hits

hva som egentlig skjer

Det er på tide å være ærlig med meg selv, og med alle andre rundt meg.

Saken er den, at i tiden etter at pappa døde har jeg egentlig greid å holde maska ganske greit. Jeg har ikke fått den o' store reaksjonen jeg trodde jeg kom til å få med en gang. For å holde meg selv flytende, har jeg tatt mer hensyn til alle andre rundt meg. Jeg har brukt en slags maske for å passe på at det går bra med andre, men for å fortrenge mine egne følelser. Helt frem til nå.

Helga har vært tøff, uten å gå inn på detaljer på hvorfor. Men det sies at en liten tue kan velte et stort lass, and oh lord is that the truth. For etter alt som har skjedd i helga, har også masken min forsvunnet ned i avløpet, og alle de fortrengte følelsene mine kommet til overflaten. Sorgen, angsten og alt annet har kommet til overflaten igjen. Ting jeg trodde jeg taklet ganske greit, viser seg å ikke ha blitt håndtert i det hele tatt. For jeg har ikke tatt hensyn til meg selv i det hele tatt, men kun fokusert på andre, slik at andre skal slippe å fokusere på at hvordan jeg har det.

Nå går ikke det lenger. Jeg skjønner det nå. For nå må jeg jobbe meg gjennom alt det jeg har fortrengt det siste halvåret. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det, eller om jeg greier det alene. Psykologen min har juleferie, og menneskene rundt meg har mer enn nok med seg selv som det er. Jeg kan ikke lenger passe på at andre har det bra, i hvertfall ikke på en periode. Jeg trenger at noen passer på meg en periode, sånn at jeg kommer meg levende ut av alt det her.

Jeg har fått medisiner som eventuelt kan dempe problemet, men min egen stahet sier at jeg helst burde klare det på egenhånd. Uten medisiner. Jeg gruer meg til jul, og til å måtte jobbe meg gjennom alle følelsene. Jeg har så alt for lett for å bekymre meg på andres vegne, på om vi i det hele tatt får feiret jul eller om hvordan jula blir. Jeg tar inn andres følelser, som igjen presser bort mine egne. Det kan ikke være sånn, ikke nå lenger.

Alt det her skriver jeg fordi jeg vet mange har følt at "utbruddene" jeg har hatt de siste dagene har vært plagsomme, at jeg bare er ute etter oppmerksomhet. Det med oppmerksomhet stemmer kanskje litt, ettersom at jeg alltid er den som passer på at de rundt meg har det bra. Men nå føler jeg at rollene må vendes litt om.

Mitt største ønske er at jeg greier å jobbe meg gjennom problemene og følelsene, uten at det oppstår for mye ekstra motstand. For nå har jeg såvidt nok energi til å holde meg våken i mer enn en time om gangen. Det ordner seg nok, det tar bare litt tid. Når man har et så stort hjerte som det jeg har, er det mye omsorg som går ut til andre og da glemmer jeg lett meg selv. For jeg vil ikke være en byrde og et problem for andre.

So that's how it is.

Én kommentar

Kompis1

14.12.2016 kl.21:13

Hei, håper du finner styrken du trenger for å komme igjennom dette. Har selv opplevd det samme.

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv