"er jeg bra nok?"

Trolig det mest desperate spørsmålet du kan stille både deg selv og de rundt deg. Et ganske ødeleggende spørsmål er det også har jeg funnet ut.

Men når du våkner med en sånn forferdelig følelse som du ikke har hatt på mange år. Følelsen som kommer fra den verste angsten. Følelsen som sier deg at "ser du? Du ække bra nok, hva sier du til litt selvskading og det å være litt selvdestruktiv? Lenge siden sist det nå, sant? Flere år faktisk. Da er det jo på tide?".

You know what, føkk det å ha følelser for et annet menneske. Føkk det å ha følelser i det hele tatt på generell basis. Jeg trodde det var en fin ting, det å ha følelser. Men det viser seg jo at det er stikk motsatt. Det er som å kjempe i en evigvarende motbakke, for å få det man så gjerne ønsker seg. Universet kjemper imot med nebb og klør, bare for å til slutt kunne slå meg rett i trynet når gir opp. For det er det jeg gjør nå. Jeg gir opp.

Når jeg har kjempa såpass lenge for å bevise at jeg fortjener gode ting, for å vise at jeg er et godt menneske, for å vise at jeg er bra nok. Når jeg samtidig har fått døra slengt i trynet gang på gang, møtt stillhet og blitt ignorert for å være det fine og gode mennesket jeg er. Da gir jeg opp. Jeg har ikke mer styrke igjen til å kjempe for det jeg vil ha, til å kjempe for det som hadde gjort meg til den lykkeligste personen i verden. Jeg orker ikke kjempe mot stillhet. For det ødelegger meg. Stillhet er min verste fiende.

Så da gir jeg opp da. Angsten vinner over fornuften. For angsten forteller meg hele tiden at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke fortjener å bli lykkelig, at det ikke er vits i å kjempe for det jeg vil ha. Og det kan godt hende angsten har rett den gangen her.

Jeg var og er utrolig sliten. Å holde følelser og hemmeligheter inne over mange år sliter deg ut. Og når du først åpner opp om det som har vært hemmelig, og møter stengte dører, da kan man jo begynne å lure. Jeg har fått høre at jeg er vanskelig å forholde meg til fordi jeg har angst. Det er så utrolig frustrerende og slitsomt å hele tiden måtte jobbe for å bevise at man ikke er angsten. For jeg er ikke angsten. Men nå lurer jeg faktisk på om angsten vinner. Den har jo rett, på en måte.

Så gratulerer til deg, og gratulerer til angsten. Dere vant begge to. Jeg gir opp kampen om å få det jeg så lenge har ønsket meg og drømt om. Det er et nederlag å måtte innrømme alt det der, men nederlag er jeg vant til. Men selv om dere begge vinner, så er jeg fortsatt et godt menneske. Jeg fortjener å være lykkelig. Det er bare så utrolig trist at dere begger jobber så iherdig imot det faktum at jeg vil ha det bra. At du ikke skjønner hva som foregår. Jeg er sliten av å måtte kjempe, og du sitter bak den stengte døra med et smil. Gratulerer, du fikk det som du ville, gjorde du ikke?

 

Men nå må jeg forberede meg på en ny kamp. Jeg må kjempe enda hardere mot mine egne demoner. Kampen om livets rett. Retten til å styre sine egne tanker, styre sitt eget liv. Å kjempe mot sine egne følelser er den mest slitsomme kampen man kan forestille seg. Jeg er så utrolig sliten, men nå har jeg ikke noe annet valg enn å fortsette. Jeg gir kanskje opp kampen om å bli lykkelig, om å bevise ting for deg, om å vinne ditt hjerte. Men jeg nekter å gi opp kampen mot angsten, og hva den sier om min rett til å leve. Jeg fortjener kanskje all mulig bullshit, å møte stengte dører og å bli dømt. Men jeg fortjener også å leve et noenlunde godt liv, det er bare så synd at man må kjempe for noe så åpenbart.

Én kommentar

VapeNorge

06.03.2016 kl.16:03

Du er bra nok! :) Alle de negative tankene dine tar helt feil ;)

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Skriver om min daglige kamp mot angst og depresjon. Psykisk helse og personlig terapi er nok det du finner mest av her. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits