… uten en far. Det gjør vondt, men det får meg til å tenke tilbake på gode minner.
Når man mister en far, mister man sin store helt. Halve hjertet ditt blir revet bort, og livet blir aldri det samme igjen. Jeg har allerede skrevet min hyllest til pappa, men siden det er farsdag idag føler jeg for å si mer. Si noe til de som fortsatt har en far å feire farsdagen sammen med. Og til de som har en far i himmelen som de savner ekstra på en dag som denne.
Jeg skulle ønske jeg sa til pappa oftere hvor mye jeg satt pris på han. Hvor mye han betydde for meg. Hvor glad jeg var i han. For jeg tok det nok som en selvfølge, at han visste det. Etter at han døde tenker jeg på det hver dag. Og han hører meg forhåpentligvis. For selv om han aldri kommer tilbake, er han fortsatt sammen med oss. Han er min styrke når dagene er vanskelige, min største motivator og støttespiller. Det kommer han alltid til å være. Alt jeg utretter i livet, kommer jeg til å dedikere til han.
Det er først når man mister noe, at man innser hvor stor betydning det faktisk hadde. Så til dere som har en far å feire farsdagen med idag, gi han en ekstra klem og si hvor mye han betyr for deg. Bruk hver dag til å vise hvor mye setter pris på han. For man vet aldri når man mister sjansen til å si det. Og til de som bare har mamma idag, gi litt ekstra kjærlighet og omsorg til henne også. Hun betyr like mye, om ikke mer.
I tillegg er dagen idag, 13.november, World Kindness Day. Så gjør noe fint for noen du er glad i, eller en fremmed. Godhet gjør verden bedre.
Pappa, hver dag er din dag. Jeg savner deg umenneskelig mye. Og jeg er uendelig glad i deg.
As I grow older, no matter whose love gives me happiness – I will always be my daddy’s little princess.
Dette er nok et av de tøffeste og hardeste tekstene jeg har skrevet i mitt liv. Og samtidig som jeg skriver det her er det så ufattelig mange følelser involvert, og tårene triller ustanselig. Men jeg føler jeg må skrive det her, for å lette litt på sorgen. Så kjære deg som leser dette, dette kommer til å være emosjonelt å lese.
For omtrent nøyaktig en uke siden, altså mandag 12.september, mistet jeg mitt største forbilde i livet. Min helt. Mitt alt. Min pappa.
Pappa hadde vært på sykehus en stund, og sist gang jeg så han var 12.juli. Jeg har aldri likt sykehus, eller å se mennesker syke, så jeg dro ikke på besøk. Situasjonen var lenge uviss, han ble tross alt bare innlagt fordi han hadde falt og knekt en del ribbein. Men med tiden ble lungene syke, og så bedre igjen. Vi hadde håp, alle sammen. Innerst inne forberedte jeg meg alltid på det verste, men håpte på det beste. Så forrige mandag når beskjeden kom, om at han hadde fått en kraftig hjerneblødning og alt håp var ute, var jeg på en måte forberedt. Det er vel egentlig en løgn, for man kan ikke være forberedt på å miste noen som man står såpass nær.
Men denne teksten er til deg pappa, min store helt og mitt store forbilde i livet.
Først og fremst vil jeg takke deg for at du alltid har passet så godt på meg. For at du alltid trøstet meg når jeg har vært trist, at du støttet meg i tunge tider, passet på meg når jeg var syk og alltid stilte opp. Jeg vil takke deg for alt du har lært meg i livet. Det var du som tok meg med på min første fotballtrening. Jeg hadde enda ikke lært å like fotball enda, men siden du var fotballdommer og tok meg med på kamper du dømte, så lærte du meg fotball. Og du lærte meg å like det. For deg var fotballdømming en hobby og en lidenskap, men du presset meg aldri til å begynne med sporten. Det bare falt seg så naturlig. Og om vi skal være helt ærlig, så var jeg jo ganske god i mine yngre dager. Akkurat slik som du i dine glansdager som spiller, trener og dommer.
Du har lært meg så mye mer enn fotball, pappa. Du har lært meg å fiske, og det å finne roen i sjela av å stå i timevis å fiske. Små ting fra yrkene du har vært innom i livet har du også lært meg. Ting som du som elektriker kunne, har du lært meg. Nå kan jeg mer enn å bare bytte en lyspære, takket være deg. Din utdanning innenfor helsefag har også hjulpet meg, pappa. For når jeg skulle velge meg utdanning, så ville jeg gå i dine fotspor. Og nå gjør jeg det, jeg går helsefag og skal bli vernepleier i fremtiden.
Jeg kunne alltid søke trøst og råd hos deg, pappa. For du hadde som regel svar på det meste. Det var alltid en løsning på alt. Og om det ikke fantes en løsning, så skapte vi en løsning sammen. Men vi hadde også våre uenigheter om mye. Det har vært opphetede diskusjoner under fotballkamper, krangler om småting, om valg du eller jeg har tatt. Men vi ble alltid enige til slutt, og uvenner har vi aldri vært fordi vi forsto hverandre.
De siste årene har du ikke alltid hatt det så greit, pappa. Og jeg vet du prøvde å beskytte oss barna ved å prøve å skjule det. Jeg vet også at du skyldte deg selv for at jeg sliter med angst og tunge perioder. Men kjære pappa, det er ikke din feil i det hele tatt. Det er ingens feil. Jeg har sett du har hatt det vondt, og derfor har jeg mange ganger hatt dårlig samvittighet når du har vært hjemme alene, og jeg har vært andre steder. Men samtidig har jeg visst at du fikk hjelp med det du hadde vondt for å snakke om, og at mamma alltid passet godt på deg. For det gjorde hun. Du er og var tross alt hennes bestevenn, soulmate og store kjærlighet i livet. Og jeg lover at vi skal passe godt på henne nå også nå når du ikke er her lengre. Du og mamma har også vært de som har vist meg hva kjærlighet er. Hvor fint kjærlighet er, og hvor viktig det er å vise kjærlighet og omsorg til de man er glad i. Det er jeg evig takknemlig for.
Mest av alt er jeg stolt, pappa. For at nettopp du var min pappa. Fordi du var et av de snilleste menneskene i verden. For selv om du hadde dine indre demoner å sloss med, så gjorde du aldri noen noe vondt. Du sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Du ga omsorg, trøst og støtte der det trengtes. Du hadde verdens største, varmeste og godeste hjerter, pappa. Og tanken på at mine fremtidige barn ikke får oppleve varmen din, latteren din, klemmen din, kunnskapen din og deg, gjør meg så uendelig trist. Men jeg skal fortelle dem om deg, pappa. De skal få se bilder av deg og lære hvem du er. For jeg er halvparten av deg, og om jeg bare har halvparten av den uendelige mengden gode egenskaper du hadde, så er jeg fornøyd.
Men nå er det min tur å gjøre deg stolt, pappa. Jeg vet du hele tiden har vært stolt av meg tidligere, men da har jeg alltid hatt deg å lene meg på. Fra nå må jeg klare alt på egenhånd, og det skal jeg nok greie. For du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, pappa. Du kommer alltid til å være med meg. Til og med den dagen jeg gifter meg.
Takk for alt kjære, gode, snille, varme, omsorgsfulle, kunnskapsrike, fantastiske, elskede pappaen min. Jeg sa det ikke nok når du var her, men jeg er så uendelig glad i deg og takknemlig for alt. Nå fikk du endelig fred, selv om det var alt for tidlig.
Her kommer verdens beste og enkleste oppskrift. Og det er 100% garanti på den. For den funker som faen.
..og forresten, hvis du tar i bruk denne oppskriften – så er det lov å si “Takk” eller noe i kommentarfeltet 🙂 Og til dere som kopierer hele innlegget, for så å bruke den på deres egne blogger – spør først. Normal folkeskikk gjelder også her 🙂
Det du trenger:
1 pk. Freia gelé (du kan bruke eple, jordbær, sitron.. u name it)
2,5 dl vann
2,5 dl vodka 40% (smirnoff / kalinka.. det du vil ha selv, samme med prosenten)
Tillegg:
1 stk. kasserolle
1 stk. visp
1 stk. dl/l mål
1 stk. bolle (noe og ha gelén i)
Slik gjør du: 1. Du har vann i en kasserolle. Deretter varmer du dette opp til det begynner å bli varmt (begynner og dampe en god del). Tingen er at det ikke skal koke, eller dampe alt for mye.
2. Når du ser at det er varmt nok, tar du av kasserollen ifra den varme platen, avkjøler vannet og har i spriten (Grunnet at sprit kokes ved en temperatur av 78 grader, mens vann koker ved 100 grader), deretter heller du i gelépulveret. Så rører du dette godt ut med en visp, slik at det ikke er noe pulver igjen. Deretter lar du dette stå i kasserollen en stund, slik at det blir litt avkjølt.
3. Når gelen er blitt litt avkjølt, heller du alt i det du måtte ønske. (kopper, glass, skåler, etc..). Så setter du dette i kjøleskapet. Nå er det bare og gjøre noe annet i to til tre timer (PS: det kan ta lengre tid), slik at gelén har stivnet helt.
Voila:
Du har nå laget 5 dl spritgelé som du kan hygge deg med! 🙂
PS: Husk at du kjenner ikke spritsmaken noe særlig, men dette betyr ikke at det ikke er noe alkohol i gelén. Derfor burde du være klar over at plutselig du kan bli sørpe full av å spise alt. Og dette nevnes av tidligere erfaringer…
Jeg vet ikke om jeg er sjokkert eller skuffet. Men nå gjelder det bare å tenke fremover for min del. For jeg orker ikke alt presset eller maset lengre. For når noen snakker til meg om ting de har nevnt en million ganger før, får jeg bare lyst til å grave meg ned.
Noen mener kanskje jeg høres helt idiot ut. Men det er fordi de ikke vet hva som egentlig foregår med meg. Hva som feiler meg? Mange synes vell kanskje jeg ikke er noen bra person siden jeg stenger meg inne, og ikke vil ha kontakt med venner jeg hadde før.
Det er ikke sånn det er. Jeg stenger meg inne av en grunn. Ting har skjedd. Ting som jeg ikke tålte. Kroppen min fikk nok, og jeg gikk på en stor smell. Den slo meg helt ut. Jeg har opplevd mye opp igjennom årene. Mye som ingen vet om. Mye som ingen noen gang får vite om.
“Jeg skjønte det var noe som ikke stemte.”
Jeg er sliten nå. Kroppen min er sliten. Det er hardt å være psykisk utslått. Men jeg skjønte det selv, når jeg fikk den store smellen midt i ansiktet. Jeg skjønte det var noe som ikke stemte. Jeg skjønte jeg måtte ha andre enn mine nærmeste voksne å snakke med. Jeg måtte snakke med noen som var “proff”. Det heller hjalp ikke stort. En barnevernspedagog var ikke nok. Så det utviklet seg.
Ting var på vei opp. Men så skjedde det noe igjen. Jeg fikk en ny smell midt i ansiktet. Og jeg sank lengre ned enn jeg var i begynnelsen.
Mange ganger har jeg tenkt “Jeg vil ikke leve mer. Jeg har fått nok”. Men som jeg vet mange tenker når jeg sier noe sånt, “Herregud, dama er jo gal”. Nei, jeg er ikke gal. Jeg bare forteller det som er sant. Jeg finner ikke opp noe sånt. Men jeg får hjelp. For jeg skjønte det selv at noe var galt. Alt det som har skjedd det siste året har satt seg som ett svimerke på hjernen. Det er noe jeg alltid kommer til å huske.
“Jeg gråt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min.”
Som jeg skrev i ett tidligere innlegg, så har jeg vært selvskader. Da også var det en vanskelig periode jeg var inne i. Alt så svart ut. Men den gangen skjønte jeg ingenting selv. Jeg var mye sint og jeg gråt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min. Det første jeg fant brukte jeg til å få frem blod. Smerte var godt den tiden. Men jeg angrer den dag idag. Jeg vil ikke la det skje igjen. For hver gang jeg ser på armen min, ser jeg arr. Stygge arr fra den ene vanskelige perioden i livet mitt.
Dette var bare en liten del jeg har skrevet ned for å få ut tankene mine. Nå har jeg også begynt å male. Maleriene er tegn på å få ut følelsene mine. De mørke fargene er tunge, vonde følelser, og omvendt.
Jeg håper noen leser dette, og setter seg ned og tenker at ikke alle ungdommer er bortskjemte og ler hele tiden.
