revealing secrets

Hemmeligheter er som troll, hvis de ser dagslyset så blir de omgjort til fjell. Og det er det jeg føler som har skjedd med det meste jeg har delt her på bloggen. 

Fjell er av og til vanskelige å bestige. De kan være bratte og slitsomme, eller slake og enkle. De største hemmelighetene jeg har delt har blitt til den bratte og vanskelige typene. Jeg føler de er blitt til for store hindre. Ja, jeg føler meg lettere til sinns etter at sannheten kommer frem i lyset. Men jeg føler også at sannheten har satt en stopper for mye. Etter at enkelte ting har kommet frem, så har jeg inntrykk av at folk dømmer meg mer utifra min fortid og konsekvensene av den, enn hvordan jeg er som menneske. På en måte så er det kanskje en bra greie, at folk vet hvorfor jeg er som jeg er og har forståelse for det. Men på en annen måte så er det ikke annet enn negativt. For når folk dømmer meg og drar konklusjoner om meg på bakgrunn av angsten og fortiden min, så føler jeg meg urettferdig behandlet. Jeg er ikke angsten min, og jeg vet virkelig ikke hvor mange ganger jeg er nødt til å si det. 

Ja, jeg har blitt utsatt for mye dritt i fortiden min. Men det hører også til der - i fortiden. Jeg trenger heller ikke straffes for at en av konsekvensene av disse tingene er angst. Det er mange som har angst og som ikke blir behandlet annerledes. Forskjellen er at de som blir behandlet normalt, er de som holder kjeft om angsten sin. Som ikke er åpen om hvordan de har det, som ikke forteller i detalj om hva som skjer eller har skjedd. Skal det virkelig bety noe at jeg er åpen om det? Er det så forbanna ubehagelig å forholde seg til sannheten? 

Jeg føler også at sannheten står i veien for det jeg vil ha. Og det er vel nettopp derfor jeg også har sagt jeg gir opp. Selv om jeg innerst inne aldri gir opp, så velger jeg heller å kjempe kampen i stillhet. Enkelte liker ikke angsten min, og det respekterer jeg. Så derfor skjuler jeg angsten, og putter på maska inntil videre. Ihvertfall foran enkelte. Jeg prøver heller å være "normal" enn å skyve folk unna med angsten min. Såklart er det ikke greit at jeg ikke kan være meg selv sammen med andre, men i starten kan det være smart å skjule angsten. For angsten er djevelen, og den vil bare ødelegge.

Så fra nå av velger jeg å kjempe i stillhet. Jeg kjemper for det jeg vil ha, men på avstand. Jeg bygger opp tålmodigheten min, og venter på bedre dager samtidig som jeg holder meg opptatt med andre ting. For når valget står mellom å kjempe en lang, seig kamp eller å bli offer for angst og kjærlighetssorg, så er det faktisk mye enklere å velge. Kamper har jeg vunnet før, angst og kjærlighetssorg er dritt jeg ikke orker. 



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits