Jeg er sliten n.

Jeg vet ikke om jeg er sjokkert eller skuffet. Men n gjelder det bare tenke fremover for min del. For jeg orker ikke alt presset eller maset lengre. For nr noen snakker til meg om ting de har nevnt en million ganger fr, fr jeg bare lyst til grave meg ned.
Noen mener kanskje jeg hres helt idiot ut. Men det er fordi de ikke vet hva som egentlig foregr med meg. Hva som feiler meg? Mange synes vell kanskje jeg ikke er noen bra person siden jeg stenger meg inne, og ikke vil ha kontakt med venner jeg hadde fr.
Det er ikke snn det er. Jeg stenger meg inne av en grunn. Ting har skjedd. Ting som jeg ikke tlte. Kroppen min fikk nok, og jeg gikk p en stor smell. Den slo meg helt ut. Jeg har opplevd mye opp igjennom rene. Mye som ingen vet om. Mye som ingen noen gang fr vite om.
 

"Jeg skjnte det var noe som ikke stemte."


Jeg er sliten n. Kroppen min er sliten. Det er hardt vre psykisk utsltt. Men jeg skjnte det selv, nr jeg fikk den store smellen midt i ansiktet. Jeg skjnte det var noe som ikke stemte. Jeg skjnte jeg mtte ha andre enn mine nrmeste voksne snakke med. Jeg mtte snakke med noen som var "proff". Det heller hjalp ikke stort. En barnevernspedagog var ikke nok. S det utviklet seg.
Ting var p vei opp. Men s skjedde det noe igjen. Jeg fikk en ny smell midt i ansiktet. Og jeg sank lengre ned enn jeg var i begynnelsen.

 


"Jeg vil ikke leve mer. Jeg har ftt nok"
 

Mange ganger har jeg tenkt "Jeg vil ikke leve mer. Jeg har ftt nok". Men som jeg vet mange tenker nr jeg sier noe snt, "Herregud, dama er jo gal". Nei, jeg er ikke gal. Jeg bare forteller det som er sant. Jeg finner ikke opp noe snt. Men jeg fr hjelp. For jeg skjnte det selv at noe var galt. Alt det som har skjedd det siste ret har satt seg som ett svimerke p hjernen. Det er noe jeg alltid kommer til huske.

 

 

 

"Jeg grt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min."


Som jeg skrev i ett tidligere innlegg, s har jeg vrt selvskader. Da ogs var det en vanskelig periode jeg var inne i. Alt s svart ut. Men den gangen skjnte jeg ingenting selv. Jeg var mye sint og jeg grt mye. Sinne mitt gikk utover den ene armen min. Det frste jeg fant brukte jeg til f frem blod. Smerte var godt den tiden. Men jeg angrer den dag idag. Jeg vil ikke la det skje igjen. For hver gang jeg ser p armen min, ser jeg arr. Stygge arr fra den ene vanskelige perioden i livet mitt.

Dette var bare en liten del jeg har skrevet ned for f ut tankene mine. N har jeg ogs begynt male. Maleriene er tegn p f ut flelsene mine. De mrke fargene er tunge, vonde flelser, og omvendt.
Jeg hper noen leser dette, og setter seg ned og tenker at ikke alle ungdommer er bortskjemte og ler hele tiden.

 

 

 

 

 

'anneecathrine

 

 

 

5

Jeg kunne ikke la vre lese dette innlegget og det rrer meg. Jeg vet jo ikke hva som har skjedd, men hper du kommer deg!Det er godt du har sluttet med selvskading, jeg tror bare det kan gjre vondt vrre.Men som sagt hper jeg du kommer deg og fr en fin dag videre

Dette var ett tungt innlegg, det er flt lese om noe slikt. Og det rrer hver eneste person som leser det. Jeg hper virkelig at livet ditt fr enn annen vending, for alle ungdommer har det vanskelig men folk dealer det p forskjellige mter. S lykke til, og jeg hper virkelig at du fr noen positive opplevelser snart!:)

jeg hper livet ditt fr en positiv vendig!lykke til :)

Det er vondt lese. Og p en mte s kan jeg faktisk skjnne hvordan du har det, og hvordan det er oppleve slike ting. Det er helt forferdelig. Jeg hper ting lsner seg for deg og blir bedre. Ogs er det veldig bra f "proff" hjelp og ta tak i det i ung alder. Det er ikke sikkert det hjelper hele tiden, men det er fint at man faktisk har tilbudet tilstede.

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Men vet av erfaring at ting alltid ordner seg, selv om det tar tid. Lykke til, jeg nsker deg alt godt!

Skriv en ny kommentar