At en partileder for ungdomspartiet til KrF, Ingrid Olina Hovland, kan sitte og si at kvinner som blir gravide etter voldtekt bør bære frem barnet – ikke som politikk, men som sitt personlige standpunkt – det er så grenseløst provoserende at jeg mister pusten.
Et personlig standpunkt. Som om voldtekt er en samtale om verdier, og ikke et overgrep. Som om man kan plassere noe så brutalt inn i en ryddig, moralsk boks og kalle det “tro”.
Voldtekt er ikke en gave. Det er ikke en mening med livet, et kall, en prøvelse eller et “mirakel i mørket”. Det er et overgrep. En forbrytelse. Et traume. Og når noen uten erfaring står på trygg avstand og kaller konsekvensene for en gave, da er det ikke tro – det er forakt.
Det er uvitenhet forkledd som moral.
Og jeg er så lei av det. Lei av mennesker som aldri har kjent frykten, skammen, smerten eller ettervirkningene, men som likevel mener de har rett til å si hva et offer bør gjøre med kroppen sin. Det er ikke bare ufølsomt – det er et overgrep i seg selv.
Dette handler ikke om politikk. Det handler om empati. Om respekt. Om å forstå at du ikke har noen rett til å mene noe om en kropp du aldri har levd i, et traume du aldri har kjent, eller et valg du aldri måtte ta.
Et barn etter voldtekt kan være et valg. Og de som velger det, fortjener all respekt i verden. Men det skal alltid være offerets valg. Ikke statens. Ikke kirkens. Ikke ditt.
For vi som lever med ettervirkningene, trenger ikke flere moralske pekefingre. Vi trenger trygghet, frihet og retten til å eie kroppen vår igjen.
Så nei – voldtekt er ikke en gave. Det er ikke mening, det er ikke håp, og det er ikke et kall. Det er vold. Punktum.
Det er ni år siden du døde i dag, pappa. Ni år uten stemmen din, uten tryggheten din, uten de små kommentarene som alltid fikk meg til å smile selv når jeg var sint. Ni år uten de klemmene som kunne fikse alt på et øyeblikk. Sorgen har ikke blitt mindre, den har bare flyttet inn i meg. Den er en del av hvem jeg er nå.
Folk sier tiden leger alle sår. Det er bullshit. Tiden gjør det ikke mindre vondt – den gjør deg bare flinkere til å late som. Du lærer deg å puste mens det fortsatt svir. Du lærer deg å stå opp og fungere, selv med en tomhet som ingen ser. Du lærer deg å le, å gå videre, å smile – men det finnes alltid et sted i hjertet som skriker etter den personen du savner.
Jeg savner å ringe deg. Å høre stemmen din og vite at alt skulle ordne seg. Jeg savner rådene dine, blikket ditt, og hvordan du alltid fikk meg til å føle meg som verdens viktigste person, uansett hva.
Og nå, når jeg sitter her og planlegger livet videre – jeg skal gifte meg snart, pappa – så gjør det ekstra vondt. Jeg hadde drømt om at du skulle være der. At du skulle se meg, smile stolt, kanskje felle en tåre. Jeg hadde sett for meg å lene meg på armen din, høre pusten din ved siden av meg, kjenne tryggheten du alltid ga meg. Det skjer aldri. Og det gjør faen meg vondt.
Det gjør ekstra vondt når jeg ser sønnen min vokse opp uten deg. Han kaller alle menn med bart for “bestefar”. Det er søtt, men det river også i hjertet. For du burde vært her. Han burde visst hvem bestefar virkelig var. At det ikke bare er et ord han bruker, men en trygghet han kunne hatt. I stedet har han bare bilder, historier og et savn som er mitt, men som også blir hans på et vis.
Jeg er sint på livet fordi du ikke fikk mer tid. Sint fordi du ikke får se sønnen min vokse opp. Sint fordi jeg aldri får høre stemmen din igjen. Sint fordi savnet føles like tungt ni år senere. Men jeg er også så takknemlig. For minnene. For styrken du ga meg. For alt du rakk å lære meg.
Du er fortsatt her, pappa. I styrken jeg finner når livet er vanskelig. I kjærligheten jeg gir videre. Jeg ser deg i sønnen min, i meg selv, i små øyeblikk der jeg plutselig føler meg trygg. Sorgen og kjærligheten er to sider av samme mynt. De henger sammen. Og selv om du er borte, er du fortsatt en del av meg – alltid.
Ni år uten deg. Men aldri en eneste dag uten savnet.
Ikke fordi jeg hadde tid, overskudd eller planla det. Men fordi jeg vet hvordan det føles – direkte eller indirekte. Fordi jeg har sett det, hørt det, kjent det – i meg selv, i andre, i barn som strever med å sette ord på det som ikke skal sies høyt.
“Når pappa blir en storm” er fortellingen om en ung jente. Hun elsker pappaen sin. Han er snill. De ler, ser filmer og spiller spill. Men når han drikker, forandrer han seg. Da blir stemmen hans annerledes. Da gjør kroppen hennes seg liten, og huset holder pusten.
Hun også.
💔 For barn som fortsatt elsker, selv om de er redde
Boka er ikke dramatisk. Den roper ikke.
Den visker nesten.
For mange barn lever ikke i kaos hele tiden – men i spennet mellom trygghet og uforutsigbarhet.
Mellom kjærlighet og frykt. Mellom lojalitet og uuttalte grenser.
Og disse barna trenger også historier.
De trenger å kjenne seg igjen – uten at noen peker og sier “dette er deg”.
🎯 Hvem boka passer for
Denne boka kan være:
en inngang til samtale med barn som lever i eller har levd i utrygge hjem
en ressurs i barnehage, skole, barnevern eller terapi
en støtte for pårørende som vil åpne opp
en speiling for voksne som selv har vært barnet i historien
💾 Hvordan få tak i boka
Boka finnes som digital nedlasting (PDF) i min Ko-fi-butikk.
Du kan kjøpe den for 50 kr – eller dele den med noen som trenger den.
Du trodde kanskje NAV var en offentlig etat. Noe fast og forutsigbart. Et sted hvor mennesker i krevende livssituasjoner får støtte og trygghet. Neida. NAV er et realityshow med skjulte regler, bortgjemte skjemaer og et saksbehandlersystem utviklet av Kafka på speed.
NAV er det eneste stedet i Norge der det er forventet at du kan folketrygdloven bedre enn saksbehandleren, men også at du skal late som om du ikke kan den – for hvis du viser at du faktisk vet hva du har krav på, blir det… stille. Eller verre: chatten avsluttes.
Velkommen til NAV, hvor forvaltningskompetanse fra brukeren er mistenkelig, og paragrafkunnskap er suspekt. Hvor spørsmål som “Hvem behandler dette?” besvares med “Det er det vanskelig å svare på.” Og hvor henvisninger er det mest helhetlige tiltaket du får i løpet av et år.
Du spør én avdeling. De henviser til en annen. Den tredje sier du må snakke med den første. Den fjerde sier “vi har ingen ordning for det”, og den femte sender deg til en skjema-lenke som ikke inneholder et faktisk skjema.
Skjemaer hos NAV er forresten som enhjørninger: alle har hørt om dem, ingen har sett dem, og hvis du finner ett – gratulerer, du får ikke lagt ved vedlegg uansett.
Det finnes selvfølgelig rundskriv. Å, rundskriv! Disse eldgamle hellige skrifter som brukerne må ofre søvn og mental helse for å finne. Men har saksbehandleren lest dem? Nei. De har et internt verktøy som sier “uklar vurdering – anbefaler kontakt med lokalkontor”.
Lokalkontor, ja. Det kontoret du kanskje ikke tør bruke, fordi du allerede har blitt kvernet gjennom én runde NAV og ikke har plass til mer i systemnervesystemet ditt. Men du må. For NAV er strukturert som en labyrint hvor utgangen alltid er hos noen som “ikke har tilgang til saken din”.
Så sitter man der. Med åpne faner, rundskriv, lover, tidligere svar fra NAV, e-poster som motsier hverandre og en telefon som ringer med skjult nummer – og du tør ikke ta den, for det kan være NAV. Eller en ny saksbehandler. Eller noen som skal gi deg en ny runde forvirring, nå med mindre sympati og flere forbehold.
Og du prøver fortsatt å være høflig. Profesjonell. Forståelsesfull. Men til slutt sitter du bare igjen og tenker:
“Hvordan i helvete ble jeg systemansvarlig for en etat jeg aldri har jobbet i?”
NAV er ikke laget for de som trenger hjelp. Det er laget for de som tåler å ikke få hjelp. De som tåler å vente. Som tåler å lete. Som tåler å forklare det samme 17 ganger uten å heve stemmen. NAV er ikke trygghet. NAV er test. En test du må bestå – uten regler, uten poeng, uten jury. Bare et konstant trykk på “send inn på nytt”.
👇 Hva jeg faktisk prøver å få hjelp til:
Jeg forsøker å søke støtte til førerkortopplæring på medisinsk grunnlag – noe NAVs eget lovverk (folketrygdloven §10-6) åpner for. Grunnen er enkel: som småbarnsmor med varig funksjonsnedsettelse og angstproblematikk som gjør kollektivtransport uaktuelt, trenger jeg førerkort for å kunne håndtere helt grunnleggende hverdagslogistikk. Å komme meg til lege, behandlig, barnehage, butikk – og kunne være til stede for barnet mitt.
Men fordi NAV selv ikke forstår eller følger sitt eget regelverk, blir jeg kastet rundt mellom avdelinger som ikke vet hvem som skal behandle saken – eller nekter for at ordningen finnes. Så mens jeg kjemper for noe som egentlig burde vært rett frem, bruker jeg enorme mengder energi på å ikke miste motet helt.
Hvis du vil støtte det arbeidet – både emosjonelt og bokstavelig – er jeg oppriktig takknemlig:
Erna Solberg vil gi 12 000 kroner i skattekutt – men bare til folk som er i arbeid – hvis hun vinner valget. Samtidig mener hun at det ikke er rom for tannhelsereform akkurat nå. Som om tannverk kan settes på vent. Som om verdighet er noe man må jobbe seg verdig til.
Budskapet er tydelig: Hvis du ikke jobber, betyr du mindre.
De som står utenfor arbeidslivet blir alltid glemt
Uføre, syke, lavinntektsfamilier og andre som faller utenfor arbeidslivet blir nedprioritert hver gang det skal kuttes, spares eller “prioriteres”. De er aldri først i køen. Bare sist. Og ofte helt ute av rekka.
Nå loves det skattekutt til de som allerede har lønn, mens de som lever på minstesatser – med kronisk sykdom, nedsatt funksjonsevne eller psykiske lidelser – står igjen med ingenting. Igjen.
Mange lever under fattigdomsgrensa – og det blir verre
I Norge i dag lever mange uføre under EUs fattigdomsgrense. Samtidig øker prisene på mat, strøm, transport og bolig – men grunnbeløpet i folketrygden (G) henger ikke med. Det betyr at kjøpekraften forsvinner bit for bit, måned for måned.
Ja, barnehage har blitt billigere. Men hva hjelper det når det ikke er penger igjen til mat, medisiner eller kollektivtransport?
Folk sulter faktisk i Norge også
Det er lett å tro at nød og sult hører til andre deler av verden. Men vi må tørre å si det høyt:
Folk sulter her i Norge også. I verdens rikeste land.
Foreldre hopper over måltider for at barna skal spise. Kronisk syke lever på knekkebrød og suppeposer. Folk velger mellom tannlege og strøm, mellom medisiner og mat. Dette skjer nå – i norske hjem, hver eneste dag.
Likevel blir det foreslått skattekutt for dem som har mest, mens de som står nederst på stigen blir glemt, kuttet og mistenkeliggjort. Det er ikke fordi pengene ikke finnes – det er fordi de brukes på noen andre.
Tenner er en del av kroppen
Tannhelse behandles fortsatt som et luksusprodukt i norsk politikk. Men tenner er en del av kroppen – og dårlig tannhelse gir smerter, infeksjoner, redusert livskvalitet og alvorlige helsekonsekvenser.
Likevel er det “for dyrt” å inkludere tannhelse i velferden. Det er ikke for dyrt å gi skattelette til de rikeste, eller å kutte formueskatt og exit-skatt – men det er tydeligvis for mye å be om at folk skal slippe å velge mellom rotfylling og strømregning.
Høyresidens prioriteringer er tydelige
Erna Solberg og Høyre har gjort det klart at de vil:
Gi 12 000 i skattekutt til de som er i arbeid
Fjerne formueskatt på såkalt “arbeidende kapital”
Endre eller fjerne exit-skatten
Gi skattelette til næringslivet
Alt dette koster. Men tannhelse? Det er det “ikke råd til”.
AAP, karensår – og folk som ble kastet ut
Det er lett å glemme hva som skjedde sist Høyre satt i regjering. De strammet kraftig inn på arbeidsavklaringspenger (AAP) – og innførte karensåret. Et helt år der mennesker som fortsatt var syke etter AAP-perioden, ikke fikk noen inntekt. Ikke én krone. Bare beskjed om å “klare seg”.
Det rammet særlig unge, kronisk syke og folk med usynlige lidelser. Mange mistet leiligheten, helsa, håpet. Og ja – jeg var en av dem. Jeg fikk karensår. Jeg lever fortsatt med konsekvensene av det.
Det gjør noe med deg, å bli kastet ut av systemet du trodde skulle hjelpe deg. Det lærer deg noe om hvem politikerne egentlig synes fortjener trygghet – og hvem de er villige til å ofre.
Karensåret ble fjernet i 2022. Men det kom ikke uten kamp. Og det kan innføres igjen. Derfor betyr valget noe. For noen av oss handler det ikke om politikk. Det handler om liv.
Uføre mistenkeliggjøres – alltid
Uføre i Norge lever ikke bare med helsemessige utfordringer – de lever også med konstant mistanke. Det holder å bli sett utenfor husveggen én gang for at noen skal trekke konklusjoner.
Hvis man smiler, tar en kaffekopp med en venn, går en tur eller er på butikken – da er man “ikke syk nok”. Det er som om folk forventer at alle uføre skal være limt til senga, og aldri ha et glimt av livskvalitet uten å bli straffet for det.
Det skaper frykt. Skam. Taushet. Og en konstant følelse av å måtte forsvare sin eksistens.
Det er valg til høsten. Stem med både hjerte og hodet.
Til høsten er det stortingsvalg. Og det er verdt å spørre seg:
Hvem kjemper for at velferden skal gjelde alle – også de som ikke kan jobbe?
Hvem ser verdien i å løfte bunnen, ikke bare belønne toppen?
Hvem prioriterer mennesker over marginer?
Stemmer betyr noe. For mange handler det om mye mer enn politikk. Det handler om livskvalitet. Det handler om å bli sett.
Hva slags samfunn vil vi ha?
Et samfunn der menneskeverd måles i arbeidsevne og inntekt – og hvor tenner ikke regnes som en del av kroppen?
Eller et samfunn der vi tar vare på hverandre – også når livet ikke går som planlagt?
Jeg veit helt ærlig ikke hvor jeg skal begynne, for det her kom så brått på at hodet mitt fortsatt ikke skjønner at det faktisk er sant. De sier du er borte, men jeg greier liksom ikke helt å skjønne det enda.
Så derfor føler jeg at jeg må få skrevet ned noen ord, bare sånn for å snakke til deg, og skryte av deg en siste gang.
Først og fremst, takk for at du var nettopp den Knut’en du var. Mennesket Knut var helt fantastisk, og det tror jeg helt 100% at det er ganske mange som er enig med meg i. For du var en fin fyr. Du tok vare på alle du var glad i. Du SÅ oss alle, lyttet til oss og hjalp oss. Akkurat som vi gjorde med deg.
Du hadde noen turbulente perioder i livet ditt, det er jo ikke til å skyve under en stol eller bak en gardin. Helsa di var ikke alltid på topp. Men du var en fighter, og den fyren jeg kjente som var desidert mest glad i livet, og det å leve. (Selv om hodet ditt prøvde å lure deg til å tro noe anna med jevne mellomrom, så elsket du faktisk livet).
Til tross for hvordan kroppen jobbet imot deg, så stilte du opp for alle rundt deg. Og det er vi evige takknemlige for, og noe vi kommer til å savne å ha i livene våre.
For meg var du som en storebror jeg ikke trodde jeg trengte, men som var nøyaktig den personen jeg trengte å ha i livet mitt.
Du har stabla meg på beina igjen når jeg har hatt det vanskelig, f.eks. etter at pappa døde var du en uvurdelig støtte. Du dømte meg aldri for idiotiske valg jeg tok, men lot meg få høre nøyaktig hva du mente. Men du sa det med en slik omsorg at jeg tok det til meg.
Du lærte meg å skru bil, og vi har hatt mange timer med hodene våre nedi en motor sammen. Med mye humor og mye sinne. Men jeg så på det som kvalitetstid. Jeg hadde mye igjen å lære på den biten, og nå er mentoren min borte. Så da får jeg lære på egenhånd med mantraet «Hva ville Knut gjort nå?» og le litt for meg selv fordi du sikkert bare hadde banna til du fikk det til sjøl også.
Men mest av alt så var du bare en jævla god venn og ekstra-storebror. Du var alltid tilgjengelig for en prat, dag eller natt. Og det kommer jeg til å savne mer enn noe anna.
Ikke minst var du en eksepsjonelt god ekstra-onkel. Gleden og kjærligheten du viste for sønnen min var hjertevarmende og rørende. Og det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Siden han er såpass liten enda, så skjønner han (heldigvis) ikke at du er borte for alltid, men jeg kommer for evig tid til å fortelle om rare og fine onkel Knut.
Men så kom jo den dagen som vi alle frykta. Dagen hvor vi mistet deg. På en eller anna rar måte visste jeg det kom, selv om du ikke hadde fortalt meg at du var dårlig. Men sjokket var like stort likevel, for håpet om at jeg tok feil var uendelig. Og sorgen desto større når jeg fikk vite det.
Jeg veit du ikke likte at vi var triste og lei oss. Og din humor, den mørke galgen humoren din, har blitt tatt i bruk allerede. For vi veit du sitter et eller anna sted og ler sammen med oss. Men vi ler med tårer i øynene, for vi skjønner ikke helt at det er sant enda.
Vi kommer til å savne deg, Knut’n vår. Herfra til evigheten og tilbake. Det er så vondt at du er borte. Men vi skal hedre og huske deg for alltid. For du var unik, på alle mulige måter.
Stor klem fra gjengen din, sov godt nå. Det fortjener du. Aspelutt❤️ og Gla i du❤️
(Jeg husker du sa på kødd en gang at jeg var den eneste som fikk snakke i begravelsen din, men det tror jeg du sa bare for å være teit siden du veit jeg hater begravelser, så det her får værra bra nok.)
Jeg kjenner at jeg ikke greier å holde kjeft. For det siste utspillet fra kunnskapsminister Tonje Brenna, som kanskje visstnok skal bli arbeidsminister (jeg håper det ikke skjer når man ser hvilke holdninger hun har), provoserte meg noe så voldsomt.
“Deler av venstresiden snakker for mye om nivået på ytelser, og for lite om hvordan vi får flere bort fra ytelser og over i jobb.” – Tonje Brenna, nestleder i AP
Jeg får helt ærlig lyst til å trykke på Caps Lock, og skrive alt i store bokstaver. Så provosert blir jeg av uttalelsen hennes. Jeg skal prøve å holde meg saklig, men jeg kan ikke love at det går.
Det er ikke så forbanna rart at Rødt og SV snakker om nivået på ytelsene vi mottar fra NAV. De er jo tross alt UNDER fattigdomsgrensa til EU. Vi lever under fattigdomsgrensa, og ingen av de store partiene som har makt er villige til å gjøre noe med det. Hvorfor? Jo, fordi de tror det er så jævlig motiverende å være fattig, og at vi da blir fristet til å ville stå i full jobb. Og det selv om vi ikke har helse til det.
Har du ikke råd til å skru på varmen i huset i vinter? Nei, da skulle du ha jobba, da. Har du ikke råd til mat til jul? Synd, du skulle ha jobba. Ikke penger til å kjøpe nye klær til ungen din som går i barnehagen? Huff da, du skulle ha jobba. Ferie? Trenger ikke det du, som ikke jobber.
Hva faen? Hva faen.
“Kunnskapsministeren vil fremsnakke de som går på jobb hver dag og betaler skatt, og advarer mot en stakkarsliggjøring av de som står utenfor.” – Sitat fra artikkelen på NRK.
Først og fremst, ja ytelsene våre kommer av skattepenger som blir innbetalt til staten. Men, vi betaler også skatt av disse pengene. Så av det lille vi får utbetalt, går det faktisk en del prosenter tilbake i skatt. Akkurat som hos folk som står i vanlig jobb. Vi bidrar altså til statskassa vi også. Tro det eller ei.
Hun er også opptatt av at alle som betaler skatt, skal være trygge på at pengene brukes fornuftig.
Kan vi som mottar ytelser, og betaler skatt av de, være trygg på at de brukes fornuftig? Vi lever jo tross alt under EU’s fattigdomsgrense. Jeg vil faktisk ikke kalle det fornuftig å, for å sette det på spissen, sulte mennesker ut i jobb. For det er det arbeidslinja faktisk gjør.
Det er også nevnt i artikkelen at man blir syk av å ikke være nyttig. Det kan vel stemme det, men man blir faen ikke frisk av å være fattig og av å bli mistenkeliggjort hele tiden heller. For ved å være på NAV, så blir man mistenkeliggjort fra man først ber om hjelp, og til den dagen man eventuelt ikke trenger kontinuerlig oppfølging lenger.
“Er du egentlig syk i det hele tatt?” er det store spørsmålet som henger over deg konstant. Og det til tross for mange år med utredninger hos helsetjenesten.
Så da får jeg bare være en stakkar, da.
Men når du, Tonje Brenna, påstår at grunnen til at valget gikk som det gikk for Arbeiderpartiet er fordi dere “ikke er tett nok på hverdagen til folk. Vi beskriver den ikke godt nok. Vi har ikke løsninger som folk har tillit til at faktisk gjør livet deres bedre.”, så hjelper ikke akkurat uttalelser som du har kommet med de siste dagene.
For de uttalelsene viser kun hvor langt unna hverdagene til grasrota dere faktisk er. Og det er flaut, trist og ikke minst skammelig.
Det er mange ting jeg skulle ønske noen forberedte meg på før jeg fikk barn. Både på godt og vondt. Men en av de tingene som jeg egentlig ikke hadde tenkt over kom til å være en stor greie, var når poden skulle starte i barnehagen.
La oss ta det litt fra starten. Allerede når jeg gikk gravid, og hadde termin i slutten av desember, sa alle at jeg måtte “knipe igjen” til over nyttår, for da blir han eldst i sitt kull, får gjøre ting før alle andre, og får liksom SÅ mange fordeler i livet. Jeg kan ikke si at jeg kneip igjen, men tilfeldighetene ville ha det slik at han faktisk ble født noen dager inn i januar måned.
Når det kom til stykket at vi skulle søke om barnehageplass, så hadde jeg jo i baktanken at han kom til å få plass i mars, for det var jo en av fordelene med å være født i januar. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt. Sannheten var jo en annen. Han fikk ikke plass i mars, men i august. For slik er reglene i vår kommune, kun ett opptak i året. Det vil si mange måneder ekstra hjemme.
Det ble også rost SÅ opp i skyene av andre rundt meg, at jeg kunne ha han hjemme lengre. Det var jo en gave fra oven, og måtte nytes. Jeg gjorde jo det, for hver dag sammen med poden er en fest. Og å se hvordan han utvikler seg fra dag til dag, er det mest givende jeg har vært med på i livet.
Men så… kom august. Jeg hadde hele tiden tenkt at barnehagen var langt frem i tid, men plutselig så var jo dagen her. Og jeg fikk altså så jævlig knekken mentalt. La meg forklare hvorfor.
Ingen hadde forberedt meg på følelsen av at poden gikk fra å være baby, til å plutselig bli stor nok til å være i barnehagen. I hjertet føltes det ut som om det skjedde over natta. Hvor ble egentlig tiden av? Hvor ble babyen min av? Den lille blubben som var avhengig av meg, og oss, 24/7 har plutselig blitt stor nok til å ikke se oss mange timer i løpet av dagen. Altså… hæ?
Det som også gikk opp for meg, var at det første, lengste, mest slitsomme og tøffeste kapitlet er over. Vi er ferdig med den til nå viktigeste jobben. Vi fikk en baby, og har skapt et lite menneske. En liten fyr som er blid nesten hele døgnet, som er mer selvstendig enn det mamma greier å innse, som er tillitsfull og sosial (det stikk motsatte av mamma). En fyr som ELSKER barnehagen, som ikke har tid til å si “ha det” til mamma og pappa når de skal dra, men som snur seg kjapt når han løper av gårde, smiler stort, vinker og roper “ha det!”.
Mammahjertet er så stolt at det nesten sprekker. Og vi er så vidt ferdig med tilvenningen.
Men hvor ble den lille babyen min av? Han er nok inni den lille fyren. For av og til, så kommer han for å sitte litt på fanget til mamma, akkurat som om det er for å forsikre meg om at han alltid kommer til å være den første og fineste babyen min. Selv om han er aller mest opptatt av å utforske den store verden akkurat nå.
Midt i helgevaskinga fikk jeg ei litta idé om en ny kategori på bloggen, nemlig #Helgekos. #Helgekos skal etter planen inneholde oppskrifter på sunne og gode ting (mest kake, snacks og desserter generelt) man kan lage til helga. Jeg har fått helt bakenoia i det siste, og har laget en egen profil til alteregoet mitt på instagram – @gryttenbaking. Følg meg gjerne der!
Så, først ut i #Helgekos er, *trommevirvel*, sukkerfri og diabetesvennlige Bounty! Enkelt og farlig godt!
Ingredienser:
– 200 gram Kokosmasse – 200 gram MØRK sjokolade (minst 70% kakao) – En boks Kokosmelk – SukrinMelis (altså, sukkerfri melis. Finnes i de fleste butikker i bakehyllene)
Redskaper: – Bakebolle/skål – Spiseskjeer – Plastfilm – Skål som tåler varme, da sjokoladen skal smeltes i vannbad – Plastboks/kakeform/brødform (som tåler å ligge en stund i fryser’n. Størrelsen på formen/boksen du bruker kommer an på hvor tykk du vil Bounty’n skal være.)
Det du gjør:
– Ha kokosmassen i en bolle. – Blandes med ca 10 spiseskjeer sukrinmelis, du kan smake det til. – Ha i ca 10 spiseskjeer kokosmelk, antall spiseskjeer kommer an på hvor saftige du vil Bounty’n skal bli. – Bland alt sammen til en fast masse. – Spre utover i en kakeform/plastboks ikledd plastfilm. – Legg i fryser’n i ca 1 time.
– Etter ca 1 time smelter du sjokoladen i vannbad. – Skjær den kalde massen i biter, størrelse velger du selv. – Dypp bitene i sjokoladen, og plasser på et fat/brett med bakepapir. Og evt strø kokos på toppen. – Når alle bitene er dekt i sjokolade setter du dem i kjøleskapet til sjokoladen har stivnet.
Og voilaaaa så har du helgens #Helgekos!
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du likte oppskriften, og vil ha mer #Helgekos 🙂
PS: Snart kommer det også forhåpentligvis innlegg om andre hemmelige prosjekter jeg har på gang. Stay tuned.
Jeg har egentlig for vane å holde kjeft når det kommer til sånne politiske ting, rett og slett fordi jeg tenker politikk er innviklet og fordi det er fort gjort å tråkke på noens tær. Og fordi innvandringspolitikk spesielt er noe som mange har mye å si om. Og fordi jeg har en tendens til å ikke mene det samme som mange andre.
Sylvi Listhaug påstår på sin blogg at vi ikke kan "styre innvandringspolitikken basert på følelser". Og det er forsåvidt greit det, for det har flesteparten av de oppegående menneskene i det landet her skjønt for lenge siden – det at norsk innvandringspolitikk i hennes øyne ikke handler om følelser. Eller om å hjelpe de som trenger det. Eller å bruke sunn fornuft med fokus på menneskene og likeverd. For det er det innvandringspolitikk burde handle om – likeverd. Men det bryr ikke verken hun eller mange andre seg om. For i teorien har alle mennesker like rettigheter. Og størst er retten til livet selv. Men aldri i verden om den retten skal gjelde mennesker i nød.
Når et menneske rømmer fra et krigsherjet land, så rømmer de ikke bare for moroskyld. De rømmer for å unnslippe døden, de vil leve. De har sett krig, mistet familiemedlemmer, levd i helvetet. Nå vil de leve, selv med alle traumene en krig gir dem, så vil de leve. Men å da komme til et land som Norge, med en så absurd innvandringspolitikk, det må være vondt.
Norge har et godt rykte, en god fasade. Et fredfullt land som lever av oljen, har gratis helsetjenester, gratis skole. Men Norge vil ikke ha flyktninger, for de "ødelegger" den norske idyllen. (Les: norsk idyll? Hæ?)
Den norske idyllen (kan) defineres som at det bare skal bo etniske nordmenn her. 17.mai er vår dag, barnas dag. Kristendommen har stått sterkt i Norge siden gud vet når (pun intended). Vi skryter av høye fjell og dype fjorder. Turistene kommer i hopetall for å se på alt det fine vi har, men ingen utenifra (og spesielt ikke de som kommer i nød) får bosette seg her med mindre de har en jævla god grunn (det at du er 12 år og kommer hit alene fra et krigsherjet land er ikke alltid godt nok).
For å kunne bosette seg her burde man kunne norsk, vite ting om Norge som ikke en gang en etnisk norsk nordmann på over 70 år vet, være villig til å integrere seg (selv om det ikke er noen garanti for at man får bli her), ha plettfri vandel, og helst ikke ha noen familie eller religiøs oppfatning. Det spiller forresten ingen rolle om du holdt på å drukne på vei over et hav, eller har løpt for livet. UDI er dessverre ikke så snill. Og hvis du først får komme inn? Da må du bo på et mottak som ligner et fengsel frem til du enten får svar på søknaden din (som kan ta mange år), eller du (aller helst) reiser hjem igjen frivillig.
Sånn er det. Hva skjedde med en human innvandringspolitikk? Jeg forstår at de som kommer hit på "feil grunnlag" blir sendt hjem, at de som er kriminelle blir sendt hjem, at de som har fått avslag på asylsøknaden blir sendt hjem. Men hvorfor behandler vi resten som dritt? Har de ikke opplevd nok? Og hvorfor sender vi ut mennesker som har bodd her i årevis, som har integrert seg og som faktisk bidrar til det norske samfunnet? Eller enslige mindreårige, de som er de mest sårbare og som fortjener å bli tatt i mot med åpne armer? Er det fordi de er de dyreste å ta vare på? Er det virkelig(?!) den økonomiske kostnaden det kommer an på?
Vel, newsflash. Alle som bor i Norge idag er i utgangspunktet en form for innvandrer. Om ikke du er det, så er det en forfar langt bak i slektstreet ditt som er det. Hvis alle tar en DNA-test, så finner alle ut at ingen er 100% etnisk norske. Vi stammer alle fra et annet sted. Og vi er alle integrerte på vår egen måte, vi har alle vår oppfatning om hva som betegnes som "norsk". Men likevel greier vi ikke å ta imot mennesker som rømmer fra krig? Det er greit vi er et folkeslag som ikke snakker med fremmede vi møter på gata, men det går an å bruke hodet og sunn fornuft likevel.
Vi leier inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Svenskene kommer til Norge for å jobbe fordi det er bedre lønninger her. Utlendinger generelt tar de jobbene vi ikke gidder å ta fordi vi vil ha status, men de godtar det fordi de tjener bedre enn i hjemlandet. Så vi kan ta inn billig arbeidskraft, men ikke mennesker som rømmer fra krig? Hva er det vi egentlig er så redde for? Kristendommen er ikke lenger "hovedreligionen" i Norge, men veldig få går i kirken med mindre de må uansett. Islam er ingen djevelsk religion det heller, alt negativt du ser på nyhetene om Islam er basert på ekstremister som har tolket religionen i feil retning. Ekstremister finnes det uten en religion også, krig kan det bli uten at religion er involvert. (Bare tenk Trump og Putin, der handler det ikke om religion. Men om muskler og penislengde).
Vi har ingenting å være redd for når det gjelder innvandring, bortsett fra vårt eget omdømme, da, som skal være så plettfritt og perfekt slik at turistene vil komme hit for å bruke penger. Noen innvandrere er kanskje kriminelle, men da får vi heller stramme inn sikkerhetsdelen av "innsjekken" istedenfor å dra alle under samme kam.
Ikke alle er kriminelle, men alle er vi mennesker. Og alle mennesker fortjener en sjanse.
Og når det kommer til oljerikdommen vår? Den kan vi faktisk takke en pakistansk innvandrer for.
