Erna Solberg vil gi 12 000 kroner i skattekutt – men bare til folk som er i arbeid – hvis hun vinner valget. Samtidig mener hun at det ikke er rom for tannhelsereform akkurat nå. Som om tannverk kan settes på vent. Som om verdighet er noe man må jobbe seg verdig til.
Budskapet er tydelig: Hvis du ikke jobber, betyr du mindre.
De som står utenfor arbeidslivet blir alltid glemt
Uføre, syke, lavinntektsfamilier og andre som faller utenfor arbeidslivet blir nedprioritert hver gang det skal kuttes, spares eller “prioriteres”. De er aldri først i køen. Bare sist. Og ofte helt ute av rekka.
Nå loves det skattekutt til de som allerede har lønn, mens de som lever på minstesatser – med kronisk sykdom, nedsatt funksjonsevne eller psykiske lidelser – står igjen med ingenting. Igjen.
Mange lever under fattigdomsgrensa – og det blir verre
I Norge i dag lever mange uføre under EUs fattigdomsgrense. Samtidig øker prisene på mat, strøm, transport og bolig – men grunnbeløpet i folketrygden (G) henger ikke med. Det betyr at kjøpekraften forsvinner bit for bit, måned for måned.
Ja, barnehage har blitt billigere. Men hva hjelper det når det ikke er penger igjen til mat, medisiner eller kollektivtransport?
Folk sulter faktisk i Norge også
Det er lett å tro at nød og sult hører til andre deler av verden. Men vi må tørre å si det høyt:
Folk sulter her i Norge også. I verdens rikeste land.
Foreldre hopper over måltider for at barna skal spise. Kronisk syke lever på knekkebrød og suppeposer. Folk velger mellom tannlege og strøm, mellom medisiner og mat. Dette skjer nå – i norske hjem, hver eneste dag.
Likevel blir det foreslått skattekutt for dem som har mest, mens de som står nederst på stigen blir glemt, kuttet og mistenkeliggjort. Det er ikke fordi pengene ikke finnes – det er fordi de brukes på noen andre.
Tenner er en del av kroppen
Tannhelse behandles fortsatt som et luksusprodukt i norsk politikk. Men tenner er en del av kroppen – og dårlig tannhelse gir smerter, infeksjoner, redusert livskvalitet og alvorlige helsekonsekvenser.
Likevel er det “for dyrt” å inkludere tannhelse i velferden. Det er ikke for dyrt å gi skattelette til de rikeste, eller å kutte formueskatt og exit-skatt – men det er tydeligvis for mye å be om at folk skal slippe å velge mellom rotfylling og strømregning.
Høyresidens prioriteringer er tydelige
Erna Solberg og Høyre har gjort det klart at de vil:
- Gi 12 000 i skattekutt til de som er i arbeid
- Fjerne formueskatt på såkalt “arbeidende kapital”
- Endre eller fjerne exit-skatten
- Gi skattelette til næringslivet
Alt dette koster. Men tannhelse? Det er det “ikke råd til”.
AAP, karensår – og folk som ble kastet ut
Det er lett å glemme hva som skjedde sist Høyre satt i regjering.
De strammet kraftig inn på arbeidsavklaringspenger (AAP) – og innførte karensåret.
Et helt år der mennesker som fortsatt var syke etter AAP-perioden, ikke fikk noen inntekt. Ikke én krone. Bare beskjed om å “klare seg”.
Det rammet særlig unge, kronisk syke og folk med usynlige lidelser. Mange mistet leiligheten, helsa, håpet.
Og ja – jeg var en av dem. Jeg fikk karensår. Jeg lever fortsatt med konsekvensene av det.
Det gjør noe med deg, å bli kastet ut av systemet du trodde skulle hjelpe deg.
Det lærer deg noe om hvem politikerne egentlig synes fortjener trygghet – og hvem de er villige til å ofre.
Karensåret ble fjernet i 2022. Men det kom ikke uten kamp. Og det kan innføres igjen.
Derfor betyr valget noe. For noen av oss handler det ikke om politikk. Det handler om liv.
Uføre mistenkeliggjøres – alltid
Uføre i Norge lever ikke bare med helsemessige utfordringer – de lever også med konstant mistanke. Det holder å bli sett utenfor husveggen én gang for at noen skal trekke konklusjoner.
Hvis man smiler, tar en kaffekopp med en venn, går en tur eller er på butikken – da er man “ikke syk nok”. Det er som om folk forventer at alle uføre skal være limt til senga, og aldri ha et glimt av livskvalitet uten å bli straffet for det.
Det skaper frykt. Skam. Taushet. Og en konstant følelse av å måtte forsvare sin eksistens.
Det er valg til høsten. Stem med både hjerte og hodet.
Til høsten er det stortingsvalg. Og det er verdt å spørre seg:
- Hvem kjemper for at velferden skal gjelde alle – også de som ikke kan jobbe?
- Hvem ser verdien i å løfte bunnen, ikke bare belønne toppen?
- Hvem prioriterer mennesker over marginer?
Stemmer betyr noe. For mange handler det om mye mer enn politikk. Det handler om livskvalitet. Det handler om å bli sett.
Hva slags samfunn vil vi ha?
- Et samfunn der menneskeverd måles i arbeidsevne og inntekt – og hvor tenner ikke regnes som en del av kroppen?
- Eller et samfunn der vi tar vare på hverandre – også når livet ikke går som planlagt?
Valget nærmer seg. Og det bør tas på alvor.
