be yourself, but not like that

Det er midt på natta, og Jon Blund har glemt meg - igjen. Og siden jeg enda er våken, har hjernen min bestemt at det skal tenkes og analyseres som aldri før. Kroppen er sliten, men hjernen gir faen og jobber på høygir.

Jeg er en av de som legger merke til alt. Om noen endrer væremåte, ikke svarer, ignorerer eller overpresterer, alt legges merke til og noteres oppe i hjernen min. Inntrykkene blir så på netter som det her analysert ned til den minste detalj, for å finne feil. Ofte ender feilene opp med å tilhøre meg, at det er jeg som har sagt eller gjort noe feil. Og det selv om det ikke handler om meg i det hele tatt.

Med tiden har jeg funnet ut at jeg er introvert, som vil si innadvendt (på en måte). Jeg liker ikke sosiale ting, takler dårlig folkemengder og small talk. Og det er greit, for ikke alle kan være super sosiale og utadvendte. Men det fører også til at jeg føler jeg er en plage så fort jeg strekker ut en arm til noen, sender en melding eller generelt tar kontakt. Jeg kan fort tråkke i salaten og si noe dumt, rett og slett fordi jeg er for ærlig når jeg først kommuniserer. Som igjen fører til at jeg ofte føler jeg blir ignorert, fordi jeg er ærlig. Folk vil ha ærlighet, men samtidig ikke.

Samfunnet vil du skal være deg selv, men straffer deg for å være den du er. Du er ikke bra nok om du ikke er som alle andre, for du passer ikke inn i normalen. Janteloven lever.

Jeg er ikke som alle andre. Jeg er for ærlig, jeg sier ting som de er. Det skremmer andre mennesker. Men hvorfor skal jeg egentlig holde kjeft når jeg vet hva jeg vil ha, og vet hva som skal til for å gjøre meg glad? Bare fordi andre ikke tåler å høre det? Det kan umulig være riktig.

Miljøet vi lever i får meg til å føle meg verdiløs, nettopp fordi jeg ikke passer inn i normalen. For hver person som ikke svarer når jeg beveger meg ut av komfortsonen for å kommunisere, så føler jeg meg mer verdiløs. Og da begynner jeg også å lure på hva mer som egentlig er feil med meg. Ofte ender det opp med å være hele min eksistens. At jeg ikke er verdt noen ting.

"Vær deg selv" sa de. "Men ikke sånn" sa de også.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits