1 år senere

De siste 365 dagene har gått fort, merkelig nok. Livet uten pappa er rart, og det er enkelte dager jeg ikke helt skjønner at han er borte for alltid. Men så er det de dagene hvor sannheten slår meg i trynet; høytidsdager, bursdager, farsdagen, dager hvor jeg vil dele gode nyheter eller bare trenger en klem. Han er ikke her, og han kommer ikke tilbake.

Mine fremtidige barn kommer til å vokse opp uten morfar, men de kommer alltid til å vite hvem han var, fordi jeg kommer til å fortelle om morfar ofte. Hvor snill han var, hvor flink han var i alt, og hvorfor han betydde og betyr så mye for meg. Han er fortsatt mitt forbilde og min superhelt. Det kommer han alltid til å være, uansett om han er her eller ei.

Det sies at alle håndterer sorg forskjellig. Noen stenger alt inne, mens andre vil snakke om det. Jeg er litt begge deler. Følelsene blir stengt inne, men jeg snakker om pappa som om han fortsatt var her. Samtidig har jeg slitt mye med å håndtere tomheten, og prøvd å fylle den på forskjellige måter. Mange av tingene har vært usunne, og har ødelagt relasjoner, noe som gjør ting enda vondere å leve med.

Men siden jeg er litt både og når det kommer til hvordan jeg håndterer sorgen, er det også vanskelig for menneskene rundt meg å forstå hvordan jeg egentlig har det. På en vanlig dag er humøret godt, og livet er en dans på rosa roser. På en tung dag (som idag) kan jeg virke negativ, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kommunisere ut at jeg trenger omsorg. Jeg trenger varme og gode ord, støttende meldinger. Men jeg får ikke det, fordi jeg i andres øyne er negativ. Sannheten er at sorgen overmanner meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jeg er redd for å si hvordan jeg egentlig har det, nettopp fordi jeg ikke vil virke negativ. Sosiale medier består av fasader, og alt skal være så forbanna fint og hyggelig hele tiden. Istedenfor å fortelle menneskene rundt meg om hvordan dagen idag faktisk er, så har jeg heller vært stille. Jeg orker ikke skuffelsen det innebærer å ikke få den omsorgen jeg trenger, hvis jeg først strekker ut en arm.

Man trenger ikke si så mye. Et hjerte eller et smil er mer enn nok. Men det må være genuint og ektefølt, og jeg føler ikke det er så altfor mye å be om.

Pappa, jeg elsker deg. Og savner deg. Men det går bra, altså. Det er bare litt vanskelig akkurat idag.

2 kommentarer

Anna

13.09.2017 kl.14:58

har selv mistet pappaen min (snart 6 år siden nå). glad jeg kom over bloggen din, virker som vi har en del til felles. jeg liker godt å lese andres tanker, spesielt når jeg kan relatere til det og få en minsket følelsen jeg som regel går rundt med; "jeg er alene om dette". håper du har fått en bedre dag i dag! styrkeklem

Anne-Cathrine

13.09.2017 kl.18:20

Anna: Takk for fine ord! Og husk; du er ikke alene om noe <3

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om mine erfaringer med CPTSD (complex post traumatic stress disorder), angst og det å være overgrepsoffer i dagens samfunn. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits