Du trodde kanskje NAV var en offentlig etat. Noe fast og forutsigbart. Et sted hvor mennesker i krevende livssituasjoner får støtte og trygghet. Neida. NAV er et realityshow med skjulte regler, bortgjemte skjemaer og et saksbehandlersystem utviklet av Kafka på speed.
NAV er det eneste stedet i Norge der det er forventet at du kan folketrygdloven bedre enn saksbehandleren, men også at du skal late som om du ikke kan den – for hvis du viser at du faktisk vet hva du har krav på, blir det… stille. Eller verre: chatten avsluttes.
Velkommen til NAV, hvor forvaltningskompetanse fra brukeren er mistenkelig, og paragrafkunnskap er suspekt. Hvor spørsmål som “Hvem behandler dette?” besvares med “Det er det vanskelig å svare på.” Og hvor henvisninger er det mest helhetlige tiltaket du får i løpet av et år.
Du spør én avdeling. De henviser til en annen. Den tredje sier du må snakke med den første. Den fjerde sier “vi har ingen ordning for det”, og den femte sender deg til en skjema-lenke som ikke inneholder et faktisk skjema.
Skjemaer hos NAV er forresten som enhjørninger: alle har hørt om dem, ingen har sett dem, og hvis du finner ett – gratulerer, du får ikke lagt ved vedlegg uansett.
Det finnes selvfølgelig rundskriv. Å, rundskriv! Disse eldgamle hellige skrifter som brukerne må ofre søvn og mental helse for å finne. Men har saksbehandleren lest dem? Nei. De har et internt verktøy som sier “uklar vurdering – anbefaler kontakt med lokalkontor”.
Lokalkontor, ja. Det kontoret du kanskje ikke tør bruke, fordi du allerede har blitt kvernet gjennom én runde NAV og ikke har plass til mer i systemnervesystemet ditt. Men du må. For NAV er strukturert som en labyrint hvor utgangen alltid er hos noen som “ikke har tilgang til saken din”.
Så sitter man der. Med åpne faner, rundskriv, lover, tidligere svar fra NAV, e-poster som motsier hverandre og en telefon som ringer med skjult nummer – og du tør ikke ta den, for det kan være NAV. Eller en ny saksbehandler. Eller noen som skal gi deg en ny runde forvirring, nå med mindre sympati og flere forbehold.
Og du prøver fortsatt å være høflig. Profesjonell. Forståelsesfull.
Men til slutt sitter du bare igjen og tenker:
“Hvordan i helvete ble jeg systemansvarlig for en etat jeg aldri har jobbet i?”
NAV er ikke laget for de som trenger hjelp. Det er laget for de som tåler å ikke få hjelp.
De som tåler å vente. Som tåler å lete. Som tåler å forklare det samme 17 ganger uten å heve stemmen. NAV er ikke trygghet. NAV er test. En test du må bestå – uten regler, uten poeng, uten jury. Bare et konstant trykk på “send inn på nytt”.
👇 Hva jeg faktisk prøver å få hjelp til:
Jeg forsøker å søke støtte til førerkortopplæring på medisinsk grunnlag – noe NAVs eget lovverk (folketrygdloven §10-6) åpner for. Grunnen er enkel: som småbarnsmor med varig funksjonsnedsettelse og angstproblematikk som gjør kollektivtransport uaktuelt, trenger jeg førerkort for å kunne håndtere helt grunnleggende hverdagslogistikk. Å komme meg til lege, behandlig, barnehage, butikk – og kunne være til stede for barnet mitt.
Men fordi NAV selv ikke forstår eller følger sitt eget regelverk, blir jeg kastet rundt mellom avdelinger som ikke vet hvem som skal behandle saken – eller nekter for at ordningen finnes. Så mens jeg kjemper for noe som egentlig burde vært rett frem, bruker jeg enorme mengder energi på å ikke miste motet helt.
Hvis du vil støtte det arbeidet – både emosjonelt og bokstavelig – er jeg oppriktig takknemlig:
Takk for at du leser. Og for at du ser oss som forsøker å kjempe i et system som gjør sitt beste for å slite oss ut.