Jeg veit helt ærlig ikke hvor jeg skal begynne, for det her kom så brått på at hodet mitt fortsatt ikke skjønner at det faktisk er sant. De sier du er borte, men jeg greier liksom ikke helt å skjønne det enda.

Så derfor føler jeg at jeg må få skrevet ned noen ord, bare sånn for å snakke til deg, og skryte av deg en siste gang.

Først og fremst, takk for at du var nettopp den Knut’en du var. Mennesket Knut var helt fantastisk, og det tror jeg helt 100% at det er ganske mange som er enig med meg i. For du var en fin fyr. Du tok vare på alle du var glad i. Du SÅ oss alle, lyttet til oss og hjalp oss. Akkurat som vi gjorde med deg.

Du hadde noen turbulente perioder i livet ditt, det er jo ikke til å skyve under en stol eller bak en gardin. Helsa di var ikke alltid på topp. Men du var en fighter, og den fyren jeg kjente som var desidert mest glad i livet, og det å leve. (Selv om hodet ditt prøvde å lure deg til å tro noe anna med jevne mellomrom, så elsket du faktisk livet).

Til tross for hvordan kroppen jobbet imot deg, så stilte du opp for alle rundt deg. Og det er vi evige takknemlige for, og noe vi kommer til å savne å ha i livene våre.

For meg var du som en storebror jeg ikke trodde jeg trengte, men som var nøyaktig den personen jeg trengte å ha i livet mitt.

Du har stabla meg på beina igjen når jeg har hatt det vanskelig, f.eks. etter at pappa døde var du en uvurdelig støtte. Du dømte meg aldri for idiotiske valg jeg tok, men lot meg få høre nøyaktig hva du mente. Men du sa det med en slik omsorg at jeg tok det til meg.

Du lærte meg å skru bil, og vi har hatt mange timer med hodene våre nedi en motor sammen. Med mye humor og mye sinne. Men jeg så på det som kvalitetstid. Jeg hadde mye igjen å lære på den biten, og nå er mentoren min borte. Så da får jeg lære på egenhånd med mantraet «Hva ville Knut gjort nå?» og le litt for meg selv fordi du sikkert bare hadde banna til du fikk det til sjøl også.

Men mest av alt så var du bare en jævla god venn og ekstra-storebror. Du var alltid tilgjengelig for en prat, dag eller natt. Og det kommer jeg til å savne mer enn noe anna.

Ikke minst var du en eksepsjonelt god ekstra-onkel. Gleden og kjærligheten du viste for sønnen min var hjertevarmende og rørende. Og det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Siden han er såpass liten enda, så skjønner han (heldigvis) ikke at du er borte for alltid, men jeg kommer for evig tid til å fortelle om rare og fine onkel Knut.

Men så kom jo den dagen som vi alle frykta. Dagen hvor vi mistet deg. På en eller anna rar måte visste jeg det kom, selv om du ikke hadde fortalt meg at du var dårlig. Men sjokket var like stort likevel, for håpet om at jeg tok feil var uendelig. Og sorgen desto større når jeg fikk vite det.

Jeg veit du ikke likte at vi var triste og lei oss. Og din humor, den mørke galgen humoren din, har blitt tatt i bruk allerede. For vi veit du sitter et eller anna sted og ler sammen med oss. Men vi ler med tårer i øynene, for vi skjønner ikke helt at det er sant enda.

Vi kommer til å savne deg, Knut’n vår. Herfra til evigheten og tilbake. Det er så vondt at du er borte. Men vi skal hedre og huske deg for alltid. For du var unik, på alle mulige måter.

Stor klem fra gjengen din, sov godt nå. Det fortjener du. Aspelutt❤️ og Gla i du❤️

(Jeg husker du sa på kødd en gang at jeg var den eneste som fikk snakke i begravelsen din, men det tror jeg du sa bare for å være teit siden du veit jeg hater begravelser, så det her får værra bra nok.)