hits

the black sheep ...

... of the family.

Siden jeg ble psyk, har relasjonene til nær og fjern familie forandret seg drastisk. Fra (min) tidenes morgen har jeg vært den litt "utradisjonelle" som kanskje ikke inkluderes i alt. Jeg har sterke meninger, som også inkluderer at jeg ikke tåler middelmådige unnskyldninger. Jeg legger merke til ting og hvordan hvert enkelt familiemedlem behandler både andre og meg. Forskjellene er faktisk ganske store. Det å være det midterste (eller største) barnet bærer ikke med seg så mange fordeler heller, for fokuset er oftest på de yngste uansett.

Jeg vet jo godt at jeg i utgangspunktet ikke er så hypersosial som mange andre i familien, og den lille "hallo! inkluder meg også da!"-gnisten forsvant i den fasen jeg ble psyk. Det oppstår små og store sammenkomster, middager, selskap - de normale settingene når man har en stor familie. Med sosial angst så dukker jeg sjeldent opp i disse sammenhengene, rett og slett fordi det blir for mye for meg. På en god dag kan jeg tåle å være sammen med maks 10 personer (som kjenner meg godt) på en gang. Er det en dårlig dag, eller en dag hvor jeg er sliten, tåler jeg kanskje 5 mennesker på en gang. Eller ingen.

Nå som det er jul, merker jeg disse forskjellene på de friske og meg ekstra godt. Det er selskaper og sammenkomster på rekke og rad, og jeg bare orker ikke at det skjer noe hver eneste dag. Jeg har lært meg å kjenne mine egne grenser det siste året. Hodet og kroppen min må ha minst en dags pause mellom hver sosiale interaksjon. Ikke alle forstår det, men tenker heller at jeg er "lat" som ikke møter opp på alt. Akkurat den påstanden velger jeg ikke å forsvare meg mot, nettopp fordi jeg vet selv at jeg ikke er lat. Hadde man kunne tatt seg en pust i bakken mellom alt, så hadde folk sett meg oftere.

Samtidig som jeg føler meg som det sorte fåret i familien som aldri lever opp til andres forventninger (som jeg forøvrig mener er skyhøye med tanke på mine daglige utfordringer), får jeg dårlig samvittighet for å være psyk, for å ha angst, enda det ikke er min feil at jeg er som jeg er.

Mange mener at angst bekjempes med å møte situasjonen man er redd for, og det stemmer til en viss grad. Og jeg møter situasjoner jeg er redd for hele tiden, jeg bare gidder ikke skryte over alle de små stegene jeg tar. Hver dag er en kamp mot mitt eget hode, en kamp mot fortiden og konsekvensene av den. En kamp som veldig få vet noe om, fordi jeg velger å ikke gjøre meg til offer. For hadde jeg inntatt en rolle som offer, så hadde jeg tapt.

Livet er tøft, det å være den som ingen helt vet hvordan de skal håndtere er tøft, og det gjør kampen enda tøffere. For når jeg ikke møter opp på ting som er forventet av meg å møte opp på, så møter jeg ignorante kommentarer - ikke spørsmål om hvordan jeg har det eller hva de kan gjøre for å hjelpe. Men sånn er det bare, og jeg er vant til det. Uheldigvis har jeg ikke energi til å kreve min plass, eller å rope ut om hva jeg trenger. På en dag som idag prøver jeg bare å akseptere at jeg ikke er like verdsatt som enkelte andre. Jeg har ikke oppnådd like mye i livet (selv om jeg har mine egne milepæler og mål), jeg oppfører meg ikke like "pent", og hjelper kanskje ikke like mye til. Men det er ikke nok grunnlag til å bli ekskludert etter min mening.

Jeg får nok mye kritikk for å dele det her, men kritikk er jeg vant til. For jeg er den som roper høyt når det er noe jeg mener er urettferdig, eller det er noe jeg mener. Jeg er ikke den som føyer meg etter alle andre, men møter bullshit med oppriktighet og ærlighet.

Alene og sterk. As usual. Smil.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv