hver gang du forlater meg

Det har blitt en vane for meg, det der lete etter feil med meg selv hver gang noen forlater meg. Menneskene rundt meg sier det ikke er min feil, at det er andre som tar valget. Klart det er min feil, noe m jeg jo ha gjort feil i livet for at jeg stadig vekk blir forlatt og sret.

Hele det ret her har vrt et perfekt eksempel p nettopp det. Jeg kan huske hvert eneste yeblikk hvor jeg har flt at noe er galt, og flelsen som sa at jeg kom til bli forlatt. Menneskene som har forlatt meg, er mennesker jeg har blitt glad i. Som har vrt der for meg i en tung tid, og hjulpet meg p beina igjen. Mennesker som gjr livet verdt leve, som vet hva min strste frykt er i livet. Som vet hva som skjer med meg om frykten faktisk skjer. Men likevel skjer det. Jeg sker meg til mennesker som vet hvordan livet kan vre p godt og vondt, som vet hva angst er, som jeg kan relatere meg til. For det er det jeg trenger, mennesker som vet hva livet er.

Det er vel da man blir sett p som en trussel for noen. Nr man kan relatere mer til et menneske, enn andre kan selv. Problemet er at jeg er naiv, og stiller opp for mennesker som trenger det. Om vi former et bnd av den grunn, betyr det ingenting. Alle trenger noen som forstr, noen som ikke er en del av hverdagslivet. Noen utenfra som kan sttte litt opp nr det trengs. Fr man ikke det, blir man fort ulykkelig.

Angsten etter snne hendelser hvor jeg blir forlatt forteller meg at jeg fortjener det. Motgangen, nedturen, selvhatet. Jeg fortjener det. For hver gang noen forlater meg vokser selvhatet, angsten.

Og det selv om det eneste jeg har gi her i livet, er omsorg og kjrlighet. Og til dere som har forlatt meg; unnskyld for hva n enn jeg har sagt eller gjort. Vit at jeg har det helt jvlig.