hits

"Du er ikke psyk"

"Angsten din er ikke der for å gjøre deg vondt, men for å passe på deg og beskytte deg" sa psykologen min igår. Idet hun sa det hørte jeg angsten i bakhodet mitt sukke og si "endelig noen som forstår". Jeg blir litt mindre redd for angsten når hun sier sånt. For jeg har alltid prøvd å unngå angsten, men nå skjønner jeg hvorfor den kommer.

Det er lenge siden jeg innså at angsten kommer på dager hvor jeg er sliten, eller i situasjoner jeg ikke har kontroll på. Men nå vet jeg også at angsten kommer frem fordi jeg føler meg utrygg. Selve utryggheten trenger jeg ikke merke noe av, men underbevisstheten min og angsten følger tett med. Når jeg i noen situasjoner eller sammenhenger føler meg utrygg, så kommer den frem for å passe på. For å gi meg et signal om at "hei, det her er du ikke helt trygg på, på tide å roe ned eller trekke deg litt unna".

For jeg har opplevd mye utrygghet i mitt liv, og når man gjør det over lengre tid så utvikler man jo en mekanisme som gjør at man takler den på en eller annen måte. Angsten er min mekanisme.

Siden jeg aldri helt har forstått angsten eller hvorfor den er der, så har jeg alltid kjempet mot den. Prøvd å ignorere den og skyve den unna. Men den er jo der for å passe på, og det har ikke jeg forstått før nå. Og når jeg har brukt å skyve den unna, så har den bare blitt sterkere og brukt mer drastiske virkemidler for å bli hørt. "Du fortjener å dø" er den mest brutale metoden angsten har for å få oppmerksomheten min. Og når den sier det når den egentlig skal passe på, er det ikke rart jeg ikke forstår den.

I den samme samtalen så kom det frem at jeg egentlig ikke er psykisk syk, i den forstanden sykdom kan betegnes. Jeg kan ikke få noen diagnose, for alt som foregår i hodet mitt er naturlige konsekvenser av ting jeg har opplevd i livet. Utryggheten, voldtekten, misbruket. Angsten, tillitsproblemene, maktesløsheten og til tider utmattelsen er naturlige konsekvenser av det. Men jeg er ikke psyk. Jeg burde egentlig være glad for å få høre noe sånt, at jeg ikke er psyk. Men jeg er ikke det. For nå føler jeg at jeg mister litt av forklaringen, litt av argumentet til hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er ikke psyk, men jeg er ikke frisk heller. Så hva er jeg egentlig? Og hvem er jeg?

 

Jeg innser at jeg fortsatt har en lang vei å gå. Og jeg setter pris på alle de støttespillerne jeg har rundt meg. Hver eneste en.

Én kommentar

lise

09.04.2016 kl.13:52

Det er så godt og komme over andre bloggere som også skriver om sin hverdag med angst og deprosjoner. Da følger man seg ikke så alene. :) Ønsker deg en riktig fin lørdag videre og kos deg masse med det du skal gjøre i dag :) Stikk gjerne innom bloggen min en dag du har tid, eller en dag du bare har lyst til og sjekke ut andre blogger. jeg blogger for det meste om min hverdag med angst og deprisjoner og om det og være mamma til ei lita jente som bor i fosterhjem.

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv