Jeg vet ikke om jeg er sjokkert eller skuffet. Men nå gjelder det bare å tenke fremover for min del. For jeg orker ikke alt presset eller maset lengre. For når noen snakker til meg om ting de har nevnt en million ganger før, får jeg bare lyst til å grave meg ned.
Noen mener kanskje jeg høres helt idiot ut. Men det er fordi de ikke vet hva som egentlig foregår med meg. Hva som feiler meg? Mange synes vell kanskje jeg ikke er noen bra person siden jeg stenger meg inne, og ikke vil ha kontakt med venner jeg hadde før.
Det er ikke sånn det er. Jeg stenger meg inne av en grunn. Ting har skjedd. Ting som jeg ikke tålte. Kroppen min fikk nok, og jeg gikk på en stor smell. Den slo meg helt ut. Jeg har opplevd mye opp igjennom årene. Mye som ingen vet om. Mye som ingen noen gang får vite om.
Jeg er sliten nå. Kroppen min er sliten. Det er hardt å være psykisk utslått. Men jeg skjønte det selv, når jeg fikk den store smellen midt i ansiktet. Jeg skjønte det var noe som ikke stemte. Jeg skjønte jeg måtte ha andre enn mine nærmeste voksne å snakke med. Jeg måtte snakke med noen som var “proff”. Det heller hjalp ikke stort. En barnevernspedagog var ikke nok. Så det utviklet seg.
Ting var på vei opp. Men så skjedde det noe igjen. Jeg fikk en ny smell midt i ansiktet. Og jeg sank lengre ned enn jeg var i begynnelsen.
Mange ganger har jeg tenkt “Jeg vil ikke leve mer. Jeg har fått nok”. Men som jeg vet mange tenker når jeg sier noe sånt, “Herregud, dama er jo gal”. Nei, jeg er ikke gal. Jeg bare forteller det som er sant. Jeg finner ikke opp noe sånt. Men jeg får hjelp. For jeg skjønte det selv at noe var galt. Alt det som har skjedd det siste året har satt seg som ett svimerke på hjernen. Det er noe jeg alltid kommer til å huske.
Som jeg skrev i ett tidligere innlegg, så har jeg vært selvskader. Da også var det en vanskelig periode jeg var inne i. Alt så svart ut. Men den gangen skjønte jeg ingenting selv. Jeg var mye sint og jeg gråt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min. Det første jeg fant brukte jeg til å få frem blod. Smerte var godt den tiden. Men jeg angrer den dag idag. Jeg vil ikke la det skje igjen. For hver gang jeg ser på armen min, ser jeg arr. Stygge arr fra den ene vanskelige perioden i livet mitt.
Dette var bare en liten del jeg har skrevet ned for å få ut tankene mine. Nå har jeg også begynt å male. Maleriene er tegn på å få ut følelsene mine. De mørke fargene er tunge, vonde følelser, og omvendt.
Jeg håper noen leser dette, og setter seg ned og tenker at ikke alle ungdommer er bortskjemte og ler hele tiden.