Jeg kjenner at jeg ikke greier å holde kjeft. For det siste utspillet fra kunnskapsminister Tonje Brenna, som kanskje visstnok skal bli arbeidsminister (jeg håper det ikke skjer når man ser hvilke holdninger hun har), provoserte meg noe så voldsomt.

“Deler av venstresiden snakker for mye om nivået på ytelser, og for lite om hvordan vi får flere bort fra ytelser og over i jobb.”
– Tonje Brenna, nestleder i AP

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg får helt ærlig lyst til å trykke på Caps Lock, og skrive alt i store bokstaver. Så provosert blir jeg av uttalelsen hennes. Jeg skal prøve å holde meg saklig, men jeg kan ikke love at det går.

Det er ikke så forbanna rart at Rødt og SV snakker om nivået på ytelsene vi mottar fra NAV. De er jo tross alt UNDER fattigdomsgrensa til EU. Vi lever under fattigdomsgrensa, og ingen av de store partiene som har makt er villige til å gjøre noe med det. Hvorfor? Jo, fordi de tror det er så jævlig motiverende å være fattig, og at vi da blir fristet til å ville stå i full jobb. Og det selv om vi ikke har helse til det.

Har du ikke råd til å skru på varmen i huset i vinter? Nei, da skulle du ha jobba, da. Har du ikke råd til mat til jul? Synd, du skulle ha jobba. Ikke penger til å kjøpe nye klær til ungen din som går i barnehagen? Huff da, du skulle ha jobba. Ferie? Trenger ikke det du, som ikke jobber.

Hva faen? Hva faen.

“Kunnskapsministeren vil fremsnakke de som går på jobb hver dag og betaler skatt, og advarer mot en stakkarsliggjøring av de som står utenfor.”
– Sitat fra artikkelen på NRK.

Først og fremst, ja ytelsene våre kommer av skattepenger som blir innbetalt til staten. Men, vi betaler også skatt av disse pengene. Så av det lille vi får utbetalt, går det faktisk en del prosenter tilbake i skatt. Akkurat som hos folk som står i vanlig jobb. Vi bidrar altså til statskassa vi også. Tro det eller ei.

Hun er også opptatt av at alle som betaler skatt, skal være trygge på at pengene brukes fornuftig.

Kan vi som mottar ytelser, og betaler skatt av de, være trygg på at de brukes fornuftig? Vi lever jo tross alt under EU’s fattigdomsgrense. Jeg vil faktisk ikke kalle det fornuftig å, for å sette det på spissen, sulte mennesker ut i jobb. For det er det arbeidslinja faktisk gjør.

Det er også nevnt i artikkelen at man blir syk av å ikke være nyttig. Det kan vel stemme det, men man blir faen ikke frisk av å være fattig og av å bli mistenkeliggjort hele tiden heller. For ved å være på NAV, så blir man mistenkeliggjort fra man først ber om hjelp, og til den dagen man eventuelt ikke trenger kontinuerlig oppfølging lenger.

“Er du egentlig syk i det hele tatt?” er det store spørsmålet som henger over deg konstant. Og det til tross for mange år med utredninger hos helsetjenesten.

Så da får jeg bare være en stakkar, da.

Men når du, Tonje Brenna, påstår at grunnen til at valget gikk som det gikk for Arbeiderpartiet er fordi dere “ikke er tett nok på hverdagen til folk. Vi beskriver den ikke godt nok. Vi har ikke løsninger som folk har tillit til at faktisk gjør livet deres bedre.”, så hjelper ikke akkurat uttalelser som du har kommet med de siste dagene.

For de uttalelsene viser kun hvor langt unna hverdagene til grasrota dere faktisk er. Og det er flaut, trist og ikke minst skammelig.

Det er mange ting jeg skulle ønske noen forberedte meg på før jeg fikk barn. Både på godt og vondt. Men en av de tingene som jeg egentlig ikke hadde tenkt over kom til å være en stor greie, var når poden skulle starte i barnehagen.

La oss ta det litt fra starten. Allerede når jeg gikk gravid, og hadde termin i slutten av desember, sa alle at jeg måtte “knipe igjen” til over nyttår, for da blir han eldst i sitt kull, får gjøre ting før alle andre, og får liksom SÅ mange fordeler i livet. Jeg kan ikke si at jeg kneip igjen, men tilfeldighetene ville ha det slik at han faktisk ble født noen dager inn i januar måned.

Når det kom til stykket at vi skulle søke om barnehageplass, så hadde jeg jo i baktanken at han kom til å få plass i mars, for det var jo en av fordelene med å være født i januar. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt. Sannheten var jo en annen. Han fikk ikke plass i mars, men i august. For slik er reglene i vår kommune, kun ett opptak i året. Det vil si mange måneder ekstra hjemme.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det ble også rost SÅ opp i skyene av andre rundt meg, at jeg kunne ha han hjemme lengre. Det var jo en gave fra oven, og måtte nytes. Jeg gjorde jo det, for hver dag sammen med poden er en fest. Og å se hvordan han utvikler seg fra dag til dag, er det mest givende jeg har vært med på i livet.

Men så… kom august. Jeg hadde hele tiden tenkt at barnehagen var langt frem i tid, men plutselig så var jo dagen her. Og jeg fikk altså så jævlig knekken mentalt. La meg forklare hvorfor.

Ingen hadde forberedt meg på følelsen av at poden gikk fra å være baby, til å plutselig bli stor nok til å være i barnehagen. I hjertet føltes det ut som om det skjedde over natta. Hvor ble egentlig tiden av? Hvor ble babyen min av? Den lille blubben som var avhengig av meg, og oss, 24/7 har plutselig blitt stor nok til å ikke se oss mange timer i løpet av dagen. Altså… hæ?

Det som også gikk opp for meg, var at det første, lengste, mest slitsomme og tøffeste kapitlet er over. Vi er ferdig med den til nå viktigeste jobben. Vi fikk en baby, og har skapt et lite menneske. En liten fyr som er blid nesten hele døgnet, som er mer selvstendig enn det mamma greier å innse, som er tillitsfull og sosial (det stikk motsatte av mamma). En fyr som ELSKER barnehagen, som ikke har tid til å si “ha det” til mamma og pappa når de skal dra, men som snur seg kjapt når han løper av gårde, smiler stort, vinker og roper “ha det!”.

Mammahjertet er så stolt at det nesten sprekker. Og vi er så vidt ferdig med tilvenningen. 

Men hvor ble den lille babyen min av? Han er nok inni den lille fyren. For av og til, så kommer han for å sitte litt på fanget til mamma, akkurat som om det er for å forsikre meg om at han alltid kommer til å være den første og fineste babyen min. Selv om han er aller mest opptatt av å utforske den store verden akkurat nå. 

Midt i helgevaskinga fikk jeg ei litta idé om en ny kategori på bloggen, nemlig #Helgekos. #Helgekos skal etter planen inneholde oppskrifter på sunne og gode ting (mest kake, snacks og desserter generelt) man kan lage til helga. Jeg har fått helt bakenoia i det siste, og har laget en egen profil til alteregoet mitt på instagram – @gryttenbaking. Følg meg gjerne der! 

Så, først ut i #Helgekos er, *trommevirvel*, sukkerfri og diabetesvennlige Bounty! Enkelt og farlig godt! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ingredienser:

– 200 gram Kokosmasse 
– 200 gram MØRK sjokolade (minst 70% kakao)
– En boks Kokosmelk
– SukrinMelis (altså, sukkerfri melis. Finnes i de fleste butikker i bakehyllene)

Redskaper:
– Bakebolle/skål
– Spiseskjeer
– Plastfilm
– Skål som tåler varme, da sjokoladen skal smeltes i vannbad
– Plastboks/kakeform/brødform (som tåler å ligge en stund i fryser’n. Størrelsen på formen/boksen du bruker kommer an på hvor tykk du vil Bounty’n skal være.)

Det du gjør:

– Ha kokosmassen i en bolle. 
– Blandes med ca 10 spiseskjeer sukrinmelis, du kan smake det til. 
– Ha i ca 10 spiseskjeer kokosmelk, antall spiseskjeer kommer an på hvor saftige du vil Bounty’n skal bli. 
– Bland alt sammen til en fast masse.
– Spre utover i en kakeform/plastboks ikledd plastfilm. 
– Legg i fryser’n i ca 1 time.

– Etter ca 1 time smelter du sjokoladen i vannbad. 
– Skjær den kalde massen i biter, størrelse velger du selv. 
– Dypp bitene i sjokoladen, og plasser på et fat/brett med bakepapir. Og evt strø kokos på toppen. 
– Når alle bitene er dekt i sjokolade setter du dem i kjøleskapet til sjokoladen har stivnet. 

Og voilaaaa så har du helgens #Helgekos! 

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du likte oppskriften, og vil ha mer #Helgekos 🙂 

PS: Snart kommer det også forhåpentligvis innlegg om andre hemmelige prosjekter jeg har på gang. Stay tuned.

Jeg har egentlig for vane å holde kjeft når det kommer til sånne politiske ting, rett og slett fordi jeg tenker politikk er innviklet og fordi det er fort gjort å tråkke på noens tær. Og fordi innvandringspolitikk spesielt er noe som mange har mye å si om. Og fordi jeg har en tendens til å ikke mene det samme som mange andre.

Sylvi Listhaug påstår på sin blogg at vi ikke kan "styre innvandringspolitikken basert på følelser". Og det er forsåvidt greit det, for det har flesteparten av de oppegående menneskene i det landet her skjønt for lenge siden – det at norsk innvandringspolitikk i hennes øyne ikke handler om følelser. Eller om å hjelpe de som trenger det. Eller å bruke sunn fornuft med fokus på menneskene og likeverd. For det er det innvandringspolitikk burde handle om – likeverd. Men det bryr ikke verken hun eller mange andre seg om. For i teorien har alle mennesker like rettigheter. Og størst er retten til livet selv. Men aldri i verden om den retten skal gjelde mennesker i nød.

Når et menneske rømmer fra et krigsherjet land, så rømmer de ikke bare for moroskyld. De rømmer for å unnslippe døden, de vil leve. De har sett krig, mistet familiemedlemmer, levd i helvetet. Nå vil de leve, selv med alle traumene en krig gir dem, så vil de leve. Men å da komme til et land som Norge, med en så absurd innvandringspolitikk, det må være vondt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Norge har et godt rykte, en god fasade. Et fredfullt land som lever av oljen, har gratis helsetjenester, gratis skole. Men Norge vil ikke ha flyktninger, for de "ødelegger" den norske idyllen. (Les: norsk idyll? Hæ?)

Den norske idyllen (kan) defineres som at det bare skal bo etniske nordmenn her. 17.mai er vår dag, barnas dag. Kristendommen har stått sterkt i Norge siden gud vet når (pun intended). Vi skryter av høye fjell og dype fjorder. Turistene kommer i hopetall for å se på alt det fine vi har, men ingen utenifra (og spesielt ikke de som kommer i nød) får bosette seg her med mindre de har en jævla god grunn (det at du er 12 år og kommer hit alene fra et krigsherjet land er ikke alltid godt nok).

For å kunne bosette seg her burde man kunne norsk, vite ting om Norge som ikke en gang en etnisk norsk nordmann på over 70 år vet, være villig til å integrere seg (selv om det ikke er noen garanti for at man får bli her), ha plettfri vandel, og helst ikke ha noen familie eller religiøs oppfatning. Det spiller forresten ingen rolle om du holdt på å drukne på vei over et hav, eller har løpt for livet. UDI er dessverre ikke så snill. Og hvis du først får komme inn? Da må du bo på et mottak som ligner et fengsel frem til du enten får svar på søknaden din (som kan ta mange år), eller du (aller helst) reiser hjem igjen frivillig.

Sånn er det. Hva skjedde med en human innvandringspolitikk? Jeg forstår at de som kommer hit på "feil grunnlag" blir sendt hjem, at de som er kriminelle blir sendt hjem, at de som har fått avslag på asylsøknaden blir sendt hjem. Men hvorfor behandler vi resten som dritt? Har de ikke opplevd nok? Og hvorfor sender vi ut mennesker som har bodd her i årevis, som har integrert seg og som faktisk bidrar til det norske samfunnet? Eller enslige mindreårige, de som er de mest sårbare og som fortjener å bli tatt i mot med åpne armer? Er det fordi de er de dyreste å ta vare på? Er det virkelig(?!) den økonomiske kostnaden det kommer an på?

Vel, newsflash. Alle som bor i Norge idag er i utgangspunktet en form for innvandrer. Om ikke du er det, så er det en forfar langt bak i slektstreet ditt som er det. Hvis alle tar en DNA-test, så finner alle ut at ingen er 100% etnisk norske. Vi stammer alle fra et annet sted. Og vi er alle integrerte på vår egen måte, vi har alle vår oppfatning om hva som betegnes som "norsk". Men likevel greier vi ikke å ta imot mennesker som rømmer fra krig? Det er greit vi er et folkeslag som ikke snakker med fremmede vi møter på gata, men det går an å bruke hodet og sunn fornuft likevel.

Vi leier inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Svenskene kommer til Norge for å jobbe fordi det er bedre lønninger her. Utlendinger generelt tar de jobbene vi ikke gidder å ta fordi vi vil ha status, men de godtar det fordi de tjener bedre enn i hjemlandet. Så vi kan ta inn billig arbeidskraft, men ikke mennesker som rømmer fra krig? Hva er det vi egentlig er så redde for? Kristendommen er ikke lenger "hovedreligionen" i Norge, men veldig få går i kirken med mindre de må uansett. Islam er ingen djevelsk religion det heller, alt negativt du ser på nyhetene om Islam er basert på ekstremister som har tolket religionen i feil retning. Ekstremister finnes det uten en religion også, krig kan det bli uten at religion er involvert. (Bare tenk Trump og Putin, der handler det ikke om religion. Men om muskler og penislengde).

Vi har ingenting å være redd for når det gjelder innvandring, bortsett fra vårt eget omdømme, da, som skal være så plettfritt og perfekt slik at turistene vil komme hit for å bruke penger. Noen innvandrere er kanskje kriminelle, men da får vi heller stramme inn sikkerhetsdelen av "innsjekken" istedenfor å dra alle under samme kam.

Ikke alle er kriminelle, men alle er vi mennesker. Og alle mennesker fortjener en sjanse.

Og når det kommer til oljerikdommen vår? Den kan vi faktisk takke en pakistansk innvandrer for.

Jeg vet ikke om jeg er sjokkert eller skuffet. Men nå gjelder det bare å tenke fremover for min del. For jeg orker ikke alt presset eller maset lengre. For når noen snakker til meg om ting de har nevnt en million ganger før, får jeg bare lyst til å grave meg ned.
Noen mener kanskje jeg høres helt idiot ut. Men det er fordi de ikke vet hva som egentlig foregår med meg. Hva som feiler meg? Mange synes vell kanskje jeg ikke er noen bra person siden jeg stenger meg inne, og ikke vil ha kontakt med venner jeg hadde før.
Det er ikke sånn det er. Jeg stenger meg inne av en grunn. Ting har skjedd. Ting som jeg ikke tålte. Kroppen min fikk nok, og jeg gikk på en stor smell. Den slo meg helt ut. Jeg har opplevd mye opp igjennom årene. Mye som ingen vet om. Mye som ingen noen gang får vite om.
 

Jeg er sliten nå. Kroppen min er sliten. Det er hardt å være psykisk utslått. Men jeg skjønte det selv, når jeg fikk den store smellen midt i ansiktet. Jeg skjønte det var noe som ikke stemte. Jeg skjønte jeg måtte ha andre enn mine nærmeste voksne å snakke med. Jeg måtte snakke med noen som var “proff”. Det heller hjalp ikke stort. En barnevernspedagog var ikke nok. Så det utviklet seg.
Ting var på vei opp. Men så skjedde det noe igjen. Jeg fikk en ny smell midt i ansiktet. Og jeg sank lengre ned enn jeg var i begynnelsen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange ganger har jeg tenkt “Jeg vil ikke leve mer. Jeg har fått nok”. Men som jeg vet mange tenker når jeg sier noe sånt, “Herregud, dama er jo gal”. Nei, jeg er ikke gal. Jeg bare forteller det som er sant. Jeg finner ikke opp noe sånt. Men jeg får hjelp. For jeg skjønte det selv at noe var galt. Alt det som har skjedd det siste året har satt seg som ett svimerke på hjernen. Det er noe jeg alltid kommer til å huske.

Som jeg skrev i ett tidligere innlegg, så har jeg vært selvskader. Da også var det en vanskelig periode jeg var inne i. Alt så svart ut. Men den gangen skjønte jeg ingenting selv. Jeg var mye sint og jeg gråt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min. Det første jeg fant brukte jeg til å få frem blod. Smerte var godt den tiden. Men jeg angrer den dag idag. Jeg vil ikke la det skje igjen. For hver gang jeg ser på armen min, ser jeg arr. Stygge arr fra den ene vanskelige perioden i livet mitt.

Dette var bare en liten del jeg har skrevet ned for å få ut tankene mine. Nå har jeg også begynt å male. Maleriene er tegn på å få ut følelsene mine. De mørke fargene er tunge, vonde følelser, og omvendt.
Jeg håper noen leser dette, og setter seg ned og tenker at ikke alle ungdommer er bortskjemte og ler hele tiden.