Kjære Pappa

Dette er nok et av de tøffeste og hardeste tekstene jeg har skrevet i mitt liv. Og samtidig som jeg skriver det her er det så ufattelig mange følelser involvert, og tårene triller ustanselig. Men jeg føler jeg må skrive det her, for å lette litt på sorgen. Så kjære deg som leser dette, dette kommer til å være emosjonelt å lese. 

For omtrent nøyaktig en uke siden, altså mandag 12.september, mistet jeg mitt største forbilde i livet. Min helt. Mitt alt. Min pappa. 
Pappa hadde vært på sykehus en stund, og sist gang jeg så han var 12.juli. Jeg har aldri likt sykehus, eller å se mennesker syke, så jeg dro ikke på besøk. Situasjonen var lenge uviss, han ble tross alt bare innlagt fordi han hadde falt og knekt en del ribbein. Men med tiden ble lungene syke, og så bedre igjen. Vi hadde håp, alle sammen. Innerst inne forberedte jeg meg alltid på det verste, men håpte på det beste. Så forrige mandag når beskjeden kom, om at han hadde fått en kraftig hjerneblødning og alt håp var ute, var jeg på en måte forberedt. Det er vel egentlig en løgn, for man kan ikke være forberedt på å miste noen som man står såpass nær. 
 

Men denne teksten er til deg pappa, min store helt og mitt store forbilde i livet. 

Først og fremst vil jeg takke deg for at du alltid har passet så godt på meg. For at du alltid trøstet meg når jeg har vært trist, at du støttet meg i tunge tider, passet på meg når jeg var syk og alltid stilte opp. Jeg vil takke deg for alt du har lært meg i livet. Det var du som tok meg med på min første fotballtrening. Jeg hadde enda ikke lært å like fotball enda, men siden du var fotballdommer og tok meg med på kamper du dømte, så lærte du meg fotball. Og du lærte meg å like det. For deg var fotballdømming en hobby og en lidenskap, men du presset meg aldri til å begynne med sporten. Det bare falt seg så naturlig. Og om vi skal være helt ærlig, så var jeg jo ganske god i mine yngre dager. Akkurat slik som du i dine glansdager som spiller, trener og dommer. 

Du har lært meg så mye mer enn fotball, pappa. Du har lært meg å fiske, og det å finne roen i sjela av å stå i timevis å fiske. Små ting fra yrkene du har vært innom i livet har du også lært meg. Ting som du som elektriker kunne, har du lært meg. Nå kan jeg mer enn å bare bytte en lyspære, takket være deg. Din utdanning innenfor helsefag har også hjulpet meg, pappa. For når jeg skulle velge meg utdanning, så ville jeg gå i dine fotspor. Og nå gjør jeg det, jeg går helsefag og skal bli vernepleier i fremtiden. 

Jeg kunne alltid søke trøst og råd hos deg, pappa. For du hadde som regel svar på det meste. Det var alltid en løsning på alt. Og om det ikke fantes en løsning, så skapte vi en løsning sammen. Men vi hadde også våre uenigheter om mye. Det har vært opphetede diskusjoner under fotballkamper, krangler om småting, om valg du eller jeg har tatt. Men vi ble alltid enige til slutt, og uvenner har vi aldri vært fordi vi forsto hverandre. 

De siste årene har du ikke alltid hatt det så greit, pappa. Og jeg vet du prøvde å beskytte oss barna ved å prøve å skjule det. Jeg vet også at du skyldte deg selv for at jeg sliter med angst og tunge perioder. Men kjære pappa, det er ikke din feil i det hele tatt. Det er ingens feil. Jeg har sett du har hatt det vondt, og derfor har jeg mange ganger hatt dårlig samvittighet når du har vært hjemme alene, og jeg har vært andre steder. Men samtidig har jeg visst at du fikk hjelp med det du hadde vondt for å snakke om, og at mamma alltid passet godt på deg. For det gjorde hun. Du er og var tross alt hennes bestevenn, soulmate og store kjærlighet i livet. Og jeg lover at vi skal passe godt på henne nå også nå når du ikke er her lengre. Du og mamma har også vært de som har vist meg hva kjærlighet er. Hvor fint kjærlighet er, og hvor viktig det er å vise kjærlighet og omsorg til de man er glad i. Det er jeg evig takknemlig for.

Mest av alt er jeg stolt, pappa. For at nettopp du var min pappa. Fordi du var et av de snilleste menneskene i verden. For selv om du hadde dine indre demoner å sloss med, så gjorde du aldri noen noe vondt. Du sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Du ga omsorg, trøst og støtte der det trengtes. Du hadde verdens største, varmeste og godeste hjerter, pappa. Og tanken på at mine fremtidige barn ikke får oppleve varmen din, latteren din, klemmen din, kunnskapen din og deg, gjør meg så uendelig trist. Men jeg skal fortelle dem om deg, pappa. De skal få se bilder av deg og lære hvem du er. For jeg er halvparten av deg, og om jeg bare har halvparten av den uendelige mengden gode egenskaper du hadde, så er jeg fornøyd. 

Men nå er det min tur å gjøre deg stolt, pappa. Jeg vet du hele tiden har vært stolt av meg tidligere, men da har jeg alltid hatt deg å lene meg på. Fra nå må jeg klare alt på egenhånd, og det skal jeg nok greie. For du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, pappa. Du kommer alltid til å være med meg. Til og med den dagen jeg gifter meg. 

Takk for alt kjære, gode, snille, varme, omsorgsfulle, kunnskapsrike, fantastiske, elskede pappaen min. Jeg sa det ikke nok når du var her, men jeg er så uendelig glad i deg og takknemlig for alt. Nå fikk du endelig fred, selv om det var alt for tidlig. 

Høyt elsket og dypt savnet vil du alltid være <3

3 kommentarer
    1. Jeg får så vondt av å lese dette innlegget.
      Min største helt her på jorden, er min pappa.
      Jeg kan virkelig ikke begripe hva du går igjennom.
      Kondolerer så mye <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg