hits

Den evige motbakken

Det er som om den uka her er en evig motbakke. Den begynte jo med at jeg la fortiden bak meg på mandag. Jeg hadde fokus, motivasjon og vilje til å la alt det gamle ligge i en mørk skuff for alltid. Jeg var så positivt innstilt at det nesten var skremmende. Så kom selvfølgelig universet på at så enkelt kan det faktisk ikke gjøres. "Du kan ikke bare legge fra deg dritten din å gå videre, du kan ikke bare glemme alt fordi du er lei. Andre husker hva som har skjedd og hva du har sagt vettu, kjære deg. Folk kommer fortsatt til å dømme deg for den du var igår, og har vært de siste årene. Ingen behandler deg som et nytt menneske bare fordi DU selv har valgt å gjøre en forandring." sa universet, og satte verdens bratteste motbakke foran meg. "Værsego', vis verden at du mener alvor i å forandre deg til noe bedre!".

Jeg takker for utfordringen, men håper inderlig at det her er en eller annen syk spøk. Men motbakker er til for å overvinnes, de er til for å teste grensene dine, for å finne ut hvor sterk du er. Når du skal gå i motbakker, så velger du ikke den bratteste først. Du går gradvis opp i bratthetsgrad, så tar du den aller bratteste til slutt, etter at du har fått trent deg opp litt. Så med tanke på hvor bratt den motbakken her er, så håper jeg at den er den siste før jeg kommer på toppen og kan nyte utsikten. Lenge.

Akkurat nå kjennes det ut som om jeg er midt i bakken, hvor jeg verken kan se bunnen eller toppen. Midt i tåkehavet går jeg, og famler etter neste markør som sier at jeg er på rett vei. For det er dårlig sikt her. Jeg er så utrolig sliten, og innimellom lurer jeg på hvorfor jeg gidder å fortsette å gå. Men jeg gir ikke opp. Aldri.

Man skal kjempe for det man vil ha, og det man tror på, har jeg hørt. Jeg vet hva jeg vil ha og derfor fortsetter jeg å gå. Men når man går å famler i en evig lang motbakke innsvermet i tåke, så er det vanskelig å både finne veien og å holde motivasjonen. Jeg trenger markører og tegn på at jeg er på rett vei. At kampen jeg kjemper er verdt det. For så fort jeg får vite at jeg er på riktig vei, så er det utrolig med energi man plutselig får. Motivasjonen stiger og man kan ane et lite snev av lykke.

Jeg vil vite at du står og venter på toppen. For selv om du ikke vil innrømme det, så er du på vei opp på motsatt side av fjellet. Kommer jeg først, så venter jeg. Jeg gir ikke opp. Aldri.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv