ensomheten

Nå er det den introverte delen av meg som snakker, og som vil bli hørt. Ikke for å få oppmerksomhet eller sympati, men for å dele tanker som jeg tror (og vet) at det et flere enn meg som sitter med.

Det er 2016, og vi lever i et relativt åpent samfunn. Teknologien okkuperer store deler av livene våre, og vi er snart mer på internett enn vi er på besøk hos andre mennesker. For istedenfor å gå på besøk, sender vi heller en melding på Facebook eller en snap. Men fy faen så lite sosialiserende de såkalte "sosiale mediene" egentlig er.

Ta for eksempel Facebook, et nettsted (eller nett"samfunn" om du vil), hvor vi ikke eier grenser på hva vi deler fra livene våre. Vi liker hverandres statuser, bilder, delinger osv. Vi kan velge bort og scrolle forbi. Det samme gjelder forøvrig Instagram, Twitter og sikkert flere sosiale medier. Vi baserer livene våre så mye på antall liker at vi heller legger på en fasade, istedenfor å dele reelle ting. På sosiale medier virker det som at det finnes en uskreven regel om at "de med flest liker er de lykkelige, og omvendt". Hva faen er det slags opplegg egentlig? Tror du jeg lyver? Vel, ha den uskrevne regelen i bakhodet neste gang du scroller nedover Facebook-feeden din.

Men tilbake til den introverte delen av meg. Jeg føler meg ensom, og jeg skammer meg ikke over å si det. I teorien er jeg ikke ensom, men jeg har likevel den følelsen uansett hvor mange mennesker jeg har rundt meg, det skal også nevnes at dette delvis skyldes min sosiale angst. I vanskelige perioder, når jeg trekker meg enda mer tilbake og gjerne isolerer meg litt, så vokser den følelsen seg enda større. Jeg legger merke til at konsekvensen av at jeg blir mindre sosial, er at færre tar kontakt. Burde det egentlig ikke være motsatt? Og kanskje har dette noe med teknologiens rolle i vår hverdag å gjøre. At når man er mindre aktiv på sosiale medier, så antar folk at du har andre ting å gjøre. Om de i det hele tatt legger merke til det, da.

Sosiale medier har gjort oss mindre sosiale, mindre empatiske og har ført til at mange rett og slett sitter i samme båt som meg og føler seg ensomme. Jeg kan gråte meg i søvn hver kveld, og ingen vet det. Fordi sånt deler man ikke på sosiale medier, man deler kun den glade og lykkelige delen av livet der. Og det er så fucked up. For det som liksom skal være et samfunn på nett, burde speile hvordan samfunnet og mennesker faktisk er i real life.

Hva kan vi lære av det her? Det er sikkert en hel del. Men nå skal jeg fortsette den vanskelige kvelden jeg har hatt, med å gråte meg stille i søvn fordi jeg savner pappaen min og er ensom.

 

 

 

 

Samtidig som jeg poster et stort smilefjes på Facebook, en lykkelig livsnyter-quote på Twitter og et realt stemningsfullt bilde på Instagram. (<- IRONI, for den som ikke skjønte det).