hits

"du er ikke et offer"

Det innlegget her kan bli ganske heavy for noen å lese, så jeg anbefaler de som har en ømfintlig sjel til å bare krysse bort den siden her med en gang.


Noen av dere har kanskje lest innlegget lenger ned - "honesty is the best policy" - hvor jeg skrev om et forhold jeg var i for noen år tilbake. Der skrev jeg også at jeg ikke husket spesifikke detaljer eller hendelser fra den tiden, noe som forsåvidt er sant, men i det siste har jeg begynt å få flashbacks. Hjernen tar tydeligvis til seg inntrykk fra omgivelsene selv om du har black out, eller drømmer deg bort til et bedre sted der og da. Etter å ha skrevet det nevnte innlegget, så kan det nok ha utløst en del fra minnebarken. Ting jeg trodde jeg hadde fortrengt, eller ting jeg bare ikke visste om. Hendelser og følelser som gir meg angstanfall omtrent daglig. 

Følelsen av å være hjelpeløs er den jeg har mest. Følelsen av å ikke komme meg noen vei, av å bli holdt fast, å bli truet til stillhet eller å bli truet med at han tar selvmord om jeg gjør noe feil. Voldtekten skjedde. På et eller annet tidspunkt ga jeg nok opp kampen om å komme meg løs, og heller bare fikk black out og drømte meg bort til et bedre sted. Det er der følelsen av å være hjelpeløs kommer fra. Bildet som medfølger den følelsen? At han står over meg og holder meg fast, og blod. Mye blod. Og det er disse bildene som kommer i hodet mitt hver dag. Følelsen av å være hjelpeløs utløser angstanfallene mine, og når jeg da får angstanfall føler jeg meg enda mer hjelpeløs. 

Frykten for å føle meg hjelpeløs er på kanten til å være hemmende. Den kommer tilbake når jeg minst venter det. Bildene kommer når jeg minst venter det. Men følelsen kommer oftere enn bildene. I det siste har jeg kjent på en følelsen mye, for å kanskje kunne jobbe meg igjennom den på en eller annen måte. Men det er vanskelig å jobbe seg igjennom noe man ikke helt kan forstå hvorfor skjedde. Spørsmålene er mange.

For hvorfor var han sånn? Hvorfor meg? Hvorfor ga jeg opp? Fortjente jeg det? Jeg har ikke peiling. Det eneste jeg vet er at jeg hater flashbacks, og at jeg på en eller annen mirakuløs måte fortsatt lever og står oppreist. 


 

 

Noen sendte meg en privat melding i ettertid hvor han fortalte meg at jeg burde slutte å syte, for jeg var overhodet ingen offer. Jeg fortjente det som skjedde. Vel, fuck you.

3 kommentarer

gabriellesliv

08.02.2016 kl.22:52

Huff... vet ikke hva jeg skal si egentlig. har opplevd en del selv, men ingenting var DIN feil, du gjorde det du kunne. Det er normalt og FRYSE i slike situasjoner. du fortjente det IKKE, for det gjør INGEN.

Klem <3

Line

08.02.2016 kl.23:32

Så forferdelig... jeg har aldri opplevt det. ingen fortjener det!

charlotte79

09.02.2016 kl.00:22

Det er ALDRI din skyld... <3 Og INGEN fortjener det <3

Skriv en ny kommentar

Anne-Cathrine

Anne-Cathrine

23, Rauma

Psykisk helse & livet. Kontakt: ac.blogg@live.no

Norske blogger

Kategorier

Arkiv