Jeg strekker ut en arm, og ser om noen tar den

Jeg gidder ikke være en byrde. Det er ikke min feil at jeg er som jeg er, for jeg kan ikke bare velge bort de tunge dagene. Det er ikke min feil at du har et problem med det faktum at jeg av og til knekker sammen i krampegråt, eller sier jeg trenger en klem. For hva er egentlig problemet med det? Er det slitsomt at jeg gråter? Er det slitsomt for deg at jeg har det jævlig? Det er da trist å høre i så fall. Trist at jeg er en byrde for deg, liksom. Og at jeg må få dårlig samvittighet for å hate meg selv. Eller for å be om støtte. Ikke at jeg noen gang har bedt om støtte, sånn bortsett fra en klem en sjelden gang. For en klem demper faktisk angsten. Men det bryr du deg ikke om.

For du bryr deg kun på de dagene som er gode, de dagene hvor jeg smiler og ler. Det er de dagene du sier du bryr deg, og at er der for meg hvis det er noe. For på de dagene er jeg ikke et problem for deg, da er jeg bra nok. Helt til det kommer en dårlig dag, da er du borte. Jeg strekker en arm opp fra mørket og ber om hjelp til å komme frem i lyset igjen, men du står bare uten for rekkevidde og observerer meg. Du gidder ikke hjelpe til. Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. For hvis jeg er bra nok på de gode dagene, så burde du jo kunne hjelpe meg ut av mørket igjen. Men isteden så står du bare der og venter. Jeg blir stående i mørket alene, og kanskje en dag blir jeg der for godt.

Jeg ber ikke om stort, det gjør jeg aldri. Men det knuser meg innvendig når de som er der på gode dager, ikke er der på de mørke. At de som betyr mest for meg bare observerer meg og forventer at jeg skal overvinne mørket alene, for det er jo det jeg alltid har gjort. Kjempet alene. Først når jeg er ute av mørket igjen, så kommer du å spør hvordan det går, og når jeg forteller hvordan de siste dagene har vært, så sier du "ja men du skulle jo sagt noe, så hadde jeg jo vært der for deg". Jeg sa ifra. Du ignorerte det.

Men jeg vil ikke være en byrde for andre. For alle andre har nok med sine egne problemer og ærender i hverdagen. Jeg hater å snakke om problemene mine, for jeg vet hvor hardt andre mennesker dømmer meg for det jeg skriver. Men nå har jeg ingen andre valg enn å snakke om det, for det er enten det eller å ende opp med å synke enda lengre ned i det mørket jeg er i. Jeg strekker ut en arm, og ser om noen tar den.

 

Hilsen styggen på ryggen. Nok nå.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits