7 år

Det sies at tiden leger alle sår, og i mange tilfeller er nok det riktig. Sorg forandrer også form over tid, den er ikke like tung og mørk nå, som den var for 7 år siden. Men av og til, som på dager som i dag, så treffer sorgen meg igjen som en tung stein.

Jeg ble egentlig tatt litt på senga, for dagen var helt normal og fin helt til jeg plutselig innså hvilken dato det faktisk var i dag. 12. september, en dato som forandret hele livet mitt for 7 år siden. Men ut av det blå, så var det som om det skjedde i går. Jeg knakk helt. Jeg savna pappaen min noe så enormt, der jeg satt å så på at barnebarnet hans løp lykkelig rundt i stua og lekte.

For det er i sånne situasjoner jeg innser hvor mye jeg savner han, og hvor mye han går glipp av. Han hadde elska å se barnebarnet sitt vokse opp, og å lære han de samme tingene som han lærte meg. Akkurat som jeg skrev om for 7 år siden, i innlegget “Kjære Pappa” (link).

En liten del av meg tror nok at han følger med på oss likevel, selv om han ikke er fysisk tilstede lengre. Jeg håper i hvert fall det. For det gjør det litt lettere at han ikke er her, og det gjør savnet litt enklere å bære.

Så pappa, du er enormt savnet. Selv om jeg ikke er på graven din så ofte. For i mitt hode er du ikke der, og da blir det rett og slett for vanskelig for meg å i det hele tatt se at navnet ditt stå på gravsteinen. Men jeg har tatt med barnebarnet ditt dit, og jeg peker på bilder av deg på veggen og sier “Se, der er bestefar”, og jeg skal fortelle om deg som om du er her, slik at han vet hvem bestefar var og blir like glad i deg som det jeg var og fortsatt er.

Bestefars bursdag i 2022

 

Vi elsker deg, alltid♡

Mammahjertet

Det er mange ting jeg skulle ønske noen forberedte meg på før jeg fikk barn. Både på godt og vondt. Men en av de tingene som jeg egentlig ikke hadde tenkt over kom til å være en stor greie, var når poden skulle starte i barnehagen.

 

La oss ta det litt fra starten. Allerede når jeg gikk gravid, og hadde termin i slutten av desember, sa alle at jeg måtte “knipe igjen” til over nyttår, for da blir han eldst i sitt kull, får gjøre ting før alle andre, og får liksom SÅ mange fordeler i livet. Jeg kan ikke si at jeg kneip igjen, men tilfeldighetene ville ha det slik at han faktisk ble født noen dager inn i januar måned.

Når det kom til stykket at vi skulle søke om barnehageplass, så hadde jeg jo i baktanken at han kom til å få plass i mars, for det var jo en av fordelene med å være født i januar. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt. Sannheten var jo en annen. Han fikk ikke plass i mars, men i august. For slik er reglene i vår kommune, kun ett opptak i året. Det vil si mange måneder ekstra hjemme.

Det ble også rost SÅ opp i skyene av andre rundt meg, at jeg kunne ha han hjemme lengre. Det var jo en gave fra oven, og måtte nytes. Jeg gjorde jo det, for hver dag sammen med poden er en fest. Og å se hvordan han utvikler seg fra dag til dag, er det mest givende jeg har vært med på i livet.

 

Men så… kom august. Jeg hadde hele tiden tenkt at barnehagen var langt frem i tid, men plutselig så var jo dagen her. Og jeg fikk altså så jævlig knekken mentalt. La meg forklare hvorfor.

 

Ingen hadde forberedt meg på følelsen av at poden gikk fra å være baby, til å plutselig bli stor nok til å være i barnehagen. I hjertet føltes det ut som om det skjedde over natta. Hvor ble egentlig tiden av? Hvor ble babyen min av? Den lille blubben som var avhengig av meg, og oss, 24/7 har plutselig blitt stor nok til å ikke se oss mange timer i løpet av dagen. Altså… hæ?

Det som også gikk opp for meg, var at det første, lengste, mest slitsomme og tøffeste kapitlet er over. Vi er ferdig med den til nå viktigeste jobben. Vi fikk en baby, og har skapt et lite menneske. En liten fyr som er blid nesten hele døgnet, som er mer selvstendig enn det mamma greier å innse, som er tillitsfull og sosial (det stikk motsatte av mamma). En fyr som ELSKER barnehagen, som ikke har tid til å si “ha det” til mamma og pappa når de skal dra, men som snur seg kjapt når han løper av gårde, smiler stort, vinker og roper “ha det!”.

 

Mammahjertet er så stolt at det nesten sprekker. Og vi er så vidt ferdig med tilvenningen. 

 

Men hvor ble den lille babyen min av? Han er nok inni den lille fyren. For av og til, så kommer han for å sitte litt på fanget til mamma, akkurat som om det er for å forsikre meg om at han alltid kommer til å være den første og fineste babyen min. Selv om han er aller mest opptatt av å utforske den store verden akkurat nå. 

 

Bak barselfasaden

Å håndtere en fødselsdepresjon og angst er en intens opplevelse av motstand. Det er å ønske noe, men samtidig skyve det unna, det å velge feil kamper, det å ville kjempe men å føle seg fastlåst. Å føle seg så åpen, sårbar og utsatt at forsøk på å dekke til disse følelsene er i beste fall nytteløse. Det er sene netter, tidlige morgener og forvirring rundt hva som er hva.

Det er å føle seg håpløs og desperat etter søvn, men å ikke ha annet valg enn å fortsette fremover. Ikke for meg selv, men fordi uten meg, så ville den lille vakre skapningen jeg valgte å ønske velkommen til verden ikke hatt det like bra. Det er at hjertet mitt banker omtrent utenpå brystet, den overveldende trangen til at alt og alle rundt meg bare stopper opp. Det er ønsket om at verden og klokka bare stopper opp, frem til jeg er klar til å fortsette igjen.

Det er følelsen av å aldri være “av”, at hvert øyeblikk hver dag nå involverer valg mellom liv og død. Selv de letteste valgene føles tunge. Uansett hva jeg velger, så har hjernen min spørsmål, tvil og skyld.

Det er å vite at kroppen min greier å skape magi, som den lille gullklumpen jeg har båret frem og ikke kan leve uten. Likevel kjenner jeg ikke igjen kroppen min, den er ikke min egen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kle på den, mate den eller hvor jeg skal starte for å forandre den. Dette er ikke en kropp jeg er stolt over å være i, men heller en kropp jeg må akseptere som et offer jeg gjorde for å bli mamma.

Det er å lengte etter den gamle meg, mine gamle metoder å håndtere ting på, mine “go to’s” i livet; men å vite at disse dagene er forbi, og jeg må gjenskape hver lille bit av hvem jeg er fra bunnen av. Det er å akseptere, ønske velkommen og frykte forandringen på en gang. Det er å prøve å finne mening i den nye plassen min i verden. Det er å ikke være sikker på om jeg fortjener å ha den plassen jeg har på jorda.

Det er å bli i ett med sofaen, slik at jeg kan sove mest mulig. Å telle timer til dagen er ferdig, og et håp om å kanskje sove for alltid. Det er å føle at hvis morgenen kommer igjen, så må jeg kaste på meg rustningen og gjøre meg klar for kamp igjen. Det er å droppe rustningen, og heller falle sammen i tusen biter og se at de havner i en haug på gulvet.

Det er å ønske å være den kjæresten som samboeren min fortjener, men følelsen av å ikke greie det. Det er å se den store kjærligheten i livet mitt som en jeg ikke fortjener i det hele tatt, men samtidig å vite at han er den eneste som holder meg flytende. Det er å ville be om hjelp, men ikke helt vite hvordan. Det er å ville ta en pause, men å tenke at jeg ikke fortjener det.

Det er å føle en sånn intens kjærlighet at jeg prøver å skyve den unna, fordi jeg frykter at hvis jeg holder fast i den for hardt, så forsvinner den. Det er å føle at den lille perfekte, vakre, uskyldige gullklumpen jeg ser som ser på meg, med de største blå øynene og smilet sitt, på en eller annen måte kommer til å avsløre den uperfekte og uverdige mammaen han har.

Det er å vite at en dag kommer jeg til å feile kolossalt, at jeg ikke kan beskytte han mer, og det å ville gjøre hva som helst for å unngå at det skjer. Det er en lengsel om å beholde slike stille øyeblikk med pur kjærlighet for alltid. Det er et ønske om at han aldri skal oppleve den uunngåelige skuffelsen i å vite at jeg ikke er så bra som han trodde jeg var. Det er å føle meg som en bedrager.

Det er å vite at jeg må ta en dag om gangen, og gjøre mitt beste når det kommer til å ta valg som gir den lille gullklumpen de beste sjansene til å blomstre i verden. Det er å vite at den jobben kanskje han en gang har, ikke finnes enda. At livet hans er grenseløst åpent, med uendelige muligheter og fylt med håp. Det er å ønske at han skal leve et vakkert liv, ikke til tross for meg, men heller på grunn av meg.

Og det er den dårlige samvittigheten over å ikke kunne gjøre så mye hjemme som jeg skulle ønske. Å ikke kunne være en så god og oppegående mamma som lillegullet fortjener. Den dårlige samvittigheten for at kjæresten min må gjøre så mye, når jeg får til så lite. At han må passe på oss begge, både meg og lillegull. Men han er verdens beste, mest tålmodige, mest omsorgsfulle og den sterkeste av oss. Uten han så hadde ingenting gått.

Det er å finne veien min ut av mørket. Det er å tillate hjertet mitt å være helt åpent. Det er å finne styrke og motivasjon til å bli den sunneste, lykkeligste og beste versjonen av meg selv. Det er å gi slipp på ting som ikke er bra for meg, og å ønske velkommen det som kommer. For den lille skapningen vi har fått, er livets gave. Han sjarmerer alle han møter, inkludert mammaen sin hver bidige dag. Og ordet “kjærlighet” har fått en helt ny betydning. Det har bare vært, og er fortsatt litt vanskelig å være mamma.

Og sånn går no dagan…

Britax Römer Smile 3 Duovogn – Midnight Grey/Brown

A Letter To My Loved Ones

Det er tilbake. Fienden jeg har prøvd så hardt å beseire. Kampen jeg har kjempet i så mange år. Depresjonen.

Du vet, det er ikke alltid en kamp i motbakke. Noen ganger er jeg i en dal. Landet er flatt og lett å navigere; gresset er mykt under føttene mine. Og noen ganger er jeg i himmelen og flyter rundt på bomullsdotter blant alt det blå. Det er ikke like ille hele tiden. Mesteparten av tiden, er jeg glad. Jeg antar at sammenlignet med hvordan ting pleide å være, er det ikke så mye å være misfornøyd med – i det minste når jeg slipper alt støyet.

Men noen ganger synker skyene, og dalene slutter. Stormene begynner og jeg klatrer i fjellet. Dette er de gangene jeg blir liggende i kratt og tornebusker, forslått og ødelagt, oppskrapet og full av arr. Jeg føler meg alene i disse øyeblikkene. Tankene bråker, men hjertet er tomt. Folk tar kontakt, men jeg skyver dem bort. Jeg lover at det ikke er på grunn av deg.

Ironisk nok, jo mer ensom jeg føler meg, jo mer isolerer jeg meg. Jeg vet det ikke er fornuftig. Men den tristheten tapper meg for krefter. Den gjør meg helt utslitt. Noen ganger greier jeg ikke å gå ut av huset. Noen ganger orker jeg såvidt å ta meg en dusj. Og noen ganger greier jeg å ta på maska og komme meg ut av huset, men etter et par timer føles det som om jeg ikke har sovet på flere dager, og at jeg er fullstendig utmattet.

Jeg beklager at jeg ikke har tatt så mye kontakt. Jeg er redd for at hvis jeg tar kontakt, så vil du se meg. Jeg vil virkelig se deg, men jeg kan ikke. Jeg er for sliten. Jeg er for trist. Men vær så snill, ta kontakt. Si hei. Jeg skal prøve å gjøre det samme. Hvis jeg er fjern eller ikke svarer, beklager jeg det. Det er ikke meg. Det er monsteret som har spist meg opp.

Det er vanskelig for meg når jeg kommer til dette punktet. Til å begynne med er jeg i fornektelse. Jeg tenker at “jeg ikke kan synke igjen, jeg har jo jobba så hardt for å være lykkelig. Jeg vet hvordan jeg skal være lykkelig. Hjernen min vet hvordan jeg skal fungere ordentlig. Det går bra med meg.”.

Men det gjør ikke det. Uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor lang tid det har gått, så setter tannhjulene seg fast og fungerer ikke ordentlig. Det første symptomet er vanligvis utmattelsen. Jeg lurer på hvorfor jeg er så sliten. “jeg gjør ikke så mye, så hvorfor føler jeg meg utbrent?”. Og så er det mangelen på lyst og motivasjon til å se noen eller gjøre noe. Og så innser jeg det. Det er tilbake.

Så starter sinnet. Tankene rumler. Hjernen er kaos, og jeg føler meg så misforstått og frustrert. Jeg er irritert og sint på alt og alle uten grunn. Jeg gråter mye og knekker sammen ganske ofte. Jeg kan ikke kontrollere det, selv om jeg prøver.

Jeg glemmer hvordan jeg skal ta vare på meg selv i sånne perioder. Noen ganger glemmer jeg å spise. Andre ganger døgner jeg. Det varierer for hver gang jeg synker. Denne gangen virker mat uappetittlig. Jeg er mye kvalm. Ingenting jeg spiser er godt. Jeg får magesmerter og føler meg sløv. Jeg greier ikke å fokusere og blir urolig. Jeg greier ikke en gang å se på en episode av en serie uten å bli distrahert, når jeg normalt kan se en hel sesong uten problemer. Jeg skriver ikke så mye. Jeg bare tenker. Det har gått en stund siden sist jeg har skrevet noe som er lengre enn en melding. Det får meg til å føle meg uproduktiv. Som om jeg feiler. Det får meg til å stille spørsmål om evnene og fremtiden min. Jeg tenker mye, men samtidig føler jeg meg følelsesløs.

Noen ganger blir tankene mindre hyggelige, til og med skumle. Jeg sier det ikke til noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for at de vil bekymre seg. Jeg er redd for at de tror jeg er mer deprimert enn det jeg faktisk er. Men realiteten er at jeg har håndtert dette i mer enn 10 år nå. Jeg greier å kjenne igjen symptomene mine, og jobber med å identifisere roten til problemene. Og så tar jeg det derfra.

 

Alt jeg ber deg om, er å forstå. Forstå at jeg er lei meg fordi jeg skjøv deg unna, for å ikke være den mest engasjerte vennen, for å kansellere planer og at jeg oppfører meg annerledes. Alt jeg ber om er at du forstår, at du støtter meg, og at du elsker meg. Du kan spørre meg om jeg har det bra og gi meg trygghet, og jeg kommer til å være takknemlig. Men mye av den kampen her må jeg kjempe på egenhånd, med alle dere på sidelinjen. Takk for at du alltid er der for meg. Jeg elsker deg. 

1 år senere

De siste 365 dagene har gått fort, merkelig nok. Livet uten pappa er rart, og det er enkelte dager jeg ikke helt skjønner at han er borte for alltid. Men så er det de dagene hvor sannheten slår meg i trynet; høytidsdager, bursdager, farsdagen, dager hvor jeg vil dele gode nyheter eller bare trenger en klem. Han er ikke her, og han kommer ikke tilbake.

Mine fremtidige barn kommer til å vokse opp uten morfar, men de kommer alltid til å vite hvem han var, fordi jeg kommer til å fortelle om morfar ofte. Hvor snill han var, hvor flink han var i alt, og hvorfor han betydde og betyr så mye for meg. Han er fortsatt mitt forbilde og min superhelt. Det kommer han alltid til å være, uansett om han er her eller ei.

Det sies at alle håndterer sorg forskjellig. Noen stenger alt inne, mens andre vil snakke om det. Jeg er litt begge deler. Følelsene blir stengt inne, men jeg snakker om pappa som om han fortsatt var her. Samtidig har jeg slitt mye med å håndtere tomheten, og prøvd å fylle den på forskjellige måter. Mange av tingene har vært usunne, og har ødelagt relasjoner, noe som gjør ting enda vondere å leve med.

Men siden jeg er litt både og når det kommer til hvordan jeg håndterer sorgen, er det også vanskelig for menneskene rundt meg å forstå hvordan jeg egentlig har det. På en vanlig dag er humøret godt, og livet er en dans på rosa roser. På en tung dag (som idag) kan jeg virke negativ, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kommunisere ut at jeg trenger omsorg. Jeg trenger varme og gode ord, støttende meldinger. Men jeg får ikke det, fordi jeg i andres øyne er negativ. Sannheten er at sorgen overmanner meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg er redd for å si hvordan jeg egentlig har det, nettopp fordi jeg ikke vil virke negativ. Sosiale medier består av fasader, og alt skal være så forbanna fint og hyggelig hele tiden. Istedenfor å fortelle menneskene rundt meg om hvordan dagen idag faktisk er, så har jeg heller vært stille. Jeg orker ikke skuffelsen det innebærer å ikke få den omsorgen jeg trenger, hvis jeg først strekker ut en arm.

Man trenger ikke si så mye. Et hjerte eller et smil er mer enn nok. Men det må være genuint og ektefølt, og jeg føler ikke det er så altfor mye å be om.

Pappa, jeg elsker deg. Og savner deg. Men det går bra, altså. Det er bare litt vanskelig akkurat idag.

Å elske noen med angst

Mennesker med angst er ikke perfekte, men igjen, ingen er vel egentlig det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er på bølgelengde med hver eneste følelse jeg har i kroppen. Som føler alt med hele kroppen, og som ikke unnskylder meg for det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er sensitiv og empatisk. Og jeg kommer ikke bare til å være sensitiv med mitt eget hjerte, men også med ditt hjerte.

Jeg kommer til å være den type person som merker om du er anspent etter en lang dags arbeid. Som merker sinnet ditt, bare på måten du går gjennom rommet på. Som ser på kroppsspråket ditt og hører på talemåten din om noe er galt.

Mennesker med angst er sensitive og gamle sjeler. Vi har store hjerter. Og vi bruker all vår energi på å få forholdet til å fungere.

Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt, fordi jeg vet jeg noen ganger kan være mer enn en håndfull å håndtere. Jeg kommer aldri til å stenge deg ute, fordi det ligger ikke i min natur å stenge ute noen jeg er glad i, og jeg kommer alltid til å være ærlig med deg.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som har troen på deg med hele hjertet, og som elsker deg med hele sjela.

Jeg vet at jeg har litt bagasje. Jeg vet at jeg har problemer og at min mentale helse noen ganger kan dra forholdet og stemningen litt ned, men jeg stoler på at du ikke gir opp og går din vei.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som aldri kommer til å gå sin vei, så lenge du behandler meg med respekt. Du elsker noen som gir deg hele sitt hjerte hvis du slipper meg inn, som jeg slipper deg inn.

Du elsker noen som vil passe på deg når du har det vanskelig, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil holde rundt deg når stresset tar overhånd, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil kysse bort alle demonene dine, fordi jeg har brukt store deler av livet på å kjempe mot mine egne.

Du elsker noen som aldri kommer til å dømme deg for din mentale helse eller dine triggere, fordi jeg har levd med det selv såpass lenge.

Du elsker noen som aldri kommer til å le av dine problemer, eller som forteller deg at du overreagerer, fordi jeg har blitt ledd av mange ganger.

Du elsker noen som aldri kommer til å ta deg for gitt, fordi jeg vet hvor sjeldent det er å finne kjærlighet.

Og når du elsker noen med angst, så elsker du et fantastisk menneske. Så klart definerer ikke angsten hvem jeg er, og det burde ikke definere forholdet.

Men du skal vite en ting, angsten gjør meg ikke til et ødelagt menneske. Faktisk så er angsten grunnen til at jeg er så ekstremt sterk, og du burde prise deg lykkelig for å ha noen som meg.

den første farsdagen ..

… uten en far. Det gjør vondt, men det får meg til å tenke tilbake på gode minner. 

Når man mister en far, mister man sin store helt. Halve hjertet ditt blir revet bort, og livet blir aldri det samme igjen. Jeg har allerede skrevet min hyllest til pappa, men siden det er farsdag idag føler jeg for å si mer. Si noe til de som fortsatt har en far å feire farsdagen sammen med. Og til de som har en far i himmelen som de savner ekstra på en dag som denne. 

Jeg skulle ønske jeg sa til pappa oftere hvor mye jeg satt pris på han. Hvor mye han betydde for meg. Hvor glad jeg var i han. For jeg tok det nok som en selvfølge, at han visste det. Etter at han døde tenker jeg på det hver dag. Og han hører meg forhåpentligvis. For selv om han aldri kommer tilbake, er han fortsatt sammen med oss. Han er min styrke når dagene er vanskelige, min største motivator og støttespiller. Det kommer han alltid til å være. Alt jeg utretter i livet, kommer jeg til å dedikere til han. 

Det er først når man mister noe, at man innser hvor stor betydning det faktisk hadde. Så til dere som har en far å feire farsdagen med idag, gi han en ekstra klem og si hvor mye han betyr for deg. Bruk hver dag til å vise hvor mye setter pris på han. For man vet aldri når man mister sjansen til å si det. Og til de som bare har mamma idag, gi litt ekstra kjærlighet og omsorg til henne også. Hun betyr like mye, om ikke mer. 

I tillegg er dagen idag, 13.november, World Kindness Day. Så gjør noe fint for noen du er glad i, eller en fremmed. Godhet gjør verden bedre. 

 

Pappa, hver dag er din dag. Jeg savner deg umenneskelig mye. Og jeg er uendelig glad i deg. 
 

 As I grow older, no matter whose love gives me happiness – I will always be my daddy’s little princess.

Kjære Pappa

Dette er nok et av de tøffeste og hardeste tekstene jeg har skrevet i mitt liv. Og samtidig som jeg skriver det her er det så ufattelig mange følelser involvert, og tårene triller ustanselig. Men jeg føler jeg må skrive det her, for å lette litt på sorgen. Så kjære deg som leser dette, dette kommer til å være emosjonelt å lese. 

For omtrent nøyaktig en uke siden, altså mandag 12.september, mistet jeg mitt største forbilde i livet. Min helt. Mitt alt. Min pappa. 
Pappa hadde vært på sykehus en stund, og sist gang jeg så han var 12.juli. Jeg har aldri likt sykehus, eller å se mennesker syke, så jeg dro ikke på besøk. Situasjonen var lenge uviss, han ble tross alt bare innlagt fordi han hadde falt og knekt en del ribbein. Men med tiden ble lungene syke, og så bedre igjen. Vi hadde håp, alle sammen. Innerst inne forberedte jeg meg alltid på det verste, men håpte på det beste. Så forrige mandag når beskjeden kom, om at han hadde fått en kraftig hjerneblødning og alt håp var ute, var jeg på en måte forberedt. Det er vel egentlig en løgn, for man kan ikke være forberedt på å miste noen som man står såpass nær. 
 

Men denne teksten er til deg pappa, min store helt og mitt store forbilde i livet. 

Først og fremst vil jeg takke deg for at du alltid har passet så godt på meg. For at du alltid trøstet meg når jeg har vært trist, at du støttet meg i tunge tider, passet på meg når jeg var syk og alltid stilte opp. Jeg vil takke deg for alt du har lært meg i livet. Det var du som tok meg med på min første fotballtrening. Jeg hadde enda ikke lært å like fotball enda, men siden du var fotballdommer og tok meg med på kamper du dømte, så lærte du meg fotball. Og du lærte meg å like det. For deg var fotballdømming en hobby og en lidenskap, men du presset meg aldri til å begynne med sporten. Det bare falt seg så naturlig. Og om vi skal være helt ærlig, så var jeg jo ganske god i mine yngre dager. Akkurat slik som du i dine glansdager som spiller, trener og dommer. 

Du har lært meg så mye mer enn fotball, pappa. Du har lært meg å fiske, og det å finne roen i sjela av å stå i timevis å fiske. Små ting fra yrkene du har vært innom i livet har du også lært meg. Ting som du som elektriker kunne, har du lært meg. Nå kan jeg mer enn å bare bytte en lyspære, takket være deg. Din utdanning innenfor helsefag har også hjulpet meg, pappa. For når jeg skulle velge meg utdanning, så ville jeg gå i dine fotspor. Og nå gjør jeg det, jeg går helsefag og skal bli vernepleier i fremtiden. 

Jeg kunne alltid søke trøst og råd hos deg, pappa. For du hadde som regel svar på det meste. Det var alltid en løsning på alt. Og om det ikke fantes en løsning, så skapte vi en løsning sammen. Men vi hadde også våre uenigheter om mye. Det har vært opphetede diskusjoner under fotballkamper, krangler om småting, om valg du eller jeg har tatt. Men vi ble alltid enige til slutt, og uvenner har vi aldri vært fordi vi forsto hverandre. 

De siste årene har du ikke alltid hatt det så greit, pappa. Og jeg vet du prøvde å beskytte oss barna ved å prøve å skjule det. Jeg vet også at du skyldte deg selv for at jeg sliter med angst og tunge perioder. Men kjære pappa, det er ikke din feil i det hele tatt. Det er ingens feil. Jeg har sett du har hatt det vondt, og derfor har jeg mange ganger hatt dårlig samvittighet når du har vært hjemme alene, og jeg har vært andre steder. Men samtidig har jeg visst at du fikk hjelp med det du hadde vondt for å snakke om, og at mamma alltid passet godt på deg. For det gjorde hun. Du er og var tross alt hennes bestevenn, soulmate og store kjærlighet i livet. Og jeg lover at vi skal passe godt på henne nå også nå når du ikke er her lengre. Du og mamma har også vært de som har vist meg hva kjærlighet er. Hvor fint kjærlighet er, og hvor viktig det er å vise kjærlighet og omsorg til de man er glad i. Det er jeg evig takknemlig for.

Mest av alt er jeg stolt, pappa. For at nettopp du var min pappa. Fordi du var et av de snilleste menneskene i verden. For selv om du hadde dine indre demoner å sloss med, så gjorde du aldri noen noe vondt. Du sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Du ga omsorg, trøst og støtte der det trengtes. Du hadde verdens største, varmeste og godeste hjerter, pappa. Og tanken på at mine fremtidige barn ikke får oppleve varmen din, latteren din, klemmen din, kunnskapen din og deg, gjør meg så uendelig trist. Men jeg skal fortelle dem om deg, pappa. De skal få se bilder av deg og lære hvem du er. For jeg er halvparten av deg, og om jeg bare har halvparten av den uendelige mengden gode egenskaper du hadde, så er jeg fornøyd. 

Men nå er det min tur å gjøre deg stolt, pappa. Jeg vet du hele tiden har vært stolt av meg tidligere, men da har jeg alltid hatt deg å lene meg på. Fra nå må jeg klare alt på egenhånd, og det skal jeg nok greie. For du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, pappa. Du kommer alltid til å være med meg. Til og med den dagen jeg gifter meg. 

Takk for alt kjære, gode, snille, varme, omsorgsfulle, kunnskapsrike, fantastiske, elskede pappaen min. Jeg sa det ikke nok når du var her, men jeg er så uendelig glad i deg og takknemlig for alt. Nå fikk du endelig fred, selv om det var alt for tidlig. 

Høyt elsket og dypt savnet vil du alltid være <3