i am so sorry

Vi er alle mennesker, og alle mennesker kan gjøre feil. Noen ganger gjør vi feil med hensikt, men mesteparten av tiden er det et uheldig valg. I min situasjon har disse feilene vært vanskelige å styre, siden jeg lenge ikke har helt visst hvem jeg er.

I prosessen med å "komme ut av skallet" har jeg nok gjort en del uheldige valg, som egentlig har blitt tatt fordi jeg prøvde å fortrenge følelser. Og fordi jeg var naiv og dum nok til å tenke at nettopp disse valgene skulle lede meg inn på en bedre vei. Vel, jeg tok feil. Og det står jeg for den dag idag.

Ikke alle som er/var involvert i disse valgene er villige til å stå for det, og det er greit. Ikke alle kan være like ærlige. Men det som forundrer meg mest, er måten jeg blir behandlet på i etterkant. Jeg har blitt kalt mye rart i mitt liv, men "psycho" og "farlig" er nok øverst på lista over de mest absurde beskrivelsene jeg har hørt om meg selv.

Jeg gidder ikke en gang synke ned på deres nivå for å forsvare meg selv mot disse kallenavnene eller ryktene, rett og slett fordi jeg personlig, og de som kjenner meg best, vet at det ikke stemmer. For ifølge dem, og jeg siterer, er jeg "omsorgsfull, snill, lojal, smart, god til å gi råd, rolig, osv". Jeg velger heller å tro på sannheten, enn å høre på smålige rykter skapt av mennesker som ikke fortjener oppmerksomheten det ville gitt.

Når det er sagt, så finner jeg det også litt bekymringsfullt at nye mennesker som kommer inn i mitt liv heller velger å høre på ryktene, istedenfor at vi starter en relasjon med blanke ark. Har du allerede en fordom om hvordan jeg er, så gidder jeg faktisk ikke bruke energi på å bevise det motsatte.

Så til overskriften, "I am so sorry". For hva er det egentlig jeg har å beklage? At jeg de siste 6 mnd har gått gjennom en prosess for å finne meg selv igjen? Skal jeg liksom beklage for at du kom inn i mitt liv når du gjorde? Nei, det skjer nok ikke. Men har jeg derimot tatt et valg som har rammet deg direkte, fortell meg hva som er problemet, så fikser vi det.

Jeg velger heller ikke å beklage for at jeg stiller enkelte type spørsmål, eller for mange spørsmål. Det skyldes dessverre en overarbeidende hjerne som overanalyserer alt, og grunnen til at jeg stiller spørsmål er da en slags forsvarsmekanisme som demper hjerneaktiviteten min. Det er ikke fordi jeg ikke stoler på deg, det er ikke for å teste deg, du har ikke gjort noe galt, jeg er ikke psyko eller kontrollfreak. Jeg vil bare roe ned min egen hjerne, og lære deg å kjenne samtidig. Sånn at vi kommer oss videre i livet.

Så, "I am so (not) sorry".

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits