frykten for å bli forlatt

Bestevennen. Crushet. Venner. Familien (hvis de hadde noe valg). 

Fordi den ene tingen jeg ikke har valgt selv, prøver å overbevise meg om at jeg kan defineres med ett ord. Angst. 

Det er en feil melding. 

Et tonefall jeg ikke mente å bruke i en samtale.  

Enda en kveld ute som jeg såvidt husker noe fra fordi jeg drakk for mye. 

En samtale der jeg tror jeg fortalte for mye. 

En ubesvart melding som gjør at tankespinnet begynner. 

Et anrop som går til mobilsvar.

En melding nummer 2 for å klarere.

Bare å håpe at de svarer.

Selv om jeg egentlig vet at jeg burde ventet.

Det er å se på bestevennen jeg har hatt i over et tiår, og tvile på h*n. 

Ikke fordi h*n har gjort noe, men for noe jeg ikke en gang har gjort enda. 

Usikkerhet. Spørsmål. Analysering. Overtenking. 

Det er å vente på at noen skal forlate meg. 

Det er å ødelegge noe før det i det hele tatt har begynt. 

Det er avskjed uten ord som blir til en forventning. 

Det er nettene hvor jeg ligger å vrir meg uten å få sove. 

Det er å ikke høre fra noen på en stund, og tro at de er sinte. 

Selv om de i realiteten ikke har grunn til å være det. 

Det er en beklagelse du ikke trenger å gi, men som du likevel føler du må gi. 

Bare for å lette på tankespinnet. 

Folk spør om fiender, og den eneste du vet om er deg selv. 

Fanget i ditt eget hode som holder deg fengslet. 

Å skyve unna folk som jeg vil skal bli. 

Men du vil ikke bry dem med et problem som angår bare deg. 

Det er ønsket og behovet om å øre ordene "Det kommer til å gå bra".

Den boosten i selvtilliten som vil forandre alt. 

Jeg skammer meg over å måtte spørre. 

Men jeg vil bare høre at de ikke forlater meg. 

Fordi når hjernen lurer meg, og forteller meg at alle jeg bryr meg om kommer til å forlate meg, så vil jeg ikke tro på det. 

Men en del av meg gjør det.

Jeg valgte ikke angsten, så hvorfor skulle noen velge meg?

Det er stemmen som går på repeat. 

Og jeg vil ikke virke klengete, men jeg gjør det. 

Jeg bryr meg for mye og tenker for lite.

Jeg elsker for hardt, men alt med meg er for mykt. 

Jeg prøver og overkompenserer bare for å gi dem en grunn til å bli værende. 

Men jeg tror ikke på at de velger å bli fordi de selv vil. 

Fordi jeg ikke er så grusom og uutholdelig og vanskelig å elske som jeg tror jeg er. 

Angsten prøver bare å lure meg til å tro at jeg er alt det. 

 

Men hvis jeg ser meg rundt, og tenker meg om, så har ikke menneskene jeg er så glad i forlatt meg. De er her enda. 

Én kommentar

Torunn

20.06.2017 kl.11:22

Ja, de er her enda. Heldigvis.

Angst er forjæ***

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om mine erfaringer med CPTSD (complex post traumatic stress disorder), angst og det å være overgrepsoffer i dagens samfunn. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits