk aktivert igjen. (I mellomtiden kan du logge på selv, men det er juks). Snapchat og Instagram krever mer viljestyrke.

Det er Facebook jeg som regel bruker å deaktivere, fordi det er der alt grumset ligger. Folkets fasadebok. Jeg blir oppriktig kvalm. Men nå skal jeg ikke innom der på et par dager.

Og jeg utfordrer du som leser dette til å ta samme detox. Det funker. Man får blikket litt ut av cyberspace og tilbake til humanface. Anbefales!

Men tør du?

Til deg, hvem enn du er

Kjære du som leser dette. Nå er det på tide at vi tar oss en alvorsprat. En skikkelig, SKIKKELIG, alvorsprat.

Du sier at du ikke vil "tilpasse deg" etter mine behov, og det er greit nok det. Jeg har ingen umiddelbare behov for å ha mennesker rundt meg, som føler de hele tiden må "tilpasse seg" etter meg. Enten så er du deg selv, eller så holder du deg unna. Så enkelt er det.
Du sier at det "ikke er din feil at jeg har de problemene jeg har, og at du av den grunn ikke trenger å bry deg". Jeg er ikke ute etter sympati, så det går helt fint. 
Du kommenterer eller sender melding om at "du har hørt det før, og at jeg kan holde kjeft frem til jeg har noe mer positivt å si". Jeg er igrunn enig der, for jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv i det uendelige, og jeg blir også tidvis ekstremt lei av meg selv.
Du sender meldingen "slutt å syt, det finnes de som har det verre enn deg" på de dagene du vet jeg har det tungt. Du er dessverre ingen god venn, kom så skal jeg vise deg hvor døra er. 
Du som sier at "mental helse er ferdig snakka nå". Enig, til en viss grad. Temaet og erfaringer rundt det blir egentlig aldri helt ferdig snakka om. Nettopp fordi alle har sine individuelle erfaringer, og åpenhet skaper toleranse og aksept. 

Kjære du som sier alt det der, eller bare noe av det. Vit at du har min fulle medfølelse på de dagene du føler livet suger. Jeg unner ingen å slite i livet, ikke en gang min verste fiende. Når det er sagt, så har du en tendens til å være både sårende og utrolig provoserende. Og når du sier de tingene du gjør, så sitter jeg igjen med en eneste tanke, nemlig "Hva faen?". 

Og ja, jeg skjønner at du har hørt det tusen ganger før, alt det der med mental helse. Men den bloggen her brukes som personlig terapi. Det er her jeg får ut all min frustrasjon, eller, 10% av den i hvert fall. Men nå tar vi oss ei litta realitycheck, okei? 

Jeg skrev i ett av de forrige innleggene at jeg sliter med å gjenoppleve traumer om dagen. (traumer = voldtekten, misbruken) Angsten det fremkaller sliter meg fullstendig ut. Men jeg kan ikke si det til menneskene rundt meg, for jeg må ta hensyn for å ikke dra de med meg ned i mørket. JEG må ta hensyn! Det er nesten utrolig, egentlig. Jeg forventer ikke særbehandling på noen som helst måte, ei heller sympati. Men jeg forventer respekt og ro.

Når angsten er på det verste, som den er i disse dager, så trekker jeg meg unna folk. Jeg vil ikke ha andre enn mine nærmeste i samme hus som meg, fordi det er triggere i at "ukjente" kommer innenfor min "trygge sone". En trigger er en slags utløser, som skyter fart på både flashbacks og angst. Jeg kan knekke sammen i krampegråt av absolutt ingenting. Jeg er høysensitiv for lyder om nettene når jeg ligger alene i senga, og bare den minste lyd kan utløse panikk. 

Det er den eneste forklaringen jeg greier å gi. Og selv om den er ganske tydelig, så får jeg likevel kommentarer som "jeg ser jo at du ikke har det bra, men hva vil du egentlig jeg skal gjøre? jeg kan ikke trylle.". Men hvem faen ba deg om å trylle, da? Det eneste jeg ber om er ro, forståelse, respekt og LITT medmenneskelighet (selv om det kan være for mye å be om). Send gjerne meldinger som normalt, oppfør dere som normalt overfor meg. Men ikke forvent at jeg godtar eller svarer på alt hele tiden. 



 

 

opp igjen - igjen

Det er i motbakke det går oppover, sies det. Men det hvis du snubler på tur opp, så er nedturen rask. Og akkurat at det går raskt til bunn er forsåvidt greit, for da kan man også ta en vurdering på hvor ille det er, og hvor mye som må repareres før man starter på turen opp - igjen.

Denne nedturen kom brått, et feilsteg og jeg lå plutselig på bunnen. Det var et brutalt møte med fortiden som ventet meg, mye følelser og minner jeg har fortrengt når det skjedde og aldri jobbet meg gjennom. Jeg har hatt svake flashbacks tidligere, som varte et par minutter før jeg tenkte at "Jaja, dette er lenge siden. Ferdig med den saken.". Men enkelte ting blir liggende å ruge i underbevisstheten, legger sperringer i hverdagen og som gir meg reaksjoner på hendelser. Sperringer og reaksjoner jeg ikke skjønte noe av, nettopp fordi jeg ikke hadde tatt meg tid til å bearbeide følelsene rundt enkelte hendelser.

Når man fortrenger følelser for lenge, så blir nedturen enda mer rå og brutal når den først kommer. Jeg har vært gjennom en lignende nedtur tidligere, så jeg visste at det kom til å gå bra. Spørsmålet er bare om hvor lang tid det kommer til å ta før jeg kommer meg på beina igjen. Sist gang nedturen var så brutal tok det flere uker, og jeg endte nesten opp med å bli frivillig innlagt i psykiatrien. Jeg luftet til og med tanken for en lege, som var enig, men som helst ville slippe å legge meg inn. Heldigvis greide jeg å komme meg på beina før det gikk så langt at jeg ble innlagt.

Nedturen kom lørdag/natt til søndag, når jeg minst ventet det og var helt alene. Idag er det mandag, og etter mye hvile har jeg i det minste greid å reise meg opp. Jeg står oppreist, men trenger fortsatt å hvile, og å sortere ut noen følelser før jeg kan begi meg opp bakken mot toppen igjen.

Jeg har heldigvis lært meg å lytte til kroppen, og jeg lærer stadig mer ved hver nedtur. Men jeg er sta, og må fortsatt lære å ikke fortrenge følelser og flashbacks som dukker opp. Traumene er brutale, og må møtes med makt. Jeg har kontrollen nå, i motsetning til da traumene faktisk skjedde. Da ga jeg fra meg kontrollen over egen kropp og liv. Det kommer aldri til å skje igjen, håper jeg.

Motbakken venter, og jeg skal opp igjen. En gang til.

listen up people

Jeg er fullstendig klar over at mange av mine nærmeste, og de som også anser seg selv bare som bekjente, eller de som bare vet hvem jeg er, begynner å bli dritt lei hele det der "psykisk syk"-opplegget. Mediene skriver ofte om "åpenhet", og det har vært mye fokus på nettopp det i det siste. Ikke et positivt fokus slik jeg ser det, men det blir ihvertfall snakket om. Og for å være helt ærlig, så begynner jeg å bli dritt lei alt fokuset selv. Men jeg kan ikke bare skrive eller si det, og så gå tilbake til den normale hverdagen. Jeg kan si det, men må fortsette å leve med det. Og det er der forskjellen ligger. 

For jeg er lei. Lei av å våkne til tunge dager, lei av å ha angst, lei av det meste som forbindes med sykdommen. Men jeg får ikke gjort stort med det, bortsett fra å kjempe. Kjempe i form av å gå i terapi, og å ta en dag av gangen. 

På de gode dagene er jeg et veldig positivt menneske, noe som reflekterer hvem jeg egentlig er. En optimist, realist, positivt innstilt til det aller meste, og med ønske om å forandre verden til det bedre. Dessverre har jeg mange mennesker rundt meg som har vært vitne til den "psyke" siden til meg i flere år, og som dermed tror de gode dagene er falske. At det er en slags maske jeg putter på meg for å få oppmerksomhet, siden det å snakke om de dårlige dagene "ikke gir like mye oppmerksomhet lengre, siden alle gjør det lissom". Det er ihvertfall det jeg har hørt fra enkelte som tør å si noe om saken. 

Alle har rett til å ha sin mening om ting, og vi lever i et land med ytringsfrihet. Jeg respekterer også at disse menneskene mener og tror det er det som skjer. Men jeg vil også sette de på plass, en gang for alle. For ingenting jeg gjør eller sier, enten det er på sosiale medier eller in real life, gjør jeg for oppmerksomhet. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være midtpunktet, og kommer heller aldri til å ha det. Det eneste jeg vil, er å leve livet mitt på den måten jeg føler er best for meg. Om det da betyr at jeg kanskje ikke passer inn i den A4-boksen som andre lever i - so be it. Jeg kan fint leve i strid med Janteloven. Heller det enn å være som alle andre. 

Jeg har alltid hatt en tiltrekningskraft mot mennesker som lever i strid med Janteloven, nettopp fordi det er disse menneskene jeg identifiserer meg best med. Senest idag har jeg snakket med noen som kjente meg før jeg ble "psyk", og som har stått på sidelinjen å sett på hvordan livet mitt har vært de siste årene. Bare ved en enkel samtale idag endret jeg noe av det inntrykket en enkelt person har rundt det "psyk"-stempelet jeg har hatt i pannen. For jeg er jo ikke sinnssyk. Jeg er meg selv. Som jeg forøvrig alltid også har vært.

Det gjør meg så utrolig trist at jeg føler jeg må motbevise alle de inntrykkene folk tror de har av meg, som de har basert på rykter. At når jeg først har gode perioder, så må jeg på en måte "bevise" at jeg ikke lyver om å ha det bra. Og når jeg har dårlige perioder må jeg holde kjeft om hvordan jeg har det, for å ikke mate inntrykkene som folk allerede har. 

Det som også setter sitt preg på meg, er måten jeg blir behandlet på sånn generelt. At jeg ikke blir hørt og respektert for de meningene og standpunktene jeg har tatt. De valgene jeg tar. Hvis jeg ytrer at jeg ikke kan delta på noe, eller at det er avgjørelser i sammenhenger som rammer meg uten at jeg får sagt min mening, (eller jeg sier det jeg mener, men det blir feid bort som "tull"), så sårer det meg. Ikke for å være den "sytete pingla" igjen, men jeg har lært over tid hva som trigger min angst, og som trigger ting som er relaterte til traumer i fortiden. Og hvis jeg ytrer at noe som er iferd med å skje er en trigger, og at det ikke blir respektert, så føler jeg meg rett og slett verdiløs. Og da er vi igjen tilbake til det med å måtte motbevise og overbevise. Jeg har da vel for faen nok med å bli frisk? Om jeg ikke må bevise at jeg er lykkelig i gode perioder, og bevise at jeg ikke er iform i dårlige perioder? For jeg er ihvertfall forbanna lei av å ikke bli hørt :-)





 

sammen i krigen

Den kom på etterskudd, den jævla demonen. For den hadde skjønt at jeg hadde lært meg rutinene og timeplanen, så nå leiter den etter nye metoder for å kunne knekke meg. Jeg trodde jeg hadde sluppet billig unna den runden her, men den lurte meg. Den venta til den dagen jeg tenkte at jeg var trygg, før den hoppet frem og ødela dagen. Eller, det har vært en grei dag. Og en OK helg.

Jeg har prøvd mitt beste, som jeg så ofte gjør. Men det er lenge siden jeg har følt på den ensomheten som jeg føler på nå. Selv om jeg ikke har vært aleine et eneste minutt iløpet av dagen, så har jeg følt meg ensom. Jeg har vært effektiv, produktiv, sosial og ensom. Og nå skjønner jeg faktisk ikke tegninga, men jeg har en teori.

Jeg er den som gir, og i utgangspunktet ikke forventer noe tilbake. Demonen vil det annerledes. Demonen får meg til å tro at de som ikke svarer på en melding, som ikke liker et bilde eller som ignorerer, hater meg og har forlatt meg. Jeg vet jo innerst inne at demonen tar feil, men når den skriker på det verste så tar jeg meg selv i å bli litt overbevist.

Hodet mitt tenker ut forsvarstaler jeg eventuelt må holde hvis noen rundt meg stiller meg til veggs for urimelig oppførsel, også hvis jeg ikke har oppført meg urimelig. Det tenkes ut umenneskelig mange beklagelser og unnskyldninger. Argumenter om hvorfor jeg fortjener å ikke bli forlatt, hvorfor jeg er et godt menneske, hvorfor jeg ikke fortjener det demonen gjør med meg. Men når alt er tenkt ut, og reserve manuskriptet er klart, da begynner demonen å skrike igjen. "Alt det gode du tenker om deg selv er feil. Jeg har rett.".

Og igjen er jeg tilbake til start, og må begynne krigen på nytt. I de verste periodene kan jeg gå til den samme krigen, med det samme manuskriptet og alle argumentene, hver bidige dag i flere uker. Og den eneste jeg egentlig prøver å overbevise er meg selv. For jeg har ingenting å bevise for andre, bortsett fra at fasaden kan slå sprekker innimellom. For det er når fasaden slår sprekker at de rundt meg ser litt av hva som foregår. Men det de ser er "bare" pms eller dårlig selvtillit. Jeg har ikke dårlig selvtillit, jeg har egentlig verdens sterkeste psyke som faktisk gidder å krige mot demonen hver dag. Og når jeg først smiler, dere, så er det faen meg ekte.

Enkelte mennesker gjør dagene mine så utrolig mye lettere. Hvis en av de har en dårlig dag, så trår jeg til for å hjelpe. Prøver å få frem et smil, gjør hva som helst. Jeg kunne gått i krigen hvor nesten hver og en av dem, både en og flere ganger. Jeg vet hvordan krigene skal kjempes, og hvilke metoder man skal bruke. Men det å ville gått i krigen for andre som ikke tør selv, kan tolkes feil. Jeg kan sikkert virke desperat, men det stemmer ikke. For tør du ikke kjempe i krigen alene, så kjemper jeg den sammen med deg. Any time. Men du må delta, litt ihvertfall. Det samme gjelder vel egentlig for meg selv når jeg tenker meg om, for det er ikke alle kriger i mitt eget hode jeg kan vinne på egenhånd, ensomheten og demonen kan noen ganger bli for stor. Og da er det lov å forvente litt hjelp. Soldater kan ikke bare være egoister, men også lagspillere.

Og jeg er villig til å krige for å overvinne både min og andres demoner, bare for at vi kan være lykkelige sammen.

Because when "I" is replaced with "We", illness becomes wellness.

føkk janteloven


"Janteloven, formulert av Aksel Sandemose i romanen "En flyktning krysser sitt spor" (publisert i 1933) og lyder slik:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro du er like meget som oss. (like meget = like mye verdt)
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe. 

Jante er den vesle byen der hovedpersonen i romanen vokste opp, og Janteloven er et uttrykk for småbyens tyranniske press på den enkelte."
 

Altså, hva faen er egentlig det tullet der? Merk at romanen er skrevet i 1933, i NITTEN TRETTITRE! Det er 84 år siden, det. Og i Norge lever den såkalte loven enda? Jeg blir nesten imponert. Nesten. I Norge, i 2017 lever mange etter en lov, tatt ut fra en roman. En lov som har formet hvordan vi ser på hverandre, hvordan vi behandler hverandre, uansett om vi er i Norge eller i utlandet. Er det rart folk som kommer utenifra ser rart på oss? Nei, det er ikke det. 

Det som trigget hele det innlegget her, var Snapchat. Jeg, som forøvrig ikke gidder leve etter sånne teite lover, delte noen tanker rundt min utdanning på MyStory. (Les: med ei litta dose humor, såklart). Jeg debatterte med meg selv om jeg hadde valgt riktig, eller om jeg kanskje skulle valgt å bli advokat istedenfor. Til slutt konkluderte jeg med at det å gå helsefag for å bli sosionom var det rette valget for meg. Og jeg kunne nok begrunnet det, og argumentert for valget mitt til den dagen verden går under, men det gidder jeg ikke. Fordi jeg står for mine valg, og trenger ikke forsvare meg for noen. 

Når det er sagt og gjort, så kom det en storm av tyn. For oh my lård så feil det er å si at man har mål i livet. Stakkars, stakkars oss som ikke kan støtte hverandres valg og drømmer. "Du trenger ikke dele hypotetiske drømmer med hele verden", "Slutt å gni det i trynet vårt at du tar utdanning", "Sosionom? Really? Mer som sociopath" (tror forresten ikke vedkommende vet hva sosiopat betyr, men).

Som barn lærer vi at det er viktig å ha drømmer, at utdanning er viktig, at vi kan bli hva vi vil når vi blir store. At vi betyr noe, at vi duger til noe, at vi er kloke og at andre bryr seg. Når vi blir eldre trapper janteloven opp og ruinerer hele greia. Hvorfor skal det være sånn? Må det være sånn? Nei. Men man skal visst ha ganske mye pågangsmot og drivkraft for å kunne leve ut drømmene sine, og for å kunne leve utenfor den A4-jantelov-boksen ellers kjent som det "normale" livet. 

Jeg gidder ikke janteloven. Jeg gidder ikke mennesker som skal se ned på andres drømmer og mål. Jeg er faktisk redd for normale mennesker, fordi de rett og slett skremmer meg. Jeg vil ikke være en av mengden, og jeg skjønner ikke at andre vil det heller.

Jeg vil være en som lever ut drømmene mine, oppnår mål, bruker erfaringene mine, hjelper mennesker og gjør en forskjell. Deal with it. Så, føkk janteloven.
 

PS: Hvis du lever etter janteloven, så skal jeg bli stripper. Selge kroppen min for next to nothing. Til dere andre, let's go kick some educational ass and make a difference! (aner ikke hvorfor det siste ble på engelsk). 

PS PS: Det er en ting til som har irritert meg en stund, og bare sånn for å få det ut av systemet:



 

Det du ikke vet

Hehe, det her blir gøy!

Fra det første angstanfallet, den første depresjonen, den første helvetesdagen, den første psykologtimen, da jeg sluttet på antidepressiva, da jeg ble friskmeldt og den gangen jeg måtte be om hjelp på nytt. Jeg har delt tanker om alt det på den bloggen her. Åpenhet har vært fokuset mitt hele tiden, ikke sympati. (sier jeg som om jeg har noe å forsvare. Hah!)

Det å dele noe så intimt og personlig som opplevelser rundt psykisk sykdom har sin pris. Jeg har fått høre mange forskjellige synspunkt på saken, fra mange forskjellige mennesker. Noen mener det ikke er behov for åpenhet, andre mener de har "hørt det før". (Really?) Mange av mine nærmeste, og de som bare vet hvem jeg er, mener de vet alt om meg (cutiepies). At de kjenner meg på godt og vondt. Men gjør de egentlig det? Jeg tviler. Nei, jeg vet det nøyaktige svaret.

Jeg er veldig selektiv når det kommer til hvilke ting jeg deler med verden, både på bloggen og på sosiale medier generelt. De beste øyeblikkene i livet for eksempel, de holder jeg for meg selv. Det samme gjelder de aller verste. Det du faktisk får vite direkte fra meg, er kanskje 7,33% av hvem jeg er og hvordan livet mitt er. Tenk det! SJU KOMMA TRETTITRE PROSENT! Hvor mye av meg gjenstår da, mon tro? Jo - 92,67 mystiske prosenter.

Og de tingene jeg velger å dele, spesielt på bloggen, er de tingene jeg tenker andre kan kjenne seg igjen i. Temaer som angst og depresjon er vanskelig å snakke om for mange, også for meg, derfor deler jeg mine opplevelser slik at det kan bli enklere for andre. Why? Fordi jeg har et stort hjerte, mye omsorg å gi, og fordi jeg ikke ønsker psykiske lidelser på min verste fiende en gang.

You see, det å vokse opp på et lite sted gjør noe med deg. Man lærer fort hvilke ting som er "sosialt akseptabelt" og ikke. Skiller du deg for mye ut, så blir du en underdog. Har du for sterke eller ukontroversielle meninger, så blir du en underdog. Kommer du fra "feil familie", feil bygd eller har feil etternavn, så blir du en underdog. Andre dømmer deg ut ifra ting de tror de vet, eller rykter de har hørt fra jungeltelegrafen. Og får du først et dårlig rykte som angivelig basert på minst 10 menneskers vandrer-øre-til-øre-historie, og blir en underdog, da skal du slite ganske lenge med å bli respektert av de selvutnevnte overhodene igjen. Merk at jeg brukte ordet "selvutnevnte", for de som tror de er overhodene, er egentlig underdogsa. De har bare litt for store egoer.

Alle tror de vet alt, men egentlig vet de ingenting. Selv om det er ganske så søtt at mange tror jeg deler hele livet mitt med verden, og at de kjenner meg så godt. So fucking cute :-)

PS: Hadde jeg vært så desperat for oppmerksomhet som mange mener jeg er, så hadde jeg delt mye mer enn det jeg gjør. Men jeg velger bevisst å ikke synke ned til andres nivå, og dele ALT. Because that's none of your business.

Krigen

En brikke falt jo på plass tidligere, med den PMDD-diagnosen. Det å endelig få et samlende navn på demonene jeg har i hodet var egentlig på tide, og det føltes som en lettelse. Det føles fortsatt som en lettelse, men det løser ingen av de faktiske problemene.

Jeg har hatt noen brukbare uker nå, livet har vært noenlunde normalt og humøret har fungert. Frem til nå, for nå kicker PMDD'en inn som faen. Og jeg kjenner den godt, den forbanna demonen. Jeg merker godt når den kommer krypende, og da rekker jeg nesten å omstille meg til de påfølgende to ukene. To uker i helvete, bokstavelig talt. For hodet og kroppen min går fra å være en solfylt vårdag til en brennende dag i satans rike over natta. Angsten skriker til meg hvert eneste sekund at jeg fortjener alt det verste den har å si, og fornuften som hvisker at jeg ikke skal gi opp.

Å gi opp er ikke et alternativ, det har det aldri vært. Men det har fristet noen ganger. Og det skjer at angsten skriker så høyt og lenge at jeg nesten tror på det den sier. "Ingen liker deg", "Du fortjener å være alene", "Kanskje du bare skulle dødd?", "Se deg i speilet, se så tjukk og stygg du er", "Åja, du trodde kanskje at livet begynte å ordne seg nå? Hah, you wish", "Ingen liker de med angst".

Det er bare to uker. Kanskje mer, kanskje mindre. Men hver gang demonene kommer må jeg være forberedt på krig. En krig mot mitt eget hode. En krig om å overleve. En krig man kjemper minutt for minutt i saktefilm. Og når krigen er over? Da er det om å gjøre å lade batteriene og forberede seg på runde to, som kommer om et par uker. Men de dagene jeg burde slappe av og forberede meg på krig, de dagene bruker jeg på å leve. Og å reparere relasjonene som demonene skadet under krigen. For demonene er såpass sterke.

Det er hardt å krige i to-tre uker hver måned, fullstendig utmattende faktisk. Og jeg håper at de en dag finner en kur som legger demonene i koma for alltid. For det er tøft å gå til krig alene. Alle skjønner at noe skjer, men ingen skjønner hva som egentlig foregår. Hvor hardt og brutalt det er. Så da må man krige alene, uansett hvor slitsomt og ensomt det er.

en ny brikke som falt på plass

Jeg forstår meg ikke på universet, og jeg skulle likt og visst hva som er min egentlige skjebne. For det må liksom være en grunn til at jeg har fått utdelt noen dårlige kort, som i begynnelsen har dårlige odds, men som etterhvert kanskje viser seg å gi fullt hus eller en straight eller en flush som gir seier. (btw, noen burde være stolt over at jeg dro en referanse til poker).

Hva skjebnen er vet man aldri, for den kan forandres underveis. Fra man begynner å utvikle en personlighet, til man defineres som voksen, så har man forandret seg mye. Opplevd mye, lært mye. Og aldri blir man ferdig utlært heller. Men av motgang lærer man mye, for eksempel hvordan man skal takle neste nedtur. Man får stadig nye aha-opplevelser rundt hvordan man håndterer ting, og innser kanskje hva man burde gjort annerledes. Og lærer man ikke første gangen, så møter man en ny nedtur og gjør samme feil frem til man lærer. Noen lærer heller aldri, og gjør samme feil livet ut.

Jeg er villig til å finne ting som kan forbedres. Finne metoder som kan hjelpe meg å takle motgang og nedturer, som gjør meg til et bedre menneske. Og nå er vel kanskje tiden kommet (igjen). Jeg har fått en ny diagnose, (som forøvrig alltid har vært der, men som aldri har blitt oppdaget), og som gjør at jeg har fått en ny sjanse til å finne løsninger. Den nye diagnosen er ikke så utbredt, og ikke like mye forsket på, som mange andre ting.

PMDD (Premenstrual Dysphoric Disorder) er en mer alvorlig og "forverret" utgave av den mer kjente PMS. For PMS rammer de fleste kvinner i større eller mindre grad i form av magesmerter, milde humørsvingninger, oppblåsthet, søtsug, irritasjon osv. Men når det er snakk om PMDD er det mer omfattende, og faktisk såpass omfattende at det kan påvirke meg i en så stor grad at jeg ikke fungerer normalt i hverdagen. Angsten blir forverret, jeg blir deprimert, snakker og tenker nedlatende om meg selv. Generelt har PMDD samme symptomer som PMS, bare i en mye drøyere og dypere, negativ skala. Og det finnes ingen bestemt kur mot det, men man kan ta antidepressiva for å "dempe" de verste symptomene. Hormonelle prevensjonsmidler som P-piller osv skal visstnok også fungere, men ikke på meg (symptomene mine forverres ved hormonbehandling). Og noen sier at det går over etter at man har født barn, men det har jeg ikke planer om å gjøre med det første, selv om jeg hadde blitt "frisk" av det.

Det finnes forhåpentligvis hjelpemidler for å kunne leve med PMDD, og jeg håper å kunne ta dem i bruk så fort som mulig. For det er utmattende å ha alt fra 4 til 14 dager i strekk med tunge, svarte dager. Det ødelegger relasjonene jeg har til andre mennesker. Det ødelegger søvnmønsteret mitt, og ikke minst så tar det fra meg muligheten til å leve normalt. Men jeg har i alle fall fått en slags beroligende forklaring på hvorfor ting er som de er, i tillegg til at jeg har en del i min fortid som også spiller en rolle i forhold til angsten. Og nå deler jeg forklaringen med den som enn nå måtte lese det her, for å få en slags slutt på det å bli kalt for "lat", "grineunge", "psykopat" og andre ting.

PMDD og psykiske sykdommer er kanskje ikke synlige på utsiden, men det betyr ikke at vi er mindre syke enn andre med synlige sykdommer. Det å ha en usynlig sykdom er tøffere å kjempe med og mot, for i tillegg til å måtte kjempe mot sitt eget hode og sin egen kropp, må man også kjempe for å bli trodd på. Ikke alle tør å snakke høyt om det de sliter med, fordi det er for tøft å ikke bli trodd. Jeg velger å være åpen, for det kan hjelpe andre og fordi deg hjelper meg. Det er tøft, men det går.

Så med det innlegget her håper jeg omsider at jeg når ut med noe fornuftig, som kan gi en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, og at det kan bli akseptert. Jeg er bare et menneske på lik linje med alle andre, og fortjener å bli behandlet med respekt og omsorg. Selv om det av og til kan være for mye å be om, siden ikke alle forstår de usynlige sykdommene.

Og til slutt, et sjeldent bilde av meg, smilende. For jeg kan smile, og jeg smiler oftere enn folk tror. Det er bare ikke alt jeg velger å dele på det store glade internett.

Om: "Innvandring kan ikke handle om følelser"

Jeg har egentlig for vane å holde kjeft når det kommer til sånne politiske ting, rett og slett fordi jeg tenker politikk er innviklet og fordi det er fort gjort å tråkke på noens tær. Og fordi innvandringspolitikk spesielt er noe som mange har mye å si om. Og fordi jeg har en tendens til å ikke mene det samme som mange andre.

Sylvi Listhaug påstår på sin blogg at vi ikke kan "styre innvandringspolitikken basert på følelser". Og det er forsåvidt greit det, for det har flesteparten av de oppegående menneskene i det landet her skjønt for lenge siden - det at norsk innvandringspolitikk i hennes øyne ikke handler om følelser. Eller om å hjelpe de som trenger det. Eller å bruke sunn fornuft med fokus på menneskene og likeverd. For det er det innvandringspolitikk burde handle om - likeverd. Men det bryr ikke verken hun eller mange andre seg om. For i teorien har alle mennesker like rettigheter. Og størst er retten til livet selv. Men aldri i verden om den retten skal gjelde mennesker i nød.

Når et menneske rømmer fra et krigsherjet land, så rømmer de ikke bare for moroskyld. De rømmer for å unnslippe døden, de vil leve. De har sett krig, mistet familiemedlemmer, levd i helvetet. Nå vil de leve, selv med alle traumene en krig gir dem, så vil de leve. Men å da komme til et land som Norge, med en så absurd innvandringspolitikk, det må være vondt.

Norge har et godt rykte, en god fasade. Et fredfullt land som lever av oljen, har gratis helsetjenester, gratis skole. Men Norge vil ikke ha flyktninger, for de "ødelegger" den norske idyllen. (Les: norsk idyll? Hæ?)

Den norske idyllen (kan) defineres som at det bare skal bo etniske nordmenn her. 17.mai er vår dag, barnas dag. Kristendommen har stått sterkt i Norge siden gud vet når (pun intended). Vi skryter av høye fjell og dype fjorder. Turistene kommer i hopetall for å se på alt det fine vi har, men ingen utenifra (og spesielt ikke de som kommer i nød) får bosette seg her med mindre de har en jævla god grunn (det at du er 12 år og kommer hit alene fra et krigsherjet land er ikke alltid godt nok).

For å kunne bosette seg her burde man kunne norsk, vite ting om Norge som ikke en gang en etnisk norsk nordmann på over 70 år vet, være villig til å integrere seg (selv om det ikke er noen garanti for at man får bli her), ha plettfri vandel, og helst ikke ha noen familie eller religiøs oppfatning. Det spiller forresten ingen rolle om du holdt på å drukne på vei over et hav, eller har løpt for livet. UDI er dessverre ikke så snill. Og hvis du først får komme inn? Da må du bo på et mottak som ligner et fengsel frem til du enten får svar på søknaden din (som kan ta mange år), eller du (aller helst) reiser hjem igjen frivillig.

Sånn er det. Hva skjedde med en human innvandringspolitikk? Jeg forstår at de som kommer hit på "feil grunnlag" blir sendt hjem, at de som er kriminelle blir sendt hjem, at de som har fått avslag på asylsøknaden blir sendt hjem. Men hvorfor behandler vi resten som dritt? Har de ikke opplevd nok? Og hvorfor sender vi ut mennesker som har bodd her i årevis, som har integrert seg og som faktisk bidrar til det norske samfunnet? Eller enslige mindreårige, de som er de mest sårbare og som fortjener å bli tatt i mot med åpne armer? Er det fordi de er de dyreste å ta vare på? Er det virkelig(?!) den økonomiske kostnaden det kommer an på?

Vel, newsflash. Alle som bor i Norge idag er i utgangspunktet en form for innvandrer. Om ikke du er det, så er det en forfar langt bak i slektstreet ditt som er det. Hvis alle tar en DNA-test, så finner alle ut at ingen er 100% etnisk norske. Vi stammer alle fra et annet sted. Og vi er alle integrerte på vår egen måte, vi har alle vår oppfatning om hva som betegnes som "norsk". Men likevel greier vi ikke å ta imot mennesker som rømmer fra krig? Det er greit vi er et folkeslag som ikke snakker med fremmede vi møter på gata, men det går an å bruke hodet og sunn fornuft likevel.

Vi leier inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Svenskene kommer til Norge for å jobbe fordi det er bedre lønninger her. Utlendinger generelt tar de jobbene vi ikke gidder å ta fordi vi vil ha status, men de godtar det fordi de tjener bedre enn i hjemlandet. Så vi kan ta inn billig arbeidskraft, men ikke mennesker som rømmer fra krig? Hva er det vi egentlig er så redde for? Kristendommen er ikke lenger "hovedreligionen" i Norge, men veldig få går i kirken med mindre de må uansett. Islam er ingen djevelsk religion det heller, alt negativt du ser på nyhetene om Islam er basert på ekstremister som har tolket religionen i feil retning. Ekstremister finnes det uten en religion også, krig kan det bli uten at religion er involvert. (Bare tenk Trump og Putin, der handler det ikke om religion. Men om muskler og penislengde).

Vi har ingenting å være redd for når det gjelder innvandring, bortsett fra vårt eget omdømme, da, som skal være så plettfritt og perfekt slik at turistene vil komme hit for å bruke penger. Noen innvandrere er kanskje kriminelle, men da får vi heller stramme inn sikkerhetsdelen av "innsjekken" istedenfor å dra alle under samme kam.

Ikke alle er kriminelle, men alle er vi mennesker. Og alle mennesker fortjener en sjanse.

Og når det kommer til oljerikdommen vår? Den kan vi faktisk takke en pakistansk innvandrer for.

"du har ett starkt hjärta"

EKG'en var fin. Ingenting å bekymre seg for der sa han, den høye mørke svenske turnuslegen. (Visste forresten ikke at det fantes høye og mørke svensker, men det er en helt annen sak). Hjertelyd, hjerterytme og alt var fint. Jeg satt fortsatt som et spørsmålstegn etter at han hadde sagt alt det, og lurte fortsatt på hvorfor det gjør så vondt. Fysisk vondt. Som om noen knivstikker meg i venstre bryst.  

"Du kämpar med ångest?" spurte han. "Ja?" sa jeg. Angsten kunne spille inn på sånne ting, men ikke gi fysiske smerter over lang tid. "Bryr du dig mycket om andra människor? Om de omkrig dig mår bra?" spurte han. Og med en gang skjønte jeg hvor han ville. For han leste meg som en åpen bok. Jeg bryr meg mer om hvordan menneskene rundt meg har det, enn meg selv. Jeg setter andre i første rekke, redder andre før jeg kan redde meg selv. Det har bare blitt sånn. Det er min måte å takle min egen angst på, å fokusere på at andre ikke havner i samme gjørma som meg. 

"Du har ett starkt hjärta, som har arbetat hårt för att ta hand om andra. Efter allt du har gått igenom de senaste 6 månaderna, har du glömt dig själv och dina känslor. Allt du har fokuserat på är att andra mår bra. Du måste låta andra ta hand om dig lite också.". På dette tidspunktet begynte det faktisk å føles litt creepy, at han kunne lese meg såpass godt. En høy mørk svenske jeg aldri har møtt, som er her på et turnus-vikariat i to uker, leser meg som en åpen bok. Sier alt om meg selv, som jeg ikke tør si høyt. Jeg tør ikke si at jeg trenger å bli tatt vare på, selv om jeg ønsker det. Samtidig vil jeg jo klare meg selv, knuse angsten på egenhånd. Men det er visst ikke sånn det fungerer. De som kjenner meg godt har sagt det mye og ofte, men jeg hører ikke etter. Men når et fremmed menneske sier det, så kommer det som et slag i ansiktet. 

Fysisk er jeg frisk. Det er ingen tvil om det. Jeg er bare mentalt sliten, som igjen gjør at angsten og følelsene tar i bruk fysiske virkemidler for å få meg til å høre etter. Så da får jeg vel bare høre etter, da. Og håpe noen er sterk nok til å ta vare på meg litt også. I hvert fall en liten stund. For mitt angivelige sterke hjerte slutter aldri å bry seg om andres ve og vel. 



 

Og sånn btw, så vet jeg jo at hjertet ikke ligger helt ut til venstre, det ligger mot midten av brystkassen. Jeg har jo lest x-antall med anatomi det siste året, så såpass vet jeg.

Kniven på strupen og sånn

Her om dagen fikk jeg en kommentar fra en som valgte å være anonym, men som også var veldig gira på å påpeke at jeg kunne "holde kjeft frem til jeg hadde noe mer positivt å si". Okei? Denne kommentaren kom på et innlegg som forøvrig var jævla positivt til meg i en dårlig periode å være, og omhandlet ganske trivielle men også ganske dype ting - som angst og kjærlighet. Personen ville ha noe mer positivt, men som hva da?

Jeg er egentlig en ganske trivelig person, synes jeg sjøl ihvertfall. Kan dra det så langt at jeg faktisk påstår at jeg har en tendens til å være morsom. Det handler bare om hva jeg velger å dele med verden, og den bloggen her har blitt en slags personlig klagemur. Ikke bare får jeg tømt hodet for slitsomme tanker, jeg får også ryddet opp i egne følelser og kanskje hjulpet noen andre som har en minst like rævva dag som meg.

Og la oss bare få en ting klart med en gang; jeg er realist. Livet er ikke en dans på roser. Jeg gidder ikke de der fasade-greiene mange har på sosiale medier. Jeg pynter ikke på sannheta. Har jeg en dårlig dag, så holder jeg enten kjeft, eller får det ut på min personlige side hvor folk selv kan ta valget om de vil gå inn å lese. Jeg tvinger ikke mine problemer på noen (bortsett fra psykologen min da, men det er tross alt jobben hennes).

Siden jeg debuterte på sosiale medier, har jeg hatt innstillingen om at de beste øyeblikkene i livet ikke skal deles. For de beste øyeblikkene er de minnene jeg skal sitte å tenke på når jeg blir gammel. Jeg deler ikke alle de verste heller, men kun det jeg vet andre kanskje kan dra nytte av. For det er den jeg er - en som vil være til nytte.

Så nå sitter jeg her da, og prøver å være så positiv jeg kan på en dag som egentlig har vært litt dritt frem til nå. Men heldigvis skal den innleide personen (les: psykologen) snart få være klagemur. Og være støttekontakt når jeg må innom legen for å ta EKG (ikke spør hvorfor, ingenting farlig, rutine eller noe).

Og forresten, takk for alle fine tilbakemeldinger på innlegget om "Happy go lucky" og Ida Fladen. Og takk til Ida også, som er awesome.

Om: "Happy go lucky" og inkompetente anmeldere

Idag er det premiere på det nye programmet Ida Fladen har laget, "Happy go lucky". Et program som omhandler mental helse og psykiske problemer, som setter søkelyset på hvordan vi som sliter kan få det bedre. Og ikke minst følger Ida's egen reise og kamp mot depresjon og angst. Jeg mener et sånt program er viktig, for mental helse er (dessverre) fortsatt et tabubelagt tema i vårt samfunn. 

Jeg var innom VG for å lese nyheter. Oppdaget at en eller annen fyr hadde skrevet en anmeldelse om de to første episodene av "Happy go lucky". Det første som møter meg er terningkastet - en treer. Du kan lese anmeldelsen HER. (link).  "Jaja" tenkte jeg, "det er vel bare enda en fyr som ikke vet hva han snakker om". For hele anmeldelsen er bare svada i mine øyne, anmelderen leter virkelig etter ting å sette fingeren på. Ting som ikke er politisk korrekt, som han ikke interesserer seg for og som derfor ikke hører hjemme på skjermen. Jeg ble lettere irritert, men ble ikke forbanna før jeg møtte kommentarfeltet under selve saken. 

For å du kjære vakre vene. Nok en gang styrkes poenget mitt; mental helse og psykiske problemer trenger å bli snakket om - og det HØYT. For her er et utdrag av inkompetente uttalelser fra kommentarfelt-troll som tydeligvis ikke veit hva de snakker om:

"Med de nye generasjonene av manisk narcissistiske unge har enhver naturlig utfordring i livet fått en psykiatrisk diagnose. Det som vi tidligere så på som helt vanlig motstand i livet har blitt sykeliggjort og blåst ut av alle proporsjoner med en sulten terapeutprofesjon som ivrige pådrivere. Dette får ikke bare Fladens program til å fremstå som en feilslått, oppmerksomhetssugen selfie. Det avkler hele livsløgnen og den overfladiske selvdyrkelsen til hennes generasjon. Det eneste det ikke vekker er sympati og medfølelse."

"Har Ida vært deppa? Med all den suksessen? Unger i dag er rare.."

"Helt enig! Seertallene har gått ned etter Prosjekt Perfekt. Back to scratch. Utlevere seg selv. Og gjerne prøve å overgå forrige gang med å ta enda mer tabubelagte tema. Alle har hatt det vondt i blant. Og Ida Fladen også kan ha hatt det. For all del. Men å starte på ny og utlevere seg for å prøve å få opp seertallene? Hallo? Dette er tema som burde belyses absolutt på tv og ufarliggjøres. Men ikke av noen som lar seg avbilde naken med på forsiden av VG Magasin Helg speilegg på brystet for å bekjempe kroppshysteri (!!) og som nærmest skriker etter oppmerksomhet og seertall. Dette er bare trist."

Det første jeg legger merke til er angrepet på Ida Fladen. På henne som person. Og det er faen ikke greit. For når man først har tatt det tøffe valget med å være åpen om sine problemer, uansett om det er på tv eller ei, så burde man i utgangspunktet bli respektert for det. For et sånt valg er ikke lett, fordi man VEIT at man ikke møter mye forståelse fra den større delen av befolkningen. Og hvorfor det? Fordi de ikke vet hva det vil si å ikke greie å stå opp om morgenen, å ha tanker som forteller deg hvor mislykka du er, om hvor stygg du er, om hvor lite du fortjener de gode tingene du har i livet. De skjønner det ikke, og når noen først tar valget om å være åpen om disse tankene - så slenger de uforstående trollene seg på de mørke tankene og sier nøyaktig det samme. 

I dagens samfunn, i 2017, forventer jeg at vi greier å heve oss over trangen til å være drittunger på nett. At vi kan lukke opp dørene våre, være åpen, skape forståelse, respekt, støtte og gi omsorg til de som trenger det. Det er hardt å være deprimert. Det er hardt å ha angst, og det er enda hardere å ha begge deler samtidig. Å leve i et samfunn som fnyser av deg, og sier du skal "ta deg sammen" når du sier du sliter, kan ta knekken på alle og enhver. For nå er det for faen nok. 

Vi er åpne og har toleranse for fysiske sykdommer. Sykdommer som er synlige på kroppen. Men ikke de sykdommene som er usynlige. Dagens ungdommer kalles late, bortskjemte og selvopptatte. Men ingen generasjon før dem har vært utsatt for et større press. Et press om å være perfekt, ha toppkarakterer, se bra ut, få flest likes osv. Sosiale medier ødelegger mye, men kan også hjelpe mange. 

 

Så, kjære Ida Fladen. 
Faen for et forbilde du er. Jeg håper du har det bra, og gir en lang finger til kommentarfelt-troll og inkompetente anmeldere. For vi som sliter med angst og depresjon, som er åpne om det men som ikke når like mange som deg, vi trenger deg. Vi trenger at du er åpen om det, at du viser oss at man kan bli bedre. Vi trenger at du åpner opp for debatt, samtale og åpenhet rundt mental helse. 

Jeg har sett alle 8 episodene av "Happy go lucky" på Tv2 Sumo idag, og du får terningkast 6 fra meg. For du ga meg inspirasjon og motivasjon til å finne en vei ut av mørket. Og jeg er sikker på at du inspirerer mange andre også. Takk for at du er åpen, for at du har laget programmet, for at du viser vei. Bare takk. Sammen skal vi vinne over tabuet, og skape mer åpenhet. 


(bilde lånt fra idafladen.no)

"Happy go lucky" har premiere ikveld på Tv2 kl 22.15.

 

Og til den anmelderen i VG: Du får terningkast 2. Egentlig 1, men de siste setningene i anmeldelsen reddet deg fra stryk.

 

Finn meg, da

Det har gått litt over et år siden det gikk opp et slags lys for meg. Et lys som skinte så tydelig og sterkt, og lyste på nettopp det jeg hadde lengtet etter lenge uten å vite om det.

Nyttårsaften. Alt skjer på nyttårsaften. Kvelden setter liksom en slags standard for hvordan det kommende året forhåpentligvis blir. Jeg var så fortapt og tom før det. Og plutselig bare skjønte jeg alt, alle brikkene bare falt på plass. Noe diffust som har vært en del av livet mitt i mange år allerede, men med en fjern og distansert rolle, det ble plutselig så tydelig. Og jeg ble lykkelig. Lite visste jeg hva som var i vente i dagene, månedene og året som kom. Men jeg var lykkelig den kvelden, fordi jeg hadde en følelse av at jeg endelig hadde skjønt hva som manglet. Jeg hadde skjønt hvilken del av meg som ikke var hel, men ikke hvordan jeg skulle reparere det. Det eneste jeg hadde, var svaret på hva som måtte til for at jeg skulle bli hel igjen. Men så enkelt skulle det ikke bli.

Når en del av mitt hjerte ligger i en uvitende persons hender, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøvde det meste. Problemet er at jeg mangler en del av hjertet mitt, og da fungerer jeg ikke som jeg skal. Isteden svever jeg rundt på en slags rosa sky blant små stjerner, engler og sommerfugler. Og jeg gjør og sier ting som skyver personen unna, som igjen gjør at alt virker litt håpløst. Jeg trekker meg unna, lar sommerfuglene gå i dvale. Og så blir jeg distansert og stille. Men jeg har ikke gitt opp, for uvitende går personen fortsatt rundt med en del av mitt hjerte, og jeg vil bli hel. Den rosa skyen er ikke fullt så rosa i den stille perioden, men jeg lander aldri. Det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

I helgen var det nyttårsaften, igjen. Og det var ett år siden jeg skjønte alt. Jeg føler jeg er tilbake til start, vi er tilbake til start. Tankene var akkurat like klare og belysende som sist. Den rosa skyen fikk tilbake fargen sin, sommerfuglene kom ut av dvalen. Jeg svever igjen, for en liten stund. Kvelden med fyrverkeriet som avslutning ga meg lykkefølelsen igjen, for en liten stund.

Den som har en del av hjertet mitt vet det kanskje, selv om jeg ikke har sagt det. For den har ikke bare en del av hjertet mitt, den har noe mer. Det er noe mer, noe større, men det er bare et stort hav av tåke. For det er sånn hjertet mitt føles når det ikke er helt, når hjernen ikke tenker som den skal. Som et hav av tåke. Jeg har gått meg vill i letingen etter deg, etter måten å nå deg på. Men jeg gir ikke opp. Hver for oss er vi kanskje ødelagte, men sammen er det noe som skjer. Vi blir på en måte hel, og bekymringene bare fordufter. Håper jeg.

Finn meg, da.

tjuesekston - one hell of a year

Med tre dager igjen av året er det vel på tide å oppsummere litt. Samle tankene, opplevelsene, fylle glasset. Mye har skjedd, so let's do this.
 

Livet generelt
Ja, hva skal man si. Med sosial angst så er det jo varierende hvor mye man er sosial. Årets første 6-7 måneder var nesten angstfrie, og dermed var jeg også mye sosial (mener jeg selv ihvertfall). Det ble kanskje i overkant mye festing og tull, men sånne perioder er bare gøy. Jeg kan se tilbake på mange morsomme opplevelser, og mange minner og mennesker jeg setter pris på. 

I midten av juli forandret jo alt seg. Lite visste jeg da om hva de neste tre månedene skulle bringe. Og lite visste jeg om at en dag i midten av juli var den siste dagen i mitt liv jeg skulle se den kjære pappaen min. Men sånn ble det altså. Juli, august og september ble noen usikre måneder hvor livet bare sto på vent. Ingen visste helt hva som kom til å skje, men vi levde i håpet om at alt kom til å gå bra. 12.september, nøyaktig tre måneder etter at jeg så han hjemme for siste gang, mistet vi håpet, vi mistet en del av hjertet, min kjære pappa døde. 

Tiden etter har vært vanskelig og tøff. Jeg tar meg stadig i å tro at han snart kommer inn døra hjemme igjen, enda jeg har besøkt graven hans flere ganger. En sjelden gang er det som om det også går opp et lys for meg, og jeg innser at han faktisk er borte for alltid. Hver gang det skjer knuses hjertet mitt på nytt. Han var min store helt, min rådgiver, støtte og alt. I den første tiden etter at han døde skrev jeg også et innlegg er på bloggen, som fikk mye mer respons enn jeg hadde drømt om. Sorgen og savnet blir nok aldri helt borte, men vi lærer heller å leve med det. Jeg velger å fokusere på de gode minnene, og takknemligheten over at nettopp han var min verdens beste pappa.

(Les innlegget her: Kjære Pappa)



Studier 
Boy oh boy, mengden skolearbeid... Hjernen min kollapser så fort ordet "skole" kommer for øyet. Det har vært mye i år, akkurat det kan jeg vel for selv også. Høsten 2015 og nå i 2016 har jeg tatt VG1 Helse- og Oppvekstfag og VG2 Helsefagarbeider som privatist, noe mine "overordnede" ikke hadde tro på at jeg skulle greie å fullføre. Men jeg har fullført, og det med glans (og et lite fuck you til de som ikke trodde på mine egenskaper). Bare se her: 


(og ja, jeg ble ferdig nesten et år før fristen. enda et fuck you til de som ikke trodde på meg)

I året som kommer blir det eksamener i alle fag jeg har jobbet med i år, forhåndsstart på praksistiden som helsefagarbeider og eventuelt mer skolearbeid i tillegg. Hvis jeg velger å ta opp flere fag i 2017, blir det VG3 slik at jeg får studiekompetanse og har den klar til praksistiden min er ferdig, og dermed slipper å kaste bort et år mellom praksis og høyskole. We'll see. 

 

2017
Jeg håper året som kommer blir fint. At jeg får fullført og bestått eksamenene jeg skal ta, at praksisen går fint, at jeg får mange lærerike opplevelser. For jeg har fortsatt mye å lære, både når det gjelder yrke og livet generelt. Hva universet har på lager for meg er det ingen som vet, men jeg håper det er noe fint, for det året her har vært slitsomt. 
Jeg håper mine nære og kjære også får et fint år, med mange fine opplevelser. Sammen med meg. Neida. Joda.

 

 

For å summere opp alt; faen for et år det har vært. Jeg er SÅ klar for et nytt år, med blanke ark og fargestifter tell. Let's wrap this shit called 2016 up, and make 2017 a better year. I'll drink to that. (men ikke like mye som nyttårsaften ifjor, for da endte jeg i grøfta og ble kald.)

the black sheep ...

... of the family.

Siden jeg ble psyk, har relasjonene til nær og fjern familie forandret seg drastisk. Fra (min) tidenes morgen har jeg vært den litt "utradisjonelle" som kanskje ikke inkluderes i alt. Jeg har sterke meninger, som også inkluderer at jeg ikke tåler middelmådige unnskyldninger. Jeg legger merke til ting og hvordan hvert enkelt familiemedlem behandler både andre og meg. Forskjellene er faktisk ganske store. Det å være det midterste (eller største) barnet bærer ikke med seg så mange fordeler heller, for fokuset er oftest på de yngste uansett.

Jeg vet jo godt at jeg i utgangspunktet ikke er så hypersosial som mange andre i familien, og den lille "hallo! inkluder meg også da!"-gnisten forsvant i den fasen jeg ble psyk. Det oppstår små og store sammenkomster, middager, selskap - de normale settingene når man har en stor familie. Med sosial angst så dukker jeg sjeldent opp i disse sammenhengene, rett og slett fordi det blir for mye for meg. På en god dag kan jeg tåle å være sammen med maks 10 personer (som kjenner meg godt) på en gang. Er det en dårlig dag, eller en dag hvor jeg er sliten, tåler jeg kanskje 5 mennesker på en gang. Eller ingen.

Nå som det er jul, merker jeg disse forskjellene på de friske og meg ekstra godt. Det er selskaper og sammenkomster på rekke og rad, og jeg bare orker ikke at det skjer noe hver eneste dag. Jeg har lært meg å kjenne mine egne grenser det siste året. Hodet og kroppen min må ha minst en dags pause mellom hver sosiale interaksjon. Ikke alle forstår det, men tenker heller at jeg er "lat" som ikke møter opp på alt. Akkurat den påstanden velger jeg ikke å forsvare meg mot, nettopp fordi jeg vet selv at jeg ikke er lat. Hadde man kunne tatt seg en pust i bakken mellom alt, så hadde folk sett meg oftere.

Samtidig som jeg føler meg som det sorte fåret i familien som aldri lever opp til andres forventninger (som jeg forøvrig mener er skyhøye med tanke på mine daglige utfordringer), får jeg dårlig samvittighet for å være psyk, for å ha angst, enda det ikke er min feil at jeg er som jeg er.

Mange mener at angst bekjempes med å møte situasjonen man er redd for, og det stemmer til en viss grad. Og jeg møter situasjoner jeg er redd for hele tiden, jeg bare gidder ikke skryte over alle de små stegene jeg tar. Hver dag er en kamp mot mitt eget hode, en kamp mot fortiden og konsekvensene av den. En kamp som veldig få vet noe om, fordi jeg velger å ikke gjøre meg til offer. For hadde jeg inntatt en rolle som offer, så hadde jeg tapt.

Livet er tøft, det å være den som ingen helt vet hvordan de skal håndtere er tøft, og det gjør kampen enda tøffere. For når jeg ikke møter opp på ting som er forventet av meg å møte opp på, så møter jeg ignorante kommentarer - ikke spørsmål om hvordan jeg har det eller hva de kan gjøre for å hjelpe. Men sånn er det bare, og jeg er vant til det. Uheldigvis har jeg ikke energi til å kreve min plass, eller å rope ut om hva jeg trenger. På en dag som idag prøver jeg bare å akseptere at jeg ikke er like verdsatt som enkelte andre. Jeg har ikke oppnådd like mye i livet (selv om jeg har mine egne milepæler og mål), jeg oppfører meg ikke like "pent", og hjelper kanskje ikke like mye til. Men det er ikke nok grunnlag til å bli ekskludert etter min mening.

Jeg får nok mye kritikk for å dele det her, men kritikk er jeg vant til. For jeg er den som roper høyt når det er noe jeg mener er urettferdig, eller det er noe jeg mener. Jeg er ikke den som føyer meg etter alle andre, men møter bullshit med oppriktighet og ærlighet.

Alene og sterk. As usual. Smil.

happy christmas

Så ble det jul igjen, det til tross for et tøft halvår. Det føles rart å skulle feire jul uten pappa. Iår blir det ingen ved matbordet som uffer seg over å måtte kneppe opp bukseknappen fordi han har spist for mye, ingen lukt av sigar utpå kvelden, ingen genuint overraskende lykkelatter over å få julegavene han egentlig ønsket seg (selv om "snille barn" og "ingenting" var typiske ønsker), ingen som halvsover og småsnorker på sofaen etter middag og dessert. Ingen pappa.

Men det blir jul likevel, selv om du ikke er her fysisk pappa. Det blir jul på samme måte som før, med alle de samme tradisjonene. Og du er her i tankene og hjertene våre. Du får ny fin krans på graven din idag, og fine levende lys. Og så får du feire jul sammen med farfar og bestefar, og alle andre du er sammen med nå.

God jul, pappa

Og til alle dere andre også. Ta vare på hverandre, kos dere sammen med familien. For det er det jula handler om - familie.

hva som egentlig skjer

Det er på tide å være ærlig med meg selv, og med alle andre rundt meg.

Saken er den, at i tiden etter at pappa døde har jeg egentlig greid å holde maska ganske greit. Jeg har ikke fått den o' store reaksjonen jeg trodde jeg kom til å få med en gang. For å holde meg selv flytende, har jeg tatt mer hensyn til alle andre rundt meg. Jeg har brukt en slags maske for å passe på at det går bra med andre, men for å fortrenge mine egne følelser. Helt frem til nå.

Helga har vært tøff, uten å gå inn på detaljer på hvorfor. Men det sies at en liten tue kan velte et stort lass, and oh lord is that the truth. For etter alt som har skjedd i helga, har også masken min forsvunnet ned i avløpet, og alle de fortrengte følelsene mine kommet til overflaten. Sorgen, angsten og alt annet har kommet til overflaten igjen. Ting jeg trodde jeg taklet ganske greit, viser seg å ikke ha blitt håndtert i det hele tatt. For jeg har ikke tatt hensyn til meg selv i det hele tatt, men kun fokusert på andre, slik at andre skal slippe å fokusere på at hvordan jeg har det.

Nå går ikke det lenger. Jeg skjønner det nå. For nå må jeg jobbe meg gjennom alt det jeg har fortrengt det siste halvåret. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det, eller om jeg greier det alene. Psykologen min har juleferie, og menneskene rundt meg har mer enn nok med seg selv som det er. Jeg kan ikke lenger passe på at andre har det bra, i hvertfall ikke på en periode. Jeg trenger at noen passer på meg en periode, sånn at jeg kommer meg levende ut av alt det her.

Jeg har fått medisiner som eventuelt kan dempe problemet, men min egen stahet sier at jeg helst burde klare det på egenhånd. Uten medisiner. Jeg gruer meg til jul, og til å måtte jobbe meg gjennom alle følelsene. Jeg har så alt for lett for å bekymre meg på andres vegne, på om vi i det hele tatt får feiret jul eller om hvordan jula blir. Jeg tar inn andres følelser, som igjen presser bort mine egne. Det kan ikke være sånn, ikke nå lenger.

Alt det her skriver jeg fordi jeg vet mange har følt at "utbruddene" jeg har hatt de siste dagene har vært plagsomme, at jeg bare er ute etter oppmerksomhet. Det med oppmerksomhet stemmer kanskje litt, ettersom at jeg alltid er den som passer på at de rundt meg har det bra. Men nå føler jeg at rollene må vendes litt om.

Mitt største ønske er at jeg greier å jobbe meg gjennom problemene og følelsene, uten at det oppstår for mye ekstra motstand. For nå har jeg såvidt nok energi til å holde meg våken i mer enn en time om gangen. Det ordner seg nok, det tar bare litt tid. Når man har et så stort hjerte som det jeg har, er det mye omsorg som går ut til andre og da glemmer jeg lett meg selv. For jeg vil ikke være en byrde og et problem for andre.

So that's how it is.

I regret everything

.. and I'm crying while writing this post.

Noen dager er tunge, alt er bare tåkete og man begynner å tenke over valg man har gjort i livet. Idag har vært en av de dagene, og etter mye tanker kan jeg med hånda på mitt knuste hjerte si at jeg angrer på alle valg jeg har tatt frem til nå. Alle valg som har ført til at jeg har de følelsene jeg har idag. Menneskene jeg har latt påvirke meg i perioder av livet hvor jeg var sårbar, som gjorde større skade enn noe annet. Jeg angrer på at jeg valgte å slippe menneskene inn til hjertet mitt, at jeg ga de muligheten til å komme innenfor rekkevidde til å gjøre skade. Til å såre.

Det sies at noen mennesker kommer inn i livet ditt av en grunn, at de enten er en velsignelse eller en lærdom. Når du har lært det skjebnen mener du trengte å lære, forlater de deg igjen. For meg har alle lærdommene vært ulv i fåreklær. Jeg føler at de heller har vært en slags straff for å være naiv. For å ha et stort hjerte, som bryr seg om selv den simpleste mannen i gata.

Menneskene som har fulgt meg gjennom mange år mener jeg er sterk, fordi jeg alltid overlever motgangen jeg møter. Idag er en av de dagene hvor jeg ikke tror på et eneste ord av det de sier. Jeg føler meg svak, naiv og sliten. Hver gang jeg har møtt motgang dette året her, har jeg tenkt at "nå kan det faktisk ikke bli verre". Hver gang har jeg tatt like feil. For hver gang det har kommet et nytt fjell jeg må over, har det vært dobbelt så stort som det forrige. Og den gangen her vet jeg ikke om jeg kommer meg over.

Jeg har ikke spist på tre dager, jeg har hatt konstant angst og sovet mer enn jeg har vært våken. Jeg har grått mye i stillhet, og hatt tanker jeg ikke ønsker at min verste fiende skulle kunne oppleve. Og jeg er sliten. Så. Utrolig. Sliten.

Også denne gangen spør jeg meg selv om hvorfor jeg gidder å dele det her med verden, men jeg overbeviser meg selv om at åpenhet er viktig og at noen kanskje føler for å bry seg. Selv om jeg ikke har tillit til noen for øyeblikket. For hver gang jeg gir noen min tillit, og mitt hjerte, blir det ødelagt.

The End.

hver gang du forlater meg

Det har blitt en vane for meg, det der å lete etter feil med meg selv hver gang noen forlater meg. Menneskene rundt meg sier det ikke er min feil, at det er andre som tar valget. Klart det er min feil, noe må jeg jo ha gjort feil i livet for at jeg stadig vekk blir forlatt og såret.

Hele det året her har vært et perfekt eksempel på nettopp det. Jeg kan huske hvert eneste øyeblikk hvor jeg har følt at noe er galt, og følelsen som sa at jeg kom til å bli forlatt. Menneskene som har forlatt meg, er mennesker jeg har blitt glad i. Som har vært der for meg i en tung tid, og hjulpet meg på beina igjen. Mennesker som gjør livet verdt å leve, som vet hva min største frykt er i livet. Som vet hva som skjer med meg om frykten faktisk skjer. Men likevel skjer det. Jeg søker meg til mennesker som vet hvordan livet kan være på godt og vondt, som vet hva angst er, som jeg kan relatere meg til. For det er det jeg trenger, mennesker som vet hva livet er.

Det er vel da man blir sett på som en trussel for noen. Når man kan relatere mer til et menneske, enn andre kan selv. Problemet er at jeg er naiv, og stiller opp for mennesker som trenger det. Om vi former et bånd av den grunn, betyr det ingenting. Alle trenger noen som forstår, noen som ikke er en del av hverdagslivet. Noen utenfra som kan støtte litt opp når det trengs. Får man ikke det, blir man fort ulykkelig.

Angsten etter sånne hendelser hvor jeg blir forlatt forteller meg at jeg fortjener det. Motgangen, nedturen, selvhatet. Jeg fortjener det. For hver gang noen forlater meg vokser selvhatet, angsten.

Og det selv om det eneste jeg har å gi her i livet, er omsorg og kjærlighet. Og til dere som har forlatt meg; unnskyld for hva nå enn jeg har sagt eller gjort. Vit at jeg har det helt jævlig.

"christmas is cancelled"

Gjesteinnlegg (anonymisert)

"Hei.
Det nærmer seg jul, og jeg har noe på hjertet som jeg ikke kan dele med hvem som helst og hvor som helst, så tenkte å dele det med deg som et gjesteinnlegg på din blogg, da du er en av de mest ærlige menneskene som finnes og har guts nok til å legge ut den styggeste sannhet. 
Saken er at jeg er en jente på 14, og  for noen dager siden kom mamma med følgende beskjed "jula er avlyst, vi har ikke råd til mat eller gaver". Hvilken 14-åring er det som vil høre noe sånt? Ikke jeg ihvertfall. Men jeg har fryktet at beskjeden skulle komme helt siden tidligere i år. Du skjønner, vi har ikke så mye penger i utgangspunktet, så mamma sliter med å få ting til å gå rundt hver måned. Hun er uføretrygda (eller hva det heter), og noen i familien døde for ikke så lenge siden, og hun skal liksom betale for begravelse og alt det der. Og jeg har hørt hun prate på telefon om nav, og om hvor lite penger vi har. Men hun har liksom hele tiden sagt at "vi skal lage jul iår som før", helt frem til nå for noen dager siden. For nå får hun ikke nok penger i desember. Og jeg er så redd for at hun skammer seg, og at vi ikke får feire jul."

 

 

 



 

 

 

 

 

Gjesteinnlegget kommer fra min angst.
Realiteten er slik som beskrevet i teksten, det meste av det ihvertfall, den dramatiske beskjeden om at jula er avlyst har ikke kommet - enda. Men situasjonen er ganske vanskelig allerede. Ingen vil dele med verden hvordan ting egentlig er, men jeg greier ikke flere våkenetter og dager med angst og bekymringer over hvordan ståa er. Per dags dato er det jeg som betaler for det meste her i huset, fordi ting er som de er. Noe som igjen resulterer med at jeg går i minus hver måned. Jeg kan våkne av panikkangst midt på natta, fordi ting er som de er. Jeg kan bryte ut i sinne av den minste ting, fordi ting er som de er. De fleste som kjenner NAV, vet at de ikke alltid løfter en eneste finger for å hjelpe - i vår situasjon har de heller gjort alt de kan for å ødelegge. For å straffe oss etter å ha mistet pappa. Og det er kanskje stygt å si det, men jeg er glad pappa slipper å oppleve akkurat det her. At pengene ikke strekker til, at regningene ikke blir betalt, at maktpersoner henger over deg og kjefter "her har du ei litta krone, se om du får til å fikse livet ditt med den, mer får du ikke", at vi kanskje ikke får jul. 

Jeg vet ikke om det blir noen jul på oss i år, om det blir pinnekjøtt til middag og gaver under treet, eller om det blir Fjordland og en julekake eller to. Og hvis noen hvil kontakte meg om det innlegget her, gjør det på mail eller privat melding på Facebook. Og kontakt kun meg, for nå bærer jeg skammen, ydmykelsen og alt ansvaret på mine skuldre - ikke fordi jeg vil, men fordi jeg føler jeg må.

(Takler egentlig greit å dele ting, men da handler deg kun om meg. Dette innlegget her er jeg fortsatt ikke sikker på om jeg vil publisere, fordi det er såpass intimt.) 

den første farsdagen ..

... uten en far. Det gjør vondt, men det får meg til å tenke tilbake på gode minner. 

Når man mister en far, mister man sin store helt. Halve hjertet ditt blir revet bort, og livet blir aldri det samme igjen. Jeg har allerede skrevet min hyllest til pappa, men siden det er farsdag idag føler jeg for å si mer. Si noe til de som fortsatt har en far å feire farsdagen sammen med. Og til de som har en far i himmelen som de savner ekstra på en dag som denne. 

Jeg skulle ønske jeg sa til pappa oftere hvor mye jeg satt pris på han. Hvor mye han betydde for meg. Hvor glad jeg var i han. For jeg tok det nok som en selvfølge, at han visste det. Etter at han døde tenker jeg på det hver dag. Og han hører meg forhåpentligvis. For selv om han aldri kommer tilbake, er han fortsatt sammen med oss. Han er min styrke når dagene er vanskelige, min største motivator og støttespiller. Det kommer han alltid til å være. Alt jeg utretter i livet, kommer jeg til å dedikere til han. 

Det er først når man mister noe, at man innser hvor stor betydning det faktisk hadde. Så til dere som har en far å feire farsdagen med idag, gi han en ekstra klem og si hvor mye han betyr for deg. Bruk hver dag til å vise hvor mye setter pris på han. For man vet aldri når man mister sjansen til å si det. Og til de som bare har mamma idag, gi litt ekstra kjærlighet og omsorg til henne også. Hun betyr like mye, om ikke mer. 

I tillegg er dagen idag, 13.november, World Kindness Day. Så gjør noe fint for noen du er glad i, eller en fremmed. Godhet gjør verden bedre. 

 

Pappa, hver dag er din dag. Jeg savner deg umenneskelig mye. Og jeg er uendelig glad i deg. 
 



 As I grow older, no matter whose love gives me happiness - I will always be my daddy's little princess.

ensomheten

Nå er det den introverte delen av meg som snakker, og som vil bli hørt. Ikke for å få oppmerksomhet eller sympati, men for å dele tanker som jeg tror (og vet) at det et flere enn meg som sitter med.

Det er 2016, og vi lever i et relativt åpent samfunn. Teknologien okkuperer store deler av livene våre, og vi er snart mer på internett enn vi er på besøk hos andre mennesker. For istedenfor å gå på besøk, sender vi heller en melding på Facebook eller en snap. Men fy faen så lite sosialiserende de såkalte "sosiale mediene" egentlig er.

Ta for eksempel Facebook, et nettsted (eller nett"samfunn" om du vil), hvor vi ikke eier grenser på hva vi deler fra livene våre. Vi liker hverandres statuser, bilder, delinger osv. Vi kan velge bort og scrolle forbi. Det samme gjelder forøvrig Instagram, Twitter og sikkert flere sosiale medier. Vi baserer livene våre så mye på antall liker at vi heller legger på en fasade, istedenfor å dele reelle ting. På sosiale medier virker det som at det finnes en uskreven regel om at "de med flest liker er de lykkelige, og omvendt". Hva faen er det slags opplegg egentlig? Tror du jeg lyver? Vel, ha den uskrevne regelen i bakhodet neste gang du scroller nedover Facebook-feeden din.

Men tilbake til den introverte delen av meg. Jeg føler meg ensom, og jeg skammer meg ikke over å si det. I teorien er jeg ikke ensom, men jeg har likevel den følelsen uansett hvor mange mennesker jeg har rundt meg, det skal også nevnes at dette delvis skyldes min sosiale angst. I vanskelige perioder, når jeg trekker meg enda mer tilbake og gjerne isolerer meg litt, så vokser den følelsen seg enda større. Jeg legger merke til at konsekvensen av at jeg blir mindre sosial, er at færre tar kontakt. Burde det egentlig ikke være motsatt? Og kanskje har dette noe med teknologiens rolle i vår hverdag å gjøre. At når man er mindre aktiv på sosiale medier, så antar folk at du har andre ting å gjøre. Om de i det hele tatt legger merke til det, da.

Sosiale medier har gjort oss mindre sosiale, mindre empatiske og har ført til at mange rett og slett sitter i samme båt som meg og føler seg ensomme. Jeg kan gråte meg i søvn hver kveld, og ingen vet det. Fordi sånt deler man ikke på sosiale medier, man deler kun den glade og lykkelige delen av livet der. Og det er så fucked up. For det som liksom skal være et samfunn på nett, burde speile hvordan samfunnet og mennesker faktisk er i real life.

Hva kan vi lære av det her? Det er sikkert en hel del. Men nå skal jeg fortsette den vanskelige kvelden jeg har hatt, med å gråte meg stille i søvn fordi jeg savner pappaen min og er ensom.

 

 

 

 

Samtidig som jeg poster et stort smilefjes på Facebook, en lykkelig livsnyter-quote på Twitter og et realt stemningsfullt bilde på Instagram. (<- IRONI, for den som ikke skjønte det).

Sorgens bakside

Først og fremst vil jeg takke for tilbakemeldingene jeg har fått på teksten jeg skrev til pappa. Responsen har vært overveldende, og en slags trøst midt oppi det hele. 

Nå er det 16 dager siden pappa døde. Sorgen er mer tilstede nå, siden realiteten begynner å gå skikkelig opp for meg. Tanken på at han aldri kommer hjem igjen, at jeg aldri får se ansiktet hans igjen, få en god klem eller gode råd fra pappa, får meg til å gråte. Hverdagen har ikke startet riktig enda, rett og slett fordi jeg ikke er helt klar for å møte den enda. Men stillheten har kommet. Det er en slags stillhet i huset som gjør at det føles tomt. Det er som om jeg fortsatt går og venter på at han skal komme inn døra, og hjem til oss igjen. Jeg vet jo at det ikke skjer, men jeg tar fortsatt meg selv i å vente på at det skal skje. Så blir jeg litt sint fordi det er så urettferdig, og så blir jeg veldig lei meg. 

Å dele sorgen såpass åpent som det jeg velger å gjøre, har også sin bakside. De første dagene etter at pappa døde fikk jeg mye meldinger, mange kondolanser og hjerter. Sosiale medier gjør det enkelt for andre å ytre sin medfølelse, for så å fortsette dagen sin på normal måte. Nå som det har gått en liten stund, har det blitt stille igjen. De fleste lever hverdagen som normalt, de sosiale mediene er igjen fylt opp med overfladiske statuser. Og ja, jeg velger å kalle de fleste statusene overfladiske. 

Alle sørger forskjellig. Noen vil ha ro og stillhet, andre vil gjerne få støtte av andre og ha noen nær seg. Det er heller ikke alle som vet hvordan de skal forholde seg til noen som sørger, og velger derfor å ta avstand. Jeg er en av de som både vil ha ro og stillhet, samtidig som noen er nær meg og passer litt på meg. Om jeg vil ha en klem, så sier jeg det. Men dessverre har tidligere erfaringer vist at noen mener at for mye negativitet gir avsmak på meg som person, og det sårer meg mer enn man skulle tro, fordi det går på meg og min personlighet. Det får meg til å føle at mine følelser og hvordan jeg håndterer de ikke er "bra nok" eller akseptabelt i andres øyne. Det å mene at min måte å håndtere sorgen på er "feil", er ikke bare usmakelig og nedverdigende, men det sier også mye om deg som person. Det samme gjør det å vende meg ryggen når jeg er inne i mitt livs tøffeste periode, hvor jeg trenger din og andres støtte som mest. Å ville ha en klem og støtte i en vanskelig og tøff tid gjør meg ikke til en negativ person, det viser bare at jeg er menneskelig. Dessuten er de som tør å dele følelsene sine, de tøffeste menneskene. For å dele følelser viser at man tør å være sårbar, og det er det slettes ikke alle som har nok mot til. 

Det er i sånne tider man ser hvem som står en nær, og hvem som trekker seg unna. Å skrive et hjerte som kommentar på sosiale medier hjelper kanskje der og da, men det letter ikke sorgen til den som har mistet noen av sine aller nærmeste. Om du virkelig bryr deg, så viser du det med mer enn bare et hjerte. Action speaks louder than words. Alltid. 
 

Og kjære pappa'n min, jeg tenker på deg hele tiden. Jeg venter fortsatt på at du skal komme hjem, men gråter noen tårer når jeg vet at du ikke kommer hjem likevel. Men du er i det minste i hjertet mitt, der du også hører hjemme. 

Kjære Pappa

Dette er nok et av de tøffeste og hardeste tekstene jeg har skrevet i mitt liv. Og samtidig som jeg skriver det her er det så ufattelig mange følelser involvert, og tårene triller ustanselig. Men jeg føler jeg må skrive det her, for å lette litt på sorgen. Så kjære deg som leser dette, dette kommer til å være emosjonelt å lese. 

For omtrent nøyaktig en uke siden, altså mandag 12.september, mistet jeg mitt største forbilde i livet. Min helt. Mitt alt. Min pappa. 
Pappa hadde vært på sykehus en stund, og sist gang jeg så han var 12.juli. Jeg har aldri likt sykehus, eller å se mennesker syke, så jeg dro ikke på besøk. Situasjonen var lenge uviss, han ble tross alt bare innlagt fordi han hadde falt og knekt en del ribbein. Men med tiden ble lungene syke, og så bedre igjen. Vi hadde håp, alle sammen. Innerst inne forberedte jeg meg alltid på det verste, men håpte på det beste. Så forrige mandag når beskjeden kom, om at han hadde fått en kraftig hjerneblødning og alt håp var ute, var jeg på en måte forberedt. Det er vel egentlig en løgn, for man kan ikke være forberedt på å miste noen som man står såpass nær. 
 

Men denne teksten er til deg pappa, min store helt og mitt store forbilde i livet. 

Først og fremst vil jeg takke deg for at du alltid har passet så godt på meg. For at du alltid trøstet meg når jeg har vært trist, at du støttet meg i tunge tider, passet på meg når jeg var syk og alltid stilte opp. Jeg vil takke deg for alt du har lært meg i livet. Det var du som tok meg med på min første fotballtrening. Jeg hadde enda ikke lært å like fotball enda, men siden du var fotballdommer og tok meg med på kamper du dømte, så lærte du meg fotball. Og du lærte meg å like det. For deg var fotballdømming en hobby og en lidenskap, men du presset meg aldri til å begynne med sporten. Det bare falt seg så naturlig. Og om vi skal være helt ærlig, så var jeg jo ganske god i mine yngre dager. Akkurat slik som du i dine glansdager som spiller, trener og dommer. 

Du har lært meg så mye mer enn fotball, pappa. Du har lært meg å fiske, og det å finne roen i sjela av å stå i timevis å fiske. Små ting fra yrkene du har vært innom i livet har du også lært meg. Ting som du som elektriker kunne, har du lært meg. Nå kan jeg mer enn å bare bytte en lyspære, takket være deg. Din utdanning innenfor helsefag har også hjulpet meg, pappa. For når jeg skulle velge meg utdanning, så ville jeg gå i dine fotspor. Og nå gjør jeg det, jeg går helsefag og skal bli vernepleier i fremtiden. 

Jeg kunne alltid søke trøst og råd hos deg, pappa. For du hadde som regel svar på det meste. Det var alltid en løsning på alt. Og om det ikke fantes en løsning, så skapte vi en løsning sammen. Men vi hadde også våre uenigheter om mye. Det har vært opphetede diskusjoner under fotballkamper, krangler om småting, om valg du eller jeg har tatt. Men vi ble alltid enige til slutt, og uvenner har vi aldri vært fordi vi forsto hverandre. 

De siste årene har du ikke alltid hatt det så greit, pappa. Og jeg vet du prøvde å beskytte oss barna ved å prøve å skjule det. Jeg vet også at du skyldte deg selv for at jeg sliter med angst og tunge perioder. Men kjære pappa, det er ikke din feil i det hele tatt. Det er ingens feil. Jeg har sett du har hatt det vondt, og derfor har jeg mange ganger hatt dårlig samvittighet når du har vært hjemme alene, og jeg har vært andre steder. Men samtidig har jeg visst at du fikk hjelp med det du hadde vondt for å snakke om, og at mamma alltid passet godt på deg. For det gjorde hun. Du er og var tross alt hennes bestevenn, soulmate og store kjærlighet i livet. Og jeg lover at vi skal passe godt på henne nå også nå når du ikke er her lengre. Du og mamma har også vært de som har vist meg hva kjærlighet er. Hvor fint kjærlighet er, og hvor viktig det er å vise kjærlighet og omsorg til de man er glad i. Det er jeg evig takknemlig for.

Mest av alt er jeg stolt, pappa. For at nettopp du var min pappa. Fordi du var et av de snilleste menneskene i verden. For selv om du hadde dine indre demoner å sloss med, så gjorde du aldri noen noe vondt. Du sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Du ga omsorg, trøst og støtte der det trengtes. Du hadde verdens største, varmeste og godeste hjerter, pappa. Og tanken på at mine fremtidige barn ikke får oppleve varmen din, latteren din, klemmen din, kunnskapen din og deg, gjør meg så uendelig trist. Men jeg skal fortelle dem om deg, pappa. De skal få se bilder av deg og lære hvem du er. For jeg er halvparten av deg, og om jeg bare har halvparten av den uendelige mengden gode egenskaper du hadde, så er jeg fornøyd. 

Men nå er det min tur å gjøre deg stolt, pappa. Jeg vet du hele tiden har vært stolt av meg tidligere, men da har jeg alltid hatt deg å lene meg på. Fra nå må jeg klare alt på egenhånd, og det skal jeg nok greie. For du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, pappa. Du kommer alltid til å være med meg. Til og med den dagen jeg gifter meg. 

Takk for alt kjære, gode, snille, varme, omsorgsfulle, kunnskapsrike, fantastiske, elskede pappaen min. Jeg sa det ikke nok når du var her, men jeg er så uendelig glad i deg og takknemlig for alt. Nå fikk du endelig fred, selv om det var alt for tidlig. 

Høyt elsket og dypt savnet vil du alltid være <3

 

angstfylte flashbacks

Den siste tiden har det vært en del oppslag i media om voldtekt, både nyhetssaker og debattinnlegg. Folk har delt sine meninger på sosiale media rundt temaet, og det er forsåvidt en bra ting - at en nyhetssak skaper en slags åpenhet. Samtidig så har det en bitter bismak, og jeg er helt sikkert ikke alene om å ha disse følelsene. 

Jeg har såvidt nevnt det før, at jeg en gang var i et turbulent forhold og om ting som skjedde da. Å ha en reaksjon i etterkant av en sånn periode er menneskelig, og det er selvfølgelig veldig individuelt hvordan den reaksjonen utarter seg. For min del har den vart i flere år, og påvirket livet mitt i ganske stor grad. Det har vært mye angst, redsel og andre konsekvenser som ikke har vært like synlige eller åpenbare for de rundt meg. Jeg har fått, og får fortsatt, hjelp til å jobbe meg gjennom konsekvensene som har oppstått, men det er fortsatt vanskelig. 

Etter at det kom mye voldtektssaker i media, så påvirket deg meg ikke stort de første dagene. Jeg leste sakene, og hadde sterk medfølelse for jenta som har vært i fokus. Men først når jeg så hvor stor støtte hun fikk fra så mange mennesker, og hvordan reaksjonene var på sosiale medier, så kom reaksjonen min. Jeg er ikke "misunnelig" på all oppmerksomheten hun har fått, for selv om jeg har vært åpen om min situasjon, så sitter jeg igjen med mye skyldfølelse og skam, noe som gjør det vanskelig for meg å takle det hele. Men alle sakene i media har gitt meg flashbacks til hendelsene i mitt liv, jeg får bilder i hodet som stammer fra den tiden, som jeg trodde jeg hadde fortrengt og var ferdig med. Jeg går med konstant angst, spiser nesten ingenting og er ikke meg selv. 

For meg var det aldri et tema å anmelde personen, rett og slett fordi det var for mye følelser involvert og på grunn av den store skamfølelsen jeg satt igjen med i etterkant. Og når jeg ser hvordan rettssystemet vi har i Norge behandler sånne saker, så angrer jeg heller ikke på at jeg lot være å anmelde. I mitt tilfelle hadde det nok gått samme veien - frikjennelse. Selv om det skjedde mer enn en gang hadde det blitt ord mot ord, fordi vi var i et forhold. 

Voldtekt er et ømfintlig tema. Mennesker som voldtar, uansett hvilket kjønn de er eller hvilken bakgrunn de har, fortjener straff. Ikke straff i form av hets i sosiale medier, men straff fra et funksjonelt rettssystem. Og rettssystemet i Norge trenger å bli endret. Voldtektsofrene trenger et system som lytter og tror på det som blir fortalt, og ikke legger skylden på offeret. "Du kan for det selv"-holdningen er ganske utbredt når det kommer til voldtekt i Norge, og sånn skal det virkelig ikke være. Selv om jeg kan forstå det er vanskelig for det uberørte mennesket i gata å forstå hva offeret går gjennom i etterkant, er det fortsatt ikke greit å ha en nedlatende holdning. 

 



 

be yourself, but not like that

Det er midt på natta, og Jon Blund har glemt meg - igjen. Og siden jeg enda er våken, har hjernen min bestemt at det skal tenkes og analyseres som aldri før. Kroppen er sliten, men hjernen gir faen og jobber på høygir.

Jeg er en av de som legger merke til alt. Om noen endrer væremåte, ikke svarer, ignorerer eller overpresterer, alt legges merke til og noteres oppe i hjernen min. Inntrykkene blir så på netter som det her analysert ned til den minste detalj, for å finne feil. Ofte ender feilene opp med å tilhøre meg, at det er jeg som har sagt eller gjort noe feil. Og det selv om det ikke handler om meg i det hele tatt.

Med tiden har jeg funnet ut at jeg er introvert, som vil si innadvendt (på en måte). Jeg liker ikke sosiale ting, takler dårlig folkemengder og small talk. Og det er greit, for ikke alle kan være super sosiale og utadvendte. Men det fører også til at jeg føler jeg er en plage så fort jeg strekker ut en arm til noen, sender en melding eller generelt tar kontakt. Jeg kan fort tråkke i salaten og si noe dumt, rett og slett fordi jeg er for ærlig når jeg først kommuniserer. Som igjen fører til at jeg ofte føler jeg blir ignorert, fordi jeg er ærlig. Folk vil ha ærlighet, men samtidig ikke.

Samfunnet vil du skal være deg selv, men straffer deg for å være den du er. Du er ikke bra nok om du ikke er som alle andre, for du passer ikke inn i normalen. Janteloven lever.

Jeg er ikke som alle andre. Jeg er for ærlig, jeg sier ting som de er. Det skremmer andre mennesker. Men hvorfor skal jeg egentlig holde kjeft når jeg vet hva jeg vil ha, og vet hva som skal til for å gjøre meg glad? Bare fordi andre ikke tåler å høre det? Det kan umulig være riktig.

Miljøet vi lever i får meg til å føle meg verdiløs, nettopp fordi jeg ikke passer inn i normalen. For hver person som ikke svarer når jeg beveger meg ut av komfortsonen for å kommunisere, så føler jeg meg mer verdiløs. Og da begynner jeg også å lure på hva mer som egentlig er feil med meg. Ofte ender det opp med å være hele min eksistens. At jeg ikke er verdt noen ting.

"Vær deg selv" sa de. "Men ikke sånn" sa de også.

til dere som måtte lure på hva det er som foregår

Dessverre kan jeg ikke gå i sånne veldig små detaljer offentlig, rett og slett fordi jeg ikke vet alt og fordi jeg ikke føler meg helt komfortabel med å dele alt av det lille jeg vet. Men de som føler de vil vite, må gjerne sende meg en melding å spørre.

Den generelle saken er dette: en i familien er syk. Tilstanden er alvorlig, men stabil, og han får den absolutt beste hjelpen man kan få.

Så til dere som har lurt på hvorfor jeg har vært litt "off" eller deprimert de siste dagene, her har dere grunnen. Det er en påkjenning for oss alle dette her, når noen blir syk. Og det er kanskje vanskelig for de som er rundt å vite hvordan man kan hjelpe.

Jeg sliter veldig med å holde motet oppe om dagen, og det skjer også flere ganger gjennom døgnet jeg rett og slett knekker fullstendig sammen. Det her er ikke et av de "vanlige" ropene om hjelp, dette er rett og slett en slags påminnelse om å stille opp for hverandre når det trengs. Mange har vært flinke til det allerede, men det jeg trenger (og jeg sier det rett ut), er at noen kan være hjemme sammen med meg. Få meg på andre tanker. Holde rundt meg når jeg knekker. Se en film. Sove. Passe på. Om man ikke har tid, greit, men da er det lov å sende en melding å høre hvordan det går, om noe trengs osv. En trenger ikke gjøre alt, men noen kan gjøre noe. Bare still opp. Jeg trenger det.

That's it. Det ordner seg nok til slutt. Det må bare det.

ain't givin' up this time either

Jeg har sagt det før, og jeg kommer helt sikkert til å si det igjen, men de siste dagene har vært helt forferdelige. Med hånda på et sterkt levende hjerte kan jeg nok si at denne nedturen har vært den absolutt tøffeste hittil i år.

Noen har kanskje lagt merke til det, andre ikke. Jeg har prøvd å skjule det så godt jeg kan for å ikke være til bry, eller for å unngå at det skal påvirke de jeg har rundt meg. For selv om noen har visst om nedturen, og har tilbudt seg å hjelpe, så har jeg likevel holdt mesteparten for meg selv. Jeg vil ikke være den personen som drar alle ned med meg, så da sitter jeg heller stille for meg selv og ser på at alle andre har det bra. For de dårlige dagene mine er jo bare forbipasserende.

Denne runden har vært ekstra hard fordi jeg føler alle relasjonene og positive tingene jeg har fått til de siste 6 månedene bare kollapser rundt meg. Jeg føler meg som en syndebukk og som et menneske som rett og slett ikke er bra nok. Noen mener det har å gjøre med hvilke mennesker jeg omgås med, men jeg tror heller det har med meg å gjøre. Jeg vet jeg ikke er perfekt, og at ingen forventer at jeg skal være det. Men likevel har jeg en dyp følelse av å ikke være bra nok for noen. Ikke tynn nok, ikke morsom nok, ikke pen nok. Jeg snakker for mye, stiller for mye spørsmål, bryr meg for mye om hvordan andre har det. Det er enten for lite eller for mye, ikke akkurat passelig.

Det kan være at denne nedturen er karma for de valgene jeg tok i en periode hvor jeg var forvirret og usikker på ting, selv om de valgene nødvendigvis ikke var katastrofale. Ihvertfall ikke så katastrofale at jeg fortjener å bli straffet for det nå, i så stor grad som jeg nå blir. Jeg har fått en del svar på ting likevel, men svarene gjorde meg bare enda mer forvirret. For når de ikke kommer direkte fra de man trenger svar fra, så vet man jo faktisk ikke om de stemmer.

Hvert døgn er en kamp mot meg selv, og hvert øyeblikk jeg tror det er iferd med å gå over, så kommer tårene. For ja, jeg gråter en del. Og det uten å være spesielt trist. Tårene er bare et tegn på at kroppen og hodet er utmattet, jeg har rett og slett vært sterk for lenge. Jeg har ingen planer om å gi opp denne gangen heller, selv om det er aldri så slitsomt når det står på. Jeg har noen (kunne vært flere) rundt meg som kommer med motiverende ord og klemmer når det trengs, og det setter jeg uendelig stor pris på.

i am so sorry

Vi er alle mennesker, og alle mennesker kan gjøre feil. Noen ganger gjør vi feil med hensikt, men mesteparten av tiden er det et uheldig valg. I min situasjon har disse feilene vært vanskelige å styre, siden jeg lenge ikke har helt visst hvem jeg er.

I prosessen med å "komme ut av skallet" har jeg nok gjort en del uheldige valg, som egentlig har blitt tatt fordi jeg prøvde å fortrenge følelser. Og fordi jeg var naiv og dum nok til å tenke at nettopp disse valgene skulle lede meg inn på en bedre vei. Vel, jeg tok feil. Og det står jeg for den dag idag.

Ikke alle som er/var involvert i disse valgene er villige til å stå for det, og det er greit. Ikke alle kan være like ærlige. Men det som forundrer meg mest, er måten jeg blir behandlet på i etterkant. Jeg har blitt kalt mye rart i mitt liv, men "psycho" og "farlig" er nok øverst på lista over de mest absurde beskrivelsene jeg har hørt om meg selv.

Jeg gidder ikke en gang synke ned på deres nivå for å forsvare meg selv mot disse kallenavnene eller ryktene, rett og slett fordi jeg personlig, og de som kjenner meg best, vet at det ikke stemmer. For ifølge dem, og jeg siterer, er jeg "omsorgsfull, snill, lojal, smart, god til å gi råd, rolig, osv". Jeg velger heller å tro på sannheten, enn å høre på smålige rykter skapt av mennesker som ikke fortjener oppmerksomheten det ville gitt.

Når det er sagt, så finner jeg det også litt bekymringsfullt at nye mennesker som kommer inn i mitt liv heller velger å høre på ryktene, istedenfor at vi starter en relasjon med blanke ark. Har du allerede en fordom om hvordan jeg er, så gidder jeg faktisk ikke bruke energi på å bevise det motsatte.

Så til overskriften, "I am so sorry". For hva er det egentlig jeg har å beklage? At jeg de siste 6 mnd har gått gjennom en prosess for å finne meg selv igjen? Skal jeg liksom beklage for at du kom inn i mitt liv når du gjorde? Nei, det skjer nok ikke. Men har jeg derimot tatt et valg som har rammet deg direkte, fortell meg hva som er problemet, så fikser vi det.

Jeg velger heller ikke å beklage for at jeg stiller enkelte type spørsmål, eller for mange spørsmål. Det skyldes dessverre en overarbeidende hjerne som overanalyserer alt, og grunnen til at jeg stiller spørsmål er da en slags forsvarsmekanisme som demper hjerneaktiviteten min. Det er ikke fordi jeg ikke stoler på deg, det er ikke for å teste deg, du har ikke gjort noe galt, jeg er ikke psyko eller kontrollfreak. Jeg vil bare roe ned min egen hjerne, og lære deg å kjenne samtidig. Sånn at vi kommer oss videre i livet.

Så, "I am so (not) sorry".

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits