ain't givin' up this time either

Jeg har sagt det før, og jeg kommer helt sikkert til å si det igjen, men de siste dagene har vært helt forferdelige. Med hånda på et sterkt levende hjerte kan jeg nok si at denne nedturen har vært den absolutt tøffeste hittil i år.

Noen har kanskje lagt merke til det, andre ikke. Jeg har prøvd å skjule det så godt jeg kan for å ikke være til bry, eller for å unngå at det skal påvirke de jeg har rundt meg. For selv om noen har visst om nedturen, og har tilbudt seg å hjelpe, så har jeg likevel holdt mesteparten for meg selv. Jeg vil ikke være den personen som drar alle ned med meg, så da sitter jeg heller stille for meg selv og ser på at alle andre har det bra. For de dårlige dagene mine er jo bare forbipasserende.

Denne runden har vært ekstra hard fordi jeg føler alle relasjonene og positive tingene jeg har fått til de siste 6 månedene bare kollapser rundt meg. Jeg føler meg som en syndebukk og som et menneske som rett og slett ikke er bra nok. Noen mener det har å gjøre med hvilke mennesker jeg omgås med, men jeg tror heller det har med meg å gjøre. Jeg vet jeg ikke er perfekt, og at ingen forventer at jeg skal være det. Men likevel har jeg en dyp følelse av å ikke være bra nok for noen. Ikke tynn nok, ikke morsom nok, ikke pen nok. Jeg snakker for mye, stiller for mye spørsmål, bryr meg for mye om hvordan andre har det. Det er enten for lite eller for mye, ikke akkurat passelig.

Det kan være at denne nedturen er karma for de valgene jeg tok i en periode hvor jeg var forvirret og usikker på ting, selv om de valgene nødvendigvis ikke var katastrofale. Ihvertfall ikke så katastrofale at jeg fortjener å bli straffet for det nå, i så stor grad som jeg nå blir. Jeg har fått en del svar på ting likevel, men svarene gjorde meg bare enda mer forvirret. For når de ikke kommer direkte fra de man trenger svar fra, så vet man jo faktisk ikke om de stemmer.

Hvert døgn er en kamp mot meg selv, og hvert øyeblikk jeg tror det er iferd med å gå over, så kommer tårene. For ja, jeg gråter en del. Og det uten å være spesielt trist. Tårene er bare et tegn på at kroppen og hodet er utmattet, jeg har rett og slett vært sterk for lenge. Jeg har ingen planer om å gi opp denne gangen heller, selv om det er aldri så slitsomt når det står på. Jeg har noen (kunne vært flere) rundt meg som kommer med motiverende ord og klemmer når det trengs, og det setter jeg uendelig stor pris på.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits