hits

Finn meg, da

Det har gått litt over et år siden det gikk opp et slags lys for meg. Et lys som skinte så tydelig og sterkt, og lyste på nettopp det jeg hadde lengtet etter lenge uten å vite om det.

Nyttårsaften. Alt skjer på nyttårsaften. Kvelden setter liksom en slags standard for hvordan det kommende året forhåpentligvis blir. Jeg var så fortapt og tom før det. Og plutselig bare skjønte jeg alt, alle brikkene bare falt på plass. Noe diffust som har vært en del av livet mitt i mange år allerede, men med en fjern og distansert rolle, det ble plutselig så tydelig. Og jeg ble lykkelig. Lite visste jeg hva som var i vente i dagene, månedene og året som kom. Men jeg var lykkelig den kvelden, fordi jeg hadde en følelse av at jeg endelig hadde skjønt hva som manglet. Jeg hadde skjønt hvilken del av meg som ikke var hel, men ikke hvordan jeg skulle reparere det. Det eneste jeg hadde, var svaret på hva som måtte til for at jeg skulle bli hel igjen. Men så enkelt skulle det ikke bli.

Når en del av mitt hjerte ligger i en uvitende persons hender, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøvde det meste. Problemet er at jeg mangler en del av hjertet mitt, og da fungerer jeg ikke som jeg skal. Isteden svever jeg rundt på en slags rosa sky blant små stjerner, engler og sommerfugler. Og jeg gjør og sier ting som skyver personen unna, som igjen gjør at alt virker litt håpløst. Jeg trekker meg unna, lar sommerfuglene gå i dvale. Og så blir jeg distansert og stille. Men jeg har ikke gitt opp, for uvitende går personen fortsatt rundt med en del av mitt hjerte, og jeg vil bli hel. Den rosa skyen er ikke fullt så rosa i den stille perioden, men jeg lander aldri. Det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

I helgen var det nyttårsaften, igjen. Og det var ett år siden jeg skjønte alt. Jeg føler jeg er tilbake til start, vi er tilbake til start. Tankene var akkurat like klare og belysende som sist. Den rosa skyen fikk tilbake fargen sin, sommerfuglene kom ut av dvalen. Jeg svever igjen, for en liten stund. Kvelden med fyrverkeriet som avslutning ga meg lykkefølelsen igjen, for en liten stund.

Den som har en del av hjertet mitt vet det kanskje, selv om jeg ikke har sagt det. For den har ikke bare en del av hjertet mitt, den har noe mer. Det er noe mer, noe større, men det er bare et stort hav av tåke. For det er sånn hjertet mitt føles når det ikke er helt, når hjernen ikke tenker som den skal. Som et hav av tåke. Jeg har gått meg vill i letingen etter deg, etter måten å nå deg på. Men jeg gir ikke opp. Hver for oss er vi kanskje ødelagte, men sammen er det noe som skjer. Vi blir på en måte hel, og bekymringene bare fordufter. Håper jeg.

Finn meg, da.

Én kommentar

Kristine

03.01.2017 kl.02:06

Du skriver... - BRA!

God natt :)

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv