honesty is the best policy - part 2

Jeg tror jeg nå har funnet svaret på hva som lenge har vært problemet. Men svaret er ikke så enkelt som man skulle trodd, og personligheten min har vist seg å ha flere sammenhengende sider. Sider som jeg har visst om lenge, men som jeg ikke har greid å finne en fellesnevner for før. Og allerede nå kan jeg si at jeg av og til er litt lykkelig.



I midten har vi grunnmuren til hvem jeg er som person. Den fornuftige, intelligente, omsorgsfulle og positive. Den som ser lyst på livet, er optimistisk og spontan. Den som elsker livet. De siste årene har grunnmuren blitt utsatt for overlast og glemt, fordi angsten og masken tok over rollen som grunnmuren hadde. De ble de nye sjefene.

Angsten og masken er to onde tvillinger, de krangler ofte. Masken er den tøffe, sta personligheten som gjerne vil ha viljen sin uansett hva. Den vil gjerne ha oppmerksomhet, og den er modig. Til tider kanskje også litt overmodig, som igjen fører til at jeg tar noen uheldige valg. Samtidig gjør den også at jeg tør å ta noen valg som jeg ikke vet konsekvensene av, og det er jo egentlig det som gjør livet spennende. Masken brukes nesten daglig, nettopp fordi den gjør meg tøffere. Den skjuler utryggheten.

For utryggheten er en stor del av meg, den også. Sannheten er at jeg er redd for å ikke være bra nok, redd for å bli forlatt av mennesker jeg har i livet mitt, eller at de menneskene jeg er glad i skal bryte tilliten min. For jeg har blitt forlatt og «lurt» for mange ganger, flere ganger enn jeg har tall på. Hver gang det skjer vokser den smertefulle utryggheten, og angsten tar overhånd, for å beskytte meg. Følelsen av utrygghet blir også trigget i situasjoner der hvor jeg føler at jeg ikke har kontroll. Som oftest er det i situasjoner der mye følelser er involvert, og hodet ikke henger helt med i svingene. (oh you know, kjærlighet og alt det der). 

Tidligere har jeg fortalt at angsten kommer når jeg er sliten, og når jeg har hatt på masken for lenge. Det er bare deler av sannheten. For den brutale sannheten er at angsten noen ganger kommer uten forvarsel. Angsten vil også ha oppmerksomhet, men på en annen måte. Den vil heller ha omsorg, enn mer generell oppmerksomhet. Omsorg og kvalitetstid er jeg nemlig underernært på. Angsten kommer riktig nok ikke like ofte som før, men den er med meg i bakhodet mer eller mindre hele tiden, og jeg kommer nok aldri til å bli kvitt den. Så jeg lærer heller hver dag å leve med den, selv om det er vanskelig å tenke positivt når det står på som verst. Men jeg har overlevd hvert angstanfall frem til idag, så jeg overlever nok de i fremtiden også.

Noen av de største utfordringene jeg har foran meg, er tilliten til andre mennesker. Jeg er kanskje naiv og dum når det kommer til enkelte mennesker, men jeg gir alltid nye mennesker en sjanse. Av og til flere sjanser enn nødvendig, noe som igjen setter både fornuften og tålmodigheten på prøve. Og jeg ser alltid det gode i andre, selv om de for andre fremstår som verdens største idioter. Grensesetting har jeg blitt bedre på, både overfor meg selv og overfor andre. Jeg har blitt bedre på å skjønne når jeg trenger en pause fra verden, og gir meg selv litt alenetid. Jeg må nok også jobbe mer med å sette sammen angsten, masken og grunnmuren, slik at jeg ikke har så store kontraster.  

De siste 6 månedene har jeg lært mye om meg selv, jeg har også funnet meg selv igjen. Jeg har funnet den omsorgsfulle, intelligente, sta personen jeg egentlig er. På veien frem til i dag har jeg tatt noen dårlige valg her og der, men det er bare en del av læringsprosessen. Jeg er også stolt over å ha kommet dit jeg er i dag, og jeg håper de rundt meg ser forandringen og setter pris på den, selv om det fortsatt er en vei for meg å gå. Og jeg gleder meg faktisk til fortsettelsen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits