hits

selvdestruktiv oppklaring

Tydeligvis så er det en del mennesker som finner det nødvendig å spre dritt, eller som veit hva de snakker om når det gjelder meg, som gladelig stiller egne diagnoser på meg, eller som finner det passende å behandle meg på den måten de gjør. Jeg har skjønt at det har pågått lenge, og lenge har jeg også vurdert om jeg i det hele tatt skal gidde å åpne kjeften for å si ifra om at det de gjør faen ikke er greit. Og nå har stunden kommet, jeg har fått nok. Glasset er fullt. Demningen brister. Whatever. 

- Nei, jeg er verken psykopat eller psykotisk. For en psykopat mangler empati, ansvarsfølelse, manipulerer andre, er ofte kriminell og voldelig. Er man psykotisk så har man svekket realitetssans, hallusinasjoner og mistet kontakt med virkeligheten. I mean come on... Really? De som sier det kjenner meg tydeligvis ikke. Jeg har for mye empati for andre mennesker, ansvarsfølelse har jeg for mye av også, i tillegg til det med skyldfølelse. Manipulerende, kriminell og voldelig? Aldri vært, kommer aldri til å bli. 

- Jeg er en bitch. Tja, jeg kan ihvertfall være det. Det å bli kalt en bitch tar jeg faktisk som et kompliment, for det betyr at jeg har guts nok til å stå opp for meg selv og si det jeg mener. For noen kan det å høre sannheten være sårende, men igjen så er sannheten bedre enn løgn å bullshit. Man går ikke rundt grøten om man ikke må, altså.

- Sur og negativ. Vet du hva? Det kommer faktisk med sykdommen jeg har. Når man har angst og depresjon så er man til tider sur og negativ. Ingen vet noe om hvordan hodet mitt funker, bortsett fra meg selv og psykologen min. Men for å gjøre ting lettere å forstå, så kan jeg godt forklare hvordan hodet mitt funker.
Hver eneste dag går jeg rundt og rakker ned på meg selv, hvordan jeg ser ut, hvordan jeg oppfører meg, hva jeg sier osv. Jeg er selvdestruktiv 24 timer i døgnet, til og med når jeg sover. Til tider hater jeg meg selv og kroppen min såpass at jeg skulle ønske jeg bare kunne forsvinne. Men samtidig tar jeg på meg lykkemaska mi og møter verden med et smil, hver eneste dag. Jeg er hyggelig mot alle. Prøver å være en god venn og et godt menneske, men det blir ikke alltid like godt satt pris på. Noen mener jeg er for klengete/snill/psykopat (igjen)/bryr meg for mye, som igjen fører til at jeg blir ignorert. Sånt tar jeg meg veldig nær av, og det er veldig sårende. Det verste man kan gjøre mot noen som allerede er selvdestruktiv, er å ignorere dem. For det leder til at man bare blir enda mer destruktiv, og finner enda flere grunner til å hate seg selv. 
Jeg analyserer alt jeg sier og gjør, angsten min gjør det for å finne feil. Og jeg gjør sikkert mange feil. Det er sikkert mange ganger jeg skulle holdt kjeft, ikke brydd meg, latt ting gå forbi i stillhet eller bare... ja. Du skjønner. Men hodet mitt funker ikke sånn. Jeg er for glad i andre mennesker. Og når jeg først finner noen mennesker som jeg liker (som er sjeldent) så kunne jeg hoppa i døden for dem. Så å da bli ignorert eller slengt dritt om, det gjør så jævla vondt.

 

 

Når lykkemaska kommer av om kvelden, så skrus analyseringen av dagen på. Alt gjennomgås. Og idag finner angsten jammen mange feil å plukke på, så det her blir en lang natt. Med angst og en kropp som kjemper for å gi opp, men en sjel og et hjerte som vil fortsette.

Én kommentar

detreraringene

24.03.2016 kl.10:03

Dette var ganske greit og treffende å lese. Møtte mye av samme motstanden! Ikke alle vet hvordan det egentlig er.

Kos deg i dag å sjekk gjerne ut vår blogg <3

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv