Det er tilbake. Fienden jeg har prøvd så hardt å beseire. Kampen jeg har kjempet i så mange år. Depresjonen.

Du vet, det er ikke alltid en kamp i motbakke. Noen ganger er jeg i en dal. Landet er flatt og lett å navigere; gresset er mykt under føttene mine. Og noen ganger er jeg i himmelen og flyter rundt på bomullsdotter blant alt det blå. Det er ikke like ille hele tiden. Mesteparten av tiden, er jeg glad. Jeg antar at sammenlignet med hvordan ting pleide å være, er det ikke så mye å være misfornøyd med – i det minste når jeg slipper alt støyet.

Men noen ganger synker skyene, og dalene slutter. Stormene begynner og jeg klatrer i fjellet. Dette er de gangene jeg blir liggende i kratt og tornebusker, forslått og ødelagt, oppskrapet og full av arr. Jeg føler meg alene i disse øyeblikkene. Tankene bråker, men hjertet er tomt. Folk tar kontakt, men jeg skyver dem bort. Jeg lover at det ikke er på grunn av deg.

Ironisk nok, jo mer ensom jeg føler meg, jo mer isolerer jeg meg. Jeg vet det ikke er fornuftig. Men den tristheten tapper meg for krefter. Den gjør meg helt utslitt. Noen ganger greier jeg ikke å gå ut av huset. Noen ganger orker jeg såvidt å ta meg en dusj. Og noen ganger greier jeg å ta på maska og komme meg ut av huset, men etter et par timer føles det som om jeg ikke har sovet på flere dager, og at jeg er fullstendig utmattet.

Jeg beklager at jeg ikke har tatt så mye kontakt. Jeg er redd for at hvis jeg tar kontakt, så vil du se meg. Jeg vil virkelig se deg, men jeg kan ikke. Jeg er for sliten. Jeg er for trist. Men vær så snill, ta kontakt. Si hei. Jeg skal prøve å gjøre det samme. Hvis jeg er fjern eller ikke svarer, beklager jeg det. Det er ikke meg. Det er monsteret som har spist meg opp.

Det er vanskelig for meg når jeg kommer til dette punktet. Til å begynne med er jeg i fornektelse. Jeg tenker at “jeg ikke kan synke igjen, jeg har jo jobba så hardt for å være lykkelig. Jeg vet hvordan jeg skal være lykkelig. Hjernen min vet hvordan jeg skal fungere ordentlig. Det går bra med meg.”.

Men det gjør ikke det. Uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor lang tid det har gått, så setter tannhjulene seg fast og fungerer ikke ordentlig. Det første symptomet er vanligvis utmattelsen. Jeg lurer på hvorfor jeg er så sliten. “jeg gjør ikke så mye, så hvorfor føler jeg meg utbrent?”. Og så er det mangelen på lyst og motivasjon til å se noen eller gjøre noe. Og så innser jeg det. Det er tilbake.

Så starter sinnet. Tankene rumler. Hjernen er kaos, og jeg føler meg så misforstått og frustrert. Jeg er irritert og sint på alt og alle uten grunn. Jeg gråter mye og knekker sammen ganske ofte. Jeg kan ikke kontrollere det, selv om jeg prøver.

Jeg glemmer hvordan jeg skal ta vare på meg selv i sånne perioder. Noen ganger glemmer jeg å spise. Andre ganger døgner jeg. Det varierer for hver gang jeg synker. Denne gangen virker mat uappetittlig. Jeg er mye kvalm. Ingenting jeg spiser er godt. Jeg får magesmerter og føler meg sløv. Jeg greier ikke å fokusere og blir urolig. Jeg greier ikke en gang å se på en episode av en serie uten å bli distrahert, når jeg normalt kan se en hel sesong uten problemer. Jeg skriver ikke så mye. Jeg bare tenker. Det har gått en stund siden sist jeg har skrevet noe som er lengre enn en melding. Det får meg til å føle meg uproduktiv. Som om jeg feiler. Det får meg til å stille spørsmål om evnene og fremtiden min. Jeg tenker mye, men samtidig føler jeg meg følelsesløs.

Noen ganger blir tankene mindre hyggelige, til og med skumle. Jeg sier det ikke til noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for at de vil bekymre seg. Jeg er redd for at de tror jeg er mer deprimert enn det jeg faktisk er. Men realiteten er at jeg har håndtert dette i mer enn 10 år nå. Jeg greier å kjenne igjen symptomene mine, og jobber med å identifisere roten til problemene. Og så tar jeg det derfra.

 

Alt jeg ber deg om, er å forstå. Forstå at jeg er lei meg fordi jeg skjøv deg unna, for å ikke være den mest engasjerte vennen, for å kansellere planer og at jeg oppfører meg annerledes. Alt jeg ber om er at du forstår, at du støtter meg, og at du elsker meg. Du kan spørre meg om jeg har det bra og gi meg trygghet, og jeg kommer til å være takknemlig. Men mye av den kampen her må jeg kjempe på egenhånd, med alle dere på sidelinjen. Takk for at du alltid er der for meg. Jeg elsker deg.