hits

Når samfunnet kaller deg en løgner

Den nylige bølgen av anklagelser om seksuelle overgrep og seksuell trakassering har satt spotlighten på et utbredt og trøblete problem som har eksistert i noe som virker som århundrer, om ikke lenger. Likevel, uansett hvor ille anklagelsene er, så er den debatten de har skapt en viktig en, som omsider kom etter en lang, lang ventetid.

Å utfordre samfunnets syn på hva et offer er, og hva de burde gjøre, har vært vanskelig å være vitne til. Det har også eksponert den trangsynte oppfatningen enkelte mennesker har om hva de mener et offer er, om hvordan offeret skal håndtere traumet sitt, for i samfunnets hode er jo ikke ofrene vinnerne. Etter hvert som den mørke baksiden av stillheten har blitt belyst, jo mer har menneskers holdninger til temaet også kommet frem i lyset.

La meg si det høyt og tydelig her, som et av mange voldtektsofre, hvor takknemlig jeg er for andre som har vært modige nok til å ta steget frem for å fortelle historien sin til verden. Det krever ekstreme mengder mot for å kunne gjøre det, fordi bare det å innrømme for seg selv at man er et offer er ekstremt vanskelig. Å innrømme det til verden er nesten en umulig oppgave og byrde, fordi du risikerer å bli kalt en løgner.

Og nettopp det skjedde med hver eneste en av de som har stått frem med sin historie i media. De har blitt skjendet, beskyldt og anklaget for å lyve i alle mulige forum og kommentarfelt. Navnene deres har blitt dratt gjennom gjørma, kun fordi andre mennesker har et snevert syn på hvordan traume faktisk ser ut.

Traume er en nøyansert ting som snakker flere tusen, om ikke millioner, forskjellige språk. I motsetning til den normale oppfatningen, er det faktisk mange som velger å ikke anmelde det som skjedde, av mange ekstremt gode grunner. De snakker ikke om det som skjedde på mange år, og bruker stillheten som en måte å takle hverdagen på. Selv de nærmeste vennene er helt uvitende om det som skjedde, fordi det er sånn traumer kommuniserer. Hvert overgrep er unikt og individuelt, og noen må fortrenge smertene av det som skjedde for å kunne overleve.

Problemet er ikke hvordan ofrene velger å håndtere traumene sine. Problemet er at samfunnet ikke velger å hjelpe ofrene, ved å ikke finne andre måter å gjøre ting på enn å skylde på dem og beskytte overgriperen. Hvis samfunnet velger å være åpne, og velger å se hvor forskjellig traumer kommuniserer gjennom hvert individ, kun da greier vi å gå videre som et samlet samfunn, og kanskje få en slutt på volden og trakasseringen.

Kun når vi slutter å stille spørsmålet #whynow og heller finner et svar på hvorfor så mange mennesker sier #metoo, kan vi få en slutt på alt. Vi trenger en forandring, både for vår del (ofrene), for fremtidige generasjoners del og for samfunnet som en enhet. Sammen kan vi være sterke hvis vi vil.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

24, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv