Jeg kjenner at jeg ikke greier å holde kjeft. For det siste utspillet fra kunnskapsminister Tonje Brenna, som kanskje visstnok skal bli arbeidsminister (jeg håper det ikke skjer når man ser hvilke holdninger hun har), provoserte meg noe så voldsomt.
“Deler av venstresiden snakker for mye om nivået på ytelser, og for lite om hvordan vi får flere bort fra ytelser og over i jobb.”
– Tonje Brenna, nestleder i AP
Jeg får helt ærlig lyst til å trykke på Caps Lock, og skrive alt i store bokstaver. Så provosert blir jeg av uttalelsen hennes. Jeg skal prøve å holde meg saklig, men jeg kan ikke love at det går.
Det er ikke så forbanna rart at Rødt og SV snakker om nivået på ytelsene vi mottar fra NAV. De er jo tross alt UNDER fattigdomsgrensa til EU. Vi lever under fattigdomsgrensa, og ingen av de store partiene som har makt er villige til å gjøre noe med det. Hvorfor? Jo, fordi de tror det er så jævlig motiverende å være fattig, og at vi da blir fristet til å ville stå i full jobb. Og det selv om vi ikke har helse til det.
Har du ikke råd til å skru på varmen i huset i vinter? Nei, da skulle du ha jobba, da. Har du ikke råd til mat til jul? Synd, du skulle ha jobba. Ikke penger til å kjøpe nye klær til ungen din som går i barnehagen? Huff da, du skulle ha jobba. Ferie? Trenger ikke det du, som ikke jobber.
Hva faen? Hva faen.
“Kunnskapsministeren vil fremsnakke de som går på jobb hver dag og betaler skatt, og advarer mot en stakkarsliggjøring av de som står utenfor.”
– Sitat fra artikkelen på NRK.
Først og fremst, ja ytelsene våre kommer av skattepenger som blir innbetalt til staten. Men, vi betaler også skatt av disse pengene. Så av det lille vi får utbetalt, går det faktisk en del prosenter tilbake i skatt. Akkurat som hos folk som står i vanlig jobb. Vi bidrar altså til statskassa vi også. Tro det eller ei.
Hun er også opptatt av at alle som betaler skatt, skal være trygge på at pengene brukes fornuftig.
Kan vi som mottar ytelser, og betaler skatt av de, være trygg på at de brukes fornuftig? Vi lever jo tross alt under EU’s fattigdomsgrense. Jeg vil faktisk ikke kalle det fornuftig å, for å sette det på spissen, sulte mennesker ut i jobb. For det er det arbeidslinja faktisk gjør.
Det er også nevnt i artikkelen at man blir syk av å ikke være nyttig. Det kan vel stemme det, men man blir faen ikke frisk av å være fattig og av å bli mistenkeliggjort hele tiden heller. For ved å være på NAV, så blir man mistenkeliggjort fra man først ber om hjelp, og til den dagen man eventuelt ikke trenger kontinuerlig oppfølging lenger.
“Er du egentlig syk i det hele tatt?” er det store spørsmålet som henger over deg konstant. Og det til tross for mange år med utredninger hos helsetjenesten.
Så da får jeg bare være en stakkar, da.
Men når du, Tonje Brenna, påstår at grunnen til at valget gikk som det gikk for Arbeiderpartiet er fordi dere “ikke er tett nok på hverdagen til folk. Vi beskriver den ikke godt nok. Vi har ikke løsninger som folk har tillit til at faktisk gjør livet deres bedre.”, så hjelper ikke akkurat uttalelser som du har kommet med de siste dagene.
For de uttalelsene viser kun hvor langt unna hverdagene til grasrota dere faktisk er. Og det er flaut, trist og ikke minst skammelig.
Sett på caps locken og skrik ut mussnøyen din Det hjelper ikke hvis vi som lever av stønader holder kjeft. Vi får ikke de på toppen til å forstå ved å snakke lavt og innordne oss.
Jeg har fulgt arbeidslinja. Jobbet full stilling i over tretti år, ja mer enn det. Jeg har vært overtidjeger i helsevesenet og gjennom hardt arbeid forsørget familien. Skaffet oss mat på bordet og tak over hodet. Vi har aldri hatt direkte god råd, men vi har klart oss bra.
Hardt arbeid i helsevesenet i 30 år og manglende evne til å si nei til ekstravakter og ekstraoppgaver pluss et aktivt liv med politikk og organisasjonsliv er ikke for pyser, og i en alder av 55 var kroppen rimelig utslitt.
Både arbeidsgiver, legen min og arbeidsrettet rehabilitering er enige. Jeg har i grunn nok med å ta vare på meg selv, og ikke noe i yrket mitt å gjøre lenger.
Man taper en del økonomisk når man går fra arbeid til trygd.
Hadde jeg spart meg og ikke arbeidet så hardt i alle år, ikke tatt all overtiden eller tatt på meg alt mer-ansvaret hadde jeg antakeligvis holdt ut lenger i arbeidslivet.
Nå straffes jeg økonomisk for at jeg aldri sa nei.
Samme hvor dårlig råd jeg får vil jeg ikke klare å gå tilbake til det arbeidet jeg hadde, det jeg er utdannet som.
Men NAV mener at jeg er så ressurssterk at det sikkert er noe jeg kan brukes til. Jeg er politiker og har kunskap om mye og et “godt hode”. Og ja, det er det sikkert. Men i de fleste jobbene jeg kunne ha utført med de helseutfordringene jeg har pådratt meg kreves det utdanning jeg ikke har. Realkompetanse teller lite når man etterspør en master eller to.