Hjertesukk fra en stakkar

Jeg kjenner at jeg ikke greier å holde kjeft. For det siste utspillet fra kunnskapsminister Tonje Brenna, som kanskje visstnok skal bli arbeidsminister (jeg håper det ikke skjer når man ser hvilke holdninger hun har), provoserte meg noe så voldsomt.

 

“Deler av venstresiden snakker for mye om nivået på ytelser, og for lite om hvordan vi får flere bort fra ytelser og over i jobb.”
– Tonje Brenna, nestleder i AP

Jeg får helt ærlig lyst til å trykke på Caps Lock, og skrive alt i store bokstaver. Så provosert blir jeg av uttalelsen hennes. Jeg skal prøve å holde meg saklig, men jeg kan ikke love at det går.

Det er ikke så forbanna rart at Rødt og SV snakker om nivået på ytelsene vi mottar fra NAV. De er jo tross alt UNDER fattigdomsgrensa til EU. Vi lever under fattigdomsgrensa, og ingen av de store partiene som har makt er villige til å gjøre noe med det. Hvorfor? Jo, fordi de tror det er så jævlig motiverende å være fattig, og at vi da blir fristet til å ville stå i full jobb. Og det selv om vi ikke har helse til det.

Har du ikke råd til å skru på varmen i huset i vinter? Nei, da skulle du ha jobba, da. Har du ikke råd til mat til jul? Synd, du skulle ha jobba. Ikke penger til å kjøpe nye klær til ungen din som går i barnehagen? Huff da, du skulle ha jobba. Ferie? Trenger ikke det du, som ikke jobber.

Hva faen? Hva faen.

“Kunnskapsministeren vil fremsnakke de som går på jobb hver dag og betaler skatt, og advarer mot en stakkarsliggjøring av de som står utenfor.”
– Sitat fra artikkelen på NRK.

Først og fremst, ja ytelsene våre kommer av skattepenger som blir innbetalt til staten. Men, vi betaler også skatt av disse pengene. Så av det lille vi får utbetalt, går det faktisk en del prosenter tilbake i skatt. Akkurat som hos folk som står i vanlig jobb. Vi bidrar altså til statskassa vi også. Tro det eller ei.

Hun er også opptatt av at alle som betaler skatt, skal være trygge på at pengene brukes fornuftig.

Kan vi som mottar ytelser, og betaler skatt av de, være trygg på at de brukes fornuftig? Vi lever jo tross alt under EU’s fattigdomsgrense. Jeg vil faktisk ikke kalle det fornuftig å, for å sette det på spissen, sulte mennesker ut i jobb. For det er det arbeidslinja faktisk gjør.

Det er også nevnt i artikkelen at man blir syk av å ikke være nyttig. Det kan vel stemme det, men man blir faen ikke frisk av å være fattig og av å bli mistenkeliggjort hele tiden heller. For ved å være på NAV, så blir man mistenkeliggjort fra man først ber om hjelp, og til den dagen man eventuelt ikke trenger kontinuerlig oppfølging lenger.

“Er du egentlig syk i det hele tatt?” er det store spørsmålet som henger over deg konstant. Og det til tross for mange år med utredninger hos helsetjenesten.

Så da får jeg bare være en stakkar, da.

Men når du, Tonje Brenna, påstår at grunnen til at valget gikk som det gikk for Arbeiderpartiet er fordi dere “ikke er tett nok på hverdagen til folk. Vi beskriver den ikke godt nok. Vi har ikke løsninger som folk har tillit til at faktisk gjør livet deres bedre.”, så hjelper ikke akkurat uttalelser som du har kommet med de siste dagene.

For de uttalelsene viser kun hvor langt unna hverdagene til grasrota dere faktisk er. Og det er flaut, trist og ikke minst skammelig.

7 år

Det sies at tiden leger alle sår, og i mange tilfeller er nok det riktig. Sorg forandrer også form over tid, den er ikke like tung og mørk nå, som den var for 7 år siden. Men av og til, som på dager som i dag, så treffer sorgen meg igjen som en tung stein.

Jeg ble egentlig tatt litt på senga, for dagen var helt normal og fin helt til jeg plutselig innså hvilken dato det faktisk var i dag. 12. september, en dato som forandret hele livet mitt for 7 år siden. Men ut av det blå, så var det som om det skjedde i går. Jeg knakk helt. Jeg savna pappaen min noe så enormt, der jeg satt å så på at barnebarnet hans løp lykkelig rundt i stua og lekte.

For det er i sånne situasjoner jeg innser hvor mye jeg savner han, og hvor mye han går glipp av. Han hadde elska å se barnebarnet sitt vokse opp, og å lære han de samme tingene som han lærte meg. Akkurat som jeg skrev om for 7 år siden, i innlegget “Kjære Pappa” (link).

En liten del av meg tror nok at han følger med på oss likevel, selv om han ikke er fysisk tilstede lengre. Jeg håper i hvert fall det. For det gjør det litt lettere at han ikke er her, og det gjør savnet litt enklere å bære.

Så pappa, du er enormt savnet. Selv om jeg ikke er på graven din så ofte. For i mitt hode er du ikke der, og da blir det rett og slett for vanskelig for meg å i det hele tatt se at navnet ditt stå på gravsteinen. Men jeg har tatt med barnebarnet ditt dit, og jeg peker på bilder av deg på veggen og sier “Se, der er bestefar”, og jeg skal fortelle om deg som om du er her, slik at han vet hvem bestefar var og blir like glad i deg som det jeg var og fortsatt er.

Bestefars bursdag i 2022

 

Vi elsker deg, alltid♡

Mammahjertet

Det er mange ting jeg skulle ønske noen forberedte meg på før jeg fikk barn. Både på godt og vondt. Men en av de tingene som jeg egentlig ikke hadde tenkt over kom til å være en stor greie, var når poden skulle starte i barnehagen.

 

La oss ta det litt fra starten. Allerede når jeg gikk gravid, og hadde termin i slutten av desember, sa alle at jeg måtte “knipe igjen” til over nyttår, for da blir han eldst i sitt kull, får gjøre ting før alle andre, og får liksom SÅ mange fordeler i livet. Jeg kan ikke si at jeg kneip igjen, men tilfeldighetene ville ha det slik at han faktisk ble født noen dager inn i januar måned.

Når det kom til stykket at vi skulle søke om barnehageplass, så hadde jeg jo i baktanken at han kom til å få plass i mars, for det var jo en av fordelene med å være født i januar. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt. Sannheten var jo en annen. Han fikk ikke plass i mars, men i august. For slik er reglene i vår kommune, kun ett opptak i året. Det vil si mange måneder ekstra hjemme.

Det ble også rost SÅ opp i skyene av andre rundt meg, at jeg kunne ha han hjemme lengre. Det var jo en gave fra oven, og måtte nytes. Jeg gjorde jo det, for hver dag sammen med poden er en fest. Og å se hvordan han utvikler seg fra dag til dag, er det mest givende jeg har vært med på i livet.

 

Men så… kom august. Jeg hadde hele tiden tenkt at barnehagen var langt frem i tid, men plutselig så var jo dagen her. Og jeg fikk altså så jævlig knekken mentalt. La meg forklare hvorfor.

 

Ingen hadde forberedt meg på følelsen av at poden gikk fra å være baby, til å plutselig bli stor nok til å være i barnehagen. I hjertet føltes det ut som om det skjedde over natta. Hvor ble egentlig tiden av? Hvor ble babyen min av? Den lille blubben som var avhengig av meg, og oss, 24/7 har plutselig blitt stor nok til å ikke se oss mange timer i løpet av dagen. Altså… hæ?

Det som også gikk opp for meg, var at det første, lengste, mest slitsomme og tøffeste kapitlet er over. Vi er ferdig med den til nå viktigeste jobben. Vi fikk en baby, og har skapt et lite menneske. En liten fyr som er blid nesten hele døgnet, som er mer selvstendig enn det mamma greier å innse, som er tillitsfull og sosial (det stikk motsatte av mamma). En fyr som ELSKER barnehagen, som ikke har tid til å si “ha det” til mamma og pappa når de skal dra, men som snur seg kjapt når han løper av gårde, smiler stort, vinker og roper “ha det!”.

 

Mammahjertet er så stolt at det nesten sprekker. Og vi er så vidt ferdig med tilvenningen. 

 

Men hvor ble den lille babyen min av? Han er nok inni den lille fyren. For av og til, så kommer han for å sitte litt på fanget til mamma, akkurat som om det er for å forsikre meg om at han alltid kommer til å være den første og fineste babyen min. Selv om han er aller mest opptatt av å utforske den store verden akkurat nå. 

 

Bak barselfasaden

Å håndtere en fødselsdepresjon og angst er en intens opplevelse av motstand. Det er å ønske noe, men samtidig skyve det unna, det å velge feil kamper, det å ville kjempe men å føle seg fastlåst. Å føle seg så åpen, sårbar og utsatt at forsøk på å dekke til disse følelsene er i beste fall nytteløse. Det er sene netter, tidlige morgener og forvirring rundt hva som er hva.

Det er å føle seg håpløs og desperat etter søvn, men å ikke ha annet valg enn å fortsette fremover. Ikke for meg selv, men fordi uten meg, så ville den lille vakre skapningen jeg valgte å ønske velkommen til verden ikke hatt det like bra. Det er at hjertet mitt banker omtrent utenpå brystet, den overveldende trangen til at alt og alle rundt meg bare stopper opp. Det er ønsket om at verden og klokka bare stopper opp, frem til jeg er klar til å fortsette igjen.

Det er følelsen av å aldri være “av”, at hvert øyeblikk hver dag nå involverer valg mellom liv og død. Selv de letteste valgene føles tunge. Uansett hva jeg velger, så har hjernen min spørsmål, tvil og skyld.

Det er å vite at kroppen min greier å skape magi, som den lille gullklumpen jeg har båret frem og ikke kan leve uten. Likevel kjenner jeg ikke igjen kroppen min, den er ikke min egen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kle på den, mate den eller hvor jeg skal starte for å forandre den. Dette er ikke en kropp jeg er stolt over å være i, men heller en kropp jeg må akseptere som et offer jeg gjorde for å bli mamma.

Det er å lengte etter den gamle meg, mine gamle metoder å håndtere ting på, mine “go to’s” i livet; men å vite at disse dagene er forbi, og jeg må gjenskape hver lille bit av hvem jeg er fra bunnen av. Det er å akseptere, ønske velkommen og frykte forandringen på en gang. Det er å prøve å finne mening i den nye plassen min i verden. Det er å ikke være sikker på om jeg fortjener å ha den plassen jeg har på jorda.

Det er å bli i ett med sofaen, slik at jeg kan sove mest mulig. Å telle timer til dagen er ferdig, og et håp om å kanskje sove for alltid. Det er å føle at hvis morgenen kommer igjen, så må jeg kaste på meg rustningen og gjøre meg klar for kamp igjen. Det er å droppe rustningen, og heller falle sammen i tusen biter og se at de havner i en haug på gulvet.

Det er å ønske å være den kjæresten som samboeren min fortjener, men følelsen av å ikke greie det. Det er å se den store kjærligheten i livet mitt som en jeg ikke fortjener i det hele tatt, men samtidig å vite at han er den eneste som holder meg flytende. Det er å ville be om hjelp, men ikke helt vite hvordan. Det er å ville ta en pause, men å tenke at jeg ikke fortjener det.

Det er å føle en sånn intens kjærlighet at jeg prøver å skyve den unna, fordi jeg frykter at hvis jeg holder fast i den for hardt, så forsvinner den. Det er å føle at den lille perfekte, vakre, uskyldige gullklumpen jeg ser som ser på meg, med de største blå øynene og smilet sitt, på en eller annen måte kommer til å avsløre den uperfekte og uverdige mammaen han har.

Det er å vite at en dag kommer jeg til å feile kolossalt, at jeg ikke kan beskytte han mer, og det å ville gjøre hva som helst for å unngå at det skjer. Det er en lengsel om å beholde slike stille øyeblikk med pur kjærlighet for alltid. Det er et ønske om at han aldri skal oppleve den uunngåelige skuffelsen i å vite at jeg ikke er så bra som han trodde jeg var. Det er å føle meg som en bedrager.

Det er å vite at jeg må ta en dag om gangen, og gjøre mitt beste når det kommer til å ta valg som gir den lille gullklumpen de beste sjansene til å blomstre i verden. Det er å vite at den jobben kanskje han en gang har, ikke finnes enda. At livet hans er grenseløst åpent, med uendelige muligheter og fylt med håp. Det er å ønske at han skal leve et vakkert liv, ikke til tross for meg, men heller på grunn av meg.

Og det er den dårlige samvittigheten over å ikke kunne gjøre så mye hjemme som jeg skulle ønske. Å ikke kunne være en så god og oppegående mamma som lillegullet fortjener. Den dårlige samvittigheten for at kjæresten min må gjøre så mye, når jeg får til så lite. At han må passe på oss begge, både meg og lillegull. Men han er verdens beste, mest tålmodige, mest omsorgsfulle og den sterkeste av oss. Uten han så hadde ingenting gått.

Det er å finne veien min ut av mørket. Det er å tillate hjertet mitt å være helt åpent. Det er å finne styrke og motivasjon til å bli den sunneste, lykkeligste og beste versjonen av meg selv. Det er å gi slipp på ting som ikke er bra for meg, og å ønske velkommen det som kommer. For den lille skapningen vi har fått, er livets gave. Han sjarmerer alle han møter, inkludert mammaen sin hver bidige dag. Og ordet “kjærlighet” har fått en helt ny betydning. Det har bare vært, og er fortsatt litt vanskelig å være mamma.

Og sånn går no dagan…

Britax Römer Smile 3 Duovogn – Midnight Grey/Brown

A Letter To My Loved Ones

Det er tilbake. Fienden jeg har prøvd så hardt å beseire. Kampen jeg har kjempet i så mange år. Depresjonen.

Du vet, det er ikke alltid en kamp i motbakke. Noen ganger er jeg i en dal. Landet er flatt og lett å navigere; gresset er mykt under føttene mine. Og noen ganger er jeg i himmelen og flyter rundt på bomullsdotter blant alt det blå. Det er ikke like ille hele tiden. Mesteparten av tiden, er jeg glad. Jeg antar at sammenlignet med hvordan ting pleide å være, er det ikke så mye å være misfornøyd med – i det minste når jeg slipper alt støyet.

Men noen ganger synker skyene, og dalene slutter. Stormene begynner og jeg klatrer i fjellet. Dette er de gangene jeg blir liggende i kratt og tornebusker, forslått og ødelagt, oppskrapet og full av arr. Jeg føler meg alene i disse øyeblikkene. Tankene bråker, men hjertet er tomt. Folk tar kontakt, men jeg skyver dem bort. Jeg lover at det ikke er på grunn av deg.

Ironisk nok, jo mer ensom jeg føler meg, jo mer isolerer jeg meg. Jeg vet det ikke er fornuftig. Men den tristheten tapper meg for krefter. Den gjør meg helt utslitt. Noen ganger greier jeg ikke å gå ut av huset. Noen ganger orker jeg såvidt å ta meg en dusj. Og noen ganger greier jeg å ta på maska og komme meg ut av huset, men etter et par timer føles det som om jeg ikke har sovet på flere dager, og at jeg er fullstendig utmattet.

Jeg beklager at jeg ikke har tatt så mye kontakt. Jeg er redd for at hvis jeg tar kontakt, så vil du se meg. Jeg vil virkelig se deg, men jeg kan ikke. Jeg er for sliten. Jeg er for trist. Men vær så snill, ta kontakt. Si hei. Jeg skal prøve å gjøre det samme. Hvis jeg er fjern eller ikke svarer, beklager jeg det. Det er ikke meg. Det er monsteret som har spist meg opp.

Det er vanskelig for meg når jeg kommer til dette punktet. Til å begynne med er jeg i fornektelse. Jeg tenker at “jeg ikke kan synke igjen, jeg har jo jobba så hardt for å være lykkelig. Jeg vet hvordan jeg skal være lykkelig. Hjernen min vet hvordan jeg skal fungere ordentlig. Det går bra med meg.”.

Men det gjør ikke det. Uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor lang tid det har gått, så setter tannhjulene seg fast og fungerer ikke ordentlig. Det første symptomet er vanligvis utmattelsen. Jeg lurer på hvorfor jeg er så sliten. “jeg gjør ikke så mye, så hvorfor føler jeg meg utbrent?”. Og så er det mangelen på lyst og motivasjon til å se noen eller gjøre noe. Og så innser jeg det. Det er tilbake.

Så starter sinnet. Tankene rumler. Hjernen er kaos, og jeg føler meg så misforstått og frustrert. Jeg er irritert og sint på alt og alle uten grunn. Jeg gråter mye og knekker sammen ganske ofte. Jeg kan ikke kontrollere det, selv om jeg prøver.

Jeg glemmer hvordan jeg skal ta vare på meg selv i sånne perioder. Noen ganger glemmer jeg å spise. Andre ganger døgner jeg. Det varierer for hver gang jeg synker. Denne gangen virker mat uappetittlig. Jeg er mye kvalm. Ingenting jeg spiser er godt. Jeg får magesmerter og føler meg sløv. Jeg greier ikke å fokusere og blir urolig. Jeg greier ikke en gang å se på en episode av en serie uten å bli distrahert, når jeg normalt kan se en hel sesong uten problemer. Jeg skriver ikke så mye. Jeg bare tenker. Det har gått en stund siden sist jeg har skrevet noe som er lengre enn en melding. Det får meg til å føle meg uproduktiv. Som om jeg feiler. Det får meg til å stille spørsmål om evnene og fremtiden min. Jeg tenker mye, men samtidig føler jeg meg følelsesløs.

Noen ganger blir tankene mindre hyggelige, til og med skumle. Jeg sier det ikke til noen fordi jeg er redd. Jeg er redd for at de vil bekymre seg. Jeg er redd for at de tror jeg er mer deprimert enn det jeg faktisk er. Men realiteten er at jeg har håndtert dette i mer enn 10 år nå. Jeg greier å kjenne igjen symptomene mine, og jobber med å identifisere roten til problemene. Og så tar jeg det derfra.

 

Alt jeg ber deg om, er å forstå. Forstå at jeg er lei meg fordi jeg skjøv deg unna, for å ikke være den mest engasjerte vennen, for å kansellere planer og at jeg oppfører meg annerledes. Alt jeg ber om er at du forstår, at du støtter meg, og at du elsker meg. Du kan spørre meg om jeg har det bra og gi meg trygghet, og jeg kommer til å være takknemlig. Men mye av den kampen her må jeg kjempe på egenhånd, med alle dere på sidelinjen. Takk for at du alltid er der for meg. Jeg elsker deg. 

Kjære Pappa – Del 2

Idag hadde du fylt 54 år. I september er det allerede 2 år siden du døde. Og jeg har enda ikke helt skjønt at du er borte. For alltid.

Helt borte er du riktig nok ikke. For du blir snakket om daglig, spesielt nå i disse dager når det et fotball-VM. For det skal du ha æren for, du introduserte fotball for meg. Som dommer lærte du meg reglene, både ved at jeg så på at du dømte kamper, ved å være med meg på mine treninger, ved at jeg var med deg på treninger når du trente A-laget, eller ved å forklare ting når vi så fotball sammen. Forresten, pappa, jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var av deg. Fotballen var en av dine største lidenskaper i livet. Det var så fint å være med på alle kampene. For ikke bare lærte det meg mye om selve sporten, men det var også fin kvalitetstid som jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg husker også den dagen jeg fant permen din med avisutklipp, pappa. Og fant listen over toppscorere i Nordmøre og Romsdal Fotballkrets i 1993, det året jeg ble født. Husker du hvor overrasket jeg ble, pappa? Over at du sto på toppen av lista, sammen med Ole Gunnar Solskjær? Jeg var (og er fortsatt) stolt, pappa. For i etterkant fikk jeg jo vite at du faktisk hadde ett mål mer enn Solskjær, som vil si at du var bedre enn han! 1993, pappa. Det var året sitt det. En dag skal jeg også fortelle barnebarna dine om alt det, pappa. Om deg, og om alt det fine med deg. De kommer nok til å bli like stolte som meg, pappa. 

Likevel skal det sies at vi ikke alltid var like enige når vi så fotball sammen. Når dommeren blåste i en situasjon, og jeg protesterte høylytt så snudde du deg rolig og bare «Nei, det der er riktig. Skaff deg briller.». Og så ble det en diskusjon, men aldri en krangel. Vi ble enige om å være uenige. (Eller, jeg tok seieren og du lot meg få den.). Selv når du ikke er her lengre, så protesterer jeg høylytt til tv’en når dommeren gjør feil. Men nå er det ingen her til å forklare avgjørelsene, eller til å ta en diskusjon. Jeg har ingen sparringspartner når jeg ser fotball. Og det er skikkelig, skikkelig trist. Men jeg kan tenke meg til hva du ville sagt, eller hvordan du ville reagert, og da smiler jeg med tårer i øynene, pappa. For da er du sammen med meg og ser fotball likevel. 

Plassen din i sofaen er tom, og derfor heller ingen som blokkerer skjermen med vilje bare for å terge meg. Du sa det selv en gang, at farfar ikke var glassmester, så jeg fikk vær så god flytte meg selv til en annen plass i sofaen. 

Du var aldri den som sa hva jeg skulle gjøre når jeg spurte deg om råd, men heller utfordret tankegangen min sånn at jeg skulle se flere mulige løsninger. Du fortalte meg aldri hvordan jeg skulle leve livet mitt, men lot meg heller se hvordan du levde. Du dømte meg aldri eller ga meg en skjennepreken for de valgene jeg tok, uansett hvor dumme de enn måtte være. Du sa jeg fikk ta de valgene jeg ville, og heller lære av dem på egenhånd. Du var fin sånn, pappa. Selv om vi var uenige om enkelte ting, så ble vi aldri uvenner. Og det setter jeg umåtelig stor pris på den dag idag.

Du hadde det ikke alltid så enkelt, pappa. Men det er sånn livet er, og på den måten lærte jeg at livet ikke er en dans på roser. Man møter motgang, men man kommer seg gjennom det. Uansett hvor tungt og vanskelig ting måtte være, så finnes det et lys i tunellen. Men ved å se hvordan du noen ganger hadde det, så har jeg også lært å ta vare på menneskene rundt meg. At jeg skal se de som trenger å bli sett, hjelpe de som vil ha hjelp, og trå til der det trengs. Du lærte meg å være et godt medmenneske. En omsorgsperson. Men du sa også at jeg måtte være flink til å la andre ta vare på meg, og ikke bare være den som ta vare på andre. Jeg har ikke vært så flink til det, pappa. Men jeg prøver.

Jeg vet jeg gjorde eller utsatte meg selv for ting som du ikke alltid var så begeistra for. Som gjorde deg bekymra og trist. Og for det vil jeg si unnskyld. Men vi har alltid vært flinke til å tilgi hverandre, vi to. Eller, du var kanskje flinkere til å tilgi meg for mine feil. Men jeg har tilgitt deg nå, pappa. For de tingene du sleit med var ikke din feil. Jeg vet det nå. Åpenheten mellom oss skapte en trygghet for meg, pappa. Jeg håper du visste det.

Takk for at du lærte meg å være et medmenneske. Takk for at du utfordret meg på ting, for at jeg skulle lære. Takk for at du lærte meg litt om mye, og ikke mye om lite. Takk for at du viste meg hvordan livet egentlig kan være, på godt og vondt. Takk for at du alltid så meg, forsto meg og tilga meg. Takk for alle de gangene du passet på meg. Holdt rundt meg. Hjalp meg opp igjen etter at jeg hadde falt.

Men jeg forstår enda ikke at du er borte, for jeg både tenker på deg og snakker om deg hver dag som om du fortsatt var her. For det er du jo, i hjertet mitt. Og der kommer du alltid til å være. Og jeg vet du alltid kommer til å passe på meg, selv om du ikke er fysisk tilstede lenger. 

Gratulerer med dagen, pappa. Håper du får kake, gaver og sang, hvor enn du, bestefar, farfar og alle de andre er.

Jeg er uendelig glad i deg. For alltid❤️

Bildet under ble tatt den første sommeren etter at jeg kom til verden, pappa. Se så stolt du er. Like stolt som jeg er over å ha deg som pappaen min.

 

Les også “Kjære Pappa”, som jeg skrev nøyaktig en uke etter at pappa døde. 
http://anneecathrine.blogg.no/1474242351_kjre_pappa.html

1 år senere

De siste 365 dagene har gått fort, merkelig nok. Livet uten pappa er rart, og det er enkelte dager jeg ikke helt skjønner at han er borte for alltid. Men så er det de dagene hvor sannheten slår meg i trynet; høytidsdager, bursdager, farsdagen, dager hvor jeg vil dele gode nyheter eller bare trenger en klem. Han er ikke her, og han kommer ikke tilbake.

Mine fremtidige barn kommer til å vokse opp uten morfar, men de kommer alltid til å vite hvem han var, fordi jeg kommer til å fortelle om morfar ofte. Hvor snill han var, hvor flink han var i alt, og hvorfor han betydde og betyr så mye for meg. Han er fortsatt mitt forbilde og min superhelt. Det kommer han alltid til å være, uansett om han er her eller ei.

Det sies at alle håndterer sorg forskjellig. Noen stenger alt inne, mens andre vil snakke om det. Jeg er litt begge deler. Følelsene blir stengt inne, men jeg snakker om pappa som om han fortsatt var her. Samtidig har jeg slitt mye med å håndtere tomheten, og prøvd å fylle den på forskjellige måter. Mange av tingene har vært usunne, og har ødelagt relasjoner, noe som gjør ting enda vondere å leve med.

Men siden jeg er litt både og når det kommer til hvordan jeg håndterer sorgen, er det også vanskelig for menneskene rundt meg å forstå hvordan jeg egentlig har det. På en vanlig dag er humøret godt, og livet er en dans på rosa roser. På en tung dag (som idag) kan jeg virke negativ, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kommunisere ut at jeg trenger omsorg. Jeg trenger varme og gode ord, støttende meldinger. Men jeg får ikke det, fordi jeg i andres øyne er negativ. Sannheten er at sorgen overmanner meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg er redd for å si hvordan jeg egentlig har det, nettopp fordi jeg ikke vil virke negativ. Sosiale medier består av fasader, og alt skal være så forbanna fint og hyggelig hele tiden. Istedenfor å fortelle menneskene rundt meg om hvordan dagen idag faktisk er, så har jeg heller vært stille. Jeg orker ikke skuffelsen det innebærer å ikke få den omsorgen jeg trenger, hvis jeg først strekker ut en arm.

Man trenger ikke si så mye. Et hjerte eller et smil er mer enn nok. Men det må være genuint og ektefølt, og jeg føler ikke det er så altfor mye å be om.

Pappa, jeg elsker deg. Og savner deg. Men det går bra, altså. Det er bare litt vanskelig akkurat idag.

Å elske noen med angst

Mennesker med angst er ikke perfekte, men igjen, ingen er vel egentlig det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er på bølgelengde med hver eneste følelse jeg har i kroppen. Som føler alt med hele kroppen, og som ikke unnskylder meg for det.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som er sensitiv og empatisk. Og jeg kommer ikke bare til å være sensitiv med mitt eget hjerte, men også med ditt hjerte.

Jeg kommer til å være den type person som merker om du er anspent etter en lang dags arbeid. Som merker sinnet ditt, bare på måten du går gjennom rommet på. Som ser på kroppsspråket ditt og hører på talemåten din om noe er galt.

Mennesker med angst er sensitive og gamle sjeler. Vi har store hjerter. Og vi bruker all vår energi på å få forholdet til å fungere.

Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt, fordi jeg vet jeg noen ganger kan være mer enn en håndfull å håndtere. Jeg kommer aldri til å stenge deg ute, fordi det ligger ikke i min natur å stenge ute noen jeg er glad i, og jeg kommer alltid til å være ærlig med deg.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som har troen på deg med hele hjertet, og som elsker deg med hele sjela.

Jeg vet at jeg har litt bagasje. Jeg vet at jeg har problemer og at min mentale helse noen ganger kan dra forholdet og stemningen litt ned, men jeg stoler på at du ikke gir opp og går din vei.

Når du elsker noen som meg, som har angst, så elsker du noen som aldri kommer til å gå sin vei, så lenge du behandler meg med respekt. Du elsker noen som gir deg hele sitt hjerte hvis du slipper meg inn, som jeg slipper deg inn.

Du elsker noen som vil passe på deg når du har det vanskelig, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil holde rundt deg når stresset tar overhånd, fordi jeg vet nøyaktig hvordan det føles.

Du elsker noen som vil kysse bort alle demonene dine, fordi jeg har brukt store deler av livet på å kjempe mot mine egne.

Du elsker noen som aldri kommer til å dømme deg for din mentale helse eller dine triggere, fordi jeg har levd med det selv såpass lenge.

Du elsker noen som aldri kommer til å le av dine problemer, eller som forteller deg at du overreagerer, fordi jeg har blitt ledd av mange ganger.

Du elsker noen som aldri kommer til å ta deg for gitt, fordi jeg vet hvor sjeldent det er å finne kjærlighet.

Og når du elsker noen med angst, så elsker du et fantastisk menneske. Så klart definerer ikke angsten hvem jeg er, og det burde ikke definere forholdet.

Men du skal vite en ting, angsten gjør meg ikke til et ødelagt menneske. Faktisk så er angsten grunnen til at jeg er så ekstremt sterk, og du burde prise deg lykkelig for å ha noen som meg.

#Helgekos: (sukkerfri) Bounty

Midt i helgevaskinga fikk jeg ei litta idé om en ny kategori på bloggen, nemlig #Helgekos. #Helgekos skal etter planen inneholde oppskrifter på sunne og gode ting (mest kake, snacks og desserter generelt) man kan lage til helga. Jeg har fått helt bakenoia i det siste, og har laget en egen profil til alteregoet mitt på instagram – @gryttenbaking. Følg meg gjerne der! 

Så, først ut i #Helgekos er, *trommevirvel*, sukkerfri og diabetesvennlige Bounty! Enkelt og farlig godt! 

 

Ingredienser:

– 200 gram Kokosmasse 
– 200 gram MØRK sjokolade (minst 70% kakao)
– En boks Kokosmelk
– SukrinMelis
(altså, sukkerfri melis. Finnes i de fleste butikker i bakehyllene)

Redskaper:
– Bakebolle/skål
– Spiseskjeer
– Plastfilm
– Skål som tåler varme, da sjokoladen skal smeltes i vannbad

– Plastboks/kakeform/brødform (som tåler å ligge en stund i fryser’n. Størrelsen på formen/boksen du bruker kommer an på hvor tykk du vil Bounty’n skal være.)

Det du gjør:

– Ha kokosmassen i en bolle. 
– Blandes med ca 10 spiseskjeer sukrinmelis, du kan smake det til. 
– Ha i ca 10 spiseskjeer kokosmelk, antall spiseskjeer kommer an på hvor saftige du vil Bounty’n skal bli. 
– Bland alt sammen til en fast masse.
– Spre utover i en kakeform/plastboks ikledd plastfilm. 
– Legg i fryser’n i ca 1 time.

– Etter ca 1 time smelter du sjokoladen i vannbad. 
– Skjær den kalde massen i biter, størrelse velger du selv. 
– Dypp bitene i sjokoladen, og plasser på et fat/brett med bakepapir. Og evt strø kokos på toppen. 
– Når alle bitene er dekt i sjokolade setter du dem i kjøleskapet til sjokoladen har stivnet. 

Og voilaaaa så har du helgens #Helgekos! 

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du likte oppskriften, og vil ha mer #Helgekos 🙂 

 

 

PS: Snart kommer det også forhåpentligvis innlegg om andre hemmelige prosjekter jeg har på gang. Stay tuned.

Om: “Innvandring kan ikke handle om følelser”

Jeg har egentlig for vane å holde kjeft når det kommer til sånne politiske ting, rett og slett fordi jeg tenker politikk er innviklet og fordi det er fort gjort å tråkke på noens tær. Og fordi innvandringspolitikk spesielt er noe som mange har mye å si om. Og fordi jeg har en tendens til å ikke mene det samme som mange andre.

Sylvi Listhaug påstår på sin blogg at vi ikke kan "styre innvandringspolitikken basert på følelser". Og det er forsåvidt greit det, for det har flesteparten av de oppegående menneskene i det landet her skjønt for lenge siden – det at norsk innvandringspolitikk i hennes øyne ikke handler om følelser. Eller om å hjelpe de som trenger det. Eller å bruke sunn fornuft med fokus på menneskene og likeverd. For det er det innvandringspolitikk burde handle om – likeverd. Men det bryr ikke verken hun eller mange andre seg om. For i teorien har alle mennesker like rettigheter. Og størst er retten til livet selv. Men aldri i verden om den retten skal gjelde mennesker i nød.

Når et menneske rømmer fra et krigsherjet land, så rømmer de ikke bare for moroskyld. De rømmer for å unnslippe døden, de vil leve. De har sett krig, mistet familiemedlemmer, levd i helvetet. Nå vil de leve, selv med alle traumene en krig gir dem, så vil de leve. Men å da komme til et land som Norge, med en så absurd innvandringspolitikk, det må være vondt.

Norge har et godt rykte, en god fasade. Et fredfullt land som lever av oljen, har gratis helsetjenester, gratis skole. Men Norge vil ikke ha flyktninger, for de "ødelegger" den norske idyllen. (Les: norsk idyll? Hæ?)

Den norske idyllen (kan) defineres som at det bare skal bo etniske nordmenn her. 17.mai er vår dag, barnas dag. Kristendommen har stått sterkt i Norge siden gud vet når (pun intended). Vi skryter av høye fjell og dype fjorder. Turistene kommer i hopetall for å se på alt det fine vi har, men ingen utenifra (og spesielt ikke de som kommer i nød) får bosette seg her med mindre de har en jævla god grunn (det at du er 12 år og kommer hit alene fra et krigsherjet land er ikke alltid godt nok).

For å kunne bosette seg her burde man kunne norsk, vite ting om Norge som ikke en gang en etnisk norsk nordmann på over 70 år vet, være villig til å integrere seg (selv om det ikke er noen garanti for at man får bli her), ha plettfri vandel, og helst ikke ha noen familie eller religiøs oppfatning. Det spiller forresten ingen rolle om du holdt på å drukne på vei over et hav, eller har løpt for livet. UDI er dessverre ikke så snill. Og hvis du først får komme inn? Da må du bo på et mottak som ligner et fengsel frem til du enten får svar på søknaden din (som kan ta mange år), eller du (aller helst) reiser hjem igjen frivillig.

Sånn er det. Hva skjedde med en human innvandringspolitikk? Jeg forstår at de som kommer hit på "feil grunnlag" blir sendt hjem, at de som er kriminelle blir sendt hjem, at de som har fått avslag på asylsøknaden blir sendt hjem. Men hvorfor behandler vi resten som dritt? Har de ikke opplevd nok? Og hvorfor sender vi ut mennesker som har bodd her i årevis, som har integrert seg og som faktisk bidrar til det norske samfunnet? Eller enslige mindreårige, de som er de mest sårbare og som fortjener å bli tatt i mot med åpne armer? Er det fordi de er de dyreste å ta vare på? Er det virkelig(?!) den økonomiske kostnaden det kommer an på?

Vel, newsflash. Alle som bor i Norge idag er i utgangspunktet en form for innvandrer. Om ikke du er det, så er det en forfar langt bak i slektstreet ditt som er det. Hvis alle tar en DNA-test, så finner alle ut at ingen er 100% etnisk norske. Vi stammer alle fra et annet sted. Og vi er alle integrerte på vår egen måte, vi har alle vår oppfatning om hva som betegnes som "norsk". Men likevel greier vi ikke å ta imot mennesker som rømmer fra krig? Det er greit vi er et folkeslag som ikke snakker med fremmede vi møter på gata, men det går an å bruke hodet og sunn fornuft likevel.

Vi leier inn billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Svenskene kommer til Norge for å jobbe fordi det er bedre lønninger her. Utlendinger generelt tar de jobbene vi ikke gidder å ta fordi vi vil ha status, men de godtar det fordi de tjener bedre enn i hjemlandet. Så vi kan ta inn billig arbeidskraft, men ikke mennesker som rømmer fra krig? Hva er det vi egentlig er så redde for? Kristendommen er ikke lenger "hovedreligionen" i Norge, men veldig få går i kirken med mindre de må uansett. Islam er ingen djevelsk religion det heller, alt negativt du ser på nyhetene om Islam er basert på ekstremister som har tolket religionen i feil retning. Ekstremister finnes det uten en religion også, krig kan det bli uten at religion er involvert. (Bare tenk Trump og Putin, der handler det ikke om religion. Men om muskler og penislengde).

Vi har ingenting å være redd for når det gjelder innvandring, bortsett fra vårt eget omdømme, da, som skal være så plettfritt og perfekt slik at turistene vil komme hit for å bruke penger. Noen innvandrere er kanskje kriminelle, men da får vi heller stramme inn sikkerhetsdelen av "innsjekken" istedenfor å dra alle under samme kam.

Ikke alle er kriminelle, men alle er vi mennesker. Og alle mennesker fortjener en sjanse.

Og når det kommer til oljerikdommen vår? Den kan vi faktisk takke en pakistansk innvandrer for.