ensomheten

N er det den introverte delen av meg som snakker, og som vil bli hrt. Ikke for f oppmerksomhet eller sympati, men for dele tanker som jeg tror (og vet) at det et flere enn meg som sitter med.

Det er 2016, og vi lever i et relativt pent samfunn. Teknologien okkuperer store deler av livene vre, og vi er snart mer p internett enn vi er p besk hos andre mennesker. For istedenfor g p besk, sender vi heller en melding p Facebook eller en snap. Men fy faen s lite sosialiserende de skalte "sosiale mediene" egentlig er.

Ta for eksempel Facebook, et nettsted (eller nett"samfunn" om du vil), hvor vi ikke eier grenser p hva vi deler fra livene vre. Vi liker hverandres statuser, bilder, delinger osv. Vi kan velge bort og scrolle forbi. Det samme gjelder forvrig Instagram, Twitter og sikkert flere sosiale medier. Vi baserer livene vre s mye p antall liker at vi heller legger p en fasade, istedenfor dele reelle ting. P sosiale medier virker det som at det finnes en uskreven regel om at "de med flest liker er de lykkelige, og omvendt". Hva faen er det slags opplegg egentlig? Tror du jeg lyver? Vel, ha den uskrevne regelen i bakhodet neste gang du scroller nedover Facebook-feeden din.

Men tilbake til den introverte delen av meg. Jeg fler meg ensom, og jeg skammer meg ikke over si det. I teorien er jeg ikke ensom, men jeg har likevel den flelsen uansett hvor mange mennesker jeg har rundt meg, det skal ogs nevnes at dette delvis skyldes min sosiale angst. I vanskelige perioder, nr jeg trekker meg enda mer tilbake og gjerne isolerer meg litt, s vokser den flelsen seg enda strre. Jeg legger merke til at konsekvensen av at jeg blir mindre sosial, er at frre tar kontakt. Burde det egentlig ikke vre motsatt? Og kanskje har dette noe med teknologiens rolle i vr hverdag gjre. At nr man er mindre aktiv p sosiale medier, s antar folk at du har andre ting gjre. Om de i det hele tatt legger merke til det, da.

Sosiale medier har gjort oss mindre sosiale, mindre empatiske og har frt til at mange rett og slett sitter i samme bt som meg og fler seg ensomme. Jeg kan grte meg i svn hver kveld, og ingen vet det. Fordi snt deler man ikke p sosiale medier, man deler kun den glade og lykkelige delen av livet der. Og det er s fucked up. For det som liksom skal vre et samfunn p nett, burde speile hvordan samfunnet og mennesker faktisk er i real life.

Hva kan vi lre av det her? Det er sikkert en hel del. Men n skal jeg fortsette den vanskelige kvelden jeg har hatt, med grte meg stille i svn fordi jeg savner pappaen min og er ensom.

 

 

 

 

Samtidig som jeg poster et stort smilefjes p Facebook, en lykkelig livsnyter-quote p Twitter og et realt stemningsfullt bilde p Instagram. (<- IRONI, for den som ikke skjnte det).

4

Hper det gr bra med deg❤️ Utrolig fint du skriver!

Jeg fler s med deg! De gangene ensomheten gnager som mest, kommer alle disse negative tankene mine og blander seg i tillegg! Men prver lete frem det positive i hver dag, s gr det som regel greit. Men ja, de "sosiale mediene" kommer til delegge oss!

Ha en fin dag <3

vi lever i en grdig tidsalder, der naturlige menneskelige reaksjoner blir stemplet som sykdom. Alt dette for "produsere" kapital. Du skal ikke skamme deg over at du fler deg ensom!

Jeg kjenner meg s godt igjen i det du skriver, om hvordan vi har sluttet sette pris p det lille og skal bruke vre egne liv som "show-off". Dette gjr at vi begynner se p det aller helligste i livet, vennskap, som en "commodoty", en slags VARE.

Vi glemmer vre mennesker opp i det hele og bedriver et falskt pretensist skuespill ofte fylt av innestengt sinne og frustrasjon.

husk: those who mind DONT MATTER, and those who MATTER DONT MIND! :)

Besk gjerne bloggen min kokoronoheion.blogg.no om du er av den mer ndelige typen :)

<3 sender deg masse styrke

Skriv en ny kommentar