Jeg vet ikke om jeg skal le eller skrike.
At en partileder for ungdomspartiet til KrF, Ingrid Olina Hovland, kan sitte og si at kvinner som blir gravide etter voldtekt bør bære frem barnet – ikke som politikk, men som sitt personlige standpunkt – det er så grenseløst provoserende at jeg mister pusten.
Et personlig standpunkt. Som om voldtekt er en samtale om verdier, og ikke et overgrep. Som om man kan plassere noe så brutalt inn i en ryddig, moralsk boks og kalle det “tro”.
Voldtekt er ikke en gave. Det er ikke en mening med livet, et kall, en prøvelse eller et “mirakel i mørket”. Det er et overgrep. En forbrytelse. Et traume. Og når noen uten erfaring står på trygg avstand og kaller konsekvensene for en gave, da er det ikke tro – det er forakt.
Det er uvitenhet forkledd som moral.
Og jeg er så lei av det. Lei av mennesker som aldri har kjent frykten, skammen, smerten eller ettervirkningene, men som likevel mener de har rett til å si hva et offer bør gjøre med kroppen sin. Det er ikke bare ufølsomt – det er et overgrep i seg selv.
Dette handler ikke om politikk. Det handler om empati. Om respekt. Om å forstå at du ikke har noen rett til å mene noe om en kropp du aldri har levd i, et traume du aldri har kjent, eller et valg du aldri måtte ta.
Et barn etter voldtekt kan være et valg. Og de som velger det, fortjener all respekt i verden. Men det skal alltid være offerets valg. Ikke statens. Ikke kirkens. Ikke ditt.
For vi som lever med ettervirkningene, trenger ikke flere moralske pekefingre. Vi trenger trygghet, frihet og retten til å eie kroppen vår igjen.
Så nei – voldtekt er ikke en gave. Det er ikke mening, det er ikke håp, og det er ikke et kall. Det er vold. Punktum.
My body. My fucking choice.
✍️ Lenke til underskriftskampanjen