hits

det øyeblikket ..

.. hvor man innser hva angsten faktisk gjør med deg som menneske.

Jeg ligger våken (som jeg ofte gjør) og funderer på ting. Tankemaskinen kjører på høygir og prøver å finne en metode til å fucke til de positive tingene i hverdagen. Angsten jobber for å overvinne fornuften. Det er som om to personligheter kjemper om hvem som skal få styre livet mitt. Plutselig finner jeg en eller annen vei midt i mellom. En vei som får meg til å tenke på hva angsten gjør med meg, og hvordan jeg ellers er som menneske.

Og så slår det meg, i det siste har jeg ikke vært helt meg selv. For det har vært enten angsten eller mitt alterego som har fått styre livet mitt. Alteregoet er bitcha som er overmodig, snakker uten filter, uten skam, uten angst. Hun som prøver å imponere og overbevise. Som iherdig prøver å få andre til å bli venner med henne, uten å lykkes fordi hun er så drøy i uttalelsene sine. Og når hun ikke lykkes kommer angsten masjerende inn. Angsten tar seg en seiersdans rundt i hodet før den slår til for fullt. "Du vant ikke denne gangen heller. Faen for en jævla taper du er. Du fikk som fortjent nå, igjen. Der ser du, ingen liker deg. Bare fortsett å prøv for hardt du, og se hvor mye du kan få andre til å hate deg.". Så bryter jeg sammen i panikkgråt og lurer på hvordan det her kunne skje.

Jeg prøver å finne meg selv igjen etter å ha vært gjemt bort i flere år. Jeg var knust, og nå har gjenoppbyggingen startet. Men jeg er ingen ekspert. Jeg vet ikke hvilken kloss som skal hvor. Så da bygger jeg litt feil her og der, og da ramler jo omsider alt ned igjen. Jeg blir så frustrert over at ting ikke går som jeg vil. Over at alteregoet tar for mye plass, at hun absolutt skal trenge seg på andre. Jeg er ikke sånn. For jeg er bare en rolig sjel med et hjerte av gull. Et hjerte som inneholder alt for mye kjærlighet og omsorg for andre mennesker. Jeg vil ting, men jeg vet ikke hvordan. De rundt meg må ha litt tålmodighet, de burde tåle at jeg tråkker i salaten til tider.

Jeg liker ikke å være bitch. Jeg liker ikke å være overmodig, for det gjør at jeg mister respekten for meg selv, og at jeg mister respekten fra andre. Jeg vil bare være snill, med et hint av bitch. Ikke omvendt.

Ja, alle gjør feil. Men jeg kan godt være den første til å innrømme at jeg er lei av å gjøre feil. Hvorpå ingen forteller meg hva jeg gjør eller sier feil, men heller bare holder kjeft. Jeg fortjener respekt for den iherdige indre kampen jeg kjemper hver bidige dag, og da fortjener jeg også at andre gir meg feedback på veien.

Fra nå av skal jeg prøve å finne den gyldne middelvei. Veien som går mellom bitch og angst. For i dette øyeblikket fant jeg ut hva angsten gjør med meg. Jeg blir paranoid, og freaker ut over at jeg kanskje har gjort eller sagt noe feil. Freaker ut over at jeg har kødda til alt, og om jeg ikke allerede har kødda til alt - så gjør jeg det ihvertfall når angsten og paranoian kommer.

This shit sucks. Men det går nok over den gangen her også. Når man har ting å se frem til blir ting mye lettere. Så får jeg se om jeg finner den veien jeg leter etter, og greier å bygge opp igjen det fantastiske kongelige slottet jeg fortjener.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv