litenlykke

Det er tilbake. Fienden jeg har prøvd så hardt å beseire. Kampen jeg har kjempet i så mange år. Depresjonen.

Du vet, det er ikke alltid en kamp i motbakke. Noen ganger er jeg i en dal. Landet er flatt og lett å navigere; gresset er mykt under føttene mine. Og noen ganger er jeg i himmelen og flyter rundt på bomullsdotter blant alt det blå. Det er ikke like ille hele tiden. Mesteparten av tiden, er jeg glad. Jeg antar at sammenlignet med hvordan ting pleide å være, er det ikke så mye å være misfornøyd med – i det minste når jeg slipper alt støyet.

Men noen ganger synker skyene, og dalene slutter. Stormene begynner og jeg klatrer i fjellet. Dette er de gangene jeg blir liggende i kratt og tornebusker, forslått og ødelagt, oppskrapet og full av arr. Jeg føler meg alene i disse øyeblikkene. Tankene bråker, men hjertet er tomt. Folk tar kontakt, men jeg skyver dem bort. Jeg lover at det ikke er på grunn av deg.

Ironisk nok, jo mer ensom jeg føler meg, jo mer isolerer jeg meg. Jeg vet det ikke er fornuftig. Men den tristheten tapper meg for krefter. Den gjør meg helt utslitt. Noen ganger greier jeg ikke å gå ut av huset. Noen ganger orker jeg såvidt å ta meg en dusj. Og noen ganger greier jeg å ta på maska og komme meg ut av huset, men etter et par timer føles det som om jeg ikke har sovet på flere dager, og at jeg er fullstendig utmattet.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg beklager at jeg ikke har tatt så mye kontakt. Jeg er redd for at hvis jeg tar kontakt, så vil du se meg. Jeg vil virkelig se deg, men jeg kan ikke. Jeg er for sliten. Jeg er for trist. Men vær så snill, ta kontakt. Si hei. Jeg skal prøve å gjøre det samme. Hvis jeg er fjern eller ikke svarer, beklager jeg det. Det er ikke meg. Det er monsteret som har spist meg opp.

Det er vanskelig for meg når jeg kommer til dette punktet. Til å begynne med er jeg i fornektelse. Jeg tenker at “jeg ikke kan synke igjen, jeg har jo jobba så hardt for å være lykkelig. Jeg vet hvordan jeg skal være lykkelig. Hjernen min vet hvordan jeg skal fungere ordentlig. Det går bra med meg.”.

Men det gjør ikke det. Uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor lang tid det har gått, så setter tannhjulene seg fast og fungerer ikke ordentlig. Det første symptomet er vanligvis utmattelsen. Jeg lurer på hvorfor jeg er så sliten. “jeg gjør ikke så mye, så hvorfor føler jeg meg utbrent?”. Og så er det mangelen på lyst og motivasjon til å se noen eller gjøre noe. Og så innser jeg det. Det er tilbake.

Så starter sinnet. Tankene rumler. Hjernen er kaos, og jeg føler meg så misforstått og frustrert. Jeg er irritert og sint på alt og alle uten grunn. Jeg gråter mye og knekker sammen ganske ofte. Jeg kan ikke kontrollere det, selv om jeg prøver.

Jeg glemmer hvordan jeg skal ta vare på meg selv i sånne perioder. Noen ganger glemmer jeg å spise. Andre ganger døgner jeg. Det varierer for hver gang jeg synker. Denne gangen virker mat uappetittlig. Jeg er mye kvalm. Ingenting jeg spiser er godt. Jeg får magesmerter og føler meg sløv. Jeg greier ikke å fokusere og blir urolig. Jeg greier ikke en gang å se på en episode av en serie uten å bli distrahert, når jeg normalt kan se en hel sesong uten problemer. Jeg skriver ikke så mye. Jeg bare tenker. Det har gått en stund siden sist jeg har skrevet noe som er lengre enn en melding. Det får meg til å føle meg uproduktiv. Som om jeg feiler. Det får meg til å stille spørsmål om evnene og fremtiden min. Jeg tenker mye, men samtidig føler jeg meg følelsesløs.

Noen ganger blir tankene mindre hyggelige, til og med skumle. Jeg sier det ikke til noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for at de vil bekymre seg. Jeg er redd for at de tror jeg er mer deprimert enn det jeg faktisk er. Men realiteten er at jeg har håndtert dette i mer enn 10 år nå. Jeg greier å kjenne igjen symptomene mine, og jobber med å identifisere roten til problemene. Og så tar jeg det derfra.

Alt jeg ber deg om, er å forstå. Forstå at jeg er lei meg fordi jeg skjøv deg unna, for å ikke være den mest engasjerte vennen, for å kansellere planer og at jeg oppfører meg annerledes. Alt jeg ber om er at du forstår, at du støtter meg, og at du elsker meg. Du kan spørre meg om jeg har det bra og gi meg trygghet, og jeg kommer til å være takknemlig. Men mye av den kampen her må jeg kjempe på egenhånd, med alle dere på sidelinjen. Takk for at du alltid er der for meg. Jeg elsker deg.

0 kommentarer

20.06.2018

Kjære Pappa – Del 2

Kjærleik

Idag hadde du fylt 54 år. I september er det allerede 2 år siden du døde. Og jeg har enda ikke helt skjønt at du er borte. For alltid.

Helt borte er du riktig nok ikke. For du blir snakket om daglig, spesielt nå i disse dager når det et fotball-VM. For det skal du ha æren for, du introduserte fotball for meg. Som dommer lærte du meg reglene, både ved at jeg så på at du dømte kamper, ved å være med meg på mine treninger, ved at jeg var med deg på treninger når du trente A-laget, eller ved å forklare ting når vi så fotball sammen. Forresten, pappa, jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var av deg. Fotballen var en av dine største lidenskaper i livet. Det var så fint å være med på alle kampene. For ikke bare lærte det meg mye om selve sporten, men det var også fin kvalitetstid som jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg husker også den dagen jeg fant permen din med avisutklipp, pappa. Og fant listen over toppscorere i Nordmøre og Romsdal Fotballkrets i 1993, det året jeg ble født. Husker du hvor overrasket jeg ble, pappa? Over at du sto på toppen av lista, sammen med Ole Gunnar Solskjær? Jeg var (og er fortsatt) stolt, pappa. For i etterkant fikk jeg jo vite at du faktisk hadde ett mål mer enn Solskjær, som vil si at du var bedre enn han! 1993, pappa. Det var året sitt det. En dag skal jeg også fortelle barnebarna dine om alt det, pappa. Om deg, og om alt det fine med deg. De kommer nok til å bli like stolte som meg, pappa.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Likevel skal det sies at vi ikke alltid var like enige når vi så fotball sammen. Når dommeren blåste i en situasjon, og jeg protesterte høylytt så snudde du deg rolig og bare «Nei, det der er riktig. Skaff deg briller.». Og så ble det en diskusjon, men aldri en krangel. Vi ble enige om å være uenige. (Eller, jeg tok seieren og du lot meg få den.). Selv når du ikke er her lengre, så protesterer jeg høylytt til tv’en når dommeren gjør feil. Men nå er det ingen her til å forklare avgjørelsene, eller til å ta en diskusjon. Jeg har ingen sparringspartner når jeg ser fotball. Og det er skikkelig, skikkelig trist. Men jeg kan tenke meg til hva du ville sagt, eller hvordan du ville reagert, og da smiler jeg med tårer i øynene, pappa. For da er du sammen med meg og ser fotball likevel.

Plassen din i sofaen er tom, og derfor heller ingen som blokkerer skjermen med vilje bare for å terge meg. Du sa det selv en gang, at farfar ikke var glassmester, så jeg fikk vær så god flytte meg selv til en annen plass i sofaen.

Du var aldri den som sa hva jeg skulle gjøre når jeg spurte deg om råd, men heller utfordret tankegangen min sånn at jeg skulle se flere mulige løsninger. Du fortalte meg aldri hvordan jeg skulle leve livet mitt, men lot meg heller se hvordan du levde. Du dømte meg aldri eller ga meg en skjennepreken for de valgene jeg tok, uansett hvor dumme de enn måtte være. Du sa jeg fikk ta de valgene jeg ville, og heller lære av dem på egenhånd. Du var fin sånn, pappa. Selv om vi var uenige om enkelte ting, så ble vi aldri uvenner. Og det setter jeg umåtelig stor pris på den dag idag.

Du hadde det ikke alltid så enkelt, pappa. Men det er sånn livet er, og på den måten lærte jeg at livet ikke er en dans på roser. Man møter motgang, men man kommer seg gjennom det. Uansett hvor tungt og vanskelig ting måtte være, så finnes det et lys i tunellen. Men ved å se hvordan du noen ganger hadde det, så har jeg også lært å ta vare på menneskene rundt meg. At jeg skal se de som trenger å bli sett, hjelpe de som vil ha hjelp, og trå til der det trengs. Du lærte meg å være et godt medmenneske. En omsorgsperson. Men du sa også at jeg måtte være flink til å la andre ta vare på meg, og ikke bare være den som ta vare på andre. Jeg har ikke vært så flink til det, pappa. Men jeg prøver.

Jeg vet jeg gjorde eller utsatte meg selv for ting som du ikke alltid var så begeistra for. Som gjorde deg bekymra og trist. Og for det vil jeg si unnskyld. Men vi har alltid vært flinke til å tilgi hverandre, vi to. Eller, du var kanskje flinkere til å tilgi meg for mine feil. Men jeg har tilgitt deg nå, pappa. For de tingene du sleit med var ikke din feil. Jeg vet det nå. Åpenheten mellom oss skapte en trygghet for meg, pappa. Jeg håper du visste det.

Takk for at du lærte meg å være et medmenneske. Takk for at du utfordret meg på ting, for at jeg skulle lære. Takk for at du lærte meg litt om mye, og ikke mye om lite. Takk for at du viste meg hvordan livet egentlig kan være, på godt og vondt. Takk for at du alltid så meg, forsto meg og tilga meg. Takk for alle de gangene du passet på meg. Holdt rundt meg. Hjalp meg opp igjen etter at jeg hadde falt.

Men jeg forstår enda ikke at du er borte, for jeg både tenker på deg og snakker om deg hver dag som om du fortsatt var her. For det er du jo, i hjertet mitt. Og der kommer du alltid til å være. Og jeg vet du alltid kommer til å passe på meg, selv om du ikke er fysisk tilstede lenger.

Gratulerer med dagen, pappa. Håper du får kake, gaver og sang, hvor enn du, bestefar, farfar og alle de andre er.

Jeg er uendelig glad i deg. For alltid❤️

Bildet under ble tatt den første sommeren etter at jeg kom til verden, pappa. Se så stolt du er. Like stolt som jeg er over å ha deg som pappaen min.

Les også “Kjære Pappa”, som jeg skrev nøyaktig en uke etter at pappa døde.
http://anneecathrine.blogg.no/1474242351_kjre_pappa.html

2 kommentarer

12.09.2017

1 år senere

Terapi

De siste 365 dagene har gått fort, merkelig nok. Livet uten pappa er rart, og det er enkelte dager jeg ikke helt skjønner at han er borte for alltid. Men så er det de dagene hvor sannheten slår meg i trynet; høytidsdager, bursdager, farsdagen, dager hvor jeg vil dele gode nyheter eller bare trenger en klem. Han er ikke her, og han kommer ikke tilbake.

Mine fremtidige barn kommer til å vokse opp uten morfar, men de kommer alltid til å vite hvem han var, fordi jeg kommer til å fortelle om morfar ofte. Hvor snill han var, hvor flink han var i alt, og hvorfor han betydde og betyr så mye for meg. Han er fortsatt mitt forbilde og min superhelt. Det kommer han alltid til å være, uansett om han er her eller ei.

Det sies at alle håndterer sorg forskjellig. Noen stenger alt inne, mens andre vil snakke om det. Jeg er litt begge deler. Følelsene blir stengt inne, men jeg snakker om pappa som om han fortsatt var her. Samtidig har jeg slitt mye med å håndtere tomheten, og prøvd å fylle den på forskjellige måter. Mange av tingene har vært usunne, og har ødelagt relasjoner, noe som gjør ting enda vondere å leve med.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men siden jeg er litt både og når det kommer til hvordan jeg håndterer sorgen, er det også vanskelig for menneskene rundt meg å forstå hvordan jeg egentlig har det. På en vanlig dag er humøret godt, og livet er en dans på rosa roser. På en tung dag (som idag) kan jeg virke negativ, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kommunisere ut at jeg trenger omsorg. Jeg trenger varme og gode ord, støttende meldinger. Men jeg får ikke det, fordi jeg i andres øyne er negativ. Sannheten er at sorgen overmanner meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg er redd for å si hvordan jeg egentlig har det, nettopp fordi jeg ikke vil virke negativ. Sosiale medier består av fasader, og alt skal være så forbanna fint og hyggelig hele tiden. Istedenfor å fortelle menneskene rundt meg om hvordan dagen idag faktisk er, så har jeg heller vært stille. Jeg orker ikke skuffelsen det innebærer å ikke få den omsorgen jeg trenger, hvis jeg først strekker ut en arm.

Man trenger ikke si så mye. Et hjerte eller et smil er mer enn nok. Men det må være genuint og ektefølt, og jeg føler ikke det er så altfor mye å be om.

Pappa, jeg elsker deg. Og savner deg. Men det går bra, altså. Det er bare litt vanskelig akkurat idag.

2 kommentarer

08.08.2017

Å elske noen med angst

Terapi

Mennesker med angst er ikke perfekte, men igjen, ingen er vel egentlig det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er på bølgelengde med hver eneste følelse jeg har i kroppen. Som føler alt med hele kroppen, og som ikke unnskylder meg for det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er sensitiv og empatisk. Og jeg kommer ikke bare til å være sensitiv med mitt eget hjerte, men også med ditt hjerte.

Jeg kommer til å være den type person som merker om du er anspent etter en lang dags arbeid. Som merker sinnet ditt, bare på måten du går gjennom rommet på. Som ser på kroppsspråket ditt og hører på talemåten din om noe er galt.

Mennesker med angst er sensitive og gamle sjeler. Vi har store hjerter. Og vi bruker all vår energi på å få forholdet til å fungere.

Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt, fordi jeg vet jeg noen ganger kan være mer enn en håndfull å håndtere. Jeg kommer aldri til å stenge deg ute, fordi det ligger ikke i min natur å stenge ute noen jeg er glad i, og jeg kommer alltid til å være ærlig med deg.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som har troen på deg med hele hjertet, og som elsker deg med hele sjela.

Jeg vet at jeg har litt bagasje. Jeg vet at jeg har problemer og at min mentale helse noen ganger kan dra forholdet og stemningen litt ned, men jeg stoler på at du ikke gir opp og går din vei.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som aldri kommer til å gå sin vei, så lenge du behandler meg med respekt. Du elsker noen som gir deg hele sitt hjerte hvis du slipper meg inn, som jeg slipper deg inn.

Du elsker noen som vil passe på deg når du har det vanskelig, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil holde rundt deg når stresset tar overhånd, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil kysse bort alle demonene dine, fordi jeg har brukt store deler av livet på å kjempe mot mine egne.

Du elsker noen som aldri kommer til å dømme deg for din mentale helse eller dine triggere, fordi jeg har levd med det selv såpass lenge.

Du elsker noen som aldri kommer til å le av dine problemer, eller som forteller deg at du overreagerer, fordi jeg har blitt ledd av mange ganger.

Du elsker noen som aldri kommer til å ta deg for gitt, fordi jeg vet hvor sjeldent det er å finne kjærlighet.

Og når du elsker noen med angst, så elsker du et fantastisk menneske. Så klart definerer ikke angsten hvem jeg er, og det burde ikke definere forholdet.

Men du skal vite en ting, angsten gjør meg ikke til et ødelagt menneske. Faktisk så er angsten grunnen til at jeg er så ekstremt sterk, og du burde prise deg lykkelig for å ha noen som meg.

0 kommentarer

10.03.2017

#Helgekos: (sukkerfri) Bounty

Blogg

Midt i helgevaskinga fikk jeg ei litta idé om en ny kategori på bloggen, nemlig #Helgekos. #Helgekos skal etter planen inneholde oppskrifter på sunne og gode ting (mest kake, snacks og desserter generelt) man kan lage til helga. Jeg har fått helt bakenoia i det siste, og har laget en egen profil til alteregoet mitt på instagram – @gryttenbaking. Følg meg gjerne der!

Så, først ut i #Helgekos er, *trommevirvel*, sukkerfri og diabetesvennlige Bounty! Enkelt og farlig godt!

Ingredienser:

– 200 gram Kokosmasse
– 200 gram MØRK sjokolade (minst 70% kakao)
– En boks Kokosmelk
– SukrinMelis (altså, sukkerfri melis. Finnes i de fleste butikker i bakehyllene)

Redskaper:
– Bakebolle/skål
– Spiseskjeer
– Plastfilm
– Skål som tåler varme, da sjokoladen skal smeltes i vannbad
– Plastboks/kakeform/brødform (som tåler å ligge en stund i fryser’n. Størrelsen på formen/boksen du bruker kommer an på hvor tykk du vil Bounty’n skal være.)

Det du gjør:

– Ha kokosmassen i en bolle.
– Blandes med ca 10 spiseskjeer sukrinmelis, du kan smake det til.
– Ha i ca 10 spiseskjeer kokosmelk, antall spiseskjeer kommer an på hvor saftige du vil Bounty’n skal bli.
– Bland alt sammen til en fast masse.
– Spre utover i en kakeform/plastboks ikledd plastfilm.
– Legg i fryser’n i ca 1 time.

– Etter ca 1 time smelter du sjokoladen i vannbad.
– Skjær den kalde massen i biter, størrelse velger du selv.
– Dypp bitene i sjokoladen, og plasser på et fat/brett med bakepapir. Og evt strø kokos på toppen.
– Når alle bitene er dekt i sjokolade setter du dem i kjøleskapet til sjokoladen har stivnet.

Og voilaaaa så har du helgens #Helgekos!

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du likte oppskriften, og vil ha mer #Helgekos 🙂

PS: Snart kommer det også forhåpentligvis innlegg om andre hemmelige prosjekter jeg har på gang. Stay tuned.

3 kommentarer

16.01.2017

Om: “Innvandring kan ikke handle om følelser”

Blogg

Jeg har egentlig for vane å holde kjeft når det kommer til sånne politiske ting, rett og slett fordi jeg tenker politikk er innviklet og fordi det er fort gjort å tråkke på noens tær. Og fordi innvandringspolitikk spesielt er noe som mange har mye å si om. Og fordi jeg har en tendens til å ikke mene det samme som mange andre.

Sylvi Listhaug påstår på sin blogg at vi ikke kan "styre innvandringspolitikken basert på følelser". Og det er forsåvidt greit det, for det har flesteparten av de oppegående menneskene i det landet her skjønt for lenge siden – det at norsk innvandringspolitikk i hennes øyne ikke handler om følelser. Eller om å hjelpe de som trenger det. Eller å bruke sunn fornuft med fokus på menneskene og likeverd. For det er det innvandringspolitikk burde handle om – likeverd. Men det bryr ikke verken hun eller mange andre seg om. For i teorien har alle mennesker like rettigheter. Og størst er retten til livet selv. Men aldri i verden om den retten skal gjelde mennesker i nød.

Når et menneske rømmer fra et krigsherjet land, så rømmer de ikke bare for moroskyld. De rømmer for å unnslippe døden, de vil leve. De har sett krig, mistet familiemedlemmer, levd i helvetet. Nå vil de leve, selv med alle traumene en krig gir dem, så vil de leve. Men å da komme til et land som Norge, med en så absurd innvandringspolitikk, det må være vondt.

Norge har et godt rykte, en god fasade. Et fredfullt land som lever av oljen, har gratis helsetjenester, gratis skole. Men Norge vil ikke ha flyktninger, for de "ødelegger" den norske idyllen. (Les: norsk idyll? Hæ?)

Den norske idyllen (kan) defineres som at det bare skal bo etniske nordmenn her. 17.mai er vår dag, barnas dag. Kristendommen har stått sterkt i Norge siden gud vet når (pun intended). Vi skryter av høye fjell og dype fjorder. Turistene kommer i hopetall for å se på alt det fine vi har, men ingen utenifra (og spesielt ikke de som kommer i nød) får bosette seg her med mindre de har en jævla god grunn (det at du er 12 år og kommer hit alene fra et krigsherjet land er ikke alltid godt nok).

For å kunne bosette seg her burde man kunne norsk, vite ting om Norge som ikke en gang en etnisk norsk nordmann på over 70 år vet, være villig til å integrere seg (selv om det ikke er noen garanti for at man får bli her), ha plettfri vandel, og helst ikke ha noen familie eller religiøs oppfatning. Det spiller forresten ingen rolle om du holdt på å drukne på vei over et hav, eller har løpt for livet. UDI er dessverre ikke så snill. Og hvis du først får komme inn? Da må du bo på et mottak som ligner et fengsel frem til du enten får svar på søknaden din (som kan ta mange år), eller du (aller helst) reiser hjem igjen frivillig.

Sånn er det. Hva skjedde med en human innvandringspolitikk? Jeg forstår at de som kommer hit på "feil grunnlag" blir sendt hjem, at de som er kriminelle blir sendt hjem, at de som har fått avslag på asylsøknaden blir sendt hjem. Men hvorfor behandler vi resten som dritt? Har de ikke opplevd nok? Og hvorfor sender vi ut mennesker som har bodd her i årevis, som har integrert seg og som faktisk bidrar til det norske samfunnet? Eller enslige mindreårige, de som er de mest sårbare og som fortjener å bli tatt i mot med åpne armer? Er det fordi de er de dyreste å ta vare på? Er det virkelig(?!) den økonomiske kostnaden det kommer an på?

Vel, newsflash. Alle som bor i Norge idag er i utgangspunktet en form for innvandrer. Om ikke du er det, så er det en forfar langt bak i slektstreet ditt som er det. Hvis alle tar en DNA-test, så finner alle ut at ingen er 100% etnisk norske. Vi stammer alle fra et annet sted. Og vi er alle integrerte på vår egen måte, vi har alle vår oppfatning om hva som betegnes som "norsk". Men likevel greier vi ikke å ta imot mennesker som rømmer fra krig? Det er greit vi er et folkeslag som ikke snakker med fremmede vi møter på gata, men det går an å bruke hodet og sunn fornuft likevel.

Vi leier inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Svenskene kommer til Norge for å jobbe fordi det er bedre lønninger her. Utlendinger generelt tar de jobbene vi ikke gidder å ta fordi vi vil ha status, men de godtar det fordi de tjener bedre enn i hjemlandet. Så vi kan ta inn billig arbeidskraft, men ikke mennesker som rømmer fra krig? Hva er det vi egentlig er så redde for? Kristendommen er ikke lenger "hovedreligionen" i Norge, men veldig få går i kirken med mindre de må uansett. Islam er ingen djevelsk religion det heller, alt negativt du ser på nyhetene om Islam er basert på ekstremister som har tolket religionen i feil retning. Ekstremister finnes det uten en religion også, krig kan det bli uten at religion er involvert. (Bare tenk Trump og Putin, der handler det ikke om religion. Men om muskler og penislengde).

Vi har ingenting å være redd for når det gjelder innvandring, bortsett fra vårt eget omdømme, da, som skal være så plettfritt og perfekt slik at turistene vil komme hit for å bruke penger. Noen innvandrere er kanskje kriminelle, men da får vi heller stramme inn sikkerhetsdelen av "innsjekken" istedenfor å dra alle under samme kam.

Ikke alle er kriminelle, men alle er vi mennesker. Og alle mennesker fortjener en sjanse.

Og når det kommer til oljerikdommen vår? Den kan vi faktisk takke en pakistansk innvandrer for.

4 kommentarer

13.11.2016

den første farsdagen ..

Terapi

… uten en far. Det gjør vondt, men det får meg til å tenke tilbake på gode minner.

Når man mister en far, mister man sin store helt. Halve hjertet ditt blir revet bort, og livet blir aldri det samme igjen. Jeg har allerede skrevet min hyllest til pappa, men siden det er farsdag idag føler jeg for å si mer. Si noe til de som fortsatt har en far å feire farsdagen sammen med. Og til de som har en far i himmelen som de savner ekstra på en dag som denne.

Jeg skulle ønske jeg sa til pappa oftere hvor mye jeg satt pris på han. Hvor mye han betydde for meg. Hvor glad jeg var i han. For jeg tok det nok som en selvfølge, at han visste det. Etter at han døde tenker jeg på det hver dag. Og han hører meg forhåpentligvis. For selv om han aldri kommer tilbake, er han fortsatt sammen med oss. Han er min styrke når dagene er vanskelige, min største motivator og støttespiller. Det kommer han alltid til å være. Alt jeg utretter i livet, kommer jeg til å dedikere til han.

Det er først når man mister noe, at man innser hvor stor betydning det faktisk hadde. Så til dere som har en far å feire farsdagen med idag, gi han en ekstra klem og si hvor mye han betyr for deg. Bruk hver dag til å vise hvor mye setter pris på han. For man vet aldri når man mister sjansen til å si det. Og til de som bare har mamma idag, gi litt ekstra kjærlighet og omsorg til henne også. Hun betyr like mye, om ikke mer.

I tillegg er dagen idag, 13.november, World Kindness Day. Så gjør noe fint for noen du er glad i, eller en fremmed. Godhet gjør verden bedre.

Pappa, hver dag er din dag. Jeg savner deg umenneskelig mye. Og jeg er uendelig glad i deg.

As I grow older, no matter whose love gives me happiness – I will always be my daddy’s little princess.

2 kommentarer

18.09.2016

Kjære Pappa

Terapi

Dette er nok et av de tøffeste og hardeste tekstene jeg har skrevet i mitt liv. Og samtidig som jeg skriver det her er det så ufattelig mange følelser involvert, og tårene triller ustanselig. Men jeg føler jeg må skrive det her, for å lette litt på sorgen. Så kjære deg som leser dette, dette kommer til å være emosjonelt å lese.

For omtrent nøyaktig en uke siden, altså mandag 12.september, mistet jeg mitt største forbilde i livet. Min helt. Mitt alt. Min pappa.
Pappa hadde vært på sykehus en stund, og sist gang jeg så han var 12.juli. Jeg har aldri likt sykehus, eller å se mennesker syke, så jeg dro ikke på besøk. Situasjonen var lenge uviss, han ble tross alt bare innlagt fordi han hadde falt og knekt en del ribbein. Men med tiden ble lungene syke, og så bedre igjen. Vi hadde håp, alle sammen. Innerst inne forberedte jeg meg alltid på det verste, men håpte på det beste. Så forrige mandag når beskjeden kom, om at han hadde fått en kraftig hjerneblødning og alt håp var ute, var jeg på en måte forberedt. Det er vel egentlig en løgn, for man kan ikke være forberedt på å miste noen som man står såpass nær.

Men denne teksten er til deg pappa, min store helt og mitt store forbilde i livet.

Først og fremst vil jeg takke deg for at du alltid har passet så godt på meg. For at du alltid trøstet meg når jeg har vært trist, at du støttet meg i tunge tider, passet på meg når jeg var syk og alltid stilte opp. Jeg vil takke deg for alt du har lært meg i livet. Det var du som tok meg med på min første fotballtrening. Jeg hadde enda ikke lært å like fotball enda, men siden du var fotballdommer og tok meg med på kamper du dømte, så lærte du meg fotball. Og du lærte meg å like det. For deg var fotballdømming en hobby og en lidenskap, men du presset meg aldri til å begynne med sporten. Det bare falt seg så naturlig. Og om vi skal være helt ærlig, så var jeg jo ganske god i mine yngre dager. Akkurat slik som du i dine glansdager som spiller, trener og dommer.

Du har lært meg så mye mer enn fotball, pappa. Du har lært meg å fiske, og det å finne roen i sjela av å stå i timevis å fiske. Små ting fra yrkene du har vært innom i livet har du også lært meg. Ting som du som elektriker kunne, har du lært meg. Nå kan jeg mer enn å bare bytte en lyspære, takket være deg. Din utdanning innenfor helsefag har også hjulpet meg, pappa. For når jeg skulle velge meg utdanning, så ville jeg gå i dine fotspor. Og nå gjør jeg det, jeg går helsefag og skal bli vernepleier i fremtiden.

Jeg kunne alltid søke trøst og råd hos deg, pappa. For du hadde som regel svar på det meste. Det var alltid en løsning på alt. Og om det ikke fantes en løsning, så skapte vi en løsning sammen. Men vi hadde også våre uenigheter om mye. Det har vært opphetede diskusjoner under fotballkamper, krangler om småting, om valg du eller jeg har tatt. Men vi ble alltid enige til slutt, og uvenner har vi aldri vært fordi vi forsto hverandre.

De siste årene har du ikke alltid hatt det så greit, pappa. Og jeg vet du prøvde å beskytte oss barna ved å prøve å skjule det. Jeg vet også at du skyldte deg selv for at jeg sliter med angst og tunge perioder. Men kjære pappa, det er ikke din feil i det hele tatt. Det er ingens feil. Jeg har sett du har hatt det vondt, og derfor har jeg mange ganger hatt dårlig samvittighet når du har vært hjemme alene, og jeg har vært andre steder. Men samtidig har jeg visst at du fikk hjelp med det du hadde vondt for å snakke om, og at mamma alltid passet godt på deg. For det gjorde hun. Du er og var tross alt hennes bestevenn, soulmate og store kjærlighet i livet. Og jeg lover at vi skal passe godt på henne nå også nå når du ikke er her lengre. Du og mamma har også vært de som har vist meg hva kjærlighet er. Hvor fint kjærlighet er, og hvor viktig det er å vise kjærlighet og omsorg til de man er glad i. Det er jeg evig takknemlig for.

Mest av alt er jeg stolt, pappa. For at nettopp du var min pappa. Fordi du var et av de snilleste menneskene i verden. For selv om du hadde dine indre demoner å sloss med, så gjorde du aldri noen noe vondt. Du sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Du ga omsorg, trøst og støtte der det trengtes. Du hadde verdens største, varmeste og godeste hjerter, pappa. Og tanken på at mine fremtidige barn ikke får oppleve varmen din, latteren din, klemmen din, kunnskapen din og deg, gjør meg så uendelig trist. Men jeg skal fortelle dem om deg, pappa. De skal få se bilder av deg og lære hvem du er. For jeg er halvparten av deg, og om jeg bare har halvparten av den uendelige mengden gode egenskaper du hadde, så er jeg fornøyd.

Men nå er det min tur å gjøre deg stolt, pappa. Jeg vet du hele tiden har vært stolt av meg tidligere, men da har jeg alltid hatt deg å lene meg på. Fra nå må jeg klare alt på egenhånd, og det skal jeg nok greie. For du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, pappa. Du kommer alltid til å være med meg. Til og med den dagen jeg gifter meg.

Takk for alt kjære, gode, snille, varme, omsorgsfulle, kunnskapsrike, fantastiske, elskede pappaen min. Jeg sa det ikke nok når du var her, men jeg er så uendelig glad i deg og takknemlig for alt. Nå fikk du endelig fred, selv om det var alt for tidlig.

Høyt elsket og dypt savnet vil du alltid være <3

3 kommentarer

11.12.200912.09.2025

Oppskrift: Geléshots

Oppskrifter

Her kommer verdens beste og enkleste oppskrift. Og det er 100% garanti på den. For den funker som faen.

..og forresten, hvis du tar i bruk denne oppskriften – så er det lov å si “Takk” eller noe i kommentarfeltet 🙂 Og til dere som kopierer hele innlegget, for så å bruke den på deres egne blogger – spør først. Normal folkeskikk gjelder også her 🙂

Det du trenger:
1 pk. Freia gelé (du kan bruke eple, jordbær, sitron.. u name it)
2,5 dl vann
2,5 dl vodka 40% (smirnoff / kalinka.. det du vil ha selv, samme med prosenten)

Tillegg:
1 stk. kasserolle
1 stk. visp
1 stk. dl/l mål
1 stk. bolle (noe og ha gelén i)

Slik gjør du:
1. Du har vann i en kasserolle. Deretter varmer du dette opp til det begynner å bli varmt (begynner og dampe en god del). Tingen er at det ikke skal koke, eller dampe alt for mye.

2. Når du ser at det er varmt nok, tar du av kasserollen ifra den varme platen, avkjøler vannet og har i spriten (Grunnet at sprit kokes ved en temperatur av 78 grader, mens vann koker ved 100 grader), deretter heller du i gelépulveret. Så rører du dette godt ut med en visp, slik at det ikke er noe pulver igjen. Deretter lar du dette stå i kasserollen en stund, slik at det blir litt avkjølt.

3. Når gelen er blitt litt avkjølt, heller du alt i det du måtte ønske. (kopper, glass, skåler, etc..). Så setter du dette i kjøleskapet. Nå er det bare og gjøre noe annet i to til tre timer (PS: det kan ta lengre tid), slik at gelén har stivnet helt.

Voila:
Du har nå laget 5 dl spritgelé som du kan hygge deg med! 🙂

PS: Husk at du kjenner ikke spritsmaken noe særlig, men dette betyr ikke at det ikke er noe alkohol i gelén. Derfor burde du være klar over at plutselig du kan bli sørpe full av å spise alt. Og dette nevnes av tidligere erfaringer…

💛 Støtt bloggen:

Likte du oppskriften?

Hvis du vil støtte meg og bloggen, kan du “spandere en kaffe” eller gi et lite bidrag her: 👉 https://ko-fi.com/litenlykke

Tusen takk for at du leser, deler og heier – det betyr mer enn du aner! 🧡

146 kommentarer

07.05.2009

Jeg er sliten nå.

Blogg

Jeg vet ikke om jeg er sjokkert eller skuffet. Men nå gjelder det bare å tenke fremover for min del. For jeg orker ikke alt presset eller maset lengre. For når noen snakker til meg om ting de har nevnt en million ganger før, får jeg bare lyst til å grave meg ned.
Noen mener kanskje jeg høres helt idiot ut. Men det er fordi de ikke vet hva som egentlig foregår med meg. Hva som feiler meg? Mange synes vell kanskje jeg ikke er noen bra person siden jeg stenger meg inne, og ikke vil ha kontakt med venner jeg hadde før.
Det er ikke sånn det er. Jeg stenger meg inne av en grunn. Ting har skjedd. Ting som jeg ikke tålte. Kroppen min fikk nok, og jeg gikk på en stor smell. Den slo meg helt ut. Jeg har opplevd mye opp igjennom årene. Mye som ingen vet om. Mye som ingen noen gang får vite om.

“Jeg skjønte det var noe som ikke stemte.”

Jeg er sliten nå. Kroppen min er sliten. Det er hardt å være psykisk utslått. Men jeg skjønte det selv, når jeg fikk den store smellen midt i ansiktet. Jeg skjønte det var noe som ikke stemte. Jeg skjønte jeg måtte ha andre enn mine nærmeste voksne å snakke med. Jeg måtte snakke med noen som var “proff”. Det heller hjalp ikke stort. En barnevernspedagog var ikke nok. Så det utviklet seg.
Ting var på vei opp. Men så skjedde det noe igjen. Jeg fikk en ny smell midt i ansiktet. Og jeg sank lengre ned enn jeg var i begynnelsen.

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Jeg vil ikke leve mer. Jeg har fått nok”

Mange ganger har jeg tenkt “Jeg vil ikke leve mer. Jeg har fått nok”. Men som jeg vet mange tenker når jeg sier noe sånt, “Herregud, dama er jo gal”. Nei, jeg er ikke gal. Jeg bare forteller det som er sant. Jeg finner ikke opp noe sånt. Men jeg får hjelp. For jeg skjønte det selv at noe var galt. Alt det som har skjedd det siste året har satt seg som ett svimerke på hjernen. Det er noe jeg alltid kommer til å huske.

“Jeg gråt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min.”

Som jeg skrev i ett tidligere innlegg, så har jeg vært selvskader. Da også var det en vanskelig periode jeg var inne i. Alt så svart ut. Men den gangen skjønte jeg ingenting selv. Jeg var mye sint og jeg gråt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min. Det første jeg fant brukte jeg til å få frem blod. Smerte var godt den tiden. Men jeg angrer den dag idag. Jeg vil ikke la det skje igjen. For hver gang jeg ser på armen min, ser jeg arr. Stygge arr fra den ene vanskelige perioden i livet mitt.

Dette var bare en liten del jeg har skrevet ned for å få ut tankene mine. Nå har jeg også begynt å male. Maleriene er tegn på å få ut følelsene mine. De mørke fargene er tunge, vonde følelser, og omvendt.
Jeg håper noen leser dette, og setter seg ned og tenker at ikke alle ungdommer er bortskjemte og ler hele tiden.

♥ ‘anneecathrine

5 kommentarer