Det er ni år siden du døde i dag, pappa. Ni år uten stemmen din, uten tryggheten din, uten de små kommentarene som alltid fikk meg til å smile selv når jeg var sint. Ni år uten de klemmene som kunne fikse alt på et øyeblikk. Sorgen har ikke blitt mindre, den har bare flyttet inn i meg. Den er en del av hvem jeg er nå.
Folk sier tiden leger alle sår. Det er bullshit. Tiden gjør det ikke mindre vondt – den gjør deg bare flinkere til å late som. Du lærer deg å puste mens det fortsatt svir. Du lærer deg å stå opp og fungere, selv med en tomhet som ingen ser. Du lærer deg å le, å gå videre, å smile – men det finnes alltid et sted i hjertet som skriker etter den personen du savner.
Jeg savner å ringe deg. Å høre stemmen din og vite at alt skulle ordne seg. Jeg savner rådene dine, blikket ditt, og hvordan du alltid fikk meg til å føle meg som verdens viktigste person, uansett hva.
Og nå, når jeg sitter her og planlegger livet videre – jeg skal gifte meg snart, pappa – så gjør det ekstra vondt. Jeg hadde drømt om at du skulle være der. At du skulle se meg, smile stolt, kanskje felle en tåre. Jeg hadde sett for meg å lene meg på armen din, høre pusten din ved siden av meg, kjenne tryggheten du alltid ga meg. Det skjer aldri. Og det gjør faen meg vondt.
Det gjør ekstra vondt når jeg ser sønnen min vokse opp uten deg. Han kaller alle menn med bart for “bestefar”. Det er søtt, men det river også i hjertet. For du burde vært her. Han burde visst hvem bestefar virkelig var. At det ikke bare er et ord han bruker, men en trygghet han kunne hatt. I stedet har han bare bilder, historier og et savn som er mitt, men som også blir hans på et vis.
Jeg er sint på livet fordi du ikke fikk mer tid. Sint fordi du ikke får se sønnen min vokse opp. Sint fordi jeg aldri får høre stemmen din igjen. Sint fordi savnet føles like tungt ni år senere. Men jeg er også så takknemlig. For minnene. For styrken du ga meg. For alt du rakk å lære meg.
Du er fortsatt her, pappa. I styrken jeg finner når livet er vanskelig. I kjærligheten jeg gir videre. Jeg ser deg i sønnen min, i meg selv, i små øyeblikk der jeg plutselig føler meg trygg. Sorgen og kjærligheten er to sider av samme mynt. De henger sammen. Og selv om du er borte, er du fortsatt en del av meg – alltid.
Ni år uten deg. Men aldri en eneste dag uten savnet.