ga('require', 'GTM-KRMWBH8'); litenlykke - hits

"Du fortjener å dø"

"Vær mot andre, slik du vil at andre skal være mot deg"
- Den gyldne regel

Og den gyldne regelen er det tydeligvis ikke alle som har lært å leve etter, for midt på dagen igår tikket det inn en melding på min instagram. En melding som lignet på andre jeg har fått fra fremmede tidligere, men som likevel fikk meg til å tenke. Her er forøvrig en skjermdump av den (og ja, navn og bilde er sladdet, jeg forklarer hvorfor lengre ned): 

 

Grunnen til at jeg valgte å sladde brukernavn og bilde, er fordi profilen ble slettet rett etter at jeg hadde lest meldingen. Forøvrig ble meldingen også borte, mest sannsynlig fordi vedkommende "angret" meldingen, som gjør at den blir borte for alltid. 

Jeg valgte også å legge ut denne skjermdumpen på min offentlige story på Snapchat, for å vise venner (og ukjente) hva enkelte mennesker får seg selv til å si. Mange ble sjokkerte og reagerte sterkt, mens andre reagerte ikke i det hele tatt (eller, de sa i det minste ingenting til meg om det). Personlig reagerer jeg ikke stort på sånne meldinger lengre, rett og slett fordi jeg nesten har blitt immun. 

Når det er sagt, føler jeg egentlig ikke noe særlig behov for å forsvare meg selv. Men heller komme med et generelt svar til denne personen (og andre som evt står bak tidligere meldinger), som jeg vet oppretter nye anonyme profiler med jevne mellomrom, for å sende meg slike meldinger. 

Så,



Kjære Ukjent, hvem nå enn du er.
Jeg håper du har hatt en fin dag, og at du ikke er like sint som igår. Du skjønner, jeg skulle egentlig likt å svart deg direkte på instagram, men du forsvant så fort at jeg ikke rakk det. Men vit at jeg lo høyt når jeg leste meldingen, før jeg tok en kjapp skjermdump og delte den. (Og nå får jo enda flere se hvordan du er, så hvis du ville ha et par sekunders fame, er det synd du ikke sto frem med fullt navn.). 

Når det kommer til innholdet i meldingen du sendte, må jeg si du virker litt fjern. Men tydeligvis leser du bloggen min, (eller er en av mine nærmeste), siden du vet hva "angsten" sier og gjør med meg. Ironisk nok la jeg ut en snapstory tidlig på morgenen igår, med ordet "angst" og et hjerte rundt, og det kan det hende du så, og derfor ble så sinna. 

Vil du forresten vite en liten funfact angående det der "du kommer aldri til å bli bra nok for noen"? Jeg er bra nok.

"Du fortjener å bli voldtatt og banka. Så lite betyr du.". Low blow, men la gå. Ingen fortjener å bli voldtatt eller å bli banket opp (eller, stryk det. voldtektsmenn fortjener å bli banka opp). Og forresten vet jeg mange som hadde brydd seg om jeg ble voldtatt igjen. Angående det å bli banka opp er jeg forresten litt usikker, for det kommer helt an på om jeg fremprovoserte det eller ikke, så det må vi nesten komme tilbake til. 

Vi tar det nå, jeg fortjener det ikke, og folk hadde brydd seg uansett. Ferdig snakka. 

Du kaller meg oppmerksomhetssyk, men gir meg likevel oppmerksomhet, så akkurat den der må du nesten ta på egen kappe. 

Så til det siste og mest irriterende du fikk til å skrive, ikke bare en, men to ganger; at jeg fortjener å dø.
Kan jeg få lov til å spørre hvorfor?
Er det min generelle eksistens som irriterer deg sånn? Eller er det det faktum at jeg er en av de som faktisk tør å skrive om psykisk helse, seksuelle overgrep, samfunnsproblemer og andre ting som er tabubelagte? Nei vent, er det fordi jeg er så glad og omsorgsfull, og ikke behandler alle på min vei som dritt, til tross for alt jeg har vært gjennom? Er det fordi gull-hjertet mitt fortsatt er varmt og blir glad i alle? Ah, der tror jeg vi har det. Eller er jeg helt på villspor? 

Uansett, så er det litt underlig hvor mye du vet om meg, men at du likevel ikke tør å si hvem du er. Og vit at jeg ikke tar meg nær av det du skriver, men mange andre som er glade i meg gjør det, og ingen er spesielt fornøyde med deg. Hadde enkelte andre fått bestemme, så hadde du fått noen stygge meldinger igår, og kanskje også fått litt juling. Men du er jo anonym, og jeg er motstander av vold, så. 

Jeg håper du en dag innser at det du gjør er langt bak mål, og fullstendig idioti. At du tar til fornuft. Sånn at jeg slipper å ta meg bryet med å anmelde deg, og du kanskje får deg et bedre liv. For det her tjener ingen av oss noe godt. M'kay? Vi sier det sånn. 


Så til andre som mottar slike meldinger: Det sier mer om avsenderen, enn det gjør om deg. Hold hodet hevet, og ikke ta deg nær av det som står. 
Til andre som sender slike meldinger: Get a life. Få deg en sunn hobby :) 

 

- A-C

 

If I see you and I don't speak, that means I don't fuck with you. 

angsten, forandringene og hvordan hjelpe

Som med flere andre psykiske sykdommer, så er angsten min som en bølge på havet; den kommer og går. Det er som en syklus, men ikke like forutsigbar som f.eks. en menstruasjonssyklus. Angsten gir ingen forvarsel eller forberedelsestid før den kommer - den kommer bare brått og treffer hardt. Noen ganger er den mindre intens, og andre ganger må jeg ta medisiner fordi pusteøvelsene ikke er nok. 

Uansett intensitet, når jeg er i en angstfylt periode samtidig som jeg må prøve å leve et normalt liv, så begynner jeg å oppføre meg litt (eller veldig) annerledes i et forsøk på å håndtere alt som foregår i hodet. Det er disse forandringene jeg føler jeg må forklare - ikke fordi de trenger å bli forklart for å bli akseptert - men fordi de kan virke irrasjonelle og/eller skape bekymring, når de i realiteten egentlig gir mening. 

Under er noen av de måtene angsten viser seg på i en vanskelig periode, og noen potensielle måter andre kan være til hjelp på når jeg trenger litt hjelp ut av panikken:

  • Stillhet og isolering
    Når angsten treffer, føles hjernen min ut som en tornado med en million forskjellige tanker som blåser rundt, som forårsaker store ødeleggelser og som blir sterkere jo lenger den holder på. For å kunne håndtere naturkatastrofen i hodet, vil jeg ofte "stenge ute" verden. Jeg kan virke motløs, uinteressert, distrahert eller reservert. Det er ikke det at jeg ikke får med meg det som skjer rundt med, men ofte greier jeg ikke svare fordi det som foregår i hodet er mer enn nok å holde styr på. 

    Hva hjelper?
    Ikke be meg forklare noe, eller å sette ord på det jeg opplever - fordi jeg kommer mest sannsynlig ikke til å greie det. Jeg har sikkert en liste i hodet over ting jeg skulle gjort, så det er til hjelp om noen spør "Hva kan jeg gjøre?" og så går å gjør det, selv om instruksjonene sikkert er dårlige eller manglende. 
     
  • Sensitiv for berøring
    Når jeg er i angstland, er både hodet og kroppen i full beredskap. Jeg er i et slags "kjemp, flykt eller frys"-modus, og kortisol pumper gjennom kroppen. Den minste lille berøring kan være smertefull, og kan utløse en reaksjon for å separere meg selv fra stimuliet den smerten ga. Jeg trekker meg kanskje unna noens berøring, selv noen jeg elsker og bryr meg mye om. Hvis sansene mine er overarbeidet, kan det skje at jeg fysisk skyver bort en person eller et dyr som berører meg, for å skape en barriere mellom meg selv og den/det som berørte meg.

    Hva hjelper?
    Gi meg rom, og tving for all del ikke fysisk affeksjon på meg. Det å gi en klem kan være til hjelp under noen omstendigheter, men når angsten er på sitt verste kan det faktisk være skadelig. 
     
  • Økt irritasjons- og frustrasjonsnivå
    De som kjenner meg best vet ofte når jeg har angst kun basert på hvordan jeg snakker/skriver. Jeg blir kvass og lett frustrert når ting ikke går som jeg vil. Ofte kan det være slik at ting jeg egentlig ikke bryr meg om, plutselig kan bli en katalysator for at jeg skal eksplodere. Jeg får kanskje kortere lunte, noe som kan resultere i verbale utbrudd jeg aldri ville fått under normale omstendigheter.

    Hva hjelper?
    Ikke still spørsmålstegn ved mine begrunnelser for ting når jeg har angst, og for all del, ikke mumle ordene "ro deg ned" eller andre lignende ting. Da er det isåfall garantert at jeg eksploderer, og sier ting jeg kommer til å angre på. Eller, ikke kom med noen slags kommentar om humøret mitt. Bare vær tilstede og tilgjengelig hvis jeg skulle trenge noe. 
     
  • Dårlig samvittighet/skyldfølelse
    Jeg har en lei tendens til å ta meg nær av alt når jeg er i en slik periode. At noen er stille eller fraværende får meg til å tro jeg har gjort eller sagt noe galt. Jeg unnskylder meg for ting, selv om jeg ikke har gjort noe galt. Hvis jeg faktisk har sagt eller gjort noe galt, så unnskylder jeg meg et par hundre ganger. Hvis jeg blir tilgitt, bruker jeg enda en stund på å tilgi meg selv. I tillegg føler jeg skyld for å i det hele tatt ha en angstperiode, selv om det ikke er noe jeg kan kontrollere. 

    Hva hjelper?
    Vær tilgjengelig. Ikke ignorer, for det gjør bare ting enda verre. Kommuniser. Godta unnskyldningen(e). Ingen klandrer meg like hardt, som jeg klandrer meg selv. Kom med oppmuntrende ord. Vær normal. Vær en støtte. Vis at du bryr deg, for selv om jeg kan virke avvisende, så tar jeg til meg alt som blir sagt.
     
  • Mangel på søvn/hvile
    Når jeg har angst, så greier jeg vanligvis ikke å roe meg ned nok til å få verken hvile eller søvn før angsten er borte (eller før jeg får tatt medisin som tvinger meg til å sove, som også forsåvidt er et godt alternativ). Noen ganger må jeg ty til fysisk aktivitet for å roe ned angsten, spesielt hvis jeg er stresset eller nervøs for noe. Andre ganger så er det ingenting jeg får gjort, men tankekjøret gjør at jeg ikke får hvile. Jeg kan virke unødvendig stressa i disse periodene - konstant på leting etter ting å gjøre - selv ting som ikke er relatert til angsten. Uansett hvor mye jeg får gjort, så føler jeg alltid en trang etter å gjøre mer, som om jo mer jeg gjør, jo nærmere er jeg at angsten slipper taket.

    Hva hjelper?
    La meg gjøre min greie, og hvis du kan hjelpe til med å få ting gjort, gjør det. Ikke be meg om å "ta en pause", fordi det greier jeg faktisk ikke. Det er som å ha "maur i buksa" - det siste jeg vil er å sitte stille. Bonuspoeng hvis du greier å la meg gjøre ting uforstyrret. 
     
  • Mangel på matlyst
    Normalt når jeg har angst, så har jeg det så travelt i hodet at jeg glemmer å spise. Hvis jeg husker å spise, så er det vanlig at kroppen ikke er helt enig, som resulterer i noen mindre hyggelige fysiske symptomer, som du skal få slippe å høre om. Jeg kan gå en hel dag uten å spise, eller hvor jeg kanskje spiser merkelig mat - hva nå enn som går kjapt å lage og/eller de få tingene som frister, og som ikke kroppen vil straffe meg for å ha spist. 

    Hva hjelper?
    Vær så snill, jeg ber deg, ikke kom med kommentarer om valget mitt av mat eller mangelen på det. Hvis du tilfeldigvis lager mat, eller handler mat, for all del, spør om jeg vil ha, men ikke ta det personlig hvis jeg sier nei. Det gjør det lettere for meg om huset er fylt opp med mat som er enkel og kjapp å lage, som jeg kan spise slik at blodsukkeret holder seg noenlunde stabilt uten å måtte lage noe stort og avansert. Hvis det ikke er så mye jeg har lyst på i huset, eller om det er noe jeg mangler, så blir en handletur alltids satt pris på. 
     
  • Hyppigere/unormal pust
    Angst fører ofte med seg en hel haug av ukomfortable symptomer fra dårlig mage, til hodepine, til utslett, men den mest åpenbare er nok at pusten min forandrer seg. Det er vanlig for noen med angst å ha kort, hard pust og også hyperventilasjon. Det føles som om jeg kveles, som om uansett hvor mye luft jeg prøver å ta inn, så er det aldri nok (som igjen gir meg enda mer panikk). 

    Hva hjelper?
    Hvis du vet hvordan man skal instruere andre i pusteøvelser, kjør på! Hvis ikke, prøv å kom med beroligende kommentarer, ikke kommandoer (som "ro deg ned", "ta det med ro", osv), men påminnelser som "Jeg er her for deg, og vi kommer oss gjennom dette sammen" eller "Du har kommet deg gjennom dette før, og du greier det denne gangen også". Jeg føler at verbale betryggende ord hjelper mye med å berolige pusten. 
     
  • Utmattelse
    Når jeg har slitt meg fullstendig ut, og kroppen min er utkjørt av alle stresshormonene, kommer jeg til å være trøtt til beinet. Jeg kommer såvidt til å greie å holde øynene åpne. Alle gjøremål, tanker, bekymringer og grubling har tatt alt av krefter, og jeg har ingenting igjen å gi. Jeg kan let sove i 16 timer eller mer i det stadiet, og det kan vare i noen dager, en uke eller mer.

    Hva hjelper?
    Gjør det du kan for at jeg kan få sove mest mulig. Ta tak i gjøremål jeg har glemt, hjelp til med ting jeg skulle ha gjort - hva nå enn som gjør at jeg får mer tid til å sove. Hvis mulig, gjør sånn at der jeg skal sove er passelig (stille, mørkt, god temperatur, osv), og bare la meg hvile til batteriene mine er ladet opp igjen.

 

Det her er ikke en komplett liste, men mer en slags pekepinn på hva som skjer og hvordan man kan hjelpe meg i en angstperiode. Listen passer nok ikke for alle med angst, for alle har forskjellige symptomer og preferanser. Men for meg er det dette som er mest representativt per dags dato. Heldigvis (eller uheldigvis) kommer ikke periodene like ofte, men når de først kommer, er de ofte tøffere og varer lengre. Men det viktigste er at de alltid går over, selv om det krever mye av meg.   

24 år - 24 lærdommer

​Idag fyller jeg 24 år, og i den forbindelse har jeg gjort meg noen tanker om hva jeg har lært iløpet av disse 24 årene jeg har levd. Iiiik! 

 

  1. Å gi slipp på mennesker, uansett hvor usunne de var for meg, vil alltid være vanskelig. 
  2. Terapi er verdt pengene. 
  3. Å være sårbar er ikke å være svak. 
  4. Det er bedre å være alene enn å være i en relasjon hvor jeg føler meg ensom. 
  5. Ingen har livet helt på stell. Ingen. 
  6. Uansett hvor mye jeg elsker meg selv, så vil jeg møte tunge dager. 
  7. Den mentale helsen er like viktig som den fysiske. 
  8. Uansett hvor mye og høyt jeg elsker noen, vil de ikke alltid føle det samme tilbake. 
  9. Mennesker vil skuffe meg, og jeg vil også skuffe andre. 
  10. Det er aldri for sent for å kjempe for det jeg vil ha. 
  11. Livet er for kort til å ikke fortelle noen hva de betyr for meg. 
  12. Gode venner er vanskelige å finne, så jeg passer godt på de jeg har. 
  13. Å være singel kan være like gøy som å være i et forhold. 
  14. Ikke alle på planeten vil forstå meg eller elske meg. Det er helt greit. 
  15. Jeg har lov til å feire ting jeg har oppnådd. Det å være stolt av seg selv er ikke å skryte. 
  16. Å elske sine feil tar tid. 
  17. Avvisning er alltid, alltid sårende. Men det gjør meg også sterkere. 
  18. Kjærlighet er vanskelig å finne, og enda vanskeligere å holde på. 
  19. Det å tilgi meg selv er essensielt for å kunne leve et godt liv. 
  20. Janteloven lever i beste velgående, og jeg hater den.
  21. Jeg er mer elsket enn jeg er klar over.
  22. Jeg er ikke svak hvis jeg ber om hjelp, men modig. 
  23. Jeg vil fortsette å gjøre feil. Men jeg vil ikke la feilene forme meg, men heller la de gjøre meg sterkere.
  24. Å leve livet for min egen del - ikke for alle andres del. 

     


Les også:
- Innerst inne vet du det er ekte (link)
- Kjære Pappa (link)

Når samfunnet kaller deg en løgner

Den nylige bølgen av anklagelser om seksuelle overgrep og seksuell trakassering har satt spotlighten på et utbredt og trøblete problem som har eksistert i noe som virker som århundrer, om ikke lenger. Likevel, uansett hvor ille anklagelsene er, så er den debatten de har skapt en viktig en, som omsider kom etter en lang, lang ventetid.

Å utfordre samfunnets syn på hva et offer er, og hva de burde gjøre, har vært vanskelig å være vitne til. Det har også eksponert den trangsynte oppfatningen enkelte mennesker har om hva de mener et offer er, om hvordan offeret skal håndtere traumet sitt, for i samfunnets hode er jo ikke ofrene vinnerne. Etter hvert som den mørke baksiden av stillheten har blitt belyst, jo mer har menneskers holdninger til temaet også kommet frem i lyset.

La meg si det høyt og tydelig her, som et av mange voldtektsofre, hvor takknemlig jeg er for andre som har vært modige nok til å ta steget frem for å fortelle historien sin til verden. Det krever ekstreme mengder mot for å kunne gjøre det, fordi bare det å innrømme for seg selv at man er et offer er ekstremt vanskelig. Å innrømme det til verden er nesten en umulig oppgave og byrde, fordi du risikerer å bli kalt en løgner.

Og nettopp det skjedde med hver eneste en av de som har stått frem med sin historie i media. De har blitt skjendet, beskyldt og anklaget for å lyve i alle mulige forum og kommentarfelt. Navnene deres har blitt dratt gjennom gjørma, kun fordi andre mennesker har et snevert syn på hvordan traume faktisk ser ut.

Traume er en nøyansert ting som snakker flere tusen, om ikke millioner, forskjellige språk. I motsetning til den normale oppfatningen, er det faktisk mange som velger å ikke anmelde det som skjedde, av mange ekstremt gode grunner. De snakker ikke om det som skjedde på mange år, og bruker stillheten som en måte å takle hverdagen på. Selv de nærmeste vennene er helt uvitende om det som skjedde, fordi det er sånn traumer kommuniserer. Hvert overgrep er unikt og individuelt, og noen må fortrenge smertene av det som skjedde for å kunne overleve.

Problemet er ikke hvordan ofrene velger å håndtere traumene sine. Problemet er at samfunnet ikke velger å hjelpe ofrene, ved å ikke finne andre måter å gjøre ting på enn å skylde på dem og beskytte overgriperen. Hvis samfunnet velger å være åpne, og velger å se hvor forskjellig traumer kommuniserer gjennom hvert individ, kun da greier vi å gå videre som et samlet samfunn, og kanskje få en slutt på volden og trakasseringen.

Kun når vi slutter å stille spørsmålet #whynow og heller finner et svar på hvorfor så mange mennesker sier #metoo, kan vi få en slutt på alt. Vi trenger en forandring, både for vår del (ofrene), for fremtidige generasjoners del og for samfunnet som en enhet. Sammen kan vi være sterke hvis vi vil.

Trenger DIN hjelp!

I forbindelse med en skoleoppgave om markedsundersøkelser og psykisk helse, har jeg laget en liten spørreundersøkelse som jeg trenger deltakere til.

Undersøkelsen består av 5 spørsmål, og tar toppen 3 minutter. Du er også helt anonym! :)

Takk på forhånd :)

 

Link Til Miniundersøkelse

 

innerst inne vet du det er ekte

It's easier to walk away, than fight for what you want. But when you love someone, it's worth fighting for no matter what the odds are, because anything worth having is worth fighting for.

 

Hvis noen søkte opp definisjonen på frustrerende og sta, er jeg ganske sikker på at det ville vært et bilde av deg der, uten noen beskrivelse. Jeg trodde virkelig du var annerledes; jeg trodde du potensielt var ekte vare. En del av meg tror fortsatt at du er det, men vi har møtt veggen.

Det er en ny mengde stillhet mellom oss, den typen hvor du sitter i et rom og du ikke en gang kan høre en nål treffe gulvet. Det er nok til å få en person til å bli gal, bortsett fra når du finner en person du tenker er den rette, for da er ikke stillheten noe som bryr deg. Du ville blitt sittende i det rommet så lenge som nødvendig, helt til den andre personen innså at dere var ment for hverandre.

Hver gang jeg hører jeg får et varsel på telefonen, tenker jeg for meg selv at kanskje tiden er inne, kanskje er det omsider en melding hvor du sier unnskyld. At vi møter på hverandre en helg og istedenfor å se bort, så kommer du bort til meg og kysser meg, og jeg spør deg hvorfor det tok så lang tid.

Jeg vet at alt som er verdt det aldri er enkelt, og at det er noe man må kjempe for.

Jeg ville at du skulle ville ha meg like mye som jeg ville ha deg. Jeg trengte at du savnet meg like mye som jeg savnet deg. Jeg ville du skulle se etter meg, som jeg så etter deg. Jeg ville du skulle kjempe for meg, for jeg kjemper alltid for deg.

Etter alle de gangene hjertet mitt har blitt knust, lovte jeg meg selv at hvis jeg fant en fyr som kom forbi alle veggene jeg har jobbet så hardt for å sette opp, ville jeg kjempe for å beholde han. Jeg bygde det jeg trodde var et bombesikkert tårn rundt hjertet mitt. Du kom deg igjennom muren som om det var bygget av luft; det raste uten forvarsel.

Vi lå i senga, hodet mitt på skulderen din og armene dine rundt meg, og jeg følte meg trygg. Jeg kunne fortelle deg hva som helst, og jeg fryktet aldri at du ville dømme meg for det. Akkurat som jeg håper at du ikke følte deg dømt når du fortalte meg om din fortid. Jeg ville beskytte deg fra de tingene som plaget deg, og det var ikke en ting du fortalte meg som fikk meg til å ville stikke av; jeg ville bare holde deg enda nærmere.

Jeg kan innrømme at når jeg faller for noen, så faller jeg hard og det kan virke raskt. Men, mellom å tilbringe tid sammen, uansett hva ve gjorde, eller om det bare var å snakke over telefon, så fikk det meg til å tro at du ikke bare så på det her som en flørt. Det var ikke bare noe midlertidig, eller tidsfordriv.

Jeg trodde virkelig ikke det; jeg tok meg selv i å tenke på når jeg kom til å se deg neste gang, eller å lage planer flere måneder i forveien. Jeg tror ikke du så på meg som noen å tilbringe mye tid med.

Hjertet mitt føler det ikke slik. Måten du så på meg, og tingene vi snakket om, fikk meg til å tro at du så en fremtid med meg, hva nå enn det måtte innebære.

Men i løpet av et øyeblikk, selv om alt forandret seg, så var det ikke mange ting som ledet oss til dit vi er nå. En dag var jeg den du ville ha, og plutselig, så ville du ikke en gang se på meg eller svare meg. Du fortalte meg at det var sånn det var ment å bli fra starten av. Jeg spurte støtt hva jeg hadde gjort galt, og om hva jeg kunne gjøre for å fikse det.

Jeg hadde fortalt vennene mine at jeg var redd, redd for at jeg falt for fort og livredd for at du kom til å såre meg slik mange andre har gjort tidligere. Jeg var også redd for følelsene mine for deg, fordi kom raskt og kraftig, og du kan fortelle meg til du er blå i ansiktet at du ikke hadde de samme følelsene for meg, men jeg vet at noe var i ferd med å utvikle seg, og det skremte livet av deg. Det skremte livet av deg at noen faktisk brydde seg om deg, og så forbi all dritten din om å skyve folk unna, og ideen om at noen elsket deg til tross for alle feilene dine var skremmende.

Men hvis kjærlighet ikke skremmer deg litt en gang, så ville det ikke vært ekte. Hvis det var meningen at det skulle være enkelt, så hadde det ikke vært verdt det.

Jeg ville at du ikke skulle rømme fra det, men heller omfavne det. Jeg ville du skulle kjempe for kjærligheten for en gangs skyld, fordi vi begge fortjener det. Jeg vet at det er meningen at du skal være en del av livet mitt, for hvorfor ellers ville synet av deg på lang avstand fått hjertet mitt til å hoppe over et ekstra slag? Eller at et kyss fra deg får meg til å miste pusten? Eller at din berøring får meg til å konstant ville ha mer?

Jeg vil at du skal kjempe, og innse at noen andre ikke kommer til å være bedre for meg. At jeg er det som er best for deg, at jeg kommer til å vente, fordi alt jeg vil ha er deg. At å forlate meg ikke kommer til å hjelpe deg, fordi jeg er bra for deg uansett om du innrømmer det høyt eller ikke.

Jeg vil kjefte på deg, og fortelle deg at det vi hadde var for bra til å bare droppe, så kjemp for det. Kjemp fordi frykten for det ukjente, og la meg hjelpe deg å finne ut av ting, og så tar vi ting derfra. Jeg er verken naiv eller dum, jeg vet at det er en mulighet for at det jeg vil aldri kommer til å skje, men enn så lenge velger jeg å vente, selv om vi begge vet at jeg er det minst tålmodige mennesket på kloden.

Jeg vil ikke lyve om at jeg håper og venter på den dagen du er klar for å kjempe for meg, og kjempe for det vi har. Jeg er klar for at du innser at noen andre ikke er bedre for meg, at du er den som er best for meg. At det å rømme ikke kommer til å funke slik det en gang gjorde.

Når du innser det, er jeg her og venter. Til tross for hvor såret jeg er, eller tårene jeg har grått, eller den idiotiske mengden tid jeg har bannet høyt og sagt jeg er ferdig med deg, så vet vi begge sannheten. At jeg sier «hva var det jeg sa?» og himle med øynene, men armene mine vil være åpne. Kall det gjerne galskap eller hva du vil, men du er den eneste jeg vil ha.

 

Du er noen som er verdt å kjempe for, så vær så snill, ikke la meg vente for alltid.

"Han der er dårlige nyheter"

"Du har en interessant smak når det kommer til menn."

Jeg så på dem og himlet med øynene.

"Jeg vet at alle tror jeg kun faller for drittsekker."

Og det er (eller var) jo sant. 

Men det folk ikke vet, og som jeg ikke gidder å forklare for dem, er at de som virker å være røffest rundt kantene, de som ikke virker å bry seg om noe, de som nesten har blitt for flinke til å ha et tøft ytre, er de som faktisk er verdt å jobbe for å få. 

Vi sto på en fest. 

I sidesynet mitt var den eneste personen som fanget interessen min, den som jeg aldri hadde hørt et godt ord om. 

"Han der er dårlige nyheter", hvisket en venn meg i øret, som om hun visste eksakt hva mitt neste steg kom til å være, allerede før jeg tok drinken min og gikk bort. 

Jeg visste om ryktet hans. Men jeg visste også at det er mer i et menneske enn det andre sier om dem. 

Vi tømte drinken, og snart falt alle vegger ned mellom oss. 

 


 

Greia er at jeg vet hvordan jeg navigerer og leser mennesker bedre enn enkelte andre. Jeg sier ikke så mye, men observerer og lytter. Det er som en runde med sjakk, hvor han er en brikke i spillet som jeg alltid vinner. Men jeg viser aldri at jeg vet jeg kommer til å vinne, for pokerfjeset er godt innøvd. 

Hver eneste fyr har den ene jenta som har gruset ham i hans egne spill. Ei han alltid kan komme tilbake til. Ei som skjønner det. Og 'det' er noe han ikke kan forklare. Uansett hvor komplisert ting til tider kan være, når alt kommer til alt, så ville de gjort alt for hverandre. 

Gir du meg en komplisert fyr, så ser jeg på det som en utfordring. For sannheten er at jeg ikke liker å kjede meg. Jeg liker ikke middelmådighet, og trenger mennesker som er mer enn som så. 

Jeg er fanget i komplekset. Byr inn trøbbel med et sjenert smil. Jeg er ivrig etter å lære om arrene, som forteller historier som er for fine til å bli sagt med ord. 

De sier at jo mer tid og anstrengelse du legger i å skape en skulptur, jo mer tid har du til å perfeksjonere detaljene, som igjen leder til et bedre sluttresultat. Mennesker er også sånn. 

Gi meg en drittsekk eller en player, og jeg kan vise deg en fyr som har blitt såret av noen. Gi meg en som sier han ikke får dype følelser, og jeg finner den tingen de bryr seg dypt om innerst inne. Gi meg en som går inn i et rom med verdens største selvtillit, og jeg kan finne usikkerheten. Gi meg en som gjemmer seg bak sarkasme og humor, og jeg kan vise deg en som ikke er helt fornøyd med seg selv. Gi meg en som lever for jobben sin, som 'ikke har tid til andre ting enn jobb', og jeg kan finne grunnene han ikke forteller andre, om hvorfor han jobber så hardt eller hva han er redd for. 

Fasaden noen mennesker viser til omverdenen er ikke alltid en nøyaktig beskrivelse av hvem de virkelig er. 

Jeg vet det, og jeg liker det. 

Kanskje har jeg dårlig smak når det kommer til menn. Kanskje liker jeg en utfordring. Kanskje liker jeg at mennesker ikke er helt slik de utgir seg for å være. 

Men det er noe med den fyren som sverger på at han er kald og hjerteløs, men som holder rundt meg når han ser på favoritt-serien sin, og ler som et lykkelig barn. Det er noe med den fyren som sier han ikke kan få dype følelser, men som husker noe spesifikt jeg fortalte han for flere måneder siden. Det er noe med den fyren som sier han hater romanse, men som synger med på romantiske sanger. Det er noe med den fyren som sier han 'ikke svarer til noen', men som alltid svarer deg. Det er noe med den fyren som sier han hater forpliktelser og 'merkelapper', men som stiller opp hver gang du trenger det. 

 


 

 

 

Og når du bryter ned disse barrierene, og blir forelsket i en slik fyr, så er det ingen vei tilbake til normalen. (U)heldigvis. 

 

 

 

"Kjære: deg som tror du ikke er bra nok"

Et brev til meg selv, og til alle andre som måtte føle det på samme måte iblant. 

Å vokse opp inkluderer mye. Det trengs styrke og utholdenhet for å kunne møte alle humpene på livets vei. Og det trengs definitivt modenhet for å holde nøkkelen til aksept og tilfredshet. Å vokse opp betyr å erfare smerte på alle mulige vonde og grusomme måter man kan tåle. Det betyr at ingen er fritatt fra alle livets grusomheter, fordi vi vokser av smerte. 

Vi har blitt knust, tråkket på, rystet - såret. Alle disse foregående, smertefulle opplevelsene har gjort oss til de vi er idag. Og vi er mye sterkere idag. Du er så mye sterkere nå.

Jeg forteller det her fordi jeg vet mange mennesker har avvist det. De har sett din svakhet og dratt sin vei med en gang, fordi de trodde du var svakere. De har sett sårbarheten din, og de var så redde for å bli påvirket av stormene du har i deg, så de valgte å gå sin vei istedenfor. De har følt intimiteten og kjærligheten i alle de tingene du gjør for dem, og de tenkte det var overveldende og kontrollerende, og så bort ifra at det var pur kjærlighet du ga. De har vært vitne til lidenskapen i øynene dine, som gjorde dem ukomfortable fordi de visste innerst inne at de aldri kom til å greie å gi deg kjærlighet på samme måte tilbake.

Du leter etter den rette. Noen dukker plutselig opp. Dere blir kjent med hverandre. Vedkommende forlater deg. Og så er den onde sirkelen igang igjen. 

Er det ikke slitsomt å bli forlatt? Er det ikke nedverdigende å være den som alltid blir avvist? Det er det, ikke sant? 

De forlater deg uten å noen gang få vite hvor vondt det faktisk er, hvor vanskelig det er å ha den tyngende følelsen hver gang. De får deg til å føle deg verdiløs, og du begynner å lure på din egen eksistens. 

Du begynner å lure på om det finnes noen der ute som er ulik alle de andre, fordi alle du har møtt til nå har forlatt deg før eller senere. 

Selvmedlidenheten sliter deg ut, fordi kjærligheten har vært så urettferdig. Du begynner å tenke at du aldri er bra nok, at det er noe i deg som gjør deg til et mindreverdig menneske. Som gjør at du ikke fortjener kjærlighet. 

Men la meg fortelle deg en ting, kjære deg, du er her enda og du puster fortsatt. 

Du må bare se deg rundt og revurdere livet i seg selv. Du må ta et steg tilbake og se på det store bildet for å finne ut av ting.

Jeg sier deg: du vil alltid være bra nok - for familien din og vennene dine. Du er bra nok fordi de du en gang ga din kjærlighet til har allerede fått føle på den mest surrealistiske tingen i verden - den genuine kjærligheten. 

Du er bra nok fordi styrken du har vist gjennom all motgangen du har vist er bevis på at du er verdig, og at du alltid har vært det. Det er enda håp for at verden kommer til å bli bedre. Alt vi trenger er sterke mennesker, sånne som kan møte og stå støtt i livets stormer. Alt vi trenger er mennesker som kan le og smile midt i alt det vonde. 

Du er bra nok, og verden trenger deg. 

Nei, jeg er faen ikke "modig"

Disclaimer: Innlegget inneholder banning. 

Jeg er lei av å høre det samme tullet som kommer ut av kjeften på mange. "Det er så modig gjort". "De er så modige". "Du er så modig for å være åpen om alt". Det er faen meg bare tull. 

Jeg tviler ikke på at enkelte av dere som leser dette kommer til å reagere på meningene mine rundt det her, men jeg er så møkk lei av at ordet "modig" blir kastet rundt i sammenheng med psykisk helse.

Hvorfor? Fordi jeg tenker det er en ganske motstridende beskrivelse av mennesker som sliter med psykiske lidelser. Som en av de som sliter, så kan jeg mer enn gjerne innrømme at jeg føler meg langt fra "modig". Jeg føler meg ikke sterk. Jeg føler meg svak, skrøpelig og fortapt. Det er grunnmuren av en psykisk lidelse, og å beskrive det som noe annet er galskap. Svakheten min er den største grunnen til åpenheten. Ikke for å få et klapp på skuldra, en belønning og et kjapt "Så flink du er som er så modig". Nei, jeg vil ikke ha den halvhjertede sympatien din. Det blir bare feil. Hvis vi fortsetter å rope ut om disse "sterke" individene som kommer frem i lyset med sine historier, og tapperheten i deres handlinger, så isolerer vi bare de som faktisk trenger hjelp mest av alle. 

Du skjønner, når jeg har dårlige perioder, så er jeg på mitt aller svakeste. Og hvis du fortsetter å portrettere at det er kun de sterke som er åpne, kun de "modige", hvordan skal da de stakkars sjelene som ikke finner styrken til å stå opp om morgenen finne styrken til å skaffe seg den hjelpen de trenger? Jeg tror ikke de kommer til å finne den. Du forteller dem at det er de "modige" som lar stemmene sine bli hørt for å få den hjelpen de trenger. Ikke de svake. Derfor fortsetter de kanskje å lide i stillhet. Istedenfor å normalisere de som lar deres historier bli hørt, og å vri det om til fordøyelig søppel som samfunnet har akseptert som "modig", hvorfor kan vi ikke heller anerkjenne, akseptere og verdiggjøre mennesker som er svake? 

Etter å ha skjult problemene mine under overflaten som en "høyst fungerende" psykisk syk, så kan jeg bekrefte at det er vanskelig å akseptere og innse det faktum at jeg følte meg ødelagt. Gjennom å nekte å anerkjenne og akseptere det jeg gjemte for meg selv, så gjorde jeg ting bare enda verre. Vi burde ikke putte psykiske lidelser på pidestall, for så å rope "ære være deg!" når en kjent person er åpen i media om sine problemer. Det er de svake, de ødelagte og de skjøre som burde bli hyllet.

Jo mer vi fokuserer på de "positive" følelsene ved å bruke ordene "styrke" og "modighet", jo mer distanserer vi oss fra det fundamentale poenget med psykiske lidelser. Som er negativitet.

Jeg fordømmer ikke de som er åpne om problemene sine. Aldri i verden om jeg ville gjort det. Men jeg fordømmer media som fremstiller noe som så sårt trengs, til å bli noe uoppnåelig.

Aksepter psykiske lidelser for alt det fucka, grusomme, negative det faktisk er. Ikke gi meg en krone og et sverd, for jeg kommer til å kollapse under vekten av det. Jeg vil ikke ha din sympati eller gratulasjoner. Jeg vil ikke ha en gullstjerne. Jeg vil bare bli anerkjent og akseptert. Å dele min historie med hver bidige andre ødelagte sjel i universet som føler på det samme som meg. Jeg vil informere, spre ordet og gi omsorg til andre for å vise at de ikke er alene. Jeg vil ha hjelp - og å hjelpe. 

Du trenger ikke være modig. Det er helt greit å være svak. Det er faktisk mer enn greit. Men det er først når vi begynner å akseptere det, at verden vil begynne å forstå og forandre seg. 

Hvorfor du burde bry deg om mental helse

Mental helse er et hett tema om dagen. Likevel, de fleste artiklene og blogginnleggene som omhandler mental helse er assosierte med depresjon, angst eller andre lidelser som er relativt kjente. Det som egentlig virker ganske åpenlyst, men som ikke blir snakket om så ofte, er at mental helse-temaet omhandler alle. Hvis du tror du ikke er påvirket, så tar du feil og her kommer grunnen.

Pusteøvelser, meditasjon, alenetid og oppladning av batteriene dine er ting alle burde gjøre (i hvert fall til en viss grad). Du har det kanskje bra nå, men en eller annen gang i fremtiden kan du bli utbrent og gå på en smell. Å arbeide proaktivt med mental helse har umiddelbare fordeler: du blir mer produktiv, du får bedre søvnkvalitet, du får lengre lunte og blir generelt gladere.

Hvis du allerede er en av dem som bryr deg veldig om din fysiske helse, så legg gjerne til noen øvelser for den mentale helsen i treningsprogrammet også. Noen ganger overlapper øvelsene faktisk hverandre. Yoga, tai chi og dans har alle blitt bevist å forbedre både fysisk og psykisk helse.

Dette er tingene du burde begynne å gjøre nå:

1. Uansett om du har en psykisk lidelse eller ikke, sett av litt tid til å finne ut hvordan du kan forbedre din mentale helse. Husk, du skal gjøre det som er best for deg! Meditasjon fungerer kanskje for noen, men ikke alle. Personlig liker jeg best å ligge på sofaen sammen med bikja, og lese en god bok.

2. Ikke hopp over artikler som handler om mental helse. Jeg lover deg at du kan lære noe av å lese de. Alle trenger å ta vare på sin mentale helse, akkurat som man tar vare på sin fysiske helse.

3. Ikke skygg unna diskusjoner som omhandler mental helse. Det er ikke et tabu tema. Og du kanskje inspirerer du noen til å gjøre små forandringer i sitt eget liv på veien.

4. Inviter familie og venner til å gjøre det samme. Hvis du for eksempel liker å lese for å slappe av, så kan dere starte en slags «leseklubb». Da kan dere bruke lesing av bøker som alenetid i løpet av en måned, og i slutten av måneden møtes dere for å diskutere bøkene dere har lest. Kanskje liker du yoga, ta med deg en venn dit! Del lidenskapen din for en aktivitet med andre.

Alltid husk på at uansett hvem du er, så spiller den mentale helsen en stor rolle i livet ditt.

#metoo og en revolusjon

Hashtagen #metoo eksplodert på sosiale medier verden over den siste tiden. Kvinner (og menn) deler sine opplevelser om seksuelle overgrep/trakassering, eller bare skriver hashtagen for å fortelle at de har opplevd, men ikke hva de har opplevd. Men selv om det er mange som deler sine historier, så er det enda flere som ikke sier noe i det hele tatt. Av flere grunner (som jeg skal si mer om lenger ned). 

Senest i går kveld satt jeg å bladde nedover feeden min Facebook, hvor jeg kom over en artikkel som UniLad hadde delt. Artikkelen handlet om at Reese Witherspoon hadde tatt til orde og fortalt om sine opplevelser som ung skuespillerinne i Hollywood. Jeg applauderer at hun forteller, men så leste jeg kommentarfeltet på Facebook, og blir kvalm. Kommentarer som at "hvis det skjedde for så lenge siden, hvorfor si det først nå?", "alt disse rike kvinnene gjør for oppmerksomhet", "hun godtok det jo" osv... Og folk lurer på hvorfor ofre av seksuelle overgrep er redde for å si noe? 

For det man ser, etter hvert som flere og flere står frem med sine historier, og flere og flere detaljer kommer frem i lyset, er dette: Diskusjonen har ikke handlet om hvorfor denne typen atferd blir akseptert i en patriarkalsk kultur som aksepterer misogyni som norm. Den har handlet mer om hvorfor kvinner venter så lenge med å si noe, hvorfor de ikke sa "nei" og hvilken grad av trakassering som regnes bare for å være "gutter er gutter" eller "garderobesnakk", i motsetning til et legitimt seksuelt overgrep.

Jeg er ingen advokat, dommer eller detektiv, så den diskusjonen lar jeg være opp til ekspertene. Det jeg der imot er, er et offer for seksuelt overgrep i ungdommen, og en slags talsperson for de jeg kjenner som har opplevd det samme, men som ikke tør si noe. Trenden med å skylde på og dømme offeret har pågått alt for lenge. 

Så la meg fortelle deg noen av grunnene til at mennesker som har blitt offer for overgrep ikke sier noe - fordi det er noe enkelte mennesker tydeligvis ikke tenker over. 

  1. Mennesker som er midt i en overgrepssituasjon går ofte inn i kjemp/flykt/frys-modus.
    Logikken forsvinner ut vinduet og instinktet om å overleve slår inn. Ofte betyr dette at man faktisk distanserer seg, og glemmer detaljer fra hendelsen fullstendig, eller at detaljene er ganske tåkete og ikke er gyldig i f.eks. en rettssak. Noen ganger husker man ikke detaljer før flere år senere, når man endelig er i en livssituasjon hvor man bedre kan tolerere og håndtere informasjonen, eller når en annen traumatisk hendelse trigger at minnene kommer tilbake.
  2. Skam.
    Flesteparten av oss skammer oss noe veldig. Vi spør oss selv hva vi gjorde galt. Hvorfor vi ikke stoppe det. Vi må være grusomme mennesker. Vi må ha fortjent det. Hvis kroppene våre responderte på den måten de er programmerte til, så skammer vi oss enda mer fordi da må vi jo ha likt det, ellers ville jo ikke kroppene våre reagert på den måten. Så vi pakker den skammen så langt bort og under så mye tung beskyttelse, at vi ikke trenger å føle på det fordi det er for overveldende. 
  3. Vi er redde for at ingen vil tro oss. 
    Spesielt hvis det involverer en slektning, noen som er godt kjente eller noen i en maktposisjon. Oddsen for at vi ikke blir trodd er stor, og det er ydmykende. 
  4. Det er for snille straffer for seksuelle overgrep i Norge, og det skal mye til før noen blir dømt. 
    I tillegg er det ofte vanskelig å stille med gode nok bevis etter et seksuelt overgrep, noe som gjør at en eventuell rettssak bare blir ord mot ord. Derfor velger mange ofre å ikke anmelde overgrepet i det hele tatt. Meg selv inkludert. 

Jeg kunne skrevet flere grunner, men dette burde være nok til å ta fokuset bort fra ofrene av overgrep/mishandling, og tilbake til det diskusjonen egentlig bør handle om, som er hvorfor vi som samfunn fortsetter å ha et så stort problem med å snakke om overgrep? Hvorfor koster vi det under teppet og nekter å snakke om det? Hvorfor lar vi tvilen komme overgriperen til gode når de har gjort noe kriminelt, og ofrene må slite med det i stillhet?

Hvilken kultur mener at noe av dette er greit, samtidig som man nekter å ha en legitim diskusjon om maktforhold, sexisme og mental helse? Dette er diskusjonene jeg vil se. Dette er spørsmålene jeg vil se bli tatt opp og besvart. Det må bli slutt på å skylde på ofrene. Ingen av oss ba om det. Det er grusomt å leve med, og ikke noe jeg ville ønsket på min verste fiende. Jeg kommer ikke til å tie. Forandringen må starte et sted, og jeg håper mange ofre velger å snakke om det de har opplevd, sånn at vi sammen kan skape en slags revolusjon. 

 

Vi må snakke om mensen, og PMDD

De fleste kvinner liker ikke menstruasjonen sin, altså, hvem vil vel egentlig blø flere dager i strekk hver måned, og gå rundt som om ingenting skjer? Ingen. 

Men for meg, så er ikke menstruasjonen det verste. Det er tiden før. For i en til to uker før menstruasjonen min starter, så sliter jeg noe grusomt. Jeg snakker ikke kun om det de fleste erfarer som kramper og oppblåsthet (som forsåvidt også suger); jeg snakker om premenstruell dysforisk lidelse (PMDD).

En stund skjønte jeg ikke at det følelsesmessige kaoset hadde noen sammenheng med menstruasjons syklusen min. Mye fordi jeg i tillegg har et par angstlidelser og kompleks PTSD, så var det liksom aldri noen pauser mellom de dårlige periodene. Men likevel, ettersom jeg begynte å bli friskere, så innså jeg at jeg hadde "depressive episoder" minst en gang i måneden. Jeg skjønte ikke helt hvorfor det skjedde, siden jeg hadde gjort store fremskritt på andre områder, og følte meg generelt friskere. Så begynte jeg å innse at når menstruasjonen kom, så gikk "episodene" over. Og så kom de tilbake, like før menstruasjonen neste måned. 

Jeg begynte å legge inn i kalenderen hvilke symptomer jeg hadde før menstruasjonen, og oppdaget at depresjonen, selvmordstankene og angsten kom tidligst to uker før menstruasjonen. I det jeg så en sammenheng, trakk jeg et lettelsens pust, ting ga endelig mening. Ikke bare det, men jeg tenkte at det å være klar over det faktum at ting ble bedre når menstruasjonen kom ville gjøre det lettere å håndtere. 

Å vite at smertene kom til å gå over gjorde ikke ting lettere. Det ga meg en påminnelse om at ja, ting blir bedre, men det kommer tilbake igjen om to uker. Noen ganger er det forferdelig. En morgen våknet jeg opp kvalm og endte med hodet i doskåla, svetten rant, hjertet hamret og etterpå lå jeg i fosterstilling på gulvet i en time. Panikkanfall. Jeg føler meg deprimert. Det føles som en depressiv episode, bare at den er dratt ut over en til to uker. Jeg har selvmordstanker. På det verste, hadde jeg så ille selvmordstanker at jeg var redd for min egen sikkerhet.

Depresjonen og angsten som kommer med denne lidelsen føles så isolerende, og er ikke noe som blir snakket nok om. Jeg snakker om kompleks PTSD og angst ofte, men PMDD? PMDD blir ikke snakket om nok, jeg visste ikke en gang hva det var før jeg tilfeldigvis leste en engelsk artikkel som gynekologen på sykehuset nevnte for meg. Det blir ikke snakket om fordi norsk helsevesen ikke vet nok, og det gjør at det bare er enda et tabu og stigma rundt menstruasjonen. 

PMDD er komplisert. Det er ikke like mye forsket på som andre psykiske lidelser, og jeg tror det er stigmatisert takket være det gamle, sexistiske sagnet om at når en kvinne oppfører seg som om hun er "gal", så er det fordi hun er PMS, eller hvis en kvinne er emosjonell så er det automatisk grunn til å mistenke hun har menstruasjon. Disse tankene er skadelige. De gjør det også vanskeligere for seriøse lidelser, som PMDD, å bli akseptert og gjort gyldige for behandling.

Som en uoffisiell og forholdsvis anonym talsperson for mental helse, så har jeg alltid følt at jeg har visst hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre eller hvem jeg skal kontakte for å få hjelp. Men med PMDD, så følte jeg meg plutselig rådvill. 

Siden PMDD både er et psykologisk problem og er relatert til hormoner og reproduksjons systemet, så ligger det i et merkelig område mellom psykiatri/psykologi og gynekologi/endokrinologi. Den uheldige delen er at det er mange gynekologer og psykologer som ikke vet nok om PMDD, men de to profesjonstypene er de to må oppsøke for å få hjelp for det. Behandlingsmetodene er også mye prøving og feiling, som igjen kan gjøre at du føler deg hjelpeløs og rådvill når du prøver å få det bedre.

Jeg leter fortsatt etter den riktige behandlingen for min PMDD. Akkurat idag er jeg ikke så full av håp. Jeg føler det bare er noe jeg må lære å leve med. Og det er derfor jeg bestemte meg for å skrive om nettopp dette, fordi jeg aldri har hørt noen snakke om det. Jeg vil ikke at det skal skje for andre som opplever det samme som meg, at de skal gå rundt rådville uten å vite hva som skjer. 

Du er ikke alene. 

 

For mer info om PMDD, symptomer osv:
Premenstrual Dysphoric Disorder - U.S. National Library of Medicine
What is PMDD? - WebMD

forandring fryder

Jeg kan være den første til å innrømme det, jeg var en periode et grusomt menneske. 

Det var en periode i livet hvor jeg var på et stadie mellom å være naiv og uoppmerksom. Det (mer) oppmerksomme mennesket jeg er idag kan innrømme at jeg var et vrak. Jeg var ikke pålitelig, og kunne ikke forklare meg selv. Jeg var mindre hyggelig mot enkelte mennesker. Jeg prøvde å dekke til sporene for ting som ikke helt var min feil. Jeg var ikke klar over skadene jeg forårsaket. Jeg var som en tornado i enkeltes liv. Jeg var et sabla rot, og fordi jeg ikke greide å forstå hva som foregikk i mitt eget liv, så rotet jeg til andres liv. Jeg mente ikke å forårsake skadene, men det var en uheldig konsekvens av at jeg ikke helt visste hvem jeg var.

Jeg skammer meg. Jeg liker ikke den jeg var, men jeg visste ikke at jeg kunne forårsake så mye skade. Jeg såret mange mennesker jeg var glad i, og jeg ødela mange (kunne ha vært) solide vennskap. Eller, jeg mistet en del mennesker som ikke var bra for meg, men jeg lot noen gode falle gjennom også. Jeg skapte en slags mistillit hos folk. Jeg var en løs kanon. Og når jeg omsider innså hva jeg holdt på med, så var det for sent for de fleste - de var borte. Men siden da, så har jeg jobbet hardt for å reparere relasjoner, og for å skape et bedre selvbilde. 

Jeg liker virkelig det mennesket jeg har blitt. Men det betyr ikke at mennesker automatisk liker meg igjen. 

Det er vanskelig å forstå at etter en personlig forandring, vil ikke andre mennesker se forandringen. Det er et tidspunkt i menneskers liv - eller mer spesifikt i menneskers mentale reise - at vi føler oss mye bedre. Vi kan føle oss som splitter nye mennesker i denne selvoppdagelsen. Vi vil dele det med verden, men ofte er ikke vår tidligere verden der lengre. De har gått videre. Du kan kanskje ha vært usunn i noens liv på et tidspunkt, og selv om du har lagt ned hardt arbeid for å bli bedre, så forandrer ikke det det faktum at du ikke var bra for noen. 

Jeg likte ikke den jeg var, spesielt uten behandling. Jeg ville bli et bedre menneske, og jeg ville ha kontroll over meg selv igjen. Jeg bestemte meg for å isolere meg selv, midlertidig, og få hjelp sånn at jeg kunne jobbe med å bli et bedre menneske. Det var en av de beste avgjørelsene i mitt liv, og det hjalp meg til å lære å være glad i meg selv - selv om det bare var litt om gangen. Forandring var ikke enkelt, men det var på et tidspunkt nødvendig. Å få hjelp gjorde at jeg forandret meg til det mennesket jeg ønsker å være.

Det er tøft å svelge, men forandringen må være for din egen del. 

Ja, mennesker kan påvirke forandring. Å miste noen som en gang var en av dine nærmeste, kan være den perfekte katalysatoren til å bli en bedre versjon av deg selv. Mennesker vokser opp, og mennesker forandrer seg. Mobbere blir noen ganger godhjertede mennesker, ofrene deres blir noen ganger mobbere. Men uansett hva, mennesker forandrer seg. Men jeg har tro på at forandringen må være for din egen del. Forandringen må være for å gjøre deg selv glad. Du kan ikke alltid reparere skadene du forårsaket, men du kan gjøre deg selv bedre ved å bli bedre, ved å få hjelp. Eller ved å kvitte deg med negative innflytelser (selv hvis du brukte å være en av dem). 

Jeg er glad for at jeg ble bedre, selv om jeg er lei meg for at jeg har såret andre mennesker. Gjennom tingene jeg har lært, skadene jeg har forårsaket og gjennom feilene jeg har gjort, har jeg blitt en bedre versjon av meg selv. 

1 år senere

De siste 365 dagene har gått fort, merkelig nok. Livet uten pappa er rart, og det er enkelte dager jeg ikke helt skjønner at han er borte for alltid. Men så er det de dagene hvor sannheten slår meg i trynet; høytidsdager, bursdager, farsdagen, dager hvor jeg vil dele gode nyheter eller bare trenger en klem. Han er ikke her, og han kommer ikke tilbake.

Mine fremtidige barn kommer til å vokse opp uten morfar, men de kommer alltid til å vite hvem han var, fordi jeg kommer til å fortelle om morfar ofte. Hvor snill han var, hvor flink han var i alt, og hvorfor han betydde og betyr så mye for meg. Han er fortsatt mitt forbilde og min superhelt. Det kommer han alltid til å være, uansett om han er her eller ei.

Det sies at alle håndterer sorg forskjellig. Noen stenger alt inne, mens andre vil snakke om det. Jeg er litt begge deler. Følelsene blir stengt inne, men jeg snakker om pappa som om han fortsatt var her. Samtidig har jeg slitt mye med å håndtere tomheten, og prøvd å fylle den på forskjellige måter. Mange av tingene har vært usunne, og har ødelagt relasjoner, noe som gjør ting enda vondere å leve med.

Men siden jeg er litt både og når det kommer til hvordan jeg håndterer sorgen, er det også vanskelig for menneskene rundt meg å forstå hvordan jeg egentlig har det. På en vanlig dag er humøret godt, og livet er en dans på rosa roser. På en tung dag (som idag) kan jeg virke negativ, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kommunisere ut at jeg trenger omsorg. Jeg trenger varme og gode ord, støttende meldinger. Men jeg får ikke det, fordi jeg i andres øyne er negativ. Sannheten er at sorgen overmanner meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg er redd for å si hvordan jeg egentlig har det, nettopp fordi jeg ikke vil virke negativ. Sosiale medier består av fasader, og alt skal være så forbanna fint og hyggelig hele tiden. Istedenfor å fortelle menneskene rundt meg om hvordan dagen idag faktisk er, så har jeg heller vært stille. Jeg orker ikke skuffelsen det innebærer å ikke få den omsorgen jeg trenger, hvis jeg først strekker ut en arm.

Man trenger ikke si så mye. Et hjerte eller et smil er mer enn nok. Men det må være genuint og ektefølt, og jeg føler ikke det er så altfor mye å be om.

Pappa, jeg elsker deg. Og savner deg. Men det går bra, altså. Det er bare litt vanskelig akkurat idag.

To setninger og en låst dør

Ja, for det her blir jo enkelt å skrive.

Helt siden pappa døde for snart et år siden har jeg både bevisst og ubevisst fortrengt sorgen. Jeg har unngått så mye jeg kan å se på bildene av han hjemme, jeg blar alltid raskt forbi bildene av han i galleriet på telefonen eller på pc'en - for å se på bildene blir som å se sorgen rett i øynene. Som å virkelig se hva jeg ikke har i livet lenger. En stemme jeg aldri kommer til å få høre igjen, en dårlig spøk jeg aldri kan le oppgitt over, eller mangelen på en trøstende klem jeg sårt trenger innimellom.

Men jeg snakker om han som om han fortsatt var her, og det var det noen som nylig påpekte. "Du har jo greid deg ganske godt, til tross for det som har skjedd. Hadde det vært min pappa, så hadde jeg ikke greid å snakke så åpent og lett om han", og jeg tenkte mye på akkurat de ordene der i timene etterpå. Og så kom sorgen som en tsunami.

Jeg har ikke tillatt meg selv å sørge iløpet av det året som har gått, fordi den jeg liksom skal sørge over er den som alltid trøstet meg når ting var vondt. Det var alltid pappa som trøstet meg på det jeg da trodde var de verste dagene. Før nå, når de virkelig tunge dagene faktisk kom. Realiteten slo meg rett i bakken. Pappa er faktisk ikke her lenger.

Hele tiden har jeg nektet meg selv å sørge, og heller snakket om han som om han fortsatt skulle vært i live. Jeg kan mer enn gjerne innrømme at jeg til tider har brukt alkohol som en slags krykke, ikke for å døyve smerten og sorgen eller for å glemme, men for å lettere kunne være sosial og glad sammen med andre. Og jeg har nok mistet meg selv litt på veien.

Menneskene rundt meg har flere ganger påpekt at jeg greier meg så fint, at ting tilsynelatende går så bra, fordi de forventet at jeg skulle reagere annerledes. Fordi flere av dem kjenner meg såpass godt, at de vet jeg ikke stenger inne følelsene mine. Men denne gangen gjorde jeg det, jeg stengte inne alt.

Men enkelte dager har jeg ikke vært meg selv i det hele tatt. Jeg har hatt fokuset mitt mest mulig på andre mennesker, rett og slett fordi jeg ikke ville se sorgen i øynene. Det har nok også skjedd at jeg har såret folk på veien, og vært "for mye", noe som igjen sårer meg. For som den omsorgsfulle personen jeg er, så har jeg ironisk nok innad gått meg vill i en ond tåkete sirkel av fornektelse, sorg og forvirring. Utad har jeg vært "for glad", "for sosial", "for positiv" og "for omsorgsfull". Jeg har gitt alle det JEG egentlig trengte.

For denne sorgen var større enn noe annet jeg har gått gjennom tidligere, den var større enn meg. Og den var for stor til at jeg greide å forstå hvordan jeg skulle håndtere den. Så da stengte jeg den inne, låste døra og kastet nøkkelen.

Mange har stilt spørsmål, kommentert og diskutert måten jeg har håndtert alt på, men få har satt seg ned og vist en sånn ro og genuin interesse i hva jeg har å si. Helt frem til den ene personen stilte de riktige spørsmålene, og sa de to setningene som låste opp døra. H*n byttet ikke samtaleemne når temaet tilfeldigvis kom opp, men ville lytte.

For første gang siden pappa døde følte jeg meg hørt, og satt igjen med en følelse av at nå, nå er det lov å kjenne på sorgen. Så her sitter jeg da, med tårer i øynene og kjenner på både sorg, lettelse, takknemlighet og håp.

Sorgen over at pappa aldri kommer tilbake, lettelse over at jeg endelig kan føle ting, takknemlighet for at den ene personen er nøyaktig den h*n er, og med håp om en lettere tid fremover.

En tid hvor jeg slipper å stenge inne sorgen. En tid hvor jeg slipper å bli dømt nord og ned for å vise glede når jeg er sosial, enten det er med eller uten alkohol. En tid hvor jeg blir akseptert for den jeg er, fordi jeg er stolt over hvem jeg er og hva jeg får til. En tid hvor jeg skal gjøre pappa stolt over meg, fordi det var den største gleden min når han levde.

Pappas stolthet betydde alt, og frem til nå tror jeg han har vært litt skuffa og oppgitt. Men jeg tror også han skjønner greia, for det var tross alt sånn pappa var. Han skjønte greia, selv om jeg ikke sa stort.

as I grow older, no matter whos love gives me happiness - I'll always be my daddy's little princess.

Skammer meg over å være norsk

NB! Dette innlegget er ikke politisk motivert, ei heller for å skape noen form for debatt/diskusjon om politikk eller religion. Dette innlegget handler i hovedsak om ansvarlige oppegående voksne mennesker i kommentarfelt. Eller, det jeg trodde var ansvarlige oppegående voksne. 

Jeg ble sittende å bla nedover Facebook-feeden min, plutselig dukker det opp en post som Sylvi Listhaug hadde delt angående en musikkvideo Sophie Elise og Joakim Kleven hadde gjort. (Link til Joakims blogginnlegg om musikkvideoen ligger nederst). Her er innlegget Sylvi Listhaug hadde delt:

At Sylvi ikke vil kommentere Sophie Elises utspill er i og for seg helt greit. Og når sant skal sies, så er "Støre ber Sophie Elise om hjelp" en nyhetsartikkel som omhandler hvordan man kan gi bedre psykisk helsevern til unge. Psykisk helsevern er en hjertesak for meg, og det at Støre da faktisk ber om råd i den sammenhengen er bare bra, og noe Sylvi Listhaug faktisk kunne tatt lærdom av.

Så til det overskriften handler om, og det som provoserer meg aller mest med det innlegget der (og forsåvidt mange andre innlegg på sosiale medier/nyhetssider i disse dager). Voksne mennesker som kommenterer dritt, og kommer med personangrep som overhodet ikke har noe med den opprinnelige saken å gjøre. Jeg blir kvalm, men ikke sjokkert. Det har pågått lenge.

Her er noen eksempler på hva kommentarfeltene inneholder, og nei, jeg sensurerer ikke bort navn da disse "voksne" menneskene har kommentert åpent i et offentlig kommentarfelt:

Et eneste spørsmål dukker opp i hodet mitt når jeg leser kommentarfeltet, og det er "HVA FAEN?". Dere er voksne mennesker. VOKSNE! Allerede i barnehagen lærte vi å respektere hverandre. Jeg bryr meg fint lite om dere er tilhenger av Sylvi Listhaug, Kong Harald eller Donald Duck, vanlig folkeskikk gjelder uansett. Eller, lærdommen om normal folkeskikk og respekt blir visst raskt glemt når man blir eldre ser det ut til.

Politikk er et vanskelig tema, og mange av oss er sikkert uenige i mye. Men hvis vi først skal ta en diskusjon, eller debatt om du vil, om temaer vi bryr oss om, så må det for (faen) gå an å holde argumentene på et saklig nivå. Personangrep og trakassering hører ikke hjemme verken i garderobene hos Donald Trump eller på Facebook-sidene til Sylvi Listhaug. 

Og hvis vi absolutt skal blande religion inn i alle diskusjoner, og siden flesteparten av oss nordmenn er oppdratt i den kristne tro, uansett om du fortsatt er troende eller ikke, så sier Bibelen dette om å dømme andre: 

(Kilde: Bibleinfo.com)

Det har handlet mye om "norske verdier" i media i det siste. Og hvis innholdet i enkelte kommentarfelt er innafor og greit i de såkalte "norske verdiene", så skammer jeg meg over å være norsk. For i utgangspunktet trodde jeg, og jeg ble opplært til å tenke, at alle mennesker var like mye verdt. At man skal behandle alle med respekt. "Vær mot andre, som du vil andre skal være mot deg!".

Er det så forbanna vanskelig, liksom? Å være oppegående og grei? PS: Retorisk spørsmål. For nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt.  

Joakim Klevens innlegg om musikkvideoen: http://www.joakimkleven.no/2017/08/20/aldri-mer-frp-mornajensen/

"jeg visste egentlig bedre"

Jeg falt for deg, selv om jeg innerst inne visste at du ikke var bra for meg. 

Første gangen jeg møtte deg, så visste jeg at du betydde trøbbel. Det var noe med det lure smilet ditt. Noe med måten du lo og vitset på. Noe med måten du så på meg på. Noe med måten du fikk meg til å føle meg på. 

Jeg tror det verste med det, er at jeg alltid har blitt advart mot sånne som deg - de som vet nøyaktig hva de skal si, kjærlige bedragere, de med en sjarme som dekker de mørke og farlige intensjonene. Og selv om faresignalene var tydelige, og de røde varsellampene blinket og ba meg om snu, så ignorerte jeg alt det i håp om å motbevise universet. 

Jeg var åpen og ærlig med deg. Med hver kjærlige berøring, oppmuntrende og inspirerende ting du sa, så lot jeg deg rive ned de beskyttende veggene jeg hadde satt opp rundt meg selv. 

Og for hver personlige melding og telefonsamtale, så fikk du meg til å tro at du var kommet for å bli; at du var ekte. 

Du kysset meg og sa jeg var vakker, og at jeg var den du hadde vært på leting etter. Tiden vi hadde sammen var alltid som å være på et eventyr. Jeg kunne snakke med deg om alt. Du trøstet meg selv når jeg ikke visste at jeg trengte det. På en eller annen måte fikk du meg til å tro at du var den jeg hadde lengtet etter å finne. 

Men nå, når jeg ligger her i senga, alene, og vet at du er et eller annet sted og setter ut lokkemat til det nye offeret ditt, så innser jeg at jeg ikke var mer enn lek for deg. Jeg var en brikke i spillet ditt. Som en jeger med jakt trofeer på veggene, så fikk du meg til å gå i fella når du fanget det ville hjertet mitt. 

Følelsen av den varme pilen av lykke som treffer meg, og jeg prøvde ikke en gang å komme meg løs, selv om jeg innerst inne visste at du var profesjonell i den sporten her. 

Du prøvde ikke å såre meg, eller å brutalt ta det naive hjertet mitt. Du var lur, og greide på en eller annen måte å overbevise meg om å gi det til deg frivillig. Og nå står det til utstilling sammen med de andre trofeene du har lurt til deg. 

Jeg visste at du ikke brydde deg så mye som du sa, eller som de falske gestene dine fikk meg til å tro. Men jeg hørte ikke etter, fordi jeg ville se noe annet. Jeg ville bade i følelsene av kjærlighet. Jeg ville være en del av noe, så mye at jeg nesten ødela meg selv. 

Og selv om jeg nå har stjålet tilbake mesteparten av hjertet mitt, så er det fortsatt en del av meg som vil at du skal beholde den siste lille biten. Fordi en vakker dag, når jeg finner den kjærligheten jeg leter etter, så vil jeg at du skal kjenne på den skyldfølelsen man får av å lure andre. Jeg vil at du skal se deg selv i speilet, og spørre deg selv om hvordan du kunne være så kald, og behandle meg på den måten du gjorde; sånn at du mistet meg. Jeg vil at du skal beholde den siste lille biten av hjertet mitt, sånn at du alltid har noe som minner deg på at du en gang greide å knekke meg... Men jeg var sterkere. Jeg satte meg selv sammen igjen, og jeg fant lykke til tross for dine forsøk på å torturere meg med å komme og gå som du ville. Du var kanskje sterk nok til å knekke meg, men jeg var for sterk til å la deg vinne. 

Men hvis det aldri skjer, hvis du aldri angrer på hvordan ting endte, så vil jeg du skal vite at jeg er lykkelig. Jeg er lykkelig uten deg. Jeg stolt over at jeg greide å gå videre, til tross for grepet du hadde rundt hjertet mitt. Jeg er stolt over at jeg omfavnet realiteten av det som faktisk skjedde mellom oss, og tok den kontrollen jeg trengte. Tilfredsstillelsen jeg nå føler, er den som gjør at jeg fortsatt greier å glede meg over livet mitt, til tross for deg. Det gir meg selvtillit og styrke til å gå videre. 

Og hvis du aldri tenker på meg igjen, så håper jeg du vet at jeg planlegger å glemme deg fullstendig.

Sakte men sikkert, så har du allerede begynt å forsvinne fra minnene mine. Lukten av deg, følelsen av at du tar på huden min, latteren din - det er litt mer fjernt nå enn det var for noen måneder siden. Jeg kommer til å glemme de fysiske tingene om og med deg, men jeg kommer alltid til å huske hvordan du greide å knekke meg. Og hvordan jeg var sterk nok til å vinne over din ondskap. 

 

Nå forstår jeg instinktets kraft. Førsteinntrykk er ikke alltid riktige, men magefølelsen tar aldri feil. 

Hjerter som repareres i stillhet

Gjesteinnlegg fra den bortgjemte delen av meg

Det er i de stille øyeblikkene jeg hører det mest. De svake knirkete lydene av små sprekker som sprer seg i det triste hjertet mitt. Det kan minne om de første stegene du tar på tynn is. Du føler millimeterne som gir etter under skoen, og hører isen slår sprekker i protest under kroppsvekten din. Magen din knyter seg, hjertet ditt hamrer, pusten din kaster seg ut i raske varme gisp. Kroppen din stivner som is, og du venter, i viten om at du når som helst kan falle ned i det iskalde dypet, uten å vite om du kommer til overflaten igjen.

Det er i de stille øyeblikkene jeg vet at det kommer, og akkurat nå er det ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det. Jeg vet at etter hvert som tiden går, så vil jeg greie å sakte men sikkert rygge bort fra stupet, og krabbe forsiktig over til en annen, tryggere vei. Men enn så lenge, så faller jeg, igjen og igjen ned i det ekstremt smertefulle vannet, gisper etter luft, tårer som gjør det vanskelig å se, kjemper mot meg selv samtidig som jeg prøver å få tilbake fotfestet.

Jeg vet at jeg ikke er alene i det her; mange kvinner har vært eksakt hvor jeg er. Mange andre er fortsatt her med meg, og plukker opp biter av hjertene sine, i et forsøk på å reparere dem. Å sette sammen bitene slik at hjertet ble som det var før. Men, hjerter kan ikke gå tilbake til å være like sømløse og perfekte som de var før en spontanabort. Det vil alltid være små hakk, sprekker og krater der. Små biter av deg selv som forsvant sammen med barnet ditt.

Spontanabort har aldri vært et enkelt ord å si høyt. Det er et ord som ikke bringer med seg noe som helst positivt. Det er et ord som gjør mennesker ukomfortable. Et ord som blir hvisket, med alvorlige ansiktsuttrykk. Et ord som bærer med seg mye smerte og sorg; et livsforandrende ord. Det er et ord som stjeler all uskyldighet og lykke rundt en graviditet, og etterlater frykt og spørsmål. Det er et ord som setter deg inn i en ukjent og skremmende ny verden, en verden du ikke vil være i. Det er et ord som ofte er vanskelig å si, selv for de som har opplevd det.

Hvorfor er det så vanskelig for oss å snakke åpent om det? Ikke bare for meg, men også for andre kvinner? Hvorfor nøler vi sånn med å dele tanker om tapet, om sorgen? Spontanaborter er ikke uvanlige, det er ikke noe nytt og de slutter ikke å skje i verden. Så hvorfor føler så mange kvinner at de må lide i stillhet, og bare dele det med en håndfull familiemedlemmer og nære venner? Hvorfor føler vi at vi må finne trøst i de hemmelige gruppene med andre mødre, som har knuste hjerter som oss?

Kanskje er det fordi vi ubevisst er redde for at sorgen vår skal smitte over på andre. At vår uflaks kan spre seg fra person til person som et ekkelt usett virus. Kanskje er det fordi vi vet hvor vondt det gjør. Og at vi er redde for at hvis vi sier ordene høyt til noen som har vært i samme situasjon, at deres hjerter til tross for alle reparasjonene, vil begynne å slå sprekker igjen hvis de får en påminnelse om tapet.

Kanskje er det fordi nesten ingen visste at vi var gravide? De fleste kvinner venter til det er «trygt» å dele nyheten om det voksende livet i magen. Men hvis jeg ikke fortalte noen om babyen, hvordan forteller jeg det når den er borte? Fordi det er jo en lett samtale å ha. Sier du «Så, forrige uke var jeg gravid, men denne uken er jeg ikke det,» eller «Beklager for den rennende maskaraen, jeg mistet babyen min, den babyen du ikke visste noe om.».

Kanskje er det fordi akkurat nå har vi nesten konstante fysiske påminnelser om tapet, og vi takler ikke å se triste øyne, eller å høre «Å nei, så ufattelig trist» eller «Det var ikke meningen at det skulle skje» eller «Det var sikkert noe galt med det i utgangspunktet» eller «Du kan jo alltids prøve igjen». Kanskje er det fordi vi bare vil ha et sted som vi kan gå og late som. Forestille oss at vi ikke er knust, late som om vi er hele og perfekte; at vi ikke holder oss selv gående på pur vilje og sjokoladekjeks.

Kanskje er det fordi at i dagens samfunn er et faktisk «liv» fortsatt ikke blitt skapt, og derfor er vi redde for at vår baby «ikke gjelder». At vårt tap ikke er et ekte tap, at vår hjertesorg bare er noe vi finner på. Eller kanskje er det frykten for å bli beskyldt. At det et sted dypt i det mennesket vi akkurat fortalte det til, er det en tanke om at det er vår egen feil på en eller annen måte. Vi må ha gjort noe galt, eller i det minste ikke gjort alt riktig siden vi er der vi er.

Kanskje er det ikke noen av de tingene. Kanskje er det bare frykt. At det å si ordene høyt vil sende oss ut på den tynne isen igjen, for å så drukne oss i våre egne tårer. Eller en frykt om at det å snakke om det vil gjøre det enklere, og at den enkelheten betyr at vi glemmer. Ikke glemmer smerten eller sorgen, men glemmer babyen som forlot jorda før oss.

Kanskje er det fordi det bare suger noe helt forjævlig. Og det gjør vondt. Og fordi vi ikke kan si ordene uten å gråte. Og fordi vi kanskje er lei av å gråte, men føler oss skyldige hvis vi ikke gjør det. Det er en berg- og dalbane full av opp- og nedturer, som etterlater oss svimle og desorienterte.

Det er i de stille øyeblikkene at jeg vet, uansett om jeg snakker om det eller ikke, om jeg sier ordene høyt eller ikke, at jeg sakte men sikkert vil plukke opp bitene av det knuste hjertet mitt, og sette det sammen igjen. Hjertet vil ikke bli sømløst, det vil kanskje bli vanskelig å få bitene til å henge sammen, og det vil alltid være noen små mellomrom, men det er i disse små plassene at jeg vil passe på det livet som var en del av meg så altfor kort tid. Det er i disse små plassene at jeg vil plassere livslang mengde av håp og drømmer som ble formet på den korte tiden vi var sammen.

Det er i de stille øyeblikkene jeg hører det mest. Den svake knirkete lyden av hjerter som knuses. Det er på grunn av disse øyeblikkene jeg vet at stillheten må bli brutt. Jeg hadde en spontanabort, og det gjør vondt. Jeg setter sakte men sikkert sammen hjertet mitt igjen, og samtidig som jeg gjør det, minner jeg meg selv på at jeg ikke er alene. For man trenger ikke være alene i de stille øyeblikkene. Stillhet er egentlig det siste man trenger.

Å elske noen med angst

Mennesker med angst er ikke perfekte, men igjen, ingen er vel egentlig det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er på bølgelengde med hver eneste følelse jeg har i kroppen. Som føler alt med hele kroppen, og som ikke unnskylder meg for det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er sensitiv og empatisk. Og jeg kommer ikke bare til å være sensitiv med mitt eget hjerte, men også med ditt hjerte.

Jeg kommer til å være den type person som merker om du er anspent etter en lang dags arbeid. Som merker sinnet ditt, bare på måten du går gjennom rommet på. Som ser på kroppsspråket ditt og hører på talemåten din om noe er galt.

Mennesker med angst er sensitive og gamle sjeler. Vi har store hjerter. Og vi bruker all vår energi på å få forholdet til å fungere.

Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt, fordi jeg vet jeg noen ganger kan være mer enn en håndfull å håndtere. Jeg kommer aldri til å stenge deg ute, fordi det ligger ikke i min natur å stenge ute noen jeg er glad i, og jeg kommer alltid til å være ærlig med deg.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som har troen på deg med hele hjertet, og som elsker deg med hele sjela.

Jeg vet at jeg har litt bagasje. Jeg vet at jeg har problemer og at min mentale helse noen ganger kan dra forholdet og stemningen litt ned, men jeg stoler på at du ikke gir opp og går din vei.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som aldri kommer til å gå sin vei, så lenge du behandler meg med respekt. Du elsker noen som gir deg hele sitt hjerte hvis du slipper meg inn, som jeg slipper deg inn.

Du elsker noen som vil passe på deg når du har det vanskelig, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil holde rundt deg når stresset tar overhånd, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil kysse bort alle demonene dine, fordi jeg har brukt store deler av livet på å kjempe mot mine egne.

Du elsker noen som aldri kommer til å dømme deg for din mentale helse eller dine triggere, fordi jeg har levd med det selv såpass lenge.

Du elsker noen som aldri kommer til å le av dine problemer, eller som forteller deg at du overreagerer, fordi jeg har blitt ledd av mange ganger.

Du elsker noen som aldri kommer til å ta deg for gitt, fordi jeg vet hvor sjeldent det er å finne kjærlighet.

Og når du elsker noen med angst, så elsker du et fantastisk menneske. Så klart definerer ikke angsten hvem jeg er, og det burde ikke definere forholdet.

Men du skal vite en ting, angsten gjør meg ikke til et ødelagt menneske. Faktisk så er angsten grunnen til at jeg er så ekstremt sterk, og du burde prise deg lykkelig for å ha noen som meg.

timeout

Når man setter personlig rekord i antall ødelagte relasjoner i løpet av en natt på fylla, da er det på tide å ta seg en pause. Fra alt.

Jeg kommer ikke til å beklage at andre mennesker ikke kjenner meg godt nok til å håndtere min glede, min sorg eller meg generelt. Jeg er den jeg er, sånn er det bare. De som kjenner meg vet dette, og de er glade i meg uansett.

Nå er det pause. Fra alt. Livet, verden. Bare en pustepause.

Om: Fyllesex = voldtekt?

Advarsel om potensielt triggende innhold, les videre på eget ansvar. Og husk: NEI betyr NEI, uansett promille eller ei. 

Spørsmål fra leser:

En venninne av meg var på en fest, ble skikkelig full og hadde sex med en fyr. Hun har sagt hun ikke husker helt hva som som skjedde, og hun har oppført seg litt merkelig og tilbaketrukket i etterkant. Ble hun voldtatt? 

Først og fremst er jeg lei meg for at venninnen din hadde en sånn vanskelig opplevelse, og jeg er glad for at du vil hjelpe henne. Utifra det du forteller, så virker det som om hennes personlige grenser kanskje ble tråkket over. Før jeg forteller hva jeg mener med det, og hvordan du kan støtte henne, så vil jeg snakke litt om alkohol og samtykke. 

Når noen er så fulle at de ikke husker hva som skjedde dagen etter, så var de for fulle til å gi samtykke - altså, å helt ærlig og gledelig si "ja" til å ha sex. Når noen ikke gir samtykke, så er det seksuelt overgrep. Det hersker mye forvirring rundt akkurat det. For mange sitter med spørsmål som - er det ikke mange som har fyllesex? Hvordan kan du vite forskjellen på litt brisen og for full til å gi samtykke? Hvis begge var fulle, hvordan kan den ene forgripe seg på den andre? 

Det er noen detaljer folk glemmer når de stiller disse spørsmålene. Først og fremst, så er det en forskjell på å være brisen, og å være full. Så klart, hvis man er usikker, så er det best å vente til begge parter er edru. Men sånn generelt, hvis noen ikke greier å snakke skikkelig, snubler, er litt bortreist eller faktisk sover, så er vedkommende for full til å gi samtykke. I tillegg, så kan alkohol i egen kropp føre til at vi ikke helt greier å bedømme hvor fulle andre er.

Den triste realiteten er at noen (men langt ifra alle) mennesker bruker alkohol som voldtektsdop. Det betyr at noen enten prøver å skjenke en, eller å utse seg en ekstremt full person med intensjonen om å utnytte vedkommende til sitt eget beste. Det er dessverre vanlig at alkohol blir brukt til å senke dømmekraften, som gjør det lettere å krysse grenser. Å skjenke noen til det punktet at de er for fulle (talevansker, snubling, hukommelsestap) er shady, fordi det fører til at offeret skylder på andre som også var fulle når h*n ble utsatt for overgrepet. 

Når når du vet det, så vil du nok revurdere en del ting. Hører du noen gang mennesker tulle om å se etter den fulleste personen på festen, for å ta vedkommende med seg hjem, eller å skjenke noen så fulle at de kan ha sex? Det er overgrep. Få en slutt på det. Hva gjør du når du ser en angivelig edru eller mindre beruset person beføle eller gå avsted med en veldig full en? Fra nå av, ta ansvar - spør den fulle personen hvor vennene hans/hennes er, hvordan de kommer seg hjem, og fortell den mindre fulle personen at h*n ikke burde ta med seg vedkommende hjem (med mindre de faktisk er venner og har en avtale da, så klart). Forlater du noen gang vennene dine når de er overstadig beruset? Da er det isåfall på tide å innføre et nytt system. En av de eneste tingene som gir meg håp når det kommer til forebygging av seksuelle overgrep, er å bryte inn (altså å bryte inn når du ser noe som ser farlig ut, som får varsellampene dine til å blinke, selv om du ikke kjenner personen), og venner som passer på hverandre. Så snakk med vennene dine om hvordan dere passer på hverandre på fylla. 

Nå, la oss snakke om din venn. Det føles helt grusomt å ikke helt vite hva som skjedde, men å likevel vite at noe ikke helt stemmer. Når alkohol er involvert, så har folk en tendens til å skylde på seg selv. Begynn med å send en melding for å høre hvordan det går. Du kan fortelle at du har lagt merke til at hun har virket utenfor siden den kvelden, og at du lurer på om hun vil snakke om det. Du kan fortelle henne at hun ikke gjorde noe galt - den fyren burde ikke hatt sex med henne hvis hun var så full. Ferdig snakka. Hvis hun ikke vil kalle det en voldtekt, så kan du ikke tvinge henne til å gjøre det heller. Du kan fortelle henne at du tror henne, at hun ikke gjorde noe galt, og at det ikke er hennes feil. Og hvis hun velger å kalle det en voldtekt, så har hun rett, og du burde bekrefte det. Pass på at du ikke er alene om å hjelpe henne, fortsett å holde kontakten, gi henne en liste over steder hun kan få profesjonell hjelp som lege, advokat, psykolog osv. når hun er klar for det. 

Selv har jeg også vært i hennes situasjon, så jeg vet litt om hvordan hun har det. Og det er vanskelig. Personlig hadde jeg et behov for å finne ut av hva som faktisk skjedde, så jeg spurte vennene jeg var ute sammen med om detaljer fra kvelden. De var dessverre ikke i nærheten når det jeg tror (for jeg vet ikke enda) overgrepet skjedde. Det eneste jeg husker var at jeg sa "nei" hele kvelden og natta. Men, som tidligere voldtektsoffer har jeg dessverre en lei tendens til å gi opp, spesielt når det er mye alkohol inne i bildet. For når det er mye alkohol inne i bildet, så senkes dømmekraften, og man vet ikke forskjellen på rett og galt. Etter det jeg tror var et overgrep har jeg slitt med mye flashback fra den tidligere voldtekten, noe som forsterker min mistanke om at det overgrepet her faktisk skjedde. For flashbackene kom først, og det var derfor jeg begynte å spørre mine venner om detaljer. Jeg sitter med mye skyldfølelse og skam, og ting er generelt vanskelige å takle. Men heldigvis har jeg gode venner som støtter meg, og en flink psykolog som hjelper meg. 

i strupen på bygdedyret

Bygdedyret styres av Janteloven, som er et sett uskrevne regler (eller, i teorien ble de skrevet i en roman av Aksel Sandemose i 1933).

"Du skal ikke tro at du er noe, at du er like klok som oss, at du er klokere enn oss, at du er bedre enn oss, at du vet mer enn oss, at du er mer enn oss, at du duger til noe, at noen bryr seg om deg, at du kan lære oss noe." 

Lover og regler som påvirker hvordan innbyggere tenker, snakker og handler der, altså. 

Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Ikke vis følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt som er nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri. Glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene. Bygdedyret har ikke ett ansikt, det har mange.

Dyret er altså et mangehodet moraliserende vesen, som besitter "sannheten" om hva som er rett og galt, hva som er akseptert eller ikke. Det er samfunnets kollektive oppfatning av de sosiale reglene som gjelder, defineringen av "hvordan ting er her hos oss". Ethvert brudd på denne oppfatningen, vil sette bygdedyret i bevegelse. Og som på sitt verste, bidrar til å ødelegge andre mennesker og sitt eget samfunn. Som på sitt beste, verner om sine egne og bygda si. 

I bygdedyrets skygge finner du hersing, mobbing og trakassering - ofte satt i system. Subtile hersketeknikker, ensomhet og isolasjon. Utestenging og ryktespredning. Bygdedyrets vesen er nettverket av personer, relasjoner og makt - som virker sammen på en bestemt måte. Og den som har vært utsatt for bygdedyrets nådeløse handlinger, ord og blikk er sjelden upåvirket av det. De blir derimot brennmerket for livet.

Bygdefolk som har vært i kontakt med en psykiatrisk helsetjeneste tør ikke snakke åpent om følelsene sine. Mange er redde for å bli "kaffemat" for sambygdingene, i visshet om at feiltrinn eller særtrekk ved en person kan brennmerke slekta i både 2., 3. og 4. ledd. Frykten for å skille seg ut, ensom grubling, angsten for å ikke bli tilgitt, angeren over å ha kommet i bøddelrollen og skammen over å ha brutt de strenge reglene kan forårsake alvorlige psykiske problemer. Er det virkelig slik vi vil leve i 2017?

Ta for eksempel en sak fra Ulstein (link nederst). En jente anmeldte to gutter for overgrep i 2016. Politiet henla saken, og da tok bygdedyret over. Jenta endte opp som offer ikke bare for overgrep, men også for bygdedyret, og måtte flytte fra stedet. Dessverre finnes det mange slike eksempler på hva bygdedyrets handlinger har ført til, men langt ifra alle tør å være åpen om det. 

Personlig synes jeg det er litt rart at så mange mennesker forholder seg passiv til bygdedyrets uvesen og skader. At ikke flere reagerer på det som skjer, står opp for de som blir rammet, eller tar til motmæle. Men isteden holder kjeft og aksepterer at sambygdinger fryser ut og ødelegger for andre. Men bygdedyret er vanskelig å komme til livs. Fordi små bygdesamfunn kan fort gå opp i liminga.

Den sosiale konstruksjonen er sterk i sine sammenføyninger, nedarvet gjennom generasjoner. Det sikrer stabilitet og trygghet i små samfunn, det sikrer at innbyggerne kjenner sin plass i forhold til hverandre. At makt og posisjoner og innflytelse holdes under kontroll. Så når det da er noen som faktisk tar til motmæle - utfordres de mørke kreftene. Ikke nødvendigvis av ondskap, men på grunn av frykt og uvitenhet. De vet hva de har, men ikke hva de får. Endring kan være farlig, vet du. 

Samfunnsansvar. Det er det det handler om, ikke kun det å vise mot eller å være rebelsk. Men samfunnsansvar. Og nå kan man jo tenke seg litt om - hvilket bygdesamfunn man ønsker å leve i. For hver enkelt har et ansvar, og alle kjenner vi et bygdedyr. 

 

Link til leserinnlegg skrevet av "ulsteinjenta" på Sunnmørsposten

"j*vla narsissist"

Dette innlegget kan gå under den usynlige kategorien «åpent brev til: ?», for det er et brev. Eller et slags oppgjør med meninger og oppfatninger om meg enkelte mennesker tydeligvis sitter inne med.

Overskriften er en slags irriterende gjenganger. Problemet er jo bare at en narsissist kjennetegnes som å være en selvopptatt jævel, som manipulerer og kontrollerer menneskene rundt seg for å få alt til å gå SIN vei. En narsissist har ekstremt høyt og forsterket selvbilde, tror at h*n selv er bedre enn alle andre. En narsissist kan sammenlignes med en psykopat, som for øvrig også er en betegnelse som har vært brukt om meg i enkelte sammenhenger.

Så ?

Jeg har blitt beskyldt for å være selvopptatt.

Fair enough. Men som regel kommer det i en tid hvor jeg har mye angst, flashbacks og generelt en dårlig periode. I slike perioder har jeg mer enn nok med meg selv, og har lite energi til å tenke på eller kommunisere med andre mennesker. Jeg har blitt kalt selvopptatt fordi jeg ikke bryr meg om andre som også har det vanskelig samtidig som meg. At jeg ikke spør om hvordan det går, eller er den hobbypsykologen jeg bruker å være. Jeg greier det ikke. Når angsten står og skriker til meg at jeg fortjener å dø, og jeg ikke vet opp ned på mitt eget liv, så er det ikke rimelig å forvente at jeg skal løse andres problemer.

Jeg har blitt beskyldt for å være konfliktsky.

Ja. Jeg er konfliktsky. Jeg hater konflikter, rett og slett fordi jeg har vært en del av/vært vitne til for mange konflikter i mitt liv. Inkludert konfliktene jeg har med angsten og PTSD?en hver bidige dag i mitt eget hode. Når det oppstår en konflikt, eller når noen prøver å starte en konflikt med meg, skygger jeg heller banen. Det kan hende det oppleves som feighet, men hadde du levd med PTSD hadde du også innsett hvor lite feig jeg egentlig er.

Jeg har blitt beskyldt for å være psykopat.

Vel, jeg forstår faktisk ikke helt den. Men en psykopat har mange likhetstrekk med en narsissist, og både jeg og de nærmeste vennene mine vet godt at jeg er den rake motsetningen. Den eneste grunnen jeg tror kan ligge bak, er at personene som brukte ordet ikke er vant til omsorg og kjærlighet.

Jeg har blitt beskyldt for å spille offerrollen.

Dette er en av de tingene som faktisk sårer og gjør meg mest irritert. Jeg har aldri, og kommer aldri til, å sette meg selv i offerrollen. Fortiden min er en del av meg, men jeg er ikke fortiden. Det som har skjedd, det har skjedd. Jeg er den som må leve med konsekvensene av det som skjedde, og dessverre kan det også i noen perioder gå utover mine nærmeste. La fortiden være, det er nåtid og fremtid som betyr noe.

 

Til slutt,

Dette innlegget ble trigget av en konflikt/diskusjon/et personangrep/whatever som involverte noen av mine nærmeste. Jeg, som det konfliktsky mennesket jeg er, tok imot alt som ble sagt og forlot rommet gråtende. Det ble påpekt at jeg har en tendens til å bare gå når enkelte temaer kommer opp, og det kan jeg mer enn gjerne innrømme er sant. Men det skyldes at disse temaene er vanskelige for meg å snakke om i det store og hele, jeg greier så vidt å tenke på de uten at det trigger reaksjoner jeg prøver å unngå. Jeg vil ikke ha panikkanfall. Jeg vil ikke ha angst. Jeg vil ikke ha flashbacks. Jeg vil ikke at relasjonene mine skal bli ødelagte på grunn av fortiden min.

Jeg har uheldigvis ikke vært hos psykologen på nesten to måneder, på grunn av ferier og andre ting. Og jeg begynner å merke at jeg er sliten, fordi spesielt den siste uken har inneholdt mye angst. Jeg har også vært såpass langt nede, og hatt så kraftig angstanfall en gang den siste uken, at jeg nesten ønsket å ta mitt eget liv. Men, takket være noen uvitende venner og medisiner jeg har mot angst, så gikk det bra.

Det er viktig for meg å påpeke at det generelt går bra. Jeg har det fint. Jeg har bare en vanskelig periode, og er litt sliten og forvirret. Men det går bra, så lenge jeg slipper flere situasjoner som i dag.

 

Hvis du sitter igjen som et spørsmålstegn nå, anbefaler jeg deg å lese disse innleggene:

Om PTSD'en (link)
Spørsmål og svar om angst (link)
Hvordan støtte et overgrepsoffer (link)
Til mine nære og kjære (link)

 

Q & A: Angst

Angsten er komplisert, og enda mer komplisert å snakke om. Hvert individs personlige angst er ulik. Jeg er sikker på at alle har varierende grad av angst hver dag. Men i noen tilfeller, som med min, så kan det bli veldig ekstremt og lede til panikkanfall og dager hvor det påvirker min evne til å fungere normalt. Det er hardt. Det er rart. Det er flaut, forvirrende og ukomfortabelt. 

Det er alt de sier det er, og det er ingenting av det i det hele tatt. Med denne lille introduksjonen av angsten, så tenkte jeg å svare på noen spørsmål som jeg har fått en del ganger. Husk at jeg ikke er noen ekspert, jeg deler bare personlige erfaringer i håp om at det ikke bare hjelper meg, men kanskje noen andre også. 

Hva er angst?
Dette er nok det spørsmålet som er vanskeligst for meg å svare på, men som er det viktigste å forstå. Svaret varierer nok fra person til person. Ingen angst er lik, men jeg tror alle har noen fellesnevnere. Angsten min er egentlig vanskelig å definere, siden min er linket til min PTSD. Men enklest mulig forklart, så er den frykt, bekymringer, ukomfortabelhet og tristhet som ligger i underbevisstheten, som manifesterer seg i en form som påvirker den mentale helsen og fysiske kroppen min. 

Hva føles angsten din ut som? 
Du vet, det morsomme er at det er en stund siden jeg har hatt skikkelig angst, men plutselig ut av ingenting, så var den der ukomfortable følelsen der igjen. Så regelmessig kommer den. 

Angsten min kommer som regel i følge med et panikkanfall, så jeg kan egentlig ikke forklare den ene uten den andre. Og sist jeg hadde det, så kjente jeg angsten begynte å stige i brystet. For det er som regel der den starter. I midten av brystet, langt inne, omtrent der hjertet er. Den nærmeste sammenligningen jeg tror jeg kan dra, er hvordan jeg ser for meg en slags komprimert kjernereaksjon føles som. I dypet av brystet så er det en slags tetthet, det i en miks med følelser fra underbevisstheten jeg ikke visste bygde seg opp, prøver iherdig å forlate kroppen min, men som ikke finner en utvei. Det er fanget, så det begynner å infisere kroppen og hodet istedenfor. Dens tilstedeværelse er standhaftig. Det føles som om jeg har en elefant på brystet, uten noe til å hjelpe meg å puste. Lungene mine sliter med å jobbe. Følelsen bygger seg opp, vekten blir tyngre, panikken stiger. Plutselig får jeg ikke nok luft, pusten min blir kortere og svakere ettersom vekten utvider seg. Så skjer eksplosjonen, hjernen registrerer hva som skjer og panikken setter inn. På dette tidspunktet, og det selv om jeg har opplevd det mange ganger før, så er frykten så stor at jeg begynner å hyperventilere, og panikkanfallet kommer. 

Hvordan ser panikkanfallet ditt ut?
Det lette svaret: et sabla rot. 

Det vanskelige svaret: En hel haug med korte stressa åndedrag. En del tårer. Mest sannsynlig ser jeg ut som et redd eller såret lite barn. Merkelig nok er det vanskelig å huske følelsene du hadde under et panikkanfall, i etterkant. Mine panikkanfall varer som regel fra 5 til 30 minutter, og på den tiden så krever det alt av energi for å prøve å roe meg selv, få kontroll på pust og kropp. Men jeg føler meg ofte bedre etter alt er over. 

Hva er det som hjelper når du har angstanfall? 
Dette svaret er jeg enda på leting etter selv. Hver gang det skjer, så virker svaret å være nærmere, men det er vanskelig å si eksakt hva noen trenger når de har et panikkanfall. Det viktigste jeg forteller at folk skal huske, er at personen som har et panikkanfall vanligvis ikke tenker logisk, eller tenker i det hele tatt, og at de da ikke vet hva de trenger. Og noen ganger kan faktisk det å bli stilt spørsmålet "hva trenger du, hvordan kan jeg hjelpe?" midt i et anfall gjøre alt mye skumlere. For meg, så blir jeg bare mer stresset, for i tillegg til å roe meg selv ned, så må jeg også finne ut hvordan jeg kan gjøre det lettere for den personen som prøver å hjelpe meg. 

Men for meg personlig har jeg funnet en ting som fungerer; å bli holdt rundt, samtidig som personen forteller meg at jeg skal ta et dypt pust inn, holde det, og så puste ut. Jeg vet at ikke alle har noen til å holde rundt seg, og det er ikke alltid jeg har noen i nærheten heller, så da (hvis jeg rekker det før panikken slår inn) ringer jeg til en venn, selv om jeg ikke føler det kommer til å hjelpe, eller at personen kommer til å si de riktige tingene. Men jeg tror at det ha noen i nærheten har vært den største hjelpen for meg så langt. 

Jeg vet at det er vanskelig å være støtte for noen som har angst og panikkanfall, men vi med angst må huske at de som tilbyr seg å hjelpe, ikke gjør det fordi de føler de må. De vil genuint hjelpe.

Har du virkelig dager der du ikke fungerer normalt?
Ja. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men ja. Dette er kanskje den delen jeg strever mest med, fordi jeg vet hvordan mange oppfatter det. Det virker som en unnskyldning. Men det er faktisk ikke tilfellet. Noen dager er faktisk angsten så ødeleggende. Jeg kan føle elefanten gjør seg klar til å sette seg på brystet mitt. Det er de dagene hvor jeg har måttet avlyse planer, avtaler og gått glipp av ting, fordi angsten er for mye. Det er så vanskelig å prøve å forklare til noen, og jeg kan fortelle deg at forklaringen/grunnen ikke er særlig respektert hos folk. Det handler om vår forståelse av angst, og hvordan den manifesterer seg. Noen mennesker har dager hvor den overtar alt. 

Hva gjør du for å "bli frisk"?
Jeg går til psykolog.

I tillegg finner jeg mye trøst i å skrive om det. Å skrive om panikkanfallene og følelser og tanker har gjort at jeg forstår prosessen bedre. Det gjør det ikke lettere å håndtere, men det hjelper. 

 

Til alle dere som har angst, jeg vil at dere skal vite at jeg er her for deg. Jeg er en støtte for deg, du er perfekt. Ta kontakt. Du er elsket. Vi vil finne ut av dette sammen. 

Selvhat og nestekjærlighet

 

 

ADVARSEL: Dette innlegget kan for noen ha støtende innhold. Hver enkelt leser videre på eget ansvar.

 

 

Klokka er 03.14.

Det er fem timer siden jeg la meg for å sove. Men istedenfor å sove har jeg ufrivillig brukt timene på å tenke. Det er tanker om ensomhet, om hvordan jeg hater meg selv, om hvorfor jeg aldri føler meg bra nok. Alt har en sammenheng.

For jeg lærte tidlig at det motsatte kjønn som oftest kun er ute etter en ting. Sex. Jeg lærte også tidlig at sex er noe man forbinder med kjærlighet, omsorg og ikke minst tillit. Noen år senere brøt noen den tilliten, brukte kjærligheten som unnskyldning, latet som han var omsorgsfull og voldtok meg. Men han var jo glad i meg, sa han.

Det tok en god stund før jeg følte meg komfortabel med å dele seng med en annen mann igjen. Før noen kunne ta på meg. Før jeg ga meg selv tillatelse til å føle noe igjen, eller for å gi noen tillit. Veggene mine var høye, og det skulle sterk og langvarig, gjensidig tillit og kjærlighet til før jeg skulle ha sex igjen. Trodde jeg.

Alkohol.

Veggene måtte opp igjen.

Så dukket det opp problemer. Menn er egentlig smarte dyr. Eller, de er i hvert fall smarte når det kommer til å få det som de vil. De gir inntrykk av at de er interesserte. Får deg interessert i dem. Behandler deg så bra at du nesten blir forelsket. Sånn at de får tilliten din. At du justerer ned veggene dine. Noen venter til du er forelsket, andre venter til du f.eks. er litt beruset og ikke like streng på prinsippene dine. Men du sier ja, du vil, fordi du har tillit og følelser.

Så skjer det. Frivillig.

Og i dagene og ukene etterpå oppfører de seg annerledes. Som gjør at du sitter igjen med en følelse av å ikke helt vite hva som skjer. Kanskje føler du deg forlatt, ensom, ikke bra nok, at du har gjort noe feil.

Det er disse tankene jeg har hatt svirrende rundt i hodet den siste tiden. At jeg ikke er bra nok, at jeg har gjort noe feil. Den eneste feilen fornuften forteller meg at jeg har gjort, er at jeg justerte ned høyden på veggene. At jeg begynte å føle. At jeg lot noen få tillit. Igjen. Og det gjør like vondt å ta feil hver gang.

Noen spurte meg en gang om jeg ikke lærte noe av voldtekten, siden jeg "gjør samme feilen fortsatt". Det eneste jeg lærte var å hate meg selv. Og det å skylde på meg selv når noen andre forlater meg, eller behandler meg dårlig. For det er jo på en måte min feil. Jeg tillater det jo. Men hvordan kan jeg unngå det? Jeg kan ikke slutte å bli kjent med nye mennesker. Jeg kan ikke gi opp håpet om at selv en skadet sjel om meg fortjener kjærlighet og omsorg. Jeg kan ikke stenge av følelsene mine, eller ikke vise andre mennesker tillit. Det går ikke.

 

Jeg er født og oppdratt til å være et menneske som viser omsorg, som lytter, som viser og gir tillit, som gjør mot andre det jeg vil de skal gjøre mot meg, uansett hvem den andre parten er. Jeg er en av de gode, jeg har bare vært litt uheldig, og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det.

frykten for å bli forlatt

Bestevennen. Crushet. Venner. Familien (hvis de hadde noe valg). 

Fordi den ene tingen jeg ikke har valgt selv, prøver å overbevise meg om at jeg kan defineres med ett ord. Angst. 

Det er en feil melding. 

Et tonefall jeg ikke mente å bruke i en samtale.  

Enda en kveld ute som jeg såvidt husker noe fra fordi jeg drakk for mye. 

En samtale der jeg tror jeg fortalte for mye. 

En ubesvart melding som gjør at tankespinnet begynner. 

Et anrop som går til mobilsvar.

En melding nummer 2 for å klarere.

Bare å håpe at de svarer.

Selv om jeg egentlig vet at jeg burde ventet.

Det er å se på bestevennen jeg har hatt i over et tiår, og tvile på h*n. 

Ikke fordi h*n har gjort noe, men for noe jeg ikke en gang har gjort enda. 

Usikkerhet. Spørsmål. Analysering. Overtenking. 

Det er å vente på at noen skal forlate meg. 

Det er å ødelegge noe før det i det hele tatt har begynt. 

Det er avskjed uten ord som blir til en forventning. 

Det er nettene hvor jeg ligger å vrir meg uten å få sove. 

Det er å ikke høre fra noen på en stund, og tro at de er sinte. 

Selv om de i realiteten ikke har grunn til å være det. 

Det er en beklagelse du ikke trenger å gi, men som du likevel føler du må gi. 

Bare for å lette på tankespinnet. 

Folk spør om fiender, og den eneste du vet om er deg selv. 

Fanget i ditt eget hode som holder deg fengslet. 

Å skyve unna folk som jeg vil skal bli. 

Men du vil ikke bry dem med et problem som angår bare deg. 

Det er ønsket og behovet om å øre ordene "Det kommer til å gå bra".

Den boosten i selvtilliten som vil forandre alt. 

Jeg skammer meg over å måtte spørre. 

Men jeg vil bare høre at de ikke forlater meg. 

Fordi når hjernen lurer meg, og forteller meg at alle jeg bryr meg om kommer til å forlate meg, så vil jeg ikke tro på det. 

Men en del av meg gjør det.

Jeg valgte ikke angsten, så hvorfor skulle noen velge meg?

Det er stemmen som går på repeat. 

Og jeg vil ikke virke klengete, men jeg gjør det. 

Jeg bryr meg for mye og tenker for lite.

Jeg elsker for hardt, men alt med meg er for mykt. 

Jeg prøver og overkompenserer bare for å gi dem en grunn til å bli værende. 

Men jeg tror ikke på at de velger å bli fordi de selv vil. 

Fordi jeg ikke er så grusom og uutholdelig og vanskelig å elske som jeg tror jeg er. 

Angsten prøver bare å lure meg til å tro at jeg er alt det. 

 

Men hvis jeg ser meg rundt, og tenker meg om, så har ikke menneskene jeg er så glad i forlatt meg. De er her enda. 

det angstfylte hjertet

Til mitt angstfylte hjerte... 

Jeg vet at det er skremmende å føle på at du ikke kan kontrollere følelsene dine, at du er redd for at selv en liten forandring fra det "normale" vil rive deg i stykker, bryte deg ned og få deg til å føle deg "gal". Jeg vet hvor vanskelig det er for deg å gi slipp på noe eller noen. Jeg er uendelig lei meg for at du føler at ingen noen gang vil ha deg og angsten, at du føler deg utilstrekkelig og vanskelig å elske. Jeg vet du er redd for å vise noen hvem du egentlig er, å åpne deg opp og fortelle hvordan du egentlig har det. Unnskyld.

Til mitt angstfylte hjerte...

Jeg vet hvor utmattende det er å gå gjennom en hel dag, rastløs fordi du ikke fikk sove natten i forveien. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å skru av tankene og å nyte stillheten. Jeg er lei meg for alle hodepinene, brystsmertene og den nervøse svettingen. Jeg er lei meg for alle legebesøkene, magesmertene og tårene du har felt. Jeg vet hvor skremmende det er å ha et panikkanfall, hvor du føler at du kanskje ikke overlever det, å sitte skjelvende på gulvet, hyperventilerende med et galopperende hjerte. Jeg kjenner til følelsen av konstant, ødeleggende frykt. Unnskyld.

Til mitt angstfylte hjerte...

Unnskyld. Jeg er lei meg for at vennene dine føler de går på eggeskall når de snakker med deg, at de er redde for å si noe feil som trigger en spiral ned i angst og bekymringer. Jeg er lei meg for at familien din ikke forstår hvordan selv den minste ting kan gjøre deg redd, overveldet og ute av kontroll. Jeg vet du føler deg ensom, og at ingen forstår hvordan du har det. Jeg vet at du føler deg som en byrde, og som en konstant bekymring for venner og familie. Jeg vet at du føler det er for flaut å forklare hvorfor du er bekymret, har angst eller er redd, fordi du vet hvor latterlig det høres ut. Jeg vet at du overanalyserer hver eneste samtale du har, fordi du er redd for at du sa eller gjorde noe feil. Jeg vet at du stadig trenger bekreftelser. At du trenger å høre "Det er helt greit", "Det er ikke din feil" og "Jeg er her for deg", men at å høre disse tingene får deg til å føle deg bedre en liten stund, før du stuper ned i havet av tvil, hvor du drukner i usikkerhet og bekymring. Jeg vet at du tenker at alt er din feil. Unnskyld.

Til mitt angstfylte hjerte... 

Jeg ser frem til den dagen du føler deg bedre. Jeg vet at angsten ikke definerer hvem du er. Du er mer enn dine bekymringer, du er sterkere enn dine største frykter og du vil overleve hvert eneste panikkanfall, akkurat som du har gjort frem til nå. Jeg tror universet har mer på planen for deg enn det her. Jeg vet at du har mennesker som elsker deg og støtter deg. Jeg vet at du prøver.

 Åh, angstfylte hjerte.. Jeg vil så gjerne fortelle deg og hjelpe deg med å være modig, være sterk og viktigst av alt - vær trygg og rolig. 

"Privatist? Lett utvei det, da"

Kjære deg som mente at det å ta hele VGS som privatist var en lett utvei. 

Først og fremst vil jeg bare forklare deg hvorfor jeg i det hele tatt er privatist, for så å forklare deg hvor feil du faktisk tar. 

Jeg har sosialangst, (eller agorafobi som det heter på fagspråket), noe som gjør det vanskelig for meg å være tilstede i et normalt klasserom på en vanlig skole. Etter ungdomsskolen prøvde jeg å gå på vanlig videregående, den første gangen droppet jeg ut første dagen. Den neste gangen greide jeg såvidt å fullføre et helt skoleår, men fikk standpunktkarakter i kun to fag. Jeg skjønte at jeg aldri kom til å få meg en utdanning på denne måten, og begynte derfor å lete etter andre alternativer. 

NKI Nettstudier, som jeg er student hos, var det beste alternativet for meg. De har en veldig oversiktlig nettskole med gode lærere, og et godt læringsmiljø. Du kan selv velge om du vil samarbeide med andre elever, eller om du vil jobbe alene. Jeg jobber for det meste alene, for det er da jeg føler oppgavene blir best.
På nettskolen ligger alt stoffet du skal gjennom i alle fag. Det er "innsendingsoppgaver" etter hvert tema, som en slags eksamen etter hvert kapittel for å bevise hva du har lært. Disse innsendingene ser læreren din i det aktuelle faget gjennom, skriver på eventuelle kommentarer om hva du mangler/har gjort bra, og gir deg en karakter. Akkurat som på en vanlig skole.

Forskjellen mellom nettbasert studie og en vanlig skole, er at DU har ansvaret for hva du lærer. Du må lage studieplan, hva du skal gjøre når, hvor mye du skal gjøre, hvilke ting du må lese, hva du må øve på og sørge for at alt blir gjort. Du må gjøre alt arbeidet selv, det er ingen gruppearbeid eller en lærer som står å snakker om stoffet i flere timer. Det krever enorme mengder motivasjon, og at du er strukturert. For etter at alle innsendingene i alle fag er gjennomførte og bestått, så er du ikke ferdig. Ja, du får en slags standpunktkarakter i faget, men den er ikke gyldig på et vitnemål. For å kunne få en gyldig standpunktkarakter må du også opp til privatisteksamen - i samtlige fag. 

Skjønner du enda ikke hvor hardt det faktisk er å være privatist?

Jeg har akkurat startet på Vg3 påbygging til studiekompetanse. Hvis jeg legger sammen alle standpunktkarakterene fra Vg2, og de karakterene jeg har fått til nå på Vg3, har jeg et snitt på 5,6

"Det er jo bra" tenker kanskje du, mens andre tenker "slutt å skryt, det er jo lett å være privatist". Nei, å få et såpass høyt snitt er ikke lett. Frem til nå har det blitt mange søvnløse netter, avlyste avtaler, stress og bekymringer fordi jeg ikke alltid forstår hva jeg leser. Stoffet er ofte tungt og langt, noe som gjør det enda vanskeligere. Jeg hadde så klart ikke trengt å jobbe så hardt, og heller gått for å få "helt OK" karakterer, men hva er vel vitsen med det? Jeg jobber så mye og så hardt som jeg gjør, for å få gode karakterer. Slik at jeg på sikt kan velge fritt mellom studier på høyere utdanning. Jeg gir meg selv flere muligheter. 

Og litt fordi jeg vil gi fingeren til alle som ikke trodde jeg kom til å fullføre. 

Men samtidig skammer jeg meg over de gode karakterene jeg får. Og jeg skammer meg fordi jeg er stolt av meg selv. Jeg føler jeg ikke kan dele stoltheten med resten av verden, fordi samfunnet egentlig ikke aksepterer at noen er stolte over seg selv. Den forbanna Janteloven ødelegger stoltheten min, men booster motivasjonen min.

Iløpet av det neste året skal jeg ha 14 privatisteksamener. I 14 fag. Noe som vil si at jeg må forberede meg og lese 14 forskjellige fagbøker, og huske det meste som står. Og tro meg, jeg har ingen klisterhjerne. Men jeg kommer til å bestå, fordi det er det jeg jobber for. 

 

Når du ikke blir tatt på alvor

Mange av oss som har psykiske lidelser har på et eller annet tidspunkt kjent på følelsen av å ikke bli tatt seriøst, eller å bli tatt på alvor. Etter å ha vært åpen om mine psykiske lidelser en stund, så har jeg også fått flere tilbakemeldinger hvor lesere takker meg for at jeg er åpen, og sier at de ikke føler seg så ensomme om problemene lengre.

Men hva skal man egentlig gjøre i en situasjon hvor man ikke føler at man blir tatt seriøst? Selv om hvert tilfelle og hvert menneske er unikt og komplisert på sin måte, så kommer her noen råd:

  1. Ha kunnskap om lidelsen eller sykdommen din. Hvis du ikke vet hva diagnosen din er, eller synes diagnosen din er forvirrende, finn i det minste ut hva symptomene er.
    Fordi: Når du går gjennom en krise, (og med krise mener jeg situasjoner hvor lidelsen din tar kontroll over deg) så kan det være vanskelig å vite hva man skal tenke. Grunnen til at noen ikke kan «prate deg» ut av krisen din, er fordi du mest sannsynlig ikke greier å tenke særlig klart i disse øyeblikkene. Rent nevrologisk sett, så begynner hjernen din å jobbe annerledes med å øke eller senke aktiviteten i noen områder, som gjør at du føler og tenker på en annen måte enn normalt. På grunn av dette, så kan du av og til glemme hva som var grunnen til at du oppførte deg slik du gjorde, eller hva som var motivasjonen bak en oppførsel. Du kan fokusere på et symptom, samtidig som du overser noen andre, fordi det ene symptomet er mer tydelig hos deg. Noen kan du føle at du ikke greier å forklare hva du føler eller tenker i en krise fordi det er litt tåkete, og når du da får spørsmål fra noen som prøver å forstå hva du går gjennom, så greier du ikke å forklare nøyaktig hva som foregår.
    Mitt tips er at når du går gjennom en krise, prøv å vær bevisst på følelsene dine og oppførselen din, og hold styr på dem ved enten å tegne, skrive eller gjøre taleopptak, eller å snakke med noen som senere kan hjelpe deg å huske hva du gikk gjennom.
     
  2. Fortell det til noen du tror kommer til å forstå...
    Hvis du er et «velfungerende» menneske med en psykisk lidelse, så er sjansene store for at menneskene rundt deg ikke aner hva du går gjennom. To tilbakemeldinger jeg f.eks. har fått tidligere er «jeg kan føle at jeg holder på å dø på innsiden i løpet av dagen», og «disse ?velfungerende? menneskene er ikke velfungerende fordi de vil lure andre, men fordi de vil være produktive og være en del av samfunnet». Så mange mennesker er i det figurative skapet for de psykiske lidelser. Hver enkelt har sin egen grunn for å være der. Enten det er fordi andre er avhengig av dem, om det er et slags stigma innad i familien eller i samfunnet som spiller en sterk rolle, eller at de rett og slett ikke har noen form for hjelp tilgjengelig. Uansett er det å ha en (eller flere) psykiske lidelse(r) ensomt.
    Når du kjemper mot demoner som inntar hverdagen din, så kjemper du mot demoner som inntar DIN hverdag og DITT liv, og derfor kan det virke som at ingen andre forstår dem. Men av og til handler det mindre om å kjempe mot demonene for deg selv, og mer om å være med deg når du kjemper mot dem.
     
  3. ?men ikke forvent at alle forstår.
    Stigmaet rundt «de psykisk syke» er ekte. Uheldigvis er ekstremt mange mennesker uvitende når det handler om mentale lidelser. Med mennesker som fritt bruker psykologiske uttrykk for hverdagslige følelser, som å bytte ut tristhet med depresjon, frykt med panikk, lykke med mani, og å stemple alle psykisk syke som «gale», så har vi fortsatt en lang vei å gå. Heldigvis øker bevisstheten rundt mental helse, som igjen gjør at kommende generasjoner får en mer empatisk verden enn den vi lever i i dag. Så, du møter kanskje mange mennesker som undervurderer problemene dine, eller som til og med presser deg til å forandre situasjonen du er i. Flesteparten av disse situasjonene oppstår og skyldes mangel på kunnskap, eller noen ganger frykt for å ikke vite hva de kan gjøre for å hjelpe deg.
    Uansett, hvis personen som ikke forstår er viktig i livet ditt, ta deg tid til å faktisk forklare hva som foregår, hva du forventer av vedkommende og hvordan de kan hjelpe.
     
  4. Vit at de som jobber innenfor psykiatrien også er mennesker.
    Enten du er enig eller uenig om hvordan ting skal være, så er det en ting som er helt sikkert: ingen behandler, enten det er psykolog eller noe annet, er ekspert på hver eneste psykisk lidelse som finnes. Hver lidelse og diagnose er så kompleks på sin egen måte at det tar flere år å virkelig forstå hvordan de fungerer, og hvilken behandling som fungerer best. Prøv å finn en profesjonell som spesialiserer seg på den lidelsen/diagnosen du har, og hvis du er usikker på en profesjonell, spør gjerne om personen har erfaring med å behandle nettopp din lidelse/diagnose.

 

Til slutt vil jeg gjerne legge til at det er viktig å være snill med hverandre. For her er vi, alle «velfungerende» mennesker med psykiske lidelser som ingen vet at sliter. Hvor mange av oss finnes egentlig? Det synes å være flere enn man skulle tro; flere enn vi noen gang hadde tenkt over. Bare en fin gest, et smil, en bekreftelse på at vi blir sett betyr mye for oss, det betyr også mye for oss å vite at en fremmed er likere oss selv enn vi kanskje trodde.

når lavmålet når nye høyder

"Man sparker ikke noen som allerede ligger nede" sa en gang en vis mann. Enkelte må ha misforstått, og tenkt at det er da man heller må fortsette å slå.

For det er sånn det føles. Når enkelte mennesker synker ned på et slikt nivå, at de tenker det er greit å sende meldinger som "du fortjente å bli voldtatt", "se på de bildene du legger ut da, du ber jo om det", "det skjedde tydeligvis ikke mange nok ganger siden du greier å snakke om det".

Slike meldinger får jeg. Fra mennesker jeg vet hvem er, og noen fremmede. Fra disse kontrollerende psykopatene som ikke har egne liv. Eller som jobber innenfor yrker de ikke egner seg i. Taperne.

En av dem er ivrigere enn andre, og drøyere. Jeg svarer aldri, men åpner og blokkerer. Så fort jeg har blokkert lager han seg ny konto. Og hvordan vet jeg at det er en han? Fordi han har sendt bilde av kjønnsorganet sitt. Som mange gjør nå til dags. På bildet var også teksten "kom hit skal jeg voldta deg på nytt, og fullføre det han andre ikke greide".

Jeg har ikke anmeldt noen - enda. Rett og slett fordi jeg ikke stoler på politiet etter tidligere hendelser. Og fordi jeg vil ikke oppføre meg og fremstille meg selv som noe offer, selv om det egentlig er det jeg er. Men jeg vet hvem han er og hvor han jobber, og jeg vet at han leser det jeg legger ut på bloggen. Og at det er her han har funnet ut det med overgrepene.

Det koster en hel del å være åpen om fortiden og nåtiden sin i det offentlige rom. Det har jeg hele tiden vært klar over, og nettopp av den grunn har jeg også vært veldig selektiv når det kommer til hva jeg deler. For jeg deler ikke alt. Det som blir lagt ut her, er kanskje 27% av hvem jeg er og hva livet mitt består av. Jeg snakker aldri om menneskene i livet mitt, jeg nevner aldri noen med navn, og jeg deler heller bilder eller ting om gode dager. Dette for å skåne mitt eget privatliv, og menneskene rundt meg.

Når det er sagt, så synes jeg likevel ikke at det er rettferdig å bli trakassert fordi jeg er åpen om fortiden min. Jeg fortjener ikke å bli trakassert bare fordi jeg har vært ute for verre tidligere. Det er ikke sånn det fungerer. Trakassering er ikke greit uansett.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, så har meldingene den siste tiden begynt å gå inn på meg. Det er kanskje ikke smart å skrive det, i og med at en av dem leser bloggen tenker kanskje du. Vel, nå tør jeg det. Jeg har fått nok. For hver nye melding de sender, jo mer av hvem de er og hva de skriver blir eksponert. Og hvis det skulle skje at jeg da begynner å få trusler, så har jeg også rådført meg med politiet om hva jeg skal gjøre (det til tross for null tillit til dem). For det kan faktisk ikke fortsette som det gjør nå.

Menneskene rundt meg ble overrasket når de fikk høre om meldingene jeg mottar. Og synes det nesten var litt rart at de ikke hadde sett en reaksjon i meg. Sannheten er at jeg er vant til å få drittkommentarer. Det er ikke noe nytt for meg, det går riktignok likevel innpå meg, men ikke på samme måte som før. Etter mange år har jeg sluttet å vise følelser, og har heller masken på 24/7. Jeg later heller som at alt er greit, heller enn å vise svakheter. Og det fungerer, til en viss grad. For noen ganger faller masken av, og alt jeg har mottatt av meldinger og samlet opp over tid i en demning, det brister. Som det selvfølgelig må gjøre. Men når demningen brister viser jeg ikke det til verden. Ikke før nå. For nå er det nok.

Nå har jeg mistet nattesøvnen. Jeg er redd for når neste melding kommer, og hva den kommer til å inneholde. Jeg går rundt med en konstant frykt og angst i kroppen. Og føler at verden kan rase sammen når som helst. Angsten slipper ikke taket, selv om jeg prøver å fortrenge den for å kunne leve normalt.

"Hvorfor gidder du lese meldingene du får? Hvorfor blokkerer du ikke personen? Hvorfor gidder du ta deg bryet med å svare?"

Jo, det skal jeg si deg. Det er fordi tingene som har kommet tidligere har vært FOR personlige. Tingene som kommer den dag idag er personlige. Det går på meg og min fortid. Hvordan skal jeg greie å IKKE bry meg? Jeg forstår at mange ikke har verken tålmodighet eller forståelse for å høre på hva jeg har å si i denne sammenhengen, og det er helt greit. Noen mener kanskje også at jeg "kan for det selv" på mange måter, men hvordan skal det hjelpe meg? Hvordan beskytter det meg?

Det siste døgnet har vært et helvete. Mennesker som støtter meg gjennom tykt og tynt har begynt å gå lei. De skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjør noe for å stoppe det som skjer. Jeg har prøvd, og jeg prøver nå å finne andre løsninger som er mer konsekvente og alvorlige for de det gjelder. Men hvis jeg da skulle ta det steget, så er jeg redd ting kommer til å bli verre. Jeg frykter den dagen det skjer. Når meldingene går fra å være kun trakasserende, til å bli reelle trusler. Jeg føler meg ikke trygg alene, fordi jeg kjenner den prosessen her. Jeg har vært her før, og da var alt reellt.

Jeg er redd nå. Redd for alt. Angsten slipper ikke taket. Noen vender meg ryggen, andre står støtt. Jeg føler meg naken og sårbar, uten noen form for beskyttelse. Jeg fortjener ikke det her. Og jeg håper at du som leser dette ikke bare tenker "here we go again" men heller trør støttende til. For jeg trenger mennesker rundt meg nå, mer enn noen gang før.

Jeg er redd, men fortsatt meg selv. Jeg vil ha det gøy. Ha koselige vårkvelder i solnedgangen med grilling, spill og moro. Jeg trenger mennesker som støtter meg, men som også får fokuset mitt over på andre ting. Som bryr seg. Jeg har mennesker som bryr seg, men jeg trenger flere.

For nå er bristepunktet nådd. Raskere, hardere og bråere enn på lenge.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

24, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker