"Be the change you want to see in the world"

Gandhi sa det.

(Eller, internett sier at han sa det. Men det er fortsatt sant.)

Å være åpen om psykiske lidelser og sin egen helse har sin pris, har jeg fått merke. Spesielt de siste dagene. Det forrige innlegget mitt var hardtslående, og mange følte seg nok truffet. Noen hadde ikke skjønt alvoret, noen hadde ikke tenkt over det, mens noen rett og slett bare ignorerte det. Og det er det som provoserer (og sårer) meg aller mest, å bli ignorert når jeg er SÅ ærlig.

Jeg har fått høre flere ganger at jeg deler "for mye" eller at "det er ikke alt som skal bli snakket om". Nei vel? Du trenger kanskje ikke snakke om det, men jeg har min fulle rett til å gjøre det. I Norge har vi nemlig ytringsfrihet, som betyr at jeg kan snakke om (nesten) hva jeg vil. Inkludert temaet mental helse.

Det blir snakket mye om, men det blir ikke snakket nok om. Folk har fortsatt en tendens til å bli ukomfortable og rare når temaet kommer opp, og det stammer fra uvitenhet og manglende vilje til å forstå. Psykiske lidelser rammer flere enn man tror i løpet av et liv, og jo mer åpenhet, toleranse og aksept vi greier å skape, jo enklere blir det for de som blir rammet av en psykisk lidelse å selv være åpen om det.

Ingen skal måtte være alene om problemene sine. For selv om lidelsen ikke er synlig fra utsiden, betyr ikke det at den ikke finnes. Hvis noen kommer til deg og sier at de ikke har det bra med seg selv, at de sliter i hverdagen eller at de ønsker å ta sitt eget liv, så betyr det at personen stoler såpass på deg som venn eller familiemedlem, at du IKKE kan ignorere vedkommende. For om du ignorerer personen og dens problemer, så betyr ikke det at problemene forsvinner. Og hvordan kan du egentlig ha samvittighet til å ignorere noe sånt?

Jeg har vært åpen om en del av de problemene jeg har. For det første fordi det å skrive er som terapi for meg, for det andre fordi jeg VET at det finnes andre der ute som leser det jeg skriver og føler seg litt mindre alene her i verden, og for det tredje fordi jeg vil bidra til å skape åpenhet rundt et tabubelagt tema. Jeg har aldri, og kommer aldri til, å dele noe for å få verken oppmerksomhet eller medlidenhet. Det er ikke hvem jeg er som person. Mange har misforstått nettopp det der, fordi det å ha psykiske lidelser kan virke som å være en slags "trend" i dagens samfunn. Tro meg, det er det ikke.

Det forrige innlegget jeg delte, "Du kunne reddet et liv", var rettet mot menneskene som kjenner meg eller som følger meg på Snapchat. I utgangspunktet var det et rop om manglende støtte i en vanskelig tid. Det hjalp litt, men ikke nok. Og noe i meg sier at det også fikk litt motsatt effekt av det som opprinnelig var tanken bak. For enkelte mennesker tar nå mer avstand, i stedet for å komme nærmere. Og så klart gjør det vondt. Men sånn er det bare. Selv om de ignorerer meg, betyr ikke det at jeg forsvinner.

Å dele personlige ting på sosiale medier har sin pris. Jeg har nådd det punktet (igjen), hvor jeg blir fysisk uvel og livredd like før jeg skal til å trykke på "Del/Publiser". Og sånn skal det ikke være, mener jeg. Å være åpen om ting skal ikke være vondt, men heller gi en følelse av lettelse. For nå får man kanskje endelig den støtten og forståelsen man trenger for å kunne overleve de dårlige periodene.

Jeg har prøvd flere ganger, uten å oppnå særlig til resultater. Og nå har jeg egentlig gitt litt opp. Bloggen kommer fortsatt til å være mitt "fristed", som jeg kan bruke som en slags terapi. Men sosiale medier, hvor de lykkelige fasadene og maskene lever, de vet jeg ikke om jeg greier å håndtere i de dårlige periodene lengre. Mennesker generelt har blitt for egoistiske i mine øyne, og da har jeg ikke verken samvittighet eller energi til å trenge meg på, selv om jeg trenger all den støtten jeg kan få.

(Avsluttet med et lite rim der, altså.)

du kunne reddet et liv

Hva gjorde du på for 12 timer siden?

Sov du?

Eller tok du kveldsrunden gjennom de sosiale mediene dine, kanskje.

Bladde opp og ned på Facebook.

På Instagram.

På Snapchat.

Der var det noe.

Et bilde.

Dette bildet:



 


Hva tenkte du når du så det?

Tenkte du noe over det i det hele tatt?

Sa du noe?

Gjorde du noe?

Nei, for kun 4 av de 119 personene som har sett bildet de siste 12 timene strakk ut en arm og lurte på om det gikk bra. 1 av disse 4 vet hvem jeg er, de 3 andre er totalt fremmede.

Hva tenker du om det?

Studer bildet en gang til. Bare se på det.

Ser du smertene i øynene mine?

Tårene?

Du føler deg utilpass nå, kan jeg tenke meg.

Jeg er ikke lei meg for at du føler deg utilpass.

For du kunne gjort noe iløpet av de timene etter at du så bildet.

Men du gjorde ingenting.

Ingen gjorde noen ting.

Jeg gråt.

Og var redd.

Ville bare forsvinne.

Du gjorde ingenting.

Du skjønte ikke alvoret.

Og fortsatte videre med livet ditt.

Du hadde et valg.

Det hadde ikke jeg.

Men takket være noen andre enn deg, er jeg her fortsatt.

Jeg skjelver.

Prøver å puste.

Men jeg lever.

Ikke takket være deg som bare så.

Men takket være han som ikke så, men som likevel spurte.

Ikke deg.

Tenk deg om neste gang du ser noen som har det vondt, enten på sosiale medier eller i virkeligheten. Du vet aldri hva andre tenker, hva de føler. At du ignorerer andres smerte betyr ikke at den forsvinner. Å ignorere kan gjøre den verre. Tenk på det.

At du har et liv fylt med oppgaver, gjøremål og stress betyr ikke at du er fritatt fra ansvaret om å bry deg om dine medmennesker.

Stopp opp. Ta deg en pause. Se deg rundt. Tenk deg om.

Det er sikkert mye du kan gjøre annerledes, for å være et bedre medmenneske.

Det tar 2 sekunder å være hyggelig.

Det kan ta 2 sekunder å redde et liv.

Alt du trenger å gjøre, er å vise at du er der.

At du bryr deg. 

gjemt bak smilet

Målbevissthet. Stress. Perfeksjonisme.

Når den sniker seg ut, forvandler den seg til nervøse handlinger. Neglebiting. Urolige bein. Å dra fingrene gjennom håret.

Hvis du ser godt nok etter, kan du se det i de ubesvarte meldingene. Unngåelsen. Nervøs latter. Panikken som lyser i øynene mine når det skjer en forandring i planene. Eller hvis det skjer en forandring generelt.

Overarbeidende angst føles som: 
En slange som sniker seg opp etter ryggen min, som biter sammen kjeven hvor skuldrene møter nakken min. Følelsen av å få et slag i magen. Som om kroppen min på en forvirrende måte prøver å svare på en mail samtidig som den blir angrepet av en løve.

Overarbeidende angst høres ut som:
Du er ikke bra nok. Du er ikke en god venn. Du er ikke god i jobben din. Du kaster bort tiden. Han liker deg egentlig ikke. Jævla pingle. Du vet at du fortjener å dø, sant? Du er så trengende. Hva er det du gjør med deg selv? Hvorfor sa du det? Hva hvis de hater det? Hvorfor har du ikke orden på livet ditt? Du kommer til å få angst og fordi du får angst, så ødelegger du alt. Du er selve symbolet på mislykkethet. Du skuffer alle rundt deg. Ingen liker deg.

Men, jeg ser jo rolig og normal ut.

Den ser alltid etter neste utvei, noe som kan få ut den uendelige mengden energi. Skriving. Løping. Listeskriving. Tankeløse oppgaver. Noe å gjøre. Spretthopp på kjøkkenet. Dansing i stua, mens jeg later som at jeg har det gøy, selv om det egentlig er en koreografert rutine laget i ren desperasjon, for å prøve å slite ut tankene i hodet.

Det er stille angstanfall, gjemt bak smil.

Det er å alltid være opptatt samtidig som å unngå, sånn at viktige ting ikke blir gjort. Det er å la ting balle på seg, istedenfor å innrømme at jeg er overveldet eller at jeg trenger hjelp.

Det er den skarpe følelsen jeg får av å si noe feil, den følelsen som starter tankekjøret. Fordi jeg sa for mye, og ingen bryr seg, og det får meg til å aldri ville si noe igjen.

Det er å gå frem og tilbake mellom alle andre har livet på stell bortsett fra meg, og så mange mennesker har det så mye verre enn meg.

Få orden på livet ditt.

Ta deg sammen.

Du er ikke OK, du ødelegger alt.

Du har det bra, slutt å oppfør deg som en drittunge.

"Nei, det går ikke så bra"

Jeg stirrer ut i lufta, toner helt ut og glemmer omgivelsene. Jeg biter på innsiden av kinnet uten å være klar over det. Jeg holder meg på magen i smerte av gammel vane. Jeg kommer bare ut av «transen» hvis noen av mine nærmeste spør om jeg har det bra. Hver gang svarer jeg «Nei, det går ikke så bra» eller «Ja, jeg har bare en litt dårlig dag». Disse utsagnene er stemmer veldig, men menneskene rundt meg vet ingenting om hva «Nei, det går ikke så bra» egentlig betyr.

Jeg stirrer ut i lufta for å prøve å glemme de nervøse tankene angsten gir meg. Det kan være at jeg bekymrer meg for en innlevering jeg har, eller at jeg bekymrer meg for noe som skjedde for flere år siden. Mesteparten av tiden har jeg en tornado av tanker svirrende gjennom hodet, en miks av daglige bekymringer, selvhat og frykten for å feile. Hjertet mitt hamrer i brystet når jeg ikke greier å skille en tanke fra en annen. Jeg biter på innsiden av kinnet mitt som et slags nervøst tic, mens jeg tenker på alt jeg skulle gjort. Magen min knyter seg når jeg tenker på alle menneskene jeg må møte dagen etter, eller den store innleveringen jeg skulle skrevet. Jeg holder meg på magen og prøver å kontrollere den kvalmende følelsen jeg får når angsten min blir verre.

Tankene mine begynner å sortere seg, og jeg begynner å se på meg selv som en fiasko. Tankene forteller meg at jeg aldri kommer noe sted i livet, at jeg aldri vil få en fast jobb etter at jeg er ferdig med studiene, og at jeg aldri kommer til å bli så suksessfull som jeg ønsker. Tankene fortsetter så å fortelle meg at ingen egentlig liker meg som person, at alle baksnakker meg. Jeg begynner å spørre meg selv om jeg har gjort noe galt, kanskje jeg har gjort noe feil og at ingen derfor liker meg som person lengre. Jeg begynner å føle meg ensom og forhatt.

Jeg kan ikke stoppe disse tankene, og de blir for mye. Hjertet mitt hamrer hardere, og pusten min øker i tempo helt til jeg føler jeg ikke kan puste. Rommet føles som et stort svart hull, og jeg blir sakte men sikkert sugd inn i det, samtidig som kroppen min revner såpass at jeg ikke kan føle noen ting. Personen som er sammen med meg i rommet holder rundt meg, ser meg i øynene og sier navnet mitt helt til pusten min roer seg ned, og jeg kan føle kroppen min og se omgivelsene mine igjen. Og jeg begynner å gråte av lettelse.

Men du holdt ikke rundt meg når tankene mine dro meg inn i det store svarte hullet. Du humret den der kalde latteren din når du skjønte at jeg ga opp. Endelig hadde jeg sluttet å kjempe mot deg, når alt du ville var å ødelegge meg. Og endelig fikk du begå overgrepet uten motstand. Når du var ferdig la du deg for å sove, med verdens største smil om munnen. Din kalde jævel. Så holdt du rundt meg, angivelig fordi du var glad i meg, og måtte gjøre det for å kunne sove godt om natten. Men jeg var ikke der, ikke mentalt. Det var ikke meg du holdt rundt, men kroppen min. Og du brydde deg ikke.

Når flashbacket er ferdig, og angsten roer seg uten hjelp fra omgivelsene, gråter jeg. Ikke av lettelse, ikke av frykt. Alle følelsene jeg følte under overgrepene kommer til overflaten, og må ut. Jeg gråter fordi jeg ga opp. Fordi jeg føler skam. Fordi ingen vet hva de skal gjøre for å hjelpe når angsten slår til, og jeg er helt alene.

«Nei, det går ikke så bra» betyr nettopp det, men det betyr også mye mer enn det.

Om: Åpenhet på sosiale medier

Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat... Det finnes mange plattformer å være "sosial" på. Mange bruker dem til å dele oppdateringer om livene sine med venner og familie, til å diskutere tv-serier de ser på, til å se på morsomme videoer eller å lese artikler. Ulike mennesker bruker plattformene ulikt. Kanskje deler du noe kun av og til, eller så kan det hende du deler ting flere ganger om dagen. Men deler du da gode nyheter og positive ting, eller deler du med verden at du har en dårlig dag, og da søker støtte og hjelp fra andre? Kanskje gjør du begge deler. Uansett er det opp til deg hvordan du bruker plattformene.

Men hvem har ikke delt noe som har irritert andre? En status som noen ville påstått var å "dele for mye", noe politisk, "enda en klagestatus" eller "enda en selfie". Sjansen er, at på et eller annet tidspunkt, så har vi alle delt noe på sosiale medier, som andre har klaget over til andre eller direkte til oss. Kanskje har de til og med respondert med en ironisk, hyklersk status, og klaget over andre som klager på sosiale medier.

Så hvordan berører dette egentlig oss som har helsemessige utfordringer i hverdagen?

Personlig har jeg hatt et slags av- og på-forhold til sosiale medier og min egen helse. Jeg har møtt mye motstand, men også støtte. Når jeg har møtt motstand, så har jeg endt opp med å fjerne meg helt fra sosiale medier, rett og slett fordi at disse plattformene ikke er det som har størst fokus når jeg har det som verst, med ønsker om at alt bare tok slutt. Mens andre ganger har jeg brukt sosiale medier til å fortelle folk at "nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere livet". Å dele det, er et rop om støtte og en enklere måte å si til folk at "Hallo! Nå er ting skikkelig vanskelig!", istedenfor å ta en telefon. Andre ganger har jeg tenkt at ingen bryr seg uansett, så hvorfor irritere dem med mine rop om hjelp.

Men er ikke det en del av problemet? Hvis jeg bekymrer meg over at mennesker vil se det jeg deler og himle med øynene, så er ikke de den type mennesker jeg burde ha i livet mitt uansett. For altså, de bryr seg jo ikke om hvordan jeg har det. Jeg sier ikke at de burde spy ut kjærlighet og overveldende støtte hver gang jeg deler noe, men de burde heller ikke bli irritert over det faktum at jeg bokstavelig talt faller sammen og er på kanten av sammenbrudd. Det er ikke spesielt medfølende.

For noen, er sosiale medier deres eneste kontakt med omverdenen. Når du har en kronisk sykdom, eller mange former for psykisk sykdom, så er du kanskje ikke frisk nok til å jobbe eller forlate huset så mye, eller i det hele tatt. Tenk på alle sosiale interaksjoner en frisk person har iløpet av en dag; mennesker de møter på gata, arbeidskolleger, kunder og klienter, de bak kassa på butikken, naboer og venner... Mennesker med kronisk sykdom kan gå dager eller uker uten sånn kontakt med andre. Og det kan være utrolig ensomt. Så å dele trivielle ting på sosiale medier erstatter på en måte samtalene om trivielle ting de ville hatt med andre mennesker de hadde møtt, dersom de var friske nok til å gå ut. Kanskje må de ventilere ting på sosiale medier, som andre ville ventilert til en venn. For mange er sosiale medier en slags livbøye. Det er støtte. Det erstatter det som deres psykiske eller fysiske sykdom har tatt fra dem.

Men hvor mange ganger har du, som noen med en psykisk eller fysisk sykdom, startet å skrive en status, for så å slette den før du i det hele tatt postet den? Eller har du slettet en status rett etter at du har delt den, med høy puls samtidig som du tenker "jeg håper ingen så det, hvorfor postet jeg det?!". Kanskje trengte du bare å sette tankene på trykk, før du slettet det og fikk en følelse av lettelse. Jeg har gjort det flere ganger, ofte flere ganger iløpet av en uke.

For de som deler sine oppturer, meg selv inkludert, så kan selv disse postene være irriterende. Ta et sekund og tenk over akkurat det - å dele ting når jeg er på mitt aller svakeste, dritt lei eller på leting etter hjelp, irriterer andre mennesker. Men når jeg deler ting om oppturer, fremgang eller litt glede rundt min psykiske helse, så irriterer det også andre. Jeg tror at disse menneskene ikke greier å tolke disse postene på den sosialt aksepterte måten. Det er mulig. Men det er enkelte mennesker som man aldri greier å leve opp til uansett, og det er ikke nødvendig å prøve heller. De er bare ekle. Den typen menneske som mener at alt du poster er upassende og kanskje "for mye", er også mennesker som ikke deler så mye på sosiale medier selv, eller som kun deler upersonlige ting. Som youtube-videoer, politiske artikler eller memes. Så la oss ikke henge oss opp i hva de som ikke en gang bruker sosiale medier til å holde kontakten med, og oppdatere venner og familie, tenker om at du gjør nettopp det. Det er tross alt hovedpoenget med sosiale medier.

Og selfier. Hvor skal jeg egentlig begynne om de. Mange ser på selfier som et produkt av den selvopptatte kulturen vi har i disse dager, men sånn realisitisk sett, hva betyr egentlig selfier? Hvorfor deler mennesker sånt? Mennesker deler kanskje selfier fordi de tenker at de ser bra ut på det bildet. De føler seg selvsikre og komfortable nok om hvordan de ser ut, til å dele det med andre. Kanskje brukte de litt ekstra tid på badet den morgenen. Kanskje har de prøvd noe nytt med hår eller sminke. Kanskje har de kjøpt seg nye klær. Så hvorfor klager mennesker over sånt, klager over at noen er selvopptatte som deler et bilde av seg selv de er fornøyde med, istedenfor å tenke "Jøss, ___ føler seg bra idag. Så bra!".

Hvorfor er vi ikke glade når andre er glade?

Til tider, så har jeg nektet meg selv å dele noe om min egen mentale helse på mine sosiale medier. "Hold alt for deg selv, eller kun på bloggen" har jeg tenkt. Menneskene som faktisk bryr seg leser bloggen. Sannheten er, at jeg burde ikke nå kun de som bryr seg. Jeg burde nå spesielt de som ikke bryr seg, og overbevise dem om grunnen til hvorfor de burde bry seg. Jeg burde bryte ned tabuer rundt CPTSD, angst og andre psykiske lidelser. Men hva hvis mennesker synes jeg er irriterende av den grunn? Hva hvis mennesker tenker jeg er selvopptatt og "for mye"? For å være helt ærlig, så trenger ingen å lese det jeg deler. De kan bare bla videre. De trenger ikke klage over meg til andre, eller være avvisende og slemme. De kan velge å opplyse seg selv, og vise litt omsorg og medfølelse. Men isteden tenker de "here we go again", før de blar videre uten å tenke mer over det, og så kommentere på noe upersonlige greier. Det kalles prioriteringer.

Kanskje tenker de at hvis de ignorerer det, sånn at vi som er åpne om ting slutter å være åpne, og dermed slutter å være en byrde i deres liv?

Mange velger å fylle opp sine sosiale medier med bilder av babyen sin, hunden sin, mat, memes, politiske poster, fotball, musikk, alt mulig. Og noen velger å være åpne om hvordan de sliter i hverdagen. Man velger selv hvordan man bruker sosiale medier, og det er helt greit. Hvis vi vil dele åpent om hvordan vi har det, eller dele subtile hint om det, så er det helt greit. Hvis vi vil snakke om det ofte, og dele artikler om sykdommen vår og prøve å opplyse andre, så er det også helt greit. Hvorfor? Fordi vi har rett til å gjøre det, men andre har ikke rett til å bryte oss ned av den grunn.

Mennesker drar raskt dømmende konklusjoner, men de er ikke raske nok til å spørre om vi trenger hjelp, eller om hvordan vi har det.

De mater stigmaet som sier at det ikke er greit å snakke åpent om psykisk og fysisk helse, og at vi egentlig burde holde alt for oss selv, kjempe videre og skamme oss over det. Men vi har ingenting å skamme oss over, og alle håndterer ting forskjellig. Hvis du tenker at det å fylle opp nyhetsfeeden din på Facebook med morsomme videosnutter er bedre enn mennesker som prøver å skape åpenhet og som søker etter støtte, så mener jeg du burde evaluere dine egne verdier på nytt. Å lukke øynene og legge lokk på ting rundt psykiske lidelser og mennesker som sliter med pyskiske lidelser, utrydder dem ikke. Det gjør det bare verre.

Det er ikke vanskelig å bli et mer medfølende menneske. Negativitet og frekkhet gir bare mer negativitet og frekkhet, og hva godt har det noen gang gjort verden?

Det vil alltid finnes mennesker som dømmer deg, og som ikke forstår hva du går gjennom. Det er opp til deg å bestemme hvor mye deres mening betyr, og om de fortjener å være en del av ditt liv.

Om: Min cptsd, sviket og den siste tiden

Jeg skjelver som et løvblad i orkan når jeg skriver det innlegget her, fordi jeg vet det ikke kommer til å bli særlig godt mottatt blant familie, venner og bekjente. Å være åpen om mental helse har sin pris, for meg koster det mye. Spesielt når det sjeldent fører til noe godt, og hele tiden skal bli sett på som klaging. Heldigvis fortsetter jeg å være åpen om ting, til tross for kritikken, fordi det hjelper meg der og da, og fordi jeg vet det kan være til hjelp for andre som har det vanskelig. (Nederst i innlegget ligger det en informasjonsfilm om symptomene jeg har, se den).

Fra dagen jeg hadde mitt første panikkanfall, eller den første perioden jeg var deprimert, eller den gangen for ikke så veldig mange ukene siden når jeg fikk mitt første flashback, så skulle jeg ønske menneskene rundt meg forsto meg. At de forsto hva som skjedde, og kunne støtte meg. Sånn var det ikke, og sånn kommer det sikkert ikke til å bli heller på en god stund. Jeg er vant til å takle alle følelsene og tankene mine på egenhånd, og det går helt greit i korte perioder. Over lengre perioder sliter det meg fullstendig ut. 

Og nå har det gått en sånn lang periode, igjen. Eller, det har gått ca 3 uker. Men 3 uker i mitt eget helvete er mer enn nok. Jeg er sliten og utmattet. De siste to ukene har det vært flere døgn jeg har gått uten søvn, og jeg har heller ikke sovet natt til idag. Hodet mitt kjører sitt eget løp, og jeg må holde alt for meg selv. Egentlig skulle jeg ha grått i flere timer i fosterstilling, for det er det som frister aller mest. Men brister demningen, så synker jeg enda lengre ned enn jeg allerede er. 

Nå når jeg er såpass sliten begynner det å gå utover relasjonene mine til andre mennesker. De som kjenner meg merker at det er noe galt, men reagerer ikke på det og gjør ingenting med det. Jeg har en lei tendens til å bli negativ i kommunikasjonen når jeg føler meg sviktet, som igjen ikke fører til noe godt. Den negative tonen jeg ilegger meg har som hensikt å være et rop om hjelp, omsorg og støtte, men isteden blir de jeg kommuniserer med mer negative tilbake. Noe som igjen gjør meg enda mer usikker. 

PTSD kommer ofte etter at man har blitt utsatt for en traumatisk hendelse. Denne hendelsen vet menneskene rundt meg om, eller, i hvert fall de som trenger å vite det. Min PTSD er av den komplekse typen, noe som gjør reaksjonene mine mer komplekse. Flashback jeg får er sterkere, triggerpunktene mine er flere og jeg vet ofte ikke hvordan jeg skal reagere på ting. Når jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere, så kan reaksjonen enten bli for stor eller for liten. Jeg går rundt med konstant indre stress for å få flashback, panikkanfall eller for å bli sviktet/forlatt. 

Jeg har behov for sterke mennesker rundt meg. Ikke som skal gi meg særbehandling, men som er stabile, stødige, trygge, tillitsfulle og som ikke forsvinner så fort jeg har antydninger til å ha en dårlig dag. For jeg har dårlige dager, ikke mange, men de er der innimellom. Etter alt jeg har gått gjennom de siste 10 årene på egenhånd, så trenger jeg noen å bry meg om og ta vare på, som også kan gi meg det samme tilbake. Jeg er den som gir mer enn jeg får (uheldigvis). Og jeg trenger nok å finne en slags balansegang sammen med menneskene rundt meg, slik at jeg ikke ødelegger alle relasjonene jeg har til dem. 

Det her ble langt og rotete. Omtrent like rotete som det er i hodet mitt nå om dagen. Følelsen av å være "hun negative" slipper heller ikke taket, så. Yay. 

I tillegg legger jeg også med en liten informasjonsfilm om symptomene jeg (og flere med meg) kan få som følge av Kompleks PTSD. Viktig og informativ film, og den burde sees. 


 

Om: Hvordan støtte et overgrepsoffer (the basics)

Det kan være vanskelig å vite hva man kan gjøre for å hjelpe en venn eller et familiemedlem som har blitt utsatt for voldtekt eller seksuelle overgrep. Her kommer en liste med tips om hvordan du kan hjelpe (og hva du skal unngå), og hvordan du som pårørende kan håndtere det. 

Hva man kan si til et overgrepsoffer:
"Jeg er lei meg for at det her skjedde med deg."
"Det var ikke din feil."
"Du overlevde, så du gjorde helt klart de riktige valgene."
"Takk for at du fortalte meg om det."
"Jeg er her hvis du trenger å snakke."
"Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe?"

Hva man IKKE skal si til et overgrepsoffer:
"Det var din feil."
"Du kunne ha unngått det om du .... "
"Det skjedde for lenge siden! Get over it!"
"Du ville det slik."
"Det er ikke en så stor greie; mange har det verre enn deg."
"Jeg tror deg ikke." 
(som faktisk er det verste du kan si)

 

Respekter oss nok til å skjønne at vi ikke vil ha medlidenhet.
Ikke anta at vi vil eller ikke vil bli tatt på. Noen av oss vil ikke bli tatt på, mens andre ikke vil være foruten.
Gi oss omsorg. Lag en kopp te, finn frem et pledd. Sett på noe rolig musikk. Gjør omgivelsene komfortable.
Ikke prøv å løs problemene for oss. Kontrollen ble tatt fra oss når overgrep(ene) skjedde, så prøv helst å unngå å ta den fra oss på nytt.
Tilby å bli med til terapeuten/psykologen.
Ikke krev å få vite hver eneste lille detalj om voldtekten/overgrepet.
La oss få si så mye eller lite vi vil.

 

Andre råd:

  • Søk opp informasjon om overgrep. Sett deg inn i hvordan det å bli utsatt for overgrep faktisk påvirker et menneske, slik at du kan hjelpe oss best mulig. 
  • Som pårørende er du også berørt, du trenger også støtte i denne prosessen. Finn noen du kan støtte deg på og søke hjelp hos. 
  • Å hjelpe deg selv er å hjelpe oss. Du har ingen grunn til å føle deg skyldig eller egoistisk fordi du tar vare på deg selv og dine følelser. Følgende følelser er helt naturlige å kjenne på i etterkant: Hjelpeløshet, skyld, tap av intimitet, tap av rutiner, hevnlyst, overbeskyttelse og sinne. 
  • Forsøk å finn balansegangen mellom å være en støtte, og det å være "for mye". Jeg kan ikke gi deg svaret på hvor grensen går. Men, den støttende vennen er den som stiller opp når jeg trenger å snakke, som er åpen for å høre på hva jeg har å si, og som ikke maser etter mer detaljer. Den vennen som er "for mye", er den som konstant spør meg om hvordan det går, som tvinger meg til å snakke om det som skjedde og som prøver å løse problemene mine for meg. 
  • Ikke vær redd for stillhet. Hvis du ikke vet hva du skal si, så er det helt greit. Den største støtten du kan gi, er bare å være tilgjengelig og tilstede. Ikke prøv å fiks alle problemene eller lat som at alt er greit. Stillhet sier ofte mye mer enn ord. Det samme gjør handlinger.

 

Selv om det kommer litt an på hvilken relasjon du har til oss (offeret), så kan du bli vitne til at vi enten får panikkanfall eller flashbacks. Det kan virke skremmende, og det kan være vanskelig å vite hva man skal gjøre i en sånn situasjon. Men her er et par tips.

Panikkanfall

  • Minn oss på hvor vi er. Be oss om å sette oss ned, og å plassere beina våre på gulvet. Forklar omgivelsene til oss, og be oss om å gjøre det samme.
  • Minn oss på å puste dypt og godt. For å roe ned puls og pust. 
  • Hvis vi har fått medisiner hos lege som vi skal ta når vi får panikkanfall, som f.eks. Sobril, minn oss på at hvis vi trenger den, så er den tilgjengelig. 

Flashbacks

Husk at under flashbacks, så gjenopplever vi ofte voldtekten eller overgrepet. Vær forsiktig i handlingene dine. Det er viktig at du kjenner oss godt og vet hva vi trenger før du i det hele tatt gjør noe for å hjelpe. 

  • Navngi det. Ikke alle av oss skjønner at det vi går gjennom faktisk er et flashback.
  • Fortell oss at du vet at det føles ekte for oss, men at det faktisk ikke skjer nå. 
  • Skru på et svakt, mykt lys. 
  • Skru av eventuelle skarpe lyder som musikk og tv. 
  • Finn ut hva som faktisk trigget flashbacket. 
  • Hjelp til med å "jorde" oss. Si at vi skal ta lange, dype åndedrag. Si at vi bare husker noe som har skjedd. Snakk rolig og mykt. Minn oss på hvor vi er. Spør om vi kan beskrive omgivelsene til deg. Påpek at overgriperen ikke er i nærheten. Husk at vi kanskje ikke greier å svare deg, men at vi hele tiden er bevisst på stemmen din.
  • Vurder å legg hånden din på vår arm (ikke på mage, lår, osv). Det kan hende at det trigger enda mer, men det kan også være en påminnelse om hvor vi er i øyeblikket.
  • Fortell oss om viktigheten av flashbacket. Et flashback er en mulighet til å lære og forstå. De er ofte sett på som en indikasjon på at vi er klare til å huske det som skjedde; at kroppen har informasjon å dele. Mange av oss er frustrerte fordi vi ikke husker det som skjedde; men flashbacks kan være en bekreftelse på hendelsen. 

Det viktigste er å bli kjent med oss, og finne ut hva som fungerer som støtte og hva som ikke gjør det. Det er i utgangspunktet ikke så mye du får gjort i disse situasjonene, noe som kan være frustrerende. Men vær tilstede for oss under og etter flashbackene. Ikke tving oss til å snakke om det, og unngå å trigge noe mer. Hvis vi vil snakke om hva som nettopp skjedde, vær åpen for det,  samtidig som du er klar over at mange av følelsene vi følte under selve voldtekten eller overgrepet sitter i kroppen i dette øyeblikket. 

 

Hva vi (ofrene) vil at du skal vite...

  • Vi tar ofte ansvar for det som skjedde. Å fortelle oss at det ikke var vår feil kan kanskje hjelpe til med å krympe skam- og skyldfølelsen, men det fjerner den ikke. 
  • Vi føler mye skam. Ikke si eller gjør ting slik at vi skammer oss. Det er et mønster vi prøver å bryte ut av.
  • Healing-prosessen kan ta mange år. Vi kan gå inn og ut av terapi/behandling. Nye minner kan komme til overflaten, og nye opplevelser kan trigge oss. 
  • Personer som oss er ofte omsorgspersoner. Det er en overlevelsesteknikk, og det tar lang tid å avvennes fra denne oppførselen. 
  • Vi hater å bli dømt. Vi har dømt og straffet oss selv mer enn du aner. Vi er ofte tøffere mot oss selv enn det omgivelsene er.
  • Vi vil ikke ha medlidelse.
  • Ikke kom med unnskyldninger til fordel for overgriperen.
  • Ikke kategoriser oss. Hvert eneste overgrep, selv om det finnes likheter, er ulikt. Ikke alle av oss følger det samme mønsteret når det kommer til helbredelse og oppførsel.
  • Ikke alle av oss har like klare minner om overgrepet. Vi må kanskje håndtere mangelen på minner regelmessig. 
  • Selv om vi er trygge nå, så kan vi fortsatt være redde for overgriperen.
  • Å snakke om det betyr å "bryte hemmeligheten". Mange av oss føler på en ubehagelig følelse av indre terror hver gang vi snakker om det som skjedde.
  • Hvis vi velger å snakke med deg om overgrepet, og du er ukomfortabel med det, si ifra. Si at du ikke er ukomfortabel med oss, men med temaet. 
  • Ikke be oss om å tilgi og glemme. Først og fremst er det ingenting vi heller skulle gjort enn å glemme. Men det kan vi ikke. Vi må lære å leve med det. 
  • Ikke spør oss "er du ikke ferdig med det der enda?". Det trigger skamfølelsen mer enn du aner. Å "komme over" et overgrep kan faktisk ta et helt liv. 

 

 

Jeg håper dette er til hjelp. Det aller meste som står i dette innlegget er skrevet basert på personlige erfaringer, både hva jeg har fått høre av andre, og hva jeg skulle ønske folk visste. Hvis noen fortsatt sitter igjen med spørsmål etter å ha lest det, ikke nøl med å sende dem min vei. Enten i kommentarfeltet under, eller på mail (står på høyresiden). 

Om: Å være voldtektsoffer i et firkantet samfunn

Hvis du er en sensitiv sjel, så kan dette innlegget kanskje virke støtende. Men jeg skriver det for å sette lys på et viktig tema, nemlig hvordan "Princess Warriors" (kvinnelige voldtektsoffer) blir møtt i samfunnet. 

Når jeg forteller mennesker, eller finner ut på andre måter at jeg har blitt utsatt for seksuell traume, så er det sjelden jeg får høre noe som:

"Jeg er så lei meg for at du har blitt utsatt for det her."
"Du fortjente det ikke. Det er ikke din feil."
"Du er fantastisk sterk som har kommet deg igjennom det der."
"Jeg vil hevne meg på vedkommende som utsatte deg for det der."
"Jeg beundrer og respekterer deg så mye for det her."
"Jeg vil hjelpe deg på hvilken som helst måte som viser deg at jeg støtter deg, og at du er trygg hos meg. Vi det hjelpe?"

Det ville vært veldig betryggende å høre disse tingene. Men istedenfor støtte, så blir jeg - og mange andre i samme situasjon - utfordret til å se smerten hos den som utførte handlingen, til å være takknemlig for at det ikke var verre, til å tilgi og bli tilgitt, osv. Istedenfor å føle støtte, så sitter vi ofte igjen med følelsen av å ikke bety noe, og at det er feil av oss å være åpne om det som har skjedd.

Så, for at andre ikke skal gå i samme fella, her er 10 ting (som jeg har fått høre fra de som har fått rede på hva som har skjedd), som du ikke skal eller burde si til et voldtektsoffer:

  1. "Hvis det her skjedde for lenge siden, hvorfor snakker du plutselig om det nå?"
  2. "Jeg kommer ikke til å velge noen side, bare sånn at du vet det."
  3. "Gjorde du noe for å stoppe han fra å voldta deg, da?"
  4. "Det kunne ha vært mye verre, så vær takknemlig for at det ikke var så ille som det kunne vært."
  5. "Ikke vær sint. Tenk på det og bruk det til noe bra. Det skjedde av en grunn. Vi har ikke rett til å dømme andre. Vi er alle syndere på en eller annen måte."
  6. "Hvorfor spurte du ikke om hjelp når det skjedde?"
  7. "Tilgi og glem. Du vil ikke være innbitt og sur, vil du vel?"
  8. "Hvis dette skjedde mer enn en gang, hva gjorde du for å trigge en sånn type oppførsel? Det virker jo som om du er halve problemet her."
  9. "Slutt å oppfør deg som et offer. Barn i Afrika sulter, og du gråter over det her?"
  10. "Universet har en plan for deg. Og universet gir deg aldri mer i livet enn du kan håndtere."

 

Gi omsorg, ikke utfordringer

Altfor ofte er det slik at venner og familien til et voldtektsoffer enten ikke aksepterer at personen som utførte voldtekten faktisk gjorde det, eller så tror de ikke at personen er kapabel til å utføre noe sånt, eller så finner de på unnskyldninger for vedkommende. 

I deres øyne, så burde den som utførte det bli tilgitt. Og man burde fokusere på hans positive egenskaper (eller se på han som noen som trenger behandling). Dette er, helt åpenbart i mine øyne, å svikte offeret. 

Tilgivelse er noe kun offeret skal ha lov til å nevne. Og det er viktig å nevne at Princess Warriors (som er et finere ord enn voldtektsoffer) ikke sliter med tilgivelse. Men derimot sliter vi med den stigmatiserende skammen, og det å måtte holde hendelsen(e) hemmelige.

Når man er pårørende er det viktig å styre unna det å "beskytte" den som utførte handlingen, og det å svikte offeret. Det er viktig å innse hvor sine egne grenser går, og akseptere at man ikke kan kurere smerten til offeret. Det er ubehagelig å ikke vite hvorfor det skjedde, men det er bedre å innrømme at man ikke vet - heller enn å si eller gjøre noe som ikke hjelper offeret. 

Ikke tvil på offeret

Ta initiativ til å være sammen med henne. Ikke rasjonaliser oppførselen til den som utførte det med unnskyldninger og andre argumenter. Ikke fortell henne at "det her kan du jo bruke til noe bra". Hun føler seg allerede brukt.

Og forresten, å si "universet gir deg aldri mer i livet enn du kan håndtere", er så feil. Universet gir et hvert menneske mer enn de kan håndtere hver dag. Og hvordan er egentlig den setningen ment å hjelpe noen som har det vondt? Når jeg hører det, så tenker jeg som regel at personen sier det sånn at de slipper å være redd for at ting skjer med mennesker uten grunn.

Hvis vår smerte som voldtektsofre ikke er akseptert fordi "det er for alvorlig", så er det sannsynlig at vi gjemmer arrene våre under gamle, skitne bandasjer. Vi skammer oss for mye til å føle på arrene, siden ingen andre rundt oss greier å håndtere det. VI kan såvidt håndtere det! 

Hvis du ikke greier å håndtere det når vi er de som blør innvendig og er livredde, hvordan skal vi da som ofre for en så personlig krenkelse føle oss? Dette er grunnen til at mange Princess Warriors ofte sliter med avhengigheter som gir oss en eller annen mental støtte - enten det gjelder mat, rus, alkohol, spilling, promiskuitet eller andre ting. 

 

Jeg anbefaler på det sterkeste til de av dere som vet at det her har skjedd med noen du kjenner, enten et familiemedlem, venn, pasient osv. til å kommunisere til dem på en måte som gir omsorg og støtte. Fordi hvis vi går inn for å endre måten ofrene blir møtt på, så kommer nok samfunnet til å bli snudd på hodet. 


 

Hvis ønskelig kan jeg også skrive et innlegg om hvordan man mer nøyaktig kan gi støtte og omsorg til voldtektsofre. Let me know in the comments. 

they say I was born a kings daughter

6 måneder.

Idag.

12.september er nøyaktig 6 måneder siden idag. Når jeg nå ser på klokka er det også snart nøyaktig 6 måneder siden han trakk sitt siste åndedrag. 

Tiden har ikke stått stille, men savnet er like sterkt enda. 

Hver dag har jeg spørsmål jeg skulle stilt, ting jeg skulle sagt, bilder å vise, historier å dele. 

Men han er ikke her.

Pappa er ikke her. 

Pappa er i himmelen sammen med farfar, morfar og alle de andre fine folkene jeg savner. 

Han er likevel her. I hjertet. I tankene. I minnene. 

Selv om det gjør vondt. 

Pappa.

BRiWOUPBFQH

 


Noen dager etter pappa døde skrev jeg en tekst som rørte mange hjerter. 

Jeg har enda ikke greid å lese teksten selv. Men du kan lese den HER. (link)

#Helgekos: (sukkerfri) Bounty

Midt i helgevaskinga fikk jeg ei litta idé om en ny kategori på bloggen, nemlig #Helgekos. #Helgekos skal etter planen inneholde oppskrifter på sunne og gode ting (mest kake, snacks og desserter generelt) man kan lage til helga. Jeg har fått helt bakenoia i det siste, og har laget en egen profil til alteregoet mitt på instagram - @gryttenbaking. Følg meg gjerne der! 

Så, først ut i #Helgekos er, *trommevirvel*, sukkerfri og diabetesvennlige Bounty! Enkelt og farlig godt! 

 

Ingredienser:

- 200 gram Kokosmasse 
- 200 gram MØRK sjokolade (minst 70% kakao)
- En boks Kokosmelk
- SukrinMelis
(altså, sukkerfri melis. Finnes i de fleste butikker i bakehyllene)

Redskaper:
- Bakebolle/skål
- Spiseskjeer
- Plastfilm
- Skål som tåler varme, da sjokoladen skal smeltes i vannbad

Plastboks/kakeform/brødform (som tåler å ligge en stund i fryser'n. Størrelsen på formen/boksen du bruker kommer an på hvor tykk du vil Bounty'n skal være.)

Det du gjør:

- Ha kokosmassen i en bolle. 
- Blandes med ca 10 spiseskjeer sukrinmelis, du kan smake det til. 
- Ha i ca 10 spiseskjeer kokosmelk, antall spiseskjeer kommer an på hvor saftige du vil Bounty'n skal bli. 
- Bland alt sammen til en fast masse.
- Spre utover i en kakeform/plastboks ikledd plastfilm. 
- Legg i fryser'n i ca 1 time.

- Etter ca 1 time smelter du sjokoladen i vannbad. 
- Skjær den kalde massen i biter, størrelse velger du selv. 
- Dypp bitene i sjokoladen, og plasser på et fat/brett med bakepapir. Og evt strø kokos på toppen. 
- Når alle bitene er dekt i sjokolade setter du dem i kjøleskapet til sjokoladen har stivnet. 


Og voilaaaa så har du helgens #Helgekos! 

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du likte oppskriften, og vil ha mer #Helgekos :-) 



 


 

PS: Snart kommer det også forhåpentligvis innlegg om andre hemmelige prosjekter jeg har på gang. Stay tuned.

Samfunnets skam

Det finnes et tema som er mer tabu og skambelagt enn mental helse, som veldig få snakker om med mindre de må. Det er egentlig verdens kjedeligste tema. Men folk snakker kanskje gjerne om det på en generell måte likevel, men da uten å bli alt for personlige. For økonomi er jo personlig, og gjeld har en tendens til å trigge skamfølelsen.

Jeg er sikker på at de aller fleste nordmenn holder økonomien sin i sjakk, noe annet ville vært rart. Men så har vi "Luksusfellen" og stadige avisoppslag om hvorfor man skal unngå kredittkort- og forbrukslån. "Luksusfellen" blir jeg oppriktig dårlig av å se på, ikke fordi jeg har så forbanna stor gjeld selv, men fordi det er så skremmende å se hvor lett det er for andre å pådra seg så enorme mengder med gjeld. Jeg forstår det virkelig ikke. Eller jo, jeg gjør egentlig det.

For hvert avisoppslag om hvorfor man skal unngå kredittkort og forbrukslån, dukker det opp minst 10 reklamer om "lån så og så mye, få det utbetalt på dagen!", hvor den skyhøye renta er skrevet med så liten skrift at du nesten må ha forstørrelsesglass for å se det. Det frister jo litt, liksom. Å få inn litt ekstra cash på konto, uten at man tenker på tilbakebetalingen og konsekvensene. Og mange går i nettopp den fella der. Så fort jeg fylte 18 år fikk jeg den første kredittkort reklamen i posten, og da var jeg fortsatt student og uten fast jobb. Men det er sånne selskapene tjener på - de som ikke greier å betale for seg.

Og nå skal jeg være brutalt ærlig, for å knekke min egen skamfølelse.

Det var en periode økonomien min var helt flat. Jeg hadde mistet inntekten min på grunn av, la oss kalle det en misforståelse (advokaten min og nav krangler om det der). Jeg hadde ingenting, bortsett fra minstesatsen som et menneske har krav på i mnd (ca 4000kr på den tiden). Med minstesats hadde jeg ikke nok penger til å betale faste utgifter, logisk nok. Så da gikk jeg bokstavelig talt i fella, og ordna kredittkort. Så fikk jeg en kjæreste som bestilte to til i mitt navn, fordi han selv ikke hadde inntekt og tenkte jeg kunne betale det. Noen påstår det er ID-tyveri, og at det burde anmeldes. Men det er ikke ID-tyveri. Han terroriserte meg psykisk til jeg var så svak at jeg sa ja. Ved en anmeldelse hadde det blitt ord mot ord. Jeg sa jo ja, selv om jeg ikke mente det. Hvem settet seg selv frivillig i gjeld, liksom. Ikke jeg. Jeg har aldri vært den som liker å låne penger, jeg blir stresset over tanken på å skylde noen noe.

Men nå sitter jeg her da, noen år senere. Jeg har fått fast inntekt, men ikke nok til å få fjernet den gjelden han påførte meg. Det er ikke mye, ca 30 tusen, men med høye renter og andre utgifter i tillegg så er det så og si umulig å få alt nedbetalt i et jafs. Jeg har til og med prøvd å få refinansiert det, for å krympe rentene litt, men det går ikke. Jeg er for ung, og da spiller det ingen rolle om jeg har fast inntekt og er en sikker betaler.

Så da sitter jeg her da, med skamfølelse og gjeld. Jeg har planer om å flytte til sommeren, for å komme meg bort fra gamle traumer, starte litt på nytt. Men det får jeg ikke gjort med mindre gjelden er i null. Slik det ser ut nå, så går det ikke, og det gjør så forbanna vondt. At jeg stadig skal bli straffet for at jeg i det hele tatt var forelsket i en fyr.

Og det frustrerer meg at det ikke er hjelp å få.

Jeg har aldri snakket om det her før. På grunn av skamfølelsen. Jeg ser mange tigger etter penger på facebook, men det kommet jeg aldri til å gjøre. Jeg har nok med skammen både overfor gjelden, voldtekten og alt jeg tillot meg selv å godta. Men jeg vil ha hjelp, jeg vet bare ikke hvordan.

 

 

 

 

 

Edit: Fikk et tips om at jeg kunne legge inn Vipps-nummeret mitt. There you go.

Vipps: 90257954

Oppgjørets time

Oh the irony.

For nøyaktig et år siden la jeg ut en status på Facebook. En status om og til mennesker som absolutt måtte kritisere valgene jeg tok i den perioden. Nå er det på'an igjen. Eller. Det slutta aldri, men nå har det gått så langt at det er på tide å svare.

For du kan gjerne kritisere meg, bli krenka av ting jeg sier eller gjør, hate på ting jeg legger ut på sosiale medier eller rett og slett mislike meg som person. Det er helt greit, jeg tåler der. Men det finnes faktisk en grense.

Den (logiske) grensa som du trakker jævlig langt over når du drar inn detaljer om mennesker jeg er glad i, når du skal slenge dritt. Spesielt når du verken kjenner meg personlig, eller noen i min omgangskrets. (Og nå kommer det som gjør meg mest opprørt...). Jeg forstår faktisk ikke hvordan noen kan bruke det faktum at jeg har mistet mennesker som har stått meg nær som et argument når de skal kritisere meg. JEG FORSTÅR DET IKKE! Når faen ble det greit? Altså, gratulerer med å ha scoret århundrets laveste nivå på IQ-testen til Mensa. Du fortjener faktisk å brenne i helvete, og ja, det mener jeg av hele mitt store varme hjerte.

Og forøvrig er det faktisk ikke greit å slenge dritt om mental helse heller. Man sparker tross alt ikke folk som allerede ligger nede. For ingen snakker stygt om mennesker med synlige sykdommer som for eksempel kreft. En psykisk sykdom kan faktisk være minst like alvorlig og livstruende hvis man ikke får hjelp.

Jeg er skuffa over enkelte mennesker, eller en gruppe mennesker. Sånne mennesker som tror det er greit å ytre de tingene de gjør. Det skjer som regel på Snapchat, etter at jeg har publisert ting som inneholder en god dose humor. Men humor er individuelt, og noen ble født uten. Det skal også sies at INGEN vet alt om meg, for verden vet kun det jeg velger å si. For alt du vet kan være en fasade. Jeg deler kanskje 10% av livet mitt på sosiale medier. Kanskje. Så før du dømmer eller kritiserer meg, så burde du kanskje prøve å bli kjent med meg.

That's just life. Og nå er det på tide at enkelte skjerper seg, og oppsøker hjelp.

OM: "Innafor" og "Trygdekontoret"

Sånne "la oss se litt nærmere på det her"-programmer har vært i vinden i det siste. Noen av programmene har vært det man kan kalle skivebom, selv om produserende kanal/programleder mener det motsatte, så klart.

Emma i programmet "Innafor" skulle gå litt mer i dybden på hvorfor intimkirurgi har blitt en trend (pun nesten intended). Det lurte jeg også på, så derfor så jeg episoden. Problemet er intimkirurgen hun er til konsultasjon hos, og hva han sier. "Du har en normal vagina, MEN du har noe som kan fjernes HVIS du vil.". Unnskyld meg, men hva faen? Så ble det snakk om "den perfekte vagina", som om det liksom finnes noe idealbilde på en perfekt vagina. Jeg mener, perfeksjon er bare et ord. Ingen verdens ting er perfekt. INGENTING. Alle kvinner er ulike, som logisk nok betyr at alle vaginaer er ulike også. Verden hadde vært kjedelig hvis alle var kliss like. Og så vidt meg bekjent bryr ikke mannfolka seg om hvordan kvinner ser ut nedentil heller. (de er glade så lenge de får seg no', si). Jeg har aldri fått klager, og har aldri tenk at jeg burde legge vaginaen min under kniven. I hvert fall ikke før jeg så den episoden. Det ble for mye fokus på "det perfekte". 

Med mindre vaginaen din gir deg helseplager, så trenger du ikke intimkirurgi. Ferdig snakka. 

~.~

Så over til kveldens episode av "Trygdekontoret". Thomas Seltzer skal finne ut om man kan kurere angst og depresjon med LSD og fleinsopp, eller om nevnte stoffer er inngangsporten til helvete. Ja, riktig. Vi skal dit ja. Og jeg kjente jeg ble provosert allerede før jeg så episoden, da jeg har vært vitne til hva sånne stoffer kan gjøre med et menneske. 

For det første sliter jeg personlig med angst og depresjon, og er til tider nesten desperat etter å finne noe som faktisk fungerer, som kan gjøre meg frisk. Jeg har alltid vært prinsipielt i mot bruk av psykedelika/narkotiske stoffer for å selvmedisinere, eller dempe symptomer. Uansett om det er gjort under kontrollerte forhold, så skremmer det livet av meg. For å være vitne til hvordan slike stoffer har ødelagt venner av meg, har nesten traumatisert meg. Jeg ser jo at det gjør vondt verre. Men kanskje er det bare fordi de "bruker det feil", hva vet vel jeg.

Og jeg kan være den første til å innrømme at jeg har vurdert å prøve andre ting enn det legen har gitt meg, bare for å se om det funker. Heldigvis har jeg venner som snakker meg bort fra det. Og som sier at "du ser hva det gjør med meg, du skal ikke havne der". Ikke alle er like heldige.

~.~

Problemet mitt med slike programmer, og det gjelder egentlig alle former for "la oss se litt nærmere på det her", er at uansett hvordan de blir presentert, så kan det være en trigger for noen. Spesielt når de berører ømfintlige temaer som kroppsfokus, selvfølelse, selvtillit og psykisk helse. Ømfintlige temaer må bli behandlet ømfintlig, og burde bli fremlagt på en måte  som ikke forteller seeren "se, det her kan kanskje funke for deg". Jeg skjønner at programmene er skapt for å åpne en slags debatt rundt de forskjellige temaene, og det er forsåvidt greit. Men det må ikke skje på seerens bekostning. 

 

Om: Likes-avhengighet

Jeg har aldri vært en av dem som har vært særlig avhengig av å få mange "likes" på sosiale medier. De jeg får er mer enn nok, tenker jeg, om det så er 4 eller 1000 spiller ingen rolle. Eller, det er ihvertfall det jeg innbiller meg. For hvis jeg skal være helt ærlig, så har jeg nok blitt (litt) skada av hele opplegget rundt det med "likes". Jeg kjenner egoet mitt får seg en knekk hvis det har vært dårlige tall og lite oppmerksomhet over en lengre periode, men sånn er da alle mennesker enten vi innrømmer det eller ei.

Det med dårlige tall har jeg en god egenskap til å heve meg greit over. For ting jeg deler, om det er på snapchat/instagram/facebook eller her for den del, har en tendens til å krenke folk. Jeg er for ærlig om livets brutale sider, og det takler folk dårlig. Det å høre den brutale sannheten er brutalt, spesielt hvis man kjenner seg igjen i kritikken.

Nå har det vært en slik lang periode igjen, hvor folk har blitt litt krenka og litt sure, fordi jeg har vært litt stor i kjeften. Og det har påvirket responsen på mitt menneskelige behov for oppmerksomhet. Som igjen påvirker humøret mitt, som igjen gjør at jeg blir irritert og får lettere for å si meningene mine, som igjen gjør at folk blir krenka. Herregud - det er en evig lang ond sirkel, det der.

Men når en sånn periode har pågått lenge nok, kjenner jeg det er på tide å iverksette strakstiltakene jeg har i baklomma. Nemlig en god gammaldags detox. Og akkurat det med detoxen er noe jeg gladelig kan anbefale til alle og enhver. Så du lurer kanskje på hva den består av?

Ingen. Sosiale. Medier. Tillatt.

Som vil si at du deaktiverer kontoen din på den eller de sosiale mediene du føler deg avhengig av, i et visst antall dager. Facebook har for eksempel en funksjon som gjør at du kan velge antall dager du vil kontoen din skal være deaktivert, før den blir automatisk aktivert igjen. (I mellomtiden kan du logge på selv, men det er juks). Snapchat og Instagram krever mer viljestyrke.

Det er Facebook jeg som regel bruker å deaktivere, fordi det er der alt grumset ligger. Folkets fasadebok. Jeg blir oppriktig kvalm. Men nå skal jeg ikke innom der på et par dager.

Og jeg utfordrer du som leser dette til å ta samme detox. Det funker. Man får blikket litt ut av cyberspace og tilbake til humanface. Anbefales!

Men tør du?

Til deg, hvem enn du er

Kjære du som leser dette. Nå er det på tide at vi tar oss en alvorsprat. En skikkelig, SKIKKELIG, alvorsprat.

Du sier at du ikke vil "tilpasse deg" etter mine behov, og det er greit nok det. Jeg har ingen umiddelbare behov for å ha mennesker rundt meg, som føler de hele tiden må "tilpasse seg" etter meg. Enten så er du deg selv, eller så holder du deg unna. Så enkelt er det.
Du sier at det "ikke er din feil at jeg har de problemene jeg har, og at du av den grunn ikke trenger å bry deg". Jeg er ikke ute etter sympati, så det går helt fint. 
Du kommenterer eller sender melding om at "du har hørt det før, og at jeg kan holde kjeft frem til jeg har noe mer positivt å si". Jeg er igrunn enig der, for jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv i det uendelige, og jeg blir også tidvis ekstremt lei av meg selv.
Du sender meldingen "slutt å syt, det finnes de som har det verre enn deg" på de dagene du vet jeg har det tungt. Du er dessverre ingen god venn, kom så skal jeg vise deg hvor døra er. 
Du som sier at "mental helse er ferdig snakka nå". Enig, til en viss grad. Temaet og erfaringer rundt det blir egentlig aldri helt ferdig snakka om. Nettopp fordi alle har sine individuelle erfaringer, og åpenhet skaper toleranse og aksept. 

Kjære du som sier alt det der, eller bare noe av det. Vit at du har min fulle medfølelse på de dagene du føler livet suger. Jeg unner ingen å slite i livet, ikke en gang min verste fiende. Når det er sagt, så har du en tendens til å være både sårende og utrolig provoserende. Og når du sier de tingene du gjør, så sitter jeg igjen med en eneste tanke, nemlig "Hva faen?". 

Og ja, jeg skjønner at du har hørt det tusen ganger før, alt det der med mental helse. Men den bloggen her brukes som personlig terapi. Det er her jeg får ut all min frustrasjon, eller, 10% av den i hvert fall. Men nå tar vi oss ei litta realitycheck, okei? 

Jeg skrev i ett av de forrige innleggene at jeg sliter med å gjenoppleve traumer om dagen. (traumer = voldtekten, misbruken) Angsten det fremkaller sliter meg fullstendig ut. Men jeg kan ikke si det til menneskene rundt meg, for jeg må ta hensyn for å ikke dra de med meg ned i mørket. JEG må ta hensyn! Det er nesten utrolig, egentlig. Jeg forventer ikke særbehandling på noen som helst måte, ei heller sympati. Men jeg forventer respekt og ro.

Når angsten er på det verste, som den er i disse dager, så trekker jeg meg unna folk. Jeg vil ikke ha andre enn mine nærmeste i samme hus som meg, fordi det er triggere i at "ukjente" kommer innenfor min "trygge sone". En trigger er en slags utløser, som skyter fart på både flashbacks og angst. Jeg kan knekke sammen i krampegråt av absolutt ingenting. Jeg er høysensitiv for lyder om nettene når jeg ligger alene i senga, og bare den minste lyd kan utløse panikk. 

Det er den eneste forklaringen jeg greier å gi. Og selv om den er ganske tydelig, så får jeg likevel kommentarer som "jeg ser jo at du ikke har det bra, men hva vil du egentlig jeg skal gjøre? jeg kan ikke trylle.". Men hvem faen ba deg om å trylle, da? Det eneste jeg ber om er ro, forståelse, respekt og LITT medmenneskelighet (selv om det kan være for mye å be om). Send gjerne meldinger som normalt, oppfør dere som normalt overfor meg. Men ikke forvent at jeg godtar eller svarer på alt hele tiden. 



 

 

opp igjen - igjen

Det er i motbakke det går oppover, sies det. Men det hvis du snubler på tur opp, så er nedturen rask. Og akkurat at det går raskt til bunn er forsåvidt greit, for da kan man også ta en vurdering på hvor ille det er, og hvor mye som må repareres før man starter på turen opp - igjen.

Denne nedturen kom brått, et feilsteg og jeg lå plutselig på bunnen. Det var et brutalt møte med fortiden som ventet meg, mye følelser og minner jeg har fortrengt når det skjedde og aldri jobbet meg gjennom. Jeg har hatt svake flashbacks tidligere, som varte et par minutter før jeg tenkte at "Jaja, dette er lenge siden. Ferdig med den saken.". Men enkelte ting blir liggende å ruge i underbevisstheten, legger sperringer i hverdagen og som gir meg reaksjoner på hendelser. Sperringer og reaksjoner jeg ikke skjønte noe av, nettopp fordi jeg ikke hadde tatt meg tid til å bearbeide følelsene rundt enkelte hendelser.

Når man fortrenger følelser for lenge, så blir nedturen enda mer rå og brutal når den først kommer. Jeg har vært gjennom en lignende nedtur tidligere, så jeg visste at det kom til å gå bra. Spørsmålet er bare om hvor lang tid det kommer til å ta før jeg kommer meg på beina igjen. Sist gang nedturen var så brutal tok det flere uker, og jeg endte nesten opp med å bli frivillig innlagt i psykiatrien. Jeg luftet til og med tanken for en lege, som var enig, men som helst ville slippe å legge meg inn. Heldigvis greide jeg å komme meg på beina før det gikk så langt at jeg ble innlagt.

Nedturen kom lørdag/natt til søndag, når jeg minst ventet det og var helt alene. Idag er det mandag, og etter mye hvile har jeg i det minste greid å reise meg opp. Jeg står oppreist, men trenger fortsatt å hvile, og å sortere ut noen følelser før jeg kan begi meg opp bakken mot toppen igjen.

Jeg har heldigvis lært meg å lytte til kroppen, og jeg lærer stadig mer ved hver nedtur. Men jeg er sta, og må fortsatt lære å ikke fortrenge følelser og flashbacks som dukker opp. Traumene er brutale, og må møtes med makt. Jeg har kontrollen nå, i motsetning til da traumene faktisk skjedde. Da ga jeg fra meg kontrollen over egen kropp og liv. Det kommer aldri til å skje igjen, håper jeg.

Motbakken venter, og jeg skal opp igjen. En gang til.

listen up people

Jeg er fullstendig klar over at mange av mine nærmeste, og de som også anser seg selv bare som bekjente, eller de som bare vet hvem jeg er, begynner å bli dritt lei hele det der "psykisk syk"-opplegget. Mediene skriver ofte om "åpenhet", og det har vært mye fokus på nettopp det i det siste. Ikke et positivt fokus slik jeg ser det, men det blir ihvertfall snakket om. Og for å være helt ærlig, så begynner jeg å bli dritt lei alt fokuset selv. Men jeg kan ikke bare skrive eller si det, og så gå tilbake til den normale hverdagen. Jeg kan si det, men må fortsette å leve med det. Og det er der forskjellen ligger. 

For jeg er lei. Lei av å våkne til tunge dager, lei av å ha angst, lei av det meste som forbindes med sykdommen. Men jeg får ikke gjort stort med det, bortsett fra å kjempe. Kjempe i form av å gå i terapi, og å ta en dag av gangen. 

På de gode dagene er jeg et veldig positivt menneske, noe som reflekterer hvem jeg egentlig er. En optimist, realist, positivt innstilt til det aller meste, og med ønske om å forandre verden til det bedre. Dessverre har jeg mange mennesker rundt meg som har vært vitne til den "psyke" siden til meg i flere år, og som dermed tror de gode dagene er falske. At det er en slags maske jeg putter på meg for å få oppmerksomhet, siden det å snakke om de dårlige dagene "ikke gir like mye oppmerksomhet lengre, siden alle gjør det lissom". Det er ihvertfall det jeg har hørt fra enkelte som tør å si noe om saken. 

Alle har rett til å ha sin mening om ting, og vi lever i et land med ytringsfrihet. Jeg respekterer også at disse menneskene mener og tror det er det som skjer. Men jeg vil også sette de på plass, en gang for alle. For ingenting jeg gjør eller sier, enten det er på sosiale medier eller in real life, gjør jeg for oppmerksomhet. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være midtpunktet, og kommer heller aldri til å ha det. Det eneste jeg vil, er å leve livet mitt på den måten jeg føler er best for meg. Om det da betyr at jeg kanskje ikke passer inn i den A4-boksen som andre lever i - so be it. Jeg kan fint leve i strid med Janteloven. Heller det enn å være som alle andre. 

Jeg har alltid hatt en tiltrekningskraft mot mennesker som lever i strid med Janteloven, nettopp fordi det er disse menneskene jeg identifiserer meg best med. Senest idag har jeg snakket med noen som kjente meg før jeg ble "psyk", og som har stått på sidelinjen å sett på hvordan livet mitt har vært de siste årene. Bare ved en enkel samtale idag endret jeg noe av det inntrykket en enkelt person har rundt det "psyk"-stempelet jeg har hatt i pannen. For jeg er jo ikke sinnssyk. Jeg er meg selv. Som jeg forøvrig alltid også har vært.

Det gjør meg så utrolig trist at jeg føler jeg må motbevise alle de inntrykkene folk tror de har av meg, som de har basert på rykter. At når jeg først har gode perioder, så må jeg på en måte "bevise" at jeg ikke lyver om å ha det bra. Og når jeg har dårlige perioder må jeg holde kjeft om hvordan jeg har det, for å ikke mate inntrykkene som folk allerede har. 

Det som også setter sitt preg på meg, er måten jeg blir behandlet på sånn generelt. At jeg ikke blir hørt og respektert for de meningene og standpunktene jeg har tatt. De valgene jeg tar. Hvis jeg ytrer at jeg ikke kan delta på noe, eller at det er avgjørelser i sammenhenger som rammer meg uten at jeg får sagt min mening, (eller jeg sier det jeg mener, men det blir feid bort som "tull"), så sårer det meg. Ikke for å være den "sytete pingla" igjen, men jeg har lært over tid hva som trigger min angst, og som trigger ting som er relaterte til traumer i fortiden. Og hvis jeg ytrer at noe som er iferd med å skje er en trigger, og at det ikke blir respektert, så føler jeg meg rett og slett verdiløs. Og da er vi igjen tilbake til det med å måtte motbevise og overbevise. Jeg har da vel for faen nok med å bli frisk? Om jeg ikke må bevise at jeg er lykkelig i gode perioder, og bevise at jeg ikke er iform i dårlige perioder? For jeg er ihvertfall forbanna lei av å ikke bli hørt :-)





 

sammen i krigen

Den kom på etterskudd, den jævla demonen. For den hadde skjønt at jeg hadde lært meg rutinene og timeplanen, så nå leiter den etter nye metoder for å kunne knekke meg. Jeg trodde jeg hadde sluppet billig unna den runden her, men den lurte meg. Den venta til den dagen jeg tenkte at jeg var trygg, før den hoppet frem og ødela dagen. Eller, det har vært en grei dag. Og en OK helg.

Jeg har prøvd mitt beste, som jeg så ofte gjør. Men det er lenge siden jeg har følt på den ensomheten som jeg føler på nå. Selv om jeg ikke har vært aleine et eneste minutt iløpet av dagen, så har jeg følt meg ensom. Jeg har vært effektiv, produktiv, sosial og ensom. Og nå skjønner jeg faktisk ikke tegninga, men jeg har en teori.

Jeg er den som gir, og i utgangspunktet ikke forventer noe tilbake. Demonen vil det annerledes. Demonen får meg til å tro at de som ikke svarer på en melding, som ikke liker et bilde eller som ignorerer, hater meg og har forlatt meg. Jeg vet jo innerst inne at demonen tar feil, men når den skriker på det verste så tar jeg meg selv i å bli litt overbevist.

Hodet mitt tenker ut forsvarstaler jeg eventuelt må holde hvis noen rundt meg stiller meg til veggs for urimelig oppførsel, også hvis jeg ikke har oppført meg urimelig. Det tenkes ut umenneskelig mange beklagelser og unnskyldninger. Argumenter om hvorfor jeg fortjener å ikke bli forlatt, hvorfor jeg er et godt menneske, hvorfor jeg ikke fortjener det demonen gjør med meg. Men når alt er tenkt ut, og reserve manuskriptet er klart, da begynner demonen å skrike igjen. "Alt det gode du tenker om deg selv er feil. Jeg har rett.".

Og igjen er jeg tilbake til start, og må begynne krigen på nytt. I de verste periodene kan jeg gå til den samme krigen, med det samme manuskriptet og alle argumentene, hver bidige dag i flere uker. Og den eneste jeg egentlig prøver å overbevise er meg selv. For jeg har ingenting å bevise for andre, bortsett fra at fasaden kan slå sprekker innimellom. For det er når fasaden slår sprekker at de rundt meg ser litt av hva som foregår. Men det de ser er "bare" pms eller dårlig selvtillit. Jeg har ikke dårlig selvtillit, jeg har egentlig verdens sterkeste psyke som faktisk gidder å krige mot demonen hver dag. Og når jeg først smiler, dere, så er det faen meg ekte.

Enkelte mennesker gjør dagene mine så utrolig mye lettere. Hvis en av de har en dårlig dag, så trår jeg til for å hjelpe. Prøver å få frem et smil, gjør hva som helst. Jeg kunne gått i krigen hvor nesten hver og en av dem, både en og flere ganger. Jeg vet hvordan krigene skal kjempes, og hvilke metoder man skal bruke. Men det å ville gått i krigen for andre som ikke tør selv, kan tolkes feil. Jeg kan sikkert virke desperat, men det stemmer ikke. For tør du ikke kjempe i krigen alene, så kjemper jeg den sammen med deg. Any time. Men du må delta, litt ihvertfall. Det samme gjelder vel egentlig for meg selv når jeg tenker meg om, for det er ikke alle kriger i mitt eget hode jeg kan vinne på egenhånd, ensomheten og demonen kan noen ganger bli for stor. Og da er det lov å forvente litt hjelp. Soldater kan ikke bare være egoister, men også lagspillere.

Og jeg er villig til å krige for å overvinne både min og andres demoner, bare for at vi kan være lykkelige sammen.

Because when "I" is replaced with "We", illness becomes wellness.

føkk janteloven


"Janteloven, formulert av Aksel Sandemose i romanen "En flyktning krysser sitt spor" (publisert i 1933) og lyder slik:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro du er like meget som oss. (like meget = like mye verdt)
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mer enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe. 

Jante er den vesle byen der hovedpersonen i romanen vokste opp, og Janteloven er et uttrykk for småbyens tyranniske press på den enkelte."
 

Altså, hva faen er egentlig det tullet der? Merk at romanen er skrevet i 1933, i NITTEN TRETTITRE! Det er 84 år siden, det. Og i Norge lever den såkalte loven enda? Jeg blir nesten imponert. Nesten. I Norge, i 2017 lever mange etter en lov, tatt ut fra en roman. En lov som har formet hvordan vi ser på hverandre, hvordan vi behandler hverandre, uansett om vi er i Norge eller i utlandet. Er det rart folk som kommer utenifra ser rart på oss? Nei, det er ikke det. 

Det som trigget hele det innlegget her, var Snapchat. Jeg, som forøvrig ikke gidder leve etter sånne teite lover, delte noen tanker rundt min utdanning på MyStory. (Les: med ei litta dose humor, såklart). Jeg debatterte med meg selv om jeg hadde valgt riktig, eller om jeg kanskje skulle valgt å bli advokat istedenfor. Til slutt konkluderte jeg med at det å gå helsefag for å bli sosionom var det rette valget for meg. Og jeg kunne nok begrunnet det, og argumentert for valget mitt til den dagen verden går under, men det gidder jeg ikke. Fordi jeg står for mine valg, og trenger ikke forsvare meg for noen. 

Når det er sagt og gjort, så kom det en storm av tyn. For oh my lård så feil det er å si at man har mål i livet. Stakkars, stakkars oss som ikke kan støtte hverandres valg og drømmer. "Du trenger ikke dele hypotetiske drømmer med hele verden", "Slutt å gni det i trynet vårt at du tar utdanning", "Sosionom? Really? Mer som sociopath" (tror forresten ikke vedkommende vet hva sosiopat betyr, men).

Som barn lærer vi at det er viktig å ha drømmer, at utdanning er viktig, at vi kan bli hva vi vil når vi blir store. At vi betyr noe, at vi duger til noe, at vi er kloke og at andre bryr seg. Når vi blir eldre trapper janteloven opp og ruinerer hele greia. Hvorfor skal det være sånn? Må det være sånn? Nei. Men man skal visst ha ganske mye pågangsmot og drivkraft for å kunne leve ut drømmene sine, og for å kunne leve utenfor den A4-jantelov-boksen ellers kjent som det "normale" livet. 

Jeg gidder ikke janteloven. Jeg gidder ikke mennesker som skal se ned på andres drømmer og mål. Jeg er faktisk redd for normale mennesker, fordi de rett og slett skremmer meg. Jeg vil ikke være en av mengden, og jeg skjønner ikke at andre vil det heller.

Jeg vil være en som lever ut drømmene mine, oppnår mål, bruker erfaringene mine, hjelper mennesker og gjør en forskjell. Deal with it. Så, føkk janteloven.
 

PS: Hvis du lever etter janteloven, så skal jeg bli stripper. Selge kroppen min for next to nothing. Til dere andre, let's go kick some educational ass and make a difference! (aner ikke hvorfor det siste ble på engelsk). 

PS PS: Det er en ting til som har irritert meg en stund, og bare sånn for å få det ut av systemet:



 

Det du ikke vet

Hehe, det her blir gøy!

Fra det første angstanfallet, den første depresjonen, den første helvetesdagen, den første psykologtimen, da jeg sluttet på antidepressiva, da jeg ble friskmeldt og den gangen jeg måtte be om hjelp på nytt. Jeg har delt tanker om alt det på den bloggen her. Åpenhet har vært fokuset mitt hele tiden, ikke sympati. (sier jeg som om jeg har noe å forsvare. Hah!)

Det å dele noe så intimt og personlig som opplevelser rundt psykisk sykdom har sin pris. Jeg har fått høre mange forskjellige synspunkt på saken, fra mange forskjellige mennesker. Noen mener det ikke er behov for åpenhet, andre mener de har "hørt det før". (Really?) Mange av mine nærmeste, og de som bare vet hvem jeg er, mener de vet alt om meg (cutiepies). At de kjenner meg på godt og vondt. Men gjør de egentlig det? Jeg tviler. Nei, jeg vet det nøyaktige svaret.

Jeg er veldig selektiv når det kommer til hvilke ting jeg deler med verden, både på bloggen og på sosiale medier generelt. De beste øyeblikkene i livet for eksempel, de holder jeg for meg selv. Det samme gjelder de aller verste. Det du faktisk får vite direkte fra meg, er kanskje 7,33% av hvem jeg er og hvordan livet mitt er. Tenk det! SJU KOMMA TRETTITRE PROSENT! Hvor mye av meg gjenstår da, mon tro? Jo - 92,67 mystiske prosenter.

Og de tingene jeg velger å dele, spesielt på bloggen, er de tingene jeg tenker andre kan kjenne seg igjen i. Temaer som angst og depresjon er vanskelig å snakke om for mange, også for meg, derfor deler jeg mine opplevelser slik at det kan bli enklere for andre. Why? Fordi jeg har et stort hjerte, mye omsorg å gi, og fordi jeg ikke ønsker psykiske lidelser på min verste fiende en gang.

You see, det å vokse opp på et lite sted gjør noe med deg. Man lærer fort hvilke ting som er "sosialt akseptabelt" og ikke. Skiller du deg for mye ut, så blir du en underdog. Har du for sterke eller ukontroversielle meninger, så blir du en underdog. Kommer du fra "feil familie", feil bygd eller har feil etternavn, så blir du en underdog. Andre dømmer deg ut ifra ting de tror de vet, eller rykter de har hørt fra jungeltelegrafen. Og får du først et dårlig rykte som angivelig basert på minst 10 menneskers vandrer-øre-til-øre-historie, og blir en underdog, da skal du slite ganske lenge med å bli respektert av de selvutnevnte overhodene igjen. Merk at jeg brukte ordet "selvutnevnte", for de som tror de er overhodene, er egentlig underdogsa. De har bare litt for store egoer.

Alle tror de vet alt, men egentlig vet de ingenting. Selv om det er ganske så søtt at mange tror jeg deler hele livet mitt med verden, og at de kjenner meg så godt. So fucking cute :-)

PS: Hadde jeg vært så desperat for oppmerksomhet som mange mener jeg er, så hadde jeg delt mye mer enn det jeg gjør. Men jeg velger bevisst å ikke synke ned til andres nivå, og dele ALT. Because that's none of your business.

Krigen

En brikke falt jo på plass tidligere, med den PMDD-diagnosen. Det å endelig få et samlende navn på demonene jeg har i hodet var egentlig på tide, og det føltes som en lettelse. Det føles fortsatt som en lettelse, men det løser ingen av de faktiske problemene.

Jeg har hatt noen brukbare uker nå, livet har vært noenlunde normalt og humøret har fungert. Frem til nå, for nå kicker PMDD'en inn som faen. Og jeg kjenner den godt, den forbanna demonen. Jeg merker godt når den kommer krypende, og da rekker jeg nesten å omstille meg til de påfølgende to ukene. To uker i helvete, bokstavelig talt. For hodet og kroppen min går fra å være en solfylt vårdag til en brennende dag i satans rike over natta. Angsten skriker til meg hvert eneste sekund at jeg fortjener alt det verste den har å si, og fornuften som hvisker at jeg ikke skal gi opp.

Å gi opp er ikke et alternativ, det har det aldri vært. Men det har fristet noen ganger. Og det skjer at angsten skriker så høyt og lenge at jeg nesten tror på det den sier. "Ingen liker deg", "Du fortjener å være alene", "Kanskje du bare skulle dødd?", "Se deg i speilet, se så tjukk og stygg du er", "Åja, du trodde kanskje at livet begynte å ordne seg nå? Hah, you wish", "Ingen liker de med angst".

Det er bare to uker. Kanskje mer, kanskje mindre. Men hver gang demonene kommer må jeg være forberedt på krig. En krig mot mitt eget hode. En krig om å overleve. En krig man kjemper minutt for minutt i saktefilm. Og når krigen er over? Da er det om å gjøre å lade batteriene og forberede seg på runde to, som kommer om et par uker. Men de dagene jeg burde slappe av og forberede meg på krig, de dagene bruker jeg på å leve. Og å reparere relasjonene som demonene skadet under krigen. For demonene er såpass sterke.

Det er hardt å krige i to-tre uker hver måned, fullstendig utmattende faktisk. Og jeg håper at de en dag finner en kur som legger demonene i koma for alltid. For det er tøft å gå til krig alene. Alle skjønner at noe skjer, men ingen skjønner hva som egentlig foregår. Hvor hardt og brutalt det er. Så da må man krige alene, uansett hvor slitsomt og ensomt det er.

en ny brikke som falt på plass

Jeg forstår meg ikke på universet, og jeg skulle likt og visst hva som er min egentlige skjebne. For det må liksom være en grunn til at jeg har fått utdelt noen dårlige kort, som i begynnelsen har dårlige odds, men som etterhvert kanskje viser seg å gi fullt hus eller en straight eller en flush som gir seier. (btw, noen burde være stolt over at jeg dro en referanse til poker).

Hva skjebnen er vet man aldri, for den kan forandres underveis. Fra man begynner å utvikle en personlighet, til man defineres som voksen, så har man forandret seg mye. Opplevd mye, lært mye. Og aldri blir man ferdig utlært heller. Men av motgang lærer man mye, for eksempel hvordan man skal takle neste nedtur. Man får stadig nye aha-opplevelser rundt hvordan man håndterer ting, og innser kanskje hva man burde gjort annerledes. Og lærer man ikke første gangen, så møter man en ny nedtur og gjør samme feil frem til man lærer. Noen lærer heller aldri, og gjør samme feil livet ut.

Jeg er villig til å finne ting som kan forbedres. Finne metoder som kan hjelpe meg å takle motgang og nedturer, som gjør meg til et bedre menneske. Og nå er vel kanskje tiden kommet (igjen). Jeg har fått en ny diagnose, (som forøvrig alltid har vært der, men som aldri har blitt oppdaget), og som gjør at jeg har fått en ny sjanse til å finne løsninger. Den nye diagnosen er ikke så utbredt, og ikke like mye forsket på, som mange andre ting.

PMDD (Premenstrual Dysphoric Disorder) er en mer alvorlig og "forverret" utgave av den mer kjente PMS. For PMS rammer de fleste kvinner i større eller mindre grad i form av magesmerter, milde humørsvingninger, oppblåsthet, søtsug, irritasjon osv. Men når det er snakk om PMDD er det mer omfattende, og faktisk såpass omfattende at det kan påvirke meg i en så stor grad at jeg ikke fungerer normalt i hverdagen. Angsten blir forverret, jeg blir deprimert, snakker og tenker nedlatende om meg selv. Generelt har PMDD samme symptomer som PMS, bare i en mye drøyere og dypere, negativ skala. Og det finnes ingen bestemt kur mot det, men man kan ta antidepressiva for å "dempe" de verste symptomene. Hormonelle prevensjonsmidler som P-piller osv skal visstnok også fungere, men ikke på meg (symptomene mine forverres ved hormonbehandling). Og noen sier at det går over etter at man har født barn, men det har jeg ikke planer om å gjøre med det første, selv om jeg hadde blitt "frisk" av det.

Det finnes forhåpentligvis hjelpemidler for å kunne leve med PMDD, og jeg håper å kunne ta dem i bruk så fort som mulig. For det er utmattende å ha alt fra 4 til 14 dager i strekk med tunge, svarte dager. Det ødelegger relasjonene jeg har til andre mennesker. Det ødelegger søvnmønsteret mitt, og ikke minst så tar det fra meg muligheten til å leve normalt. Men jeg har i alle fall fått en slags beroligende forklaring på hvorfor ting er som de er, i tillegg til at jeg har en del i min fortid som også spiller en rolle i forhold til angsten. Og nå deler jeg forklaringen med den som enn nå måtte lese det her, for å få en slags slutt på det å bli kalt for "lat", "grineunge", "psykopat" og andre ting.

PMDD og psykiske sykdommer er kanskje ikke synlige på utsiden, men det betyr ikke at vi er mindre syke enn andre med synlige sykdommer. Det å ha en usynlig sykdom er tøffere å kjempe med og mot, for i tillegg til å måtte kjempe mot sitt eget hode og sin egen kropp, må man også kjempe for å bli trodd på. Ikke alle tør å snakke høyt om det de sliter med, fordi det er for tøft å ikke bli trodd. Jeg velger å være åpen, for det kan hjelpe andre og fordi deg hjelper meg. Det er tøft, men det går.

Så med det innlegget her håper jeg omsider at jeg når ut med noe fornuftig, som kan gi en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, og at det kan bli akseptert. Jeg er bare et menneske på lik linje med alle andre, og fortjener å bli behandlet med respekt og omsorg. Selv om det av og til kan være for mye å be om, siden ikke alle forstår de usynlige sykdommene.

Og til slutt, et sjeldent bilde av meg, smilende. For jeg kan smile, og jeg smiler oftere enn folk tror. Det er bare ikke alt jeg velger å dele på det store glade internett.

Om: "Innvandring kan ikke handle om følelser"

Jeg har egentlig for vane å holde kjeft når det kommer til sånne politiske ting, rett og slett fordi jeg tenker politikk er innviklet og fordi det er fort gjort å tråkke på noens tær. Og fordi innvandringspolitikk spesielt er noe som mange har mye å si om. Og fordi jeg har en tendens til å ikke mene det samme som mange andre.

Sylvi Listhaug påstår på sin blogg at vi ikke kan "styre innvandringspolitikken basert på følelser". Og det er forsåvidt greit det, for det har flesteparten av de oppegående menneskene i det landet her skjønt for lenge siden - det at norsk innvandringspolitikk i hennes øyne ikke handler om følelser. Eller om å hjelpe de som trenger det. Eller å bruke sunn fornuft med fokus på menneskene og likeverd. For det er det innvandringspolitikk burde handle om - likeverd. Men det bryr ikke verken hun eller mange andre seg om. For i teorien har alle mennesker like rettigheter. Og størst er retten til livet selv. Men aldri i verden om den retten skal gjelde mennesker i nød.

Når et menneske rømmer fra et krigsherjet land, så rømmer de ikke bare for moroskyld. De rømmer for å unnslippe døden, de vil leve. De har sett krig, mistet familiemedlemmer, levd i helvetet. Nå vil de leve, selv med alle traumene en krig gir dem, så vil de leve. Men å da komme til et land som Norge, med en så absurd innvandringspolitikk, det må være vondt.

Norge har et godt rykte, en god fasade. Et fredfullt land som lever av oljen, har gratis helsetjenester, gratis skole. Men Norge vil ikke ha flyktninger, for de "ødelegger" den norske idyllen. (Les: norsk idyll? Hæ?)

Den norske idyllen (kan) defineres som at det bare skal bo etniske nordmenn her. 17.mai er vår dag, barnas dag. Kristendommen har stått sterkt i Norge siden gud vet når (pun intended). Vi skryter av høye fjell og dype fjorder. Turistene kommer i hopetall for å se på alt det fine vi har, men ingen utenifra (og spesielt ikke de som kommer i nød) får bosette seg her med mindre de har en jævla god grunn (det at du er 12 år og kommer hit alene fra et krigsherjet land er ikke alltid godt nok).

For å kunne bosette seg her burde man kunne norsk, vite ting om Norge som ikke en gang en etnisk norsk nordmann på over 70 år vet, være villig til å integrere seg (selv om det ikke er noen garanti for at man får bli her), ha plettfri vandel, og helst ikke ha noen familie eller religiøs oppfatning. Det spiller forresten ingen rolle om du holdt på å drukne på vei over et hav, eller har løpt for livet. UDI er dessverre ikke så snill. Og hvis du først får komme inn? Da må du bo på et mottak som ligner et fengsel frem til du enten får svar på søknaden din (som kan ta mange år), eller du (aller helst) reiser hjem igjen frivillig.

Sånn er det. Hva skjedde med en human innvandringspolitikk? Jeg forstår at de som kommer hit på "feil grunnlag" blir sendt hjem, at de som er kriminelle blir sendt hjem, at de som har fått avslag på asylsøknaden blir sendt hjem. Men hvorfor behandler vi resten som dritt? Har de ikke opplevd nok? Og hvorfor sender vi ut mennesker som har bodd her i årevis, som har integrert seg og som faktisk bidrar til det norske samfunnet? Eller enslige mindreårige, de som er de mest sårbare og som fortjener å bli tatt i mot med åpne armer? Er det fordi de er de dyreste å ta vare på? Er det virkelig(?!) den økonomiske kostnaden det kommer an på?

Vel, newsflash. Alle som bor i Norge idag er i utgangspunktet en form for innvandrer. Om ikke du er det, så er det en forfar langt bak i slektstreet ditt som er det. Hvis alle tar en DNA-test, så finner alle ut at ingen er 100% etnisk norske. Vi stammer alle fra et annet sted. Og vi er alle integrerte på vår egen måte, vi har alle vår oppfatning om hva som betegnes som "norsk". Men likevel greier vi ikke å ta imot mennesker som rømmer fra krig? Det er greit vi er et folkeslag som ikke snakker med fremmede vi møter på gata, men det går an å bruke hodet og sunn fornuft likevel.

Vi leier inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Svenskene kommer til Norge for å jobbe fordi det er bedre lønninger her. Utlendinger generelt tar de jobbene vi ikke gidder å ta fordi vi vil ha status, men de godtar det fordi de tjener bedre enn i hjemlandet. Så vi kan ta inn billig arbeidskraft, men ikke mennesker som rømmer fra krig? Hva er det vi egentlig er så redde for? Kristendommen er ikke lenger "hovedreligionen" i Norge, men veldig få går i kirken med mindre de må uansett. Islam er ingen djevelsk religion det heller, alt negativt du ser på nyhetene om Islam er basert på ekstremister som har tolket religionen i feil retning. Ekstremister finnes det uten en religion også, krig kan det bli uten at religion er involvert. (Bare tenk Trump og Putin, der handler det ikke om religion. Men om muskler og penislengde).

Vi har ingenting å være redd for når det gjelder innvandring, bortsett fra vårt eget omdømme, da, som skal være så plettfritt og perfekt slik at turistene vil komme hit for å bruke penger. Noen innvandrere er kanskje kriminelle, men da får vi heller stramme inn sikkerhetsdelen av "innsjekken" istedenfor å dra alle under samme kam.

Ikke alle er kriminelle, men alle er vi mennesker. Og alle mennesker fortjener en sjanse.

Og når det kommer til oljerikdommen vår? Den kan vi faktisk takke en pakistansk innvandrer for.

"du har ett starkt hjärta"

EKG'en var fin. Ingenting å bekymre seg for der sa han, den høye mørke svenske turnuslegen. (Visste forresten ikke at det fantes høye og mørke svensker, men det er en helt annen sak). Hjertelyd, hjerterytme og alt var fint. Jeg satt fortsatt som et spørsmålstegn etter at han hadde sagt alt det, og lurte fortsatt på hvorfor det gjør så vondt. Fysisk vondt. Som om noen knivstikker meg i venstre bryst.  

"Du kämpar med ångest?" spurte han. "Ja?" sa jeg. Angsten kunne spille inn på sånne ting, men ikke gi fysiske smerter over lang tid. "Bryr du dig mycket om andra människor? Om de omkrig dig mår bra?" spurte han. Og med en gang skjønte jeg hvor han ville. For han leste meg som en åpen bok. Jeg bryr meg mer om hvordan menneskene rundt meg har det, enn meg selv. Jeg setter andre i første rekke, redder andre før jeg kan redde meg selv. Det har bare blitt sånn. Det er min måte å takle min egen angst på, å fokusere på at andre ikke havner i samme gjørma som meg. 

"Du har ett starkt hjärta, som har arbetat hårt för att ta hand om andra. Efter allt du har gått igenom de senaste 6 månaderna, har du glömt dig själv och dina känslor. Allt du har fokuserat på är att andra mår bra. Du måste låta andra ta hand om dig lite också.". På dette tidspunktet begynte det faktisk å føles litt creepy, at han kunne lese meg såpass godt. En høy mørk svenske jeg aldri har møtt, som er her på et turnus-vikariat i to uker, leser meg som en åpen bok. Sier alt om meg selv, som jeg ikke tør si høyt. Jeg tør ikke si at jeg trenger å bli tatt vare på, selv om jeg ønsker det. Samtidig vil jeg jo klare meg selv, knuse angsten på egenhånd. Men det er visst ikke sånn det fungerer. De som kjenner meg godt har sagt det mye og ofte, men jeg hører ikke etter. Men når et fremmed menneske sier det, så kommer det som et slag i ansiktet. 

Fysisk er jeg frisk. Det er ingen tvil om det. Jeg er bare mentalt sliten, som igjen gjør at angsten og følelsene tar i bruk fysiske virkemidler for å få meg til å høre etter. Så da får jeg vel bare høre etter, da. Og håpe noen er sterk nok til å ta vare på meg litt også. I hvert fall en liten stund. For mitt angivelige sterke hjerte slutter aldri å bry seg om andres ve og vel. 



 

Og sånn btw, så vet jeg jo at hjertet ikke ligger helt ut til venstre, det ligger mot midten av brystkassen. Jeg har jo lest x-antall med anatomi det siste året, så såpass vet jeg.

Kniven på strupen og sånn

Her om dagen fikk jeg en kommentar fra en som valgte å være anonym, men som også var veldig gira på å påpeke at jeg kunne "holde kjeft frem til jeg hadde noe mer positivt å si". Okei? Denne kommentaren kom på et innlegg som forøvrig var jævla positivt til meg i en dårlig periode å være, og omhandlet ganske trivielle men også ganske dype ting - som angst og kjærlighet. Personen ville ha noe mer positivt, men som hva da?

Jeg er egentlig en ganske trivelig person, synes jeg sjøl ihvertfall. Kan dra det så langt at jeg faktisk påstår at jeg har en tendens til å være morsom. Det handler bare om hva jeg velger å dele med verden, og den bloggen her har blitt en slags personlig klagemur. Ikke bare får jeg tømt hodet for slitsomme tanker, jeg får også ryddet opp i egne følelser og kanskje hjulpet noen andre som har en minst like rævva dag som meg.

Og la oss bare få en ting klart med en gang; jeg er realist. Livet er ikke en dans på roser. Jeg gidder ikke de der fasade-greiene mange har på sosiale medier. Jeg pynter ikke på sannheta. Har jeg en dårlig dag, så holder jeg enten kjeft, eller får det ut på min personlige side hvor folk selv kan ta valget om de vil gå inn å lese. Jeg tvinger ikke mine problemer på noen (bortsett fra psykologen min da, men det er tross alt jobben hennes).

Siden jeg debuterte på sosiale medier, har jeg hatt innstillingen om at de beste øyeblikkene i livet ikke skal deles. For de beste øyeblikkene er de minnene jeg skal sitte å tenke på når jeg blir gammel. Jeg deler ikke alle de verste heller, men kun det jeg vet andre kanskje kan dra nytte av. For det er den jeg er - en som vil være til nytte.

Så nå sitter jeg her da, og prøver å være så positiv jeg kan på en dag som egentlig har vært litt dritt frem til nå. Men heldigvis skal den innleide personen (les: psykologen) snart få være klagemur. Og være støttekontakt når jeg må innom legen for å ta EKG (ikke spør hvorfor, ingenting farlig, rutine eller noe).

Og forresten, takk for alle fine tilbakemeldinger på innlegget om "Happy go lucky" og Ida Fladen. Og takk til Ida også, som er awesome.

Om: "Happy go lucky" og inkompetente anmeldere

Idag er det premiere på det nye programmet Ida Fladen har laget, "Happy go lucky". Et program som omhandler mental helse og psykiske problemer, som setter søkelyset på hvordan vi som sliter kan få det bedre. Og ikke minst følger Ida's egen reise og kamp mot depresjon og angst. Jeg mener et sånt program er viktig, for mental helse er (dessverre) fortsatt et tabubelagt tema i vårt samfunn. 

Jeg var innom VG for å lese nyheter. Oppdaget at en eller annen fyr hadde skrevet en anmeldelse om de to første episodene av "Happy go lucky". Det første som møter meg er terningkastet - en treer. Du kan lese anmeldelsen HER. (link).  "Jaja" tenkte jeg, "det er vel bare enda en fyr som ikke vet hva han snakker om". For hele anmeldelsen er bare svada i mine øyne, anmelderen leter virkelig etter ting å sette fingeren på. Ting som ikke er politisk korrekt, som han ikke interesserer seg for og som derfor ikke hører hjemme på skjermen. Jeg ble lettere irritert, men ble ikke forbanna før jeg møtte kommentarfeltet under selve saken. 

For å du kjære vakre vene. Nok en gang styrkes poenget mitt; mental helse og psykiske problemer trenger å bli snakket om - og det HØYT. For her er et utdrag av inkompetente uttalelser fra kommentarfelt-troll som tydeligvis ikke veit hva de snakker om:

"Med de nye generasjonene av manisk narcissistiske unge har enhver naturlig utfordring i livet fått en psykiatrisk diagnose. Det som vi tidligere så på som helt vanlig motstand i livet har blitt sykeliggjort og blåst ut av alle proporsjoner med en sulten terapeutprofesjon som ivrige pådrivere. Dette får ikke bare Fladens program til å fremstå som en feilslått, oppmerksomhetssugen selfie. Det avkler hele livsløgnen og den overfladiske selvdyrkelsen til hennes generasjon. Det eneste det ikke vekker er sympati og medfølelse."

"Har Ida vært deppa? Med all den suksessen? Unger i dag er rare.."

"Helt enig! Seertallene har gått ned etter Prosjekt Perfekt. Back to scratch. Utlevere seg selv. Og gjerne prøve å overgå forrige gang med å ta enda mer tabubelagte tema. Alle har hatt det vondt i blant. Og Ida Fladen også kan ha hatt det. For all del. Men å starte på ny og utlevere seg for å prøve å få opp seertallene? Hallo? Dette er tema som burde belyses absolutt på tv og ufarliggjøres. Men ikke av noen som lar seg avbilde naken med på forsiden av VG Magasin Helg speilegg på brystet for å bekjempe kroppshysteri (!!) og som nærmest skriker etter oppmerksomhet og seertall. Dette er bare trist."

Det første jeg legger merke til er angrepet på Ida Fladen. På henne som person. Og det er faen ikke greit. For når man først har tatt det tøffe valget med å være åpen om sine problemer, uansett om det er på tv eller ei, så burde man i utgangspunktet bli respektert for det. For et sånt valg er ikke lett, fordi man VEIT at man ikke møter mye forståelse fra den større delen av befolkningen. Og hvorfor det? Fordi de ikke vet hva det vil si å ikke greie å stå opp om morgenen, å ha tanker som forteller deg hvor mislykka du er, om hvor stygg du er, om hvor lite du fortjener de gode tingene du har i livet. De skjønner det ikke, og når noen først tar valget om å være åpen om disse tankene - så slenger de uforstående trollene seg på de mørke tankene og sier nøyaktig det samme. 

I dagens samfunn, i 2017, forventer jeg at vi greier å heve oss over trangen til å være drittunger på nett. At vi kan lukke opp dørene våre, være åpen, skape forståelse, respekt, støtte og gi omsorg til de som trenger det. Det er hardt å være deprimert. Det er hardt å ha angst, og det er enda hardere å ha begge deler samtidig. Å leve i et samfunn som fnyser av deg, og sier du skal "ta deg sammen" når du sier du sliter, kan ta knekken på alle og enhver. For nå er det for faen nok. 

Vi er åpne og har toleranse for fysiske sykdommer. Sykdommer som er synlige på kroppen. Men ikke de sykdommene som er usynlige. Dagens ungdommer kalles late, bortskjemte og selvopptatte. Men ingen generasjon før dem har vært utsatt for et større press. Et press om å være perfekt, ha toppkarakterer, se bra ut, få flest likes osv. Sosiale medier ødelegger mye, men kan også hjelpe mange. 

 

Så, kjære Ida Fladen. 
Faen for et forbilde du er. Jeg håper du har det bra, og gir en lang finger til kommentarfelt-troll og inkompetente anmeldere. For vi som sliter med angst og depresjon, som er åpne om det men som ikke når like mange som deg, vi trenger deg. Vi trenger at du er åpen om det, at du viser oss at man kan bli bedre. Vi trenger at du åpner opp for debatt, samtale og åpenhet rundt mental helse. 

Jeg har sett alle 8 episodene av "Happy go lucky" på Tv2 Sumo idag, og du får terningkast 6 fra meg. For du ga meg inspirasjon og motivasjon til å finne en vei ut av mørket. Og jeg er sikker på at du inspirerer mange andre også. Takk for at du er åpen, for at du har laget programmet, for at du viser vei. Bare takk. Sammen skal vi vinne over tabuet, og skape mer åpenhet. 


(bilde lånt fra idafladen.no)

"Happy go lucky" har premiere ikveld på Tv2 kl 22.15.

 

Og til den anmelderen i VG: Du får terningkast 2. Egentlig 1, men de siste setningene i anmeldelsen reddet deg fra stryk.

 

Finn meg, da

Det har gått litt over et år siden det gikk opp et slags lys for meg. Et lys som skinte så tydelig og sterkt, og lyste på nettopp det jeg hadde lengtet etter lenge uten å vite om det.

Nyttårsaften. Alt skjer på nyttårsaften. Kvelden setter liksom en slags standard for hvordan det kommende året forhåpentligvis blir. Jeg var så fortapt og tom før det. Og plutselig bare skjønte jeg alt, alle brikkene bare falt på plass. Noe diffust som har vært en del av livet mitt i mange år allerede, men med en fjern og distansert rolle, det ble plutselig så tydelig. Og jeg ble lykkelig. Lite visste jeg hva som var i vente i dagene, månedene og året som kom. Men jeg var lykkelig den kvelden, fordi jeg hadde en følelse av at jeg endelig hadde skjønt hva som manglet. Jeg hadde skjønt hvilken del av meg som ikke var hel, men ikke hvordan jeg skulle reparere det. Det eneste jeg hadde, var svaret på hva som måtte til for at jeg skulle bli hel igjen. Men så enkelt skulle det ikke bli.

Når en del av mitt hjerte ligger i en uvitende persons hender, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøvde det meste. Problemet er at jeg mangler en del av hjertet mitt, og da fungerer jeg ikke som jeg skal. Isteden svever jeg rundt på en slags rosa sky blant små stjerner, engler og sommerfugler. Og jeg gjør og sier ting som skyver personen unna, som igjen gjør at alt virker litt håpløst. Jeg trekker meg unna, lar sommerfuglene gå i dvale. Og så blir jeg distansert og stille. Men jeg har ikke gitt opp, for uvitende går personen fortsatt rundt med en del av mitt hjerte, og jeg vil bli hel. Den rosa skyen er ikke fullt så rosa i den stille perioden, men jeg lander aldri. Det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

I helgen var det nyttårsaften, igjen. Og det var ett år siden jeg skjønte alt. Jeg føler jeg er tilbake til start, vi er tilbake til start. Tankene var akkurat like klare og belysende som sist. Den rosa skyen fikk tilbake fargen sin, sommerfuglene kom ut av dvalen. Jeg svever igjen, for en liten stund. Kvelden med fyrverkeriet som avslutning ga meg lykkefølelsen igjen, for en liten stund.

Den som har en del av hjertet mitt vet det kanskje, selv om jeg ikke har sagt det. For den har ikke bare en del av hjertet mitt, den har noe mer. Det er noe mer, noe større, men det er bare et stort hav av tåke. For det er sånn hjertet mitt føles når det ikke er helt, når hjernen ikke tenker som den skal. Som et hav av tåke. Jeg har gått meg vill i letingen etter deg, etter måten å nå deg på. Men jeg gir ikke opp. Hver for oss er vi kanskje ødelagte, men sammen er det noe som skjer. Vi blir på en måte hel, og bekymringene bare fordufter. Håper jeg.

Finn meg, da.

tjuesekston - one hell of a year

Med tre dager igjen av året er det vel på tide å oppsummere litt. Samle tankene, opplevelsene, fylle glasset. Mye har skjedd, so let's do this.
 

Livet generelt
Ja, hva skal man si. Med sosial angst så er det jo varierende hvor mye man er sosial. Årets første 6-7 måneder var nesten angstfrie, og dermed var jeg også mye sosial (mener jeg selv ihvertfall). Det ble kanskje i overkant mye festing og tull, men sånne perioder er bare gøy. Jeg kan se tilbake på mange morsomme opplevelser, og mange minner og mennesker jeg setter pris på. 

I midten av juli forandret jo alt seg. Lite visste jeg da om hva de neste tre månedene skulle bringe. Og lite visste jeg om at en dag i midten av juli var den siste dagen i mitt liv jeg skulle se den kjære pappaen min. Men sånn ble det altså. Juli, august og september ble noen usikre måneder hvor livet bare sto på vent. Ingen visste helt hva som kom til å skje, men vi levde i håpet om at alt kom til å gå bra. 12.september, nøyaktig tre måneder etter at jeg så han hjemme for siste gang, mistet vi håpet, vi mistet en del av hjertet, min kjære pappa døde. 

Tiden etter har vært vanskelig og tøff. Jeg tar meg stadig i å tro at han snart kommer inn døra hjemme igjen, enda jeg har besøkt graven hans flere ganger. En sjelden gang er det som om det også går opp et lys for meg, og jeg innser at han faktisk er borte for alltid. Hver gang det skjer knuses hjertet mitt på nytt. Han var min store helt, min rådgiver, støtte og alt. I den første tiden etter at han døde skrev jeg også et innlegg er på bloggen, som fikk mye mer respons enn jeg hadde drømt om. Sorgen og savnet blir nok aldri helt borte, men vi lærer heller å leve med det. Jeg velger å fokusere på de gode minnene, og takknemligheten over at nettopp han var min verdens beste pappa.

(Les innlegget her: Kjære Pappa)



Studier 
Boy oh boy, mengden skolearbeid... Hjernen min kollapser så fort ordet "skole" kommer for øyet. Det har vært mye i år, akkurat det kan jeg vel for selv også. Høsten 2015 og nå i 2016 har jeg tatt VG1 Helse- og Oppvekstfag og VG2 Helsefagarbeider som privatist, noe mine "overordnede" ikke hadde tro på at jeg skulle greie å fullføre. Men jeg har fullført, og det med glans (og et lite fuck you til de som ikke trodde på mine egenskaper). Bare se her: 


(og ja, jeg ble ferdig nesten et år før fristen. enda et fuck you til de som ikke trodde på meg)

I året som kommer blir det eksamener i alle fag jeg har jobbet med i år, forhåndsstart på praksistiden som helsefagarbeider og eventuelt mer skolearbeid i tillegg. Hvis jeg velger å ta opp flere fag i 2017, blir det VG3 slik at jeg får studiekompetanse og har den klar til praksistiden min er ferdig, og dermed slipper å kaste bort et år mellom praksis og høyskole. We'll see. 

 

2017
Jeg håper året som kommer blir fint. At jeg får fullført og bestått eksamenene jeg skal ta, at praksisen går fint, at jeg får mange lærerike opplevelser. For jeg har fortsatt mye å lære, både når det gjelder yrke og livet generelt. Hva universet har på lager for meg er det ingen som vet, men jeg håper det er noe fint, for det året her har vært slitsomt. 
Jeg håper mine nære og kjære også får et fint år, med mange fine opplevelser. Sammen med meg. Neida. Joda.

 

 

For å summere opp alt; faen for et år det har vært. Jeg er SÅ klar for et nytt år, med blanke ark og fargestifter tell. Let's wrap this shit called 2016 up, and make 2017 a better year. I'll drink to that. (men ikke like mye som nyttårsaften ifjor, for da endte jeg i grøfta og ble kald.)

the black sheep ...

... of the family.

Siden jeg ble psyk, har relasjonene til nær og fjern familie forandret seg drastisk. Fra (min) tidenes morgen har jeg vært den litt "utradisjonelle" som kanskje ikke inkluderes i alt. Jeg har sterke meninger, som også inkluderer at jeg ikke tåler middelmådige unnskyldninger. Jeg legger merke til ting og hvordan hvert enkelt familiemedlem behandler både andre og meg. Forskjellene er faktisk ganske store. Det å være det midterste (eller største) barnet bærer ikke med seg så mange fordeler heller, for fokuset er oftest på de yngste uansett.

Jeg vet jo godt at jeg i utgangspunktet ikke er så hypersosial som mange andre i familien, og den lille "hallo! inkluder meg også da!"-gnisten forsvant i den fasen jeg ble psyk. Det oppstår små og store sammenkomster, middager, selskap - de normale settingene når man har en stor familie. Med sosial angst så dukker jeg sjeldent opp i disse sammenhengene, rett og slett fordi det blir for mye for meg. På en god dag kan jeg tåle å være sammen med maks 10 personer (som kjenner meg godt) på en gang. Er det en dårlig dag, eller en dag hvor jeg er sliten, tåler jeg kanskje 5 mennesker på en gang. Eller ingen.

Nå som det er jul, merker jeg disse forskjellene på de friske og meg ekstra godt. Det er selskaper og sammenkomster på rekke og rad, og jeg bare orker ikke at det skjer noe hver eneste dag. Jeg har lært meg å kjenne mine egne grenser det siste året. Hodet og kroppen min må ha minst en dags pause mellom hver sosiale interaksjon. Ikke alle forstår det, men tenker heller at jeg er "lat" som ikke møter opp på alt. Akkurat den påstanden velger jeg ikke å forsvare meg mot, nettopp fordi jeg vet selv at jeg ikke er lat. Hadde man kunne tatt seg en pust i bakken mellom alt, så hadde folk sett meg oftere.

Samtidig som jeg føler meg som det sorte fåret i familien som aldri lever opp til andres forventninger (som jeg forøvrig mener er skyhøye med tanke på mine daglige utfordringer), får jeg dårlig samvittighet for å være psyk, for å ha angst, enda det ikke er min feil at jeg er som jeg er.

Mange mener at angst bekjempes med å møte situasjonen man er redd for, og det stemmer til en viss grad. Og jeg møter situasjoner jeg er redd for hele tiden, jeg bare gidder ikke skryte over alle de små stegene jeg tar. Hver dag er en kamp mot mitt eget hode, en kamp mot fortiden og konsekvensene av den. En kamp som veldig få vet noe om, fordi jeg velger å ikke gjøre meg til offer. For hadde jeg inntatt en rolle som offer, så hadde jeg tapt.

Livet er tøft, det å være den som ingen helt vet hvordan de skal håndtere er tøft, og det gjør kampen enda tøffere. For når jeg ikke møter opp på ting som er forventet av meg å møte opp på, så møter jeg ignorante kommentarer - ikke spørsmål om hvordan jeg har det eller hva de kan gjøre for å hjelpe. Men sånn er det bare, og jeg er vant til det. Uheldigvis har jeg ikke energi til å kreve min plass, eller å rope ut om hva jeg trenger. På en dag som idag prøver jeg bare å akseptere at jeg ikke er like verdsatt som enkelte andre. Jeg har ikke oppnådd like mye i livet (selv om jeg har mine egne milepæler og mål), jeg oppfører meg ikke like "pent", og hjelper kanskje ikke like mye til. Men det er ikke nok grunnlag til å bli ekskludert etter min mening.

Jeg får nok mye kritikk for å dele det her, men kritikk er jeg vant til. For jeg er den som roper høyt når det er noe jeg mener er urettferdig, eller det er noe jeg mener. Jeg er ikke den som føyer meg etter alle andre, men møter bullshit med oppriktighet og ærlighet.

Alene og sterk. As usual. Smil.

happy christmas

Så ble det jul igjen, det til tross for et tøft halvår. Det føles rart å skulle feire jul uten pappa. Iår blir det ingen ved matbordet som uffer seg over å måtte kneppe opp bukseknappen fordi han har spist for mye, ingen lukt av sigar utpå kvelden, ingen genuint overraskende lykkelatter over å få julegavene han egentlig ønsket seg (selv om "snille barn" og "ingenting" var typiske ønsker), ingen som halvsover og småsnorker på sofaen etter middag og dessert. Ingen pappa.

Men det blir jul likevel, selv om du ikke er her fysisk pappa. Det blir jul på samme måte som før, med alle de samme tradisjonene. Og du er her i tankene og hjertene våre. Du får ny fin krans på graven din idag, og fine levende lys. Og så får du feire jul sammen med farfar og bestefar, og alle andre du er sammen med nå.

God jul, pappa

Og til alle dere andre også. Ta vare på hverandre, kos dere sammen med familien. For det er det jula handler om - familie.

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om mine erfaringer med CPTSD (complex post traumatic stress disorder), angst og det å være overgrepsoffer i dagens samfunn. Kontakt: ac.blogg@live.no Vipps: 90257954

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits