Sorgens bakside

Først og fremst vil jeg takke for tilbakemeldingene jeg har fått på teksten jeg skrev til pappa. Responsen har vært overveldende, og en slags trøst midt oppi det hele. 

Nå er det 16 dager siden pappa døde. Sorgen er mer tilstede nå, siden realiteten begynner å gå skikkelig opp for meg. Tanken på at han aldri kommer hjem igjen, at jeg aldri får se ansiktet hans igjen, få en god klem eller gode råd fra pappa, får meg til å gråte. Hverdagen har ikke startet riktig enda, rett og slett fordi jeg ikke er helt klar for å møte den enda. Men stillheten har kommet. Det er en slags stillhet i huset som gjør at det føles tomt. Det er som om jeg fortsatt går og venter på at han skal komme inn døra, og hjem til oss igjen. Jeg vet jo at det ikke skjer, men jeg tar fortsatt meg selv i å vente på at det skal skje. Så blir jeg litt sint fordi det er så urettferdig, og så blir jeg veldig lei meg. 

Å dele sorgen såpass åpent som det jeg velger å gjøre, har også sin bakside. De første dagene etter at pappa døde fikk jeg mye meldinger, mange kondolanser og hjerter. Sosiale medier gjør det enkelt for andre å ytre sin medfølelse, for så å fortsette dagen sin på normal måte. Nå som det har gått en liten stund, har det blitt stille igjen. De fleste lever hverdagen som normalt, de sosiale mediene er igjen fylt opp med overfladiske statuser. Og ja, jeg velger å kalle de fleste statusene overfladiske. 

Alle sørger forskjellig. Noen vil ha ro og stillhet, andre vil gjerne få støtte av andre og ha noen nær seg. Det er heller ikke alle som vet hvordan de skal forholde seg til noen som sørger, og velger derfor å ta avstand. Jeg er en av de som både vil ha ro og stillhet, samtidig som noen er nær meg og passer litt på meg. Om jeg vil ha en klem, så sier jeg det. Men dessverre har tidligere erfaringer vist at noen mener at for mye negativitet gir avsmak på meg som person, og det sårer meg mer enn man skulle tro, fordi det går på meg og min personlighet. Det får meg til å føle at mine følelser og hvordan jeg håndterer de ikke er "bra nok" eller akseptabelt i andres øyne. Det å mene at min måte å håndtere sorgen på er "feil", er ikke bare usmakelig og nedverdigende, men det sier også mye om deg som person. Det samme gjør det å vende meg ryggen når jeg er inne i mitt livs tøffeste periode, hvor jeg trenger din og andres støtte som mest. Å ville ha en klem og støtte i en vanskelig og tøff tid gjør meg ikke til en negativ person, det viser bare at jeg er menneskelig. Dessuten er de som tør å dele følelsene sine, de tøffeste menneskene. For å dele følelser viser at man tør å være sårbar, og det er det slettes ikke alle som har nok mot til. 

Det er i sånne tider man ser hvem som står en nær, og hvem som trekker seg unna. Å skrive et hjerte som kommentar på sosiale medier hjelper kanskje der og da, men det letter ikke sorgen til den som har mistet noen av sine aller nærmeste. Om du virkelig bryr deg, så viser du det med mer enn bare et hjerte. Action speaks louder than words. Alltid. 
 

Og kjære pappa'n min, jeg tenker på deg hele tiden. Jeg venter fortsatt på at du skal komme hjem, men gråter noen tårer når jeg vet at du ikke kommer hjem likevel. Men du er i det minste i hjertet mitt, der du også hører hjemme. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits