Det sies at tiden leger alle sår, og i mange tilfeller er nok det riktig. Sorg forandrer også form over tid, den er ikke like tung og mørk nå, som den var for 7 år siden. Men av og til, som på dager som i dag, så treffer sorgen meg igjen som en tung stein.
Jeg ble egentlig tatt litt på senga, for dagen var helt normal og fin helt til jeg plutselig innså hvilken dato det faktisk var i dag. 12. september, en dato som forandret hele livet mitt for 7 år siden. Men ut av det blå, så var det som om det skjedde i går. Jeg knakk helt. Jeg savna pappaen min noe så enormt, der jeg satt å så på at barnebarnet hans løp lykkelig rundt i stua og lekte.
For det er i sånne situasjoner jeg innser hvor mye jeg savner han, og hvor mye han går glipp av. Han hadde elska å se barnebarnet sitt vokse opp, og å lære han de samme tingene som han lærte meg. Akkurat som jeg skrev om for 7 år siden, i innlegget “Kjære Pappa” (link).
En liten del av meg tror nok at han følger med på oss likevel, selv om han ikke er fysisk tilstede lengre. Jeg håper i hvert fall det. For det gjør det litt lettere at han ikke er her, og det gjør savnet litt enklere å bære.
Så pappa, du er enormt savnet. Selv om jeg ikke er på graven din så ofte. For i mitt hode er du ikke der, og da blir det rett og slett for vanskelig for meg å i det hele tatt se at navnet ditt stå på gravsteinen. Men jeg har tatt med barnebarnet ditt dit, og jeg peker på bilder av deg på veggen og sier “Se, der er bestefar”, og jeg skal fortelle om deg som om du er her, slik at han vet hvem bestefar var og blir like glad i deg som det jeg var og fortsatt er.
Vi elsker deg, alltid♡
